Vinterlesing, del II

Kjære alle sammen, riktig godt nytt år! Håper dere har hatt ei fredelig og god jule- og nyttårsfeiring og at du nå, med magen full av deilig mat, hjemmet utstyrt med nye skatter og hjertet med mye glede, er klar for nye utfordringer. Det nye året er her allerede, muligheten for en ny start ligger foran oss, så det er bare å hive seg rundt og ta tak i livet, kjærligheten og bøkene.

Alexander L. Kielland

Denne karen kunne like greit gått under kodenavnet Ventepetter eller noe i den duren. Heldigvis maser han ikke, han venter lydløst i en høy stabel og er nok den mest tålmodige av dem alle sammen. Det er en dyd, har jeg hørt. Det får være hans trøst. Målet er fortsatt å få lest hans samlede verker, men jeg aner ikke hvor lang tid det vil ta. Jeg må nok belage meg på å ha han med på leselistene hele året.

Flatøybok

Jeg leste noen tåtter i månedsskiftet november-desember, men så kom jula med alt den har å by på av stress og styr, så jeg måtte pent legge boka ned igjen. Nytt år, nye muligheter?

Jens Bjørneboe

Jeg har en samleutgivelse fra Aschehoug med tre verker av denne karen. Jeg har bare lest Drømmen og hjulet, men ønsker å lese de to andre også, henholdsvis Jonas og Den onde hyrde. Kanskje januar er måneden?

Per Olov Enquist

Enquist blei ikke lest i romjula slik som planen var, da var vi opptatte med å bygge lego, snørre, hoste og å være mette. Jeg trekker han med meg inn i 2017 og håper biografisirkelen til Ingalill kommer med et godt påskudd for Enquistlesing - i alle fall en eller annen gang i løpet av året.

Elisabeth Aasen

Kvinners spor i skrift - ei mektig og solid fagbok for alle litterære damer, deriblant Birthe og meg. Les og lik! Innlegg finner du her. Lesekryss til oss begge!

Jennifer Egan

Midt i julekaoset leste jeg Bølle på døra, og var storfornøyd med det. Det var et avbrekk jeg både trengte og likte. Innlegget er her, og Egans navn er behørig notert for framtida. Lesekryss!

Doris Lessing

Det blei sluttspurt på damene i 2016, og endelig kom jeg i mål med Doris Lessing også. Boka heter Bestemødrene og innlegget kom ut etter mye om og men. Et seigt lesekryss.

Bergsveinn Birgisson

Årets siste runde av biografisirkelen til Ingalill stod i Geirmund Heljarskinns tegn - i alle fall for min del. Den svarte vikingen er ei formidabel bok om et organisatorisk stortalent med hauger av teft, mot og vilje. Takk til mamma for super bokgave! Og enda et lesekryss er herved innkassert.

Sigrid Undset

Opprinnelig var planen å komme i gang med bøkene om Olav Audunssøn før jul, men det skjedde ikke. Jeg håper at januar blir en måned i Sigrid Undsets tegn, og ser fram til lesing av mektige middelalderverk sammen med Birthe.

Amalie Skram

I årets siste runde av Bokhyllelesing 2016 var temaet julebøker, og jeg leste Julehelg av Amalie Skram, ei bok som i grunnen hadde pent lite med jul å gjøre, annet enn i tittelen. Ei vemodig, sterk bok. Oppsummering og innlegg kommer.

Bokhyllelesing

Bokhyllelesing 2017 er fortsatt under planlegging, men vil snart foreligge i sin helhet i eget innlegg og med egen fane. Det jeg kan si foreløpig er at første kategori er å lese ei bok med omslag i en bestemt farge. Mer kommer snart!

Biografi

Jeg har ikke oversikt over biografisirkelen enda, men jeg regner med at det kommer. I alle tilfelle er jeg klar for å lese både det ene og det andre, om den ene og den andre, så lenge jeg har det i hyllene.

Sigmund Løvåsen

Jeg hadde tenkt til å lese Undset som første kvinne ut i det nye året, men handa tok fram Løvåsen i stedet. Og vips er jeg snart ferdig med en underlig liten roman, ei skrøne av et kriminalmysterium, eller omvendt, og jeg er både imponert og underholdt. Hvorfor skriver ikke denne mannen flere bøker?! 

Faglitteratur

I desember leste jeg Den svarte vikingen, en sjangersprengende biografi som greit kan tilhøre samlesekken sakprosa. Og ei slik bok av gangen holder, kjenner jeg. Men nå som Geirmund er ferdiglest, kan jeg så smått begynne å kikke rundt etter neste bok...

Ønsker dere alle et fantastisk leseår!

Kvinners spor i skrift

Bildekilde: Bokelskere

I løpet av november leste jeg nok ei bok sammen med Birthe, og denne gangen fokuserte vi på ei fagbok fra 1986: Kvinners spor i skrift. Supplement til norsk litteraturhistorie av Elisabeth Kjørsvik Aasen (f. 1935). De som har fulgt sida mi ei stund, veit at dette er langt ifra første gangen jeg har lest noe av Aasen. Fra før står både Driftige damer (1993/2009), Det skjønnes hage (1996), Barokke damer (2005), Opplysningstidens kvinner (2010) og 1800-tallets kvinner (2013) trygt plassert i hylla for historie og kultur.

Aasens overordna prosjekt både for denne utgivelsen og de øvrige, er å løfte fram de glemte kvinnene i kulturhistoria, og da særlig i litteraturhistoria. At de til gagns er blitt glemt, oversett, ignorert, ringeaktet, vurdert som dårlige, trampa på, ikke en gang tenkt på - kun i kraft av sitt kjønn - er et faktum. Men Aasen veit at de er der, og hun leiter dem systematisk fram, og hun gir både europeiske og norske kvinner en solid skriftlig tradisjon å stå i. Og der står de støtt.

Kvinners spor i skrift konsentrerer seg, som undertittelen sier, om norske forhold. Aasen begynner med den norrøne diktinga og viser til at det er stor sjanse for at disse diktene blei framført av kvinner, overlevert fra kvinne til kvinne og kanskje til og med skapt av kvinner. Derfra går hun kronologisk og systematisk framover, epoke for epoke, sjanger for sjanger, helt til hun avslutter med et utsyn over tida etter 1945. Det er en ryddig og grei inndeling.

Oppbygginga av boka er slik sett veldig logisk, og Aasen støtter seg til stadighet på tidligere avsnitt og resonnementer, så det lønner seg på alle måter å lese fra perm til perm. Da får en også dette sveipet jeg tror Aasen er ute etter å gi, det historiske oversynet kombinert med saklige dybdekunnskaper om utvalgte skrivende kvinner og deres forfatterskap. Ikke for å konkurrere med andre litteraturhistorier, men for å tette igjen svarte hull. For, som Aasen skriver innledningsvis, norskpensumet i skolen har som regel bare med tre-fire kvinnelige forfattere. Disse er ofte Camilla Collett, Amalie Skram, Sigrid Undset og Cora Sandel. Som det ikke er flere. Som om alt begynner og slutter med disse fire. Som om de bare spratt opp, skreiv og falt ned igjen, og etterpå var det som om ingenting hadde skjedd. Det var liksom bare en tilfeldighet at de var kvinner, og at de skreiv.

Men det var ikke tilfeldig. Ikke i det hele tatt. Og det har jo skjedd en hel del. Både før disse fire, underveis og etterpå. Det bør ei enhver skrivende kvinne i Norge i dag være klar over. Om det ikke hadde vært for Camilla Collett -! Hun åpna karrieremuligheten for alvor. Men Aasen peker på at også Collett hadde skuldre å stå på, og ikke minst tilgang til litteratur skrevet av kvinner, i tillegg til utdannelse, evner og talent. Det er fort gjort å tenke at Collett stod i en særstilling, i kraft av sin familie og sin oppvekst. Broren var multitalentet Henrik Wergeland, og faren, Nikolai Wergeland, var opplysningsmann på sin hals. Men Aasen viser at hun slettes ikke er så unik. Samtidig med Collett lever det også ei rekke andre kvinner, hovedsaklig embetsstandskvinner, som skriver. De skildrer sine liv gjennom dagbøker, brev og memoarer, og de gir tidsbilder, skisser og inntrykk fra svunne tider. Like fullt: De skriver.

Det som gjør Camilla Collett helt unik, er at hun lever av sin penn og bare den, at hun får sitt store gjennombrudd med Norges første tendensroman, Amtmandens Døttre, i 1854-55, og at hun er en celebritet i sin levetid. Hun er, udiskutabelt, forfatter. Aasen finner også mange flere av disse modige damene, som lever av egne ord, enten det er via journalistikk, faglitteratur, lettbeinte historier, folkeopplysningsarbeid, erindringer, romaner, skuespill, dikt, essayistikk, biografier, memoarer, fortellinger, skisser, blader, interiører, brev eller oversettelser. Og Aasen skiller mellom de kvinnene som hadde skrivinga som et bigeskjeft, noe de koste seg med foran peisen om kvelden etter at morgendagens middagsfugl var ribba og duken var ferdig brodert, og de kvinnene som setter skrivinga over alt annet. Igjen, Camilla Collett. Men også Hanna Winsnes, svenske Fredrika Bremer, Magdalene Thoresen, Marie Colban, Antoinette Meyn, Bolette Gjør, Christiane Koren. Og fortsatt har vi ikke begynt å snuse på å 1900-tallet.

Aasen plasserer de skrivende kvinnene lett og tydelig i sin historiske kontekst. Hun trekker fram viktigheter som lovgivning, økonomi, juridiske rettigheter, sosial stand, utdanning, arv, ekteskap, familieforpliktelser og andre yrkesmuligheter, som alle er premisser for den skrivende kvinnas mulighet for suksess. Videre setter Aasen kvinnene opp mot hverandre, hun sammenligner dem og verkene og vurderer form, språk og tematikk, diskuterer sjangergrenser, kvalitet, måter å måle kvalitet på, ulike kvaliteter. Slik blir boka en rik utgivelse, der leseren til stadighet kan trekke veksler på resten av verket og den store mengden kilder Aasen har brukt.

I tillegg ser en den skrivende kvinnas historiske utvikling, diakront. Synet på kvinners skriving svinger fra harmløst til livsfarlig gjentatte ganger, avhengig av tid og sted. Tydeligst er det kanskje på tampen av opplysningstida: Vel skal de opplyses, kvinnene også, men bare til en viss grad, og å skrive er ikke en passelig geskjeft for ei frue. Embetsstanden kuer kreative kvinner, og igjen er det Rousseau og hans idealer vi kan takke. Men så kommer motreaksjonene. Og det går fra bortgjemte, tårevåte dikt til dundrende gjennombrudd og sterke skildringer med seksuelt innhold som blåser skjeggstubbene av samtlige mannfolk. Men veien er lang og hard. Camilla Collett legger ned grunnsteinene med sitt arbeid. Kvinnesakskvinner er blant dem som tar over etter henne.

Men det er også noen elementer som trekker ned. For eksempel blei jeg målforvirra ut av en annen verden under lesinga av boka. Hvorfor er noen deler på bokmål og andre på nynorsk? Jeg ser det er en viss systematikk i opplegget, men det var likevel frustrerende. Hver gang Aasen veksla målform, fant jeg flere grove feil, muligens på grunn av tidspress, slik at visse avsnitt virka skikkelig uprofesjonelle. Det er også tydelig at dette er tidlig i Aasens karrière: Fagstoffet er tyngre enn til vanlig og mangler det lille ekstra som hun er blitt så god på å legge inn i sine seinere bøker. For å si det rett ut, så er det tørt. Og det var kanskje derfor lesinga tok så tid. Misforstå meg rett, boka er god, og ikke minst viktig, men den er også litt krevende og omstendelig. Men så skal jo faglitteratur opplyse, ikke underholde. Så det er kanskje jeg som er blitt bortskjemt med fortreffelige sakprosautgivelser fra Aasens hand.

Boka er illustrert med et tidsriktig bildemateriale, med mange fine portretter av de skrivende kvinner. Naturligvis ville det vært bedre om alt var i farger, slik som i hennes seinere bøker, men på en annen side er det en viss sjarm i det svart-hvite. Boka har breie marger med plass til godt med notater, og det rimelige papiret fungerer aldeles utmerket til å streke under gode sitater og spesielt interessante betraktninger. Og dem er det mange av.

Elisabeth Aasen henter de glemte kvinnene opp fra glemselen. Hun gjør det vanskelige og kaotiske bakgrunnsarbeidet som krever et vell av kilder og en uslåelig ordenssans. Hun hedrer kvinnene ved å framstille dem i et saklig lys i ei saklig bok, sier: Her er de! Disse må også med! Men mer gjør hun ikke i denne omgangen. Derfor er det opp til andre å vurdere hvilke kvinner som skal ta plass ved siden av Camilla Collett, Amalie Skram, Sigrid Undset og Cora Sandel i pensum og litteraturhistorier. Det er andre som må lese Berte Kanutte Aarflot, Ragna Nielsen, Dikken Zwilgmeyer, Barbra Ring og Ingeborg Møller, vurdere dem, se dem opp mot sine samtidige - både menn og kvinner. Så kan en ny, norsk kanon lages. En kanon som er representativ i forhold til både kjønn, epoker og sjangere.

Vinterlesing

Det er udiskutabelt vinter her hos meg, og julemåneden har på sitt sedvanlig insisterende vis gjort oss bevisste på den nært forestående kjøpefesten. På holke skal jeg manøvrere meg fram, med ribbemage og riskrem på haka, for å skaffe meg alle gavene, helst før styremøtet, men etter jobb, før middag, men etter foreldresamtalen. Så gjenstår det bare baking, sju slag og mer til skal og må skvisjes inn mellom omsorg for snørrete barn, teaterforestillinger, julebesøk, gaveinnpakking, leiting etter broddene, juleavslutninger, julekortskriving, julepynting, juleverksted, gaveutvekslinger, mer leiting etter broddene, telefoner fra elektrikeren, kurskvelder, Luciafeiring, nissefest og, til slutt, sjølve julehelga. Om jeg får lest noe særlig, er svært uvisst. Om jeg kommer i mål med alt dette andre, er en helt annen sak. Det er jo jul. Alt skal være på stell når det er jul!

Alexander L. Kielland

...er nå først i køen! Og det bør bety at han snart blir lest. Snart. 

Flatøybok

Jeg bladde i denne perla av ei utgivelse seinest i går, og kjenner på stemninga: Vintertid er sagatid. Jeg er bare nødt til å fullføre det jeg holder på med nå, så skal jeg vende blikk og fokus bakover nok en gang, til middelalder og vikingtid og tøffe tak, til steile kvinner og barske mannfolk, til religionskonflikter og maktkamper, til holmgang og æresdrap. Jeg gleder meg!

Brit Bildøen

Boka om Jon Utskott og Adam Hiorth er ferdiglest og omtalt! Adam Hiorths veg var ei fornøyelig affære, og jeg koste meg masse med lesinga. Anbefales!

Jens Bjørneboe

På den andre sida sitter Jens Bjørneboe, det store alvorets mann. En intens motvekt til Bildøens humørfylte miljøkaving. Jeg sparer han til en grå dag, da humør og vær passer overens med det dystre, mørke som han skriver fram. Ingen blir spart, verken samfunn eller mennesker - og heller ikke leseren.

Liv Køltzow

Etter lang tids lesing og mye fundering, kom det endelig et langt innlegg om Liv Køltzows bok om Amalie Skram, lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill. Verdt hver time! Amalie Skram er en fascinerende og kompleks person, og Køltzow makter å gjøre henne levende. En får også et godt innblikk i hvorfor Amalie Skram skreiv så godt, og hvorfor det hun skreiv fortsatt gjør så massivt inntrykk. Ei imponerende bok, intet mindre. Lesekryss!

Per Olov Enquist

Før den siste juletallerkenen er rydda bort og nyttårskalkunen kommer på bordet, har jeg et mål om å i alle fall begynne på Per Olov Enquists sjølbiografi Et annet liv. Kan hende jeg må realitetsorientere lesemålet mitt etter hvert, men ambisjonene er det i alle fall ingenting å si på.

Elisabeth Aasen

Jeg har brukt store deler av november på å lese Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen sammen med Birthe. Boka er god, men kan hende litt tung, og jeg må innrømme at jeg har slitt litt med konsentrasjonen når det har butta i mot. Men nå er jeg i mål, og innlegg kommer snart. 

Jennifer Egan

Bølle på døra, står det på ei bokrygg i ulestreolen min, og jeg tenker på da jeg var lita og gikk julebukk og gamle rosiner og bløte mandariner var alt vi fikk. Vi var nok ikke så veldig bøllete, men dårlig snop gikk vi fort lei av, gitt. Det blei en del ringe-på-og-stikke-av på nyåret. Men av en eller annen grunn tror jeg ikke at Egans roman handler om akkurat det.

Tracy Chevalier

Englefall sneik seg inn og blei lest mellom den virkelige verdens kvinnesakskvinner som skildres hos Elisabeth Aasen og damer med skikkelig tæl, skildra av Doris Lessing. Englefall er bleikere enn det meste, men passerer vel til nød. Lesekryss.

Doris Lessing

Jeg henger etter med mye, men særlig har det dratt ut med Lessing-boka, som skulle ha vært lest for snart en måned sia til åttende runde av Bokhyllelesing 2016. Jeg kan ikke skylde på annet enn dårlig tidspunkt, for boka er god. Og dessuten er jeg snart i mål, så et innlegg er innen rekkevidde.

Biografi

I midten av desember er det tid for årets siste runde av biografisirkelen, og temaet er is og snø eller noe deromkring. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal tolke emnet, og har som kjent ikke enormt mye å velge i mellom. Men om jeg får tid til å lese, kan det hende at jeg går for boka om Den svarte vikingen. Om jeg har skjønt rett, gifter han seg med ei dame fra Bjarmeland, og der er det rikelig med både is og snø. 

Sigrid Undset

Jeg og Birthe samleser jevnt og trutt, og nå lurer vi på å sette i gang med Undsets andre romanserie fra middelalderen, nemlig de to omfangsrike bøkene om Olav Audunssøn. De er helt nye for meg, så jeg gleder meg veldig! Tidspunkt er enda litt uklart. Om du vil være med, er det bare å lese.

Amalie Skram

I jula er det desidert siste runde av Bokhyllelesing 2016, der vi bare skal kose oss og lese kalenderbøker, julebøker eller julegavebøker. Jeg skal lese Julehelg av Amalie Skram, ei bok med jul i tittelen som jeg attpåtil fikk til jul i 2013. 

Faglitteratur

Kvinners spor i skrift - supplement til norsk litteraturhistorie faller greit innafor kategorien faglitteratur. Her er det rett på sak med mange fakta, biografiske riss, saklig diskusjon, litterær produksjon, påvirkning i samtida, ignorering i framtida, samt heftig argumentasjon over hvorfor den og den er viktige - både som kvinner, forfattere og tradisjonsbærere. Et strålende verk! 

Med ønske om ei fin adventstid for dere alle!

Høstlesing, del III

Fra en effektiv lesemåned til en seig: Det er raske omslag. I været også, når jeg tenker etter. For ikke bare kom høsten susende sabla fort, nå er det jammen meg blitt vinter også. Dagene er derfor fulle av alle mulige forberedelser og forholdsregler, fra omlegging av vinterdekk til innkjøp av nye bobledresser, jeg syr igjen hull i barnas ullbukser og vasker luer og tjukke gensere. Broddene er også kommet ned fra loftet, sammen med digre støvler, skjerf og rumpeakebrett. Veden er naturligvis på plass for ei stund tilbake, men nå brukes den også. Og da er det ekstra kos å lese!

Carl Frode Tiller

Etter at både siste bindet i Innsirkling-serien og skuespillet Folkehelsa blei lest tidligere i høst, kjenner jeg at jeg fått min dose med Tiller på ei stund. Ikke er det så mye igjen av forfatterskapet å lese, heller. Men kanskje han kommer med noe nytt snart?

Alexander L. Kielland

Ingen nye verker er lest her sia Else og Arbeidsfolk i september, men jeg gleder meg til å ta fatt på neste bok ut, som er Skipper Worse!

Flatøybok

Dette praktverket ligger fremdeles og godgjører seg. Slikt må en bare finne seg i, sjøl om det er aldri så bittert. Det er ei tid for alt.

Brit Bildøen

Jeg er godt i gang med Bildøens elleville roman om miljøkjempen Jon Utskott og hans unge følgesvenn Adam Hiorth, som i småsurt tospann sykler på tvers av landet. Det er fornøyelig og artig så langt, men er det også djupt? Det blir spennende å finne ut av.

Jens Bjørneboe

Å, Jens Bjørneboe! Jeg tror han alltid kommer til å ha en spesiell plass i leserhjertet mitt, et inntrykk som blei forsterka gjennom biografien til Fredrik Wandrup som jeg leste for snart femten år sia. I romanen om Ragnhild Jølsen har han lagt så mye av seg sjøl, av sitt eget kunstersinn, sin egen sjel, og han reflekterer og skildrer modig viktige problemstillinger for kunstnere. Han makter å sette ord på det som er så vanskelig, fra inspirasjon til mental utmattelse. Og han gir Ragnhild Jølsen et fint ettermæle. Lesekryss!

Sigmund Løvåsen

Noe av det vakreste jeg har lest i år er uten tvil skuespillet til Sigmund Løvåsen, Vid din sida. Det er helt nydelig. Sårt, vondt og vakkert på samme tid, skildra med nyanser og innsikt. Praktfullt! Anbefales til alle. Et vemodig lesekryss.

Henrik Ibsen

Det var derimot tredje gang jeg leste Et dukkehjem av Henrik Ibsen, uten at stykket har tapt seg noe av den grunn. Der Løvåsen er lavmælt, roper Ibsen ut sitt budskap med rungende røst. Og det er fenomenalt, denne gangen som forrige gang. Stykket er solid komponert og tematikken er fortsatt aktuell. En overlegen teknisk demonstrasjon og et sterkt lesekryss!

Ingvild Holvik

Midt oppi all dramatikken fikk jeg tid til å lese Lykkefeltet av Ingvild Holvik, ei sår og god bok om å bli voksen og rive seg løs fra alt kjent. Holvik skildrer fint og presist, og er tett på hovedpersonene sine. Kaoset de går igjennom gjenspeiles i teksten, men effekten er nok ikke varig på leseren. Enda et lesekryss.

Liv Køltzow

Jeg bøyer meg i støvet for Liv Køltzow, intet mindre, og innkasserer et noe seigt lesekryss. Men makan til biografi har jeg aldri lest. Køltzow og Skram er sammen verdt hver eneste lesetime jeg brukte på dem i hele oktober. Køltzow turnerer stoffet så elegant, og hun belyser plettfritt. Biografien er klok og varm, skrevet med djup respekt og et oppriktig ønske om å forstå. Amalie Skram er nå et sprell levende menneske for meg, med alle sine fasetter, med kraft og mørke og sårhet. Jeg gleder meg til å skrive om både henne og verket. Boka er lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill. 

Per Olov Enquist

Fordi boka om Amalie Skram tok såpass lang tid, måtte Enquist pent vente. Det går nok greit, kjenner jeg han rett. Han har tross alt venta ei stund allerede. Han får dessuten en ny sjanse nå i november. Og det er naturligvis sjølbiografien hans det står om her.

Elisabeth Aasen

I oktober leste jeg Drømmen og hjulet om Ragnhild Jølsen sammen med Birthe, nå leser vi Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen. Det er bare å hive seg på om du også vil lese! Boka er hittil veldig god, som Aasens verker alltid er, og jeg gleder meg til å lese resten.

Jennifer Egan

Denne dama er fortsatt ikke påbegynt, så hun henger med en måned til. Tittelen er Bølle på døra. 

Tracy Chevalier

Men plutselig hadde jeg lest Englefall! Fuglene må vite hvorfor, men en dag lå den bare i veska mi og da jeg ikke hadde noe annet å lese i til lunsjen, blei det den. Omtale kommer.

Bokhyllelesing

Neste uke er det åttende og siste ordinære runde av Bokhyllelesing 2016, og vi skal lese bøker av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg har fortsatt ikke valgt bok, men heller litt mot et verk av Doris Lessing. Andre mulige kandidater er William Faulkner og Sigrid Undset.

Faglitteratur

Om ikke biografien om Amalie Skram teller her, så veit ikke jeg. Den var i alle fall faglig nok for meg, og svært lærerik. Og denne måneden leser jeg om kvinner i litteraturhistoria, et udiskutabelt faglitterært verk av Elisabeth Aasen.

Fortsatt god lesehøst!

Høstlesing, del II

Jeg veit ikke helt hva som har skjedd, jeg, men både august og september har vært travlere enn noen gang, samtidig som jeg leser mye mer enn tidligere. Det er som om jeg utnytter hvert ledige øyeblikk til å henge fra meg øya i ei bok. Jeg leser i lunsjen, mens jeg pusser tenner, mens jeg steiker pannekaker, i reklamepausene, mens jeg sitter på vent i telefonen, mens jeg sitter hos barna på kvelden, jeg har med meg bøker på seminar, på styremøter, på jobb, til tannlegen, til helsestasjonen, i barnebursdager, i senga, på befaring og til og med på familieutflukter, så jeg kan snike meg til å lese i bilen. Og det gir resultater, altså. Bare se!

Carl Frode Tiller

Jeg hadde knapt lest ferdig siste bindet av Innsirkling-serien i forbindelse med forrige runde av Bokhyllelesing 2016, før jeg henta fram ei ny bok av samme forfatter: Nemlig skuespillet Folkehelsa, og også denne gangen i forbindelse med Bokhyllelesing 2016. Tematikken i denne runden er norsk dramatikk, og Folkehelsa er både norsk og dramatisk. Omtale kommer.

Alexander L. Kielland

1800-tallets samfunnsrefser hytter med neven i den satiriske romanen Arbeidsfolk og i fortellinga Else. Samleinnlegg finner du her. Begge verkene er forankra djupt i realismen, med grimme og fæle skjebner, særlig for kvinnene. Kielland er svært bra, og jeg planlegger å lese ut bind II av Samlede verker i løpet av høsten.

Flatøybok

Flatøybok er det eneste verket jeg enda ikke har tatt tak i, sjøl om jeg har veldig lyst. Det ligger klart, like ved skrivebordet, så håpet er at det snart er dette praktverkets tur. Og jeg gleder meg!

Brit Bildøen

Ikke lest! Men heller ikke glemt! Så tida kommer nok snart til denne grønne nynorskboka med sykler og miljøtematikk, bygd over Don Quijote-lest (kjenner at den blei litt mindre fristende der, gitt). Men den skal visstnok være ganske morsom.

David Nicholls

En lettvekter, uten tvil. Jeg har lest En dag og føler meg som en surpomp når jeg ikke er fornøyd. Men fakta er at dette ikke er bra nok, det er enkel og grei underholdningslitteratur som ikke en gang klarer å ende godt.

Jens Bjørneboe

Birthe og jeg er i full sving med ei ny samlesing, denne gangen et viktig Bjørneboeverk fra 1964: Drømmen og hjulet, en såkalt halvdokumentarisk roman om Ragnhild Jølsen (1875-1908). Med mine begreper blir det da i retning av en fiksjonsbiografi. Og det er en god en. Du kan gjerne bli med, du også!

Sigmund Løvåsen

Da jeg først hadde lest Carl Frode Tillers skuespill, var det som om jeg fikk blod på tann. Så da leste jeg like godt Sigmund Løvåsens vakre drama fra 2012, Vid din sida, også. Og da var jeg bortimot umulig å stoppe...

Henrik Ibsen

...så da leste jeg like godt Et dukkehjem av Henrik Ibsen også, når jeg først var så godt i gang med dramatikken, og nå står jeg og skuler opp på de hittil uleste gamle grekerne i bokhylla og lurer på om jeg skal gi meg i kast med de virkelig gode, gamle tragediene også, bare for å ha gjort det, en gang for alle.

Ingvild Holvik

Men da jeg fant ut at jeg ikke hadde noe dramatikk av en kvinnelig norsk forfatter på lur (kleint!), så måtte jeg ta ei anna bok av en kvinnelig forfatter for å veie opp for den massive overvekta av plutselige, dramatiske mannfolk. Og valget falt på romanen Lykkefeltet av Ingvild Holvik, en inntil nå helt ukjent forfatter for meg. Omtale kommer.

Liv Køltzow

Til Ingalills biografisirkel i oktober skal det leses om 1001 forfattere, så vidt jeg har forstått. Jeg er ikke helt sikker på om Amalie Skram er med der, men det burde hun naturligvis være, og derfor leser jeg om henne. Boka er massiv, så den kommer nok til å ta sin tid.

Per Olov Enquist

Men jeg var så innmari på vippen, hvem skulle jeg lese om, Amalie Skram eller Per Olov Enquist? Og jeg klarte ikke å velge, så nå er jeg i gang med begge to. Men der Amalie Skram føres i pennen av en prisvinnende forfatter, velger Enquist å fortelle sjøl. Og han er ikke mindre prisbelønt han, så dette blir spennende. Boka heter naturligvis Et annet liv.

Elisabeth Aasen

Når jeg og Birthe har lest ut boka om Ragnhild Jølsen, skal vi vende blikket mot kvinner i litteraturen med fagboka Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen. Den kom i posten i går, og jeg gleder meg masse til å lese! Bli gjerne med, du også.

Jennifer Egan

Og bare for å gjøre det vanskelig for meg sjøl, har jeg altså begynt på enda ei bok, som er skrevet av amerikanske Jennifer Egan. Boka heter Bølle på døra og forfatteren mottok blant annet Pulitzerprisen i etterkant av utgivelsen. Bølle på døra er nok ikke den boka jeg prioriterer i oktober, men jeg kommer nok til å lese litt... Tror jeg.

Faglitteratur

Det blei ingenting i september.

God lesemåned, alle sammen!

Høstlesing

Da vi var ute i går ettermiddag, fant vi det første gule bladet. Et lite knallgult bjørkeblad som lå midt i veien. Det hadde blåst langt av sted, men etter litt leiting fant vi opphavstreet. Og der var de, så forsiktig innimellom alt det grønne: Flere gule blader, nesten gylne i sola. Og om morgenen er det begynt å bli kaldt, ei stripe grått siver stille ut av munnen, vi ser etter rimfrost i gresset, og disse fuktige, små duggdråpene som henger på baksida av et blad, i akset på et strå. Og ute på engene leiker tåka, tett, tett, til sola bryter igjennom og den blir lett, lett.

Carl Frode Tiller

Hurra, her kan det endelig innhentes lesekryss! Jeg har lest, men ikke skrevet, og er strålende fornøyd med å ha lest en (for meg) seig oppfølger, som slettes ikke var så seig likevel. Bokhyllelesing er smart, altså, for med denne runden, der vi skulle lese nettopp oppfølgere, fikk jeg det sparket jeg trengte til å fullføre Innsirkling-trilogien. Hipp, hipp!

Alexander L. Kielland

Og da må det vel bære rett videre til denne karen? Nuvel, det spørs. Det er så mye som frister, og etter å ha vært dyster med Tiller, ønsker jeg nok noe muntrere. Men hvem kan by på det? Ikke Kielland, tenker jeg, og dytter han litt lenger ut i måneden.

Flatøybok

Flatøybok har også, mot min vilje, blitt ei ventebok. Dessverre. Det er både fordi den er krevende, og fordi jeg koser meg så innmari med lesinga! Jeg vil veldig gjerne kose meg videre med den i høst, og satser på å få tid til det, snart.

Vera Henriksen

Sammen med Birthe brukte jeg mange varme sommertimer på å lese den sterke trilogien om Sigrid Toresdotter, ei knalltøff dame fra vikingtida som faktisk har levd. Og det var flott lesing! Her kan du lese mer om de tre titlene Sølvhammeren, Jærtegn og Helgenkongen, samt ett innlegg om Sigrid og Kristin. Super samlesing!

Brit Bildøen

Boka om den unge dokumentarfilmskaperen Adam Hiorth og miljøverneren Jon Utskott, som sykler Norge på tvers, ligger klar, og en dag jeg føler for litt gøyal vestlandshumor, begynner jeg å lese. Håper jeg.

Elisabeth Aasen

I Ingalills biografisirkel for august leste jeg om 1800-tallets friske og festlige kvinner, kvinner med bein i nesa og stål i armene, damer med vett og vidd, frøkner med mot og medlidenhet, i det hele tatt en hel haug kvinner som har kjempa en lang, seig og hard kamp mot makt, menn, vindmøller, lover, normer, regler, dobbeltmoral, sedelighet, fordommer, sedvane og rykter for at vi i dag har det så bra som vi har det. Husk dem, takk dem og gjør ære på dem! 

David Nicholls

Og ut av hylla spratt plutselig lettvekteren Nicholls med bestselgerboka En dag. Jeg leser, og mannen min ser fram til at jeg endelig kan få sett og sletta den tre år gamle filmversjonen med samme navn som ligger på dekoderen. Jadda.

Jens Bjørneboe

Sammen med Birthe skal jeg i løpet av høsten gyve løs på Jens Bjørneboe og romanen Drømmen og hjulet, som handler om Ragnhild Jølsen. Tidligere har jeg og Birthe lest flere av Jølsens verker sammen, og nå blir det spennende å lese hva en annen forfatter skriver om henne. Jeg har ikke lest Bjørneboe sida jeg i tenåra var helt oppslukt av Bestialitetens historie, så dette ser jeg fram til. Om du vil være med, du også, er det bare å lese!

Bokhyllelesing

Til sjuende runde av Bokhyllelesing 2016, fra 26. september til 02. oktober, skal vi lese dramatikk skrevet av en norsk forfatter. Jeg er ikke helt sikker på hvem det blir enda, men Ibsen er sjølsagt et stødig alternativ. Men også Tiller (igjen) og Løvåsen fins i ulesthyllene her, så dette blir spennende.

Faglitteratur

Elisabeth Aasens flotte og særprega utgivelse om 1800-tallets kvinner faller i en typisk sakprosasekk, og kan derfor passere som månedens faglitterære alibi. Men bortsett fra den, har jeg latt huet hvile og kost meg med skjønnlitteratur med god samvittighet.

Håper dere alle får en super bok- og lesehøst!

Biografi: 1800-tallets kvinner

Bildekilde: Bokelskere

Denne runden av Ingalills biografisirkel er litt spesiell for meg: Det var nemlig jeg som fikk bestemme kategori! Og jeg avgjorde at temaet for augustrunden skulle være "Festlige fruer og friske frøkner", for å sikre at alle deltakere skulle lese om ei dame med bein i nesa. Vi trenger sånne damer, damer som står på og baner vei, ikke bare for seg sjøl, men for oss andre også. Rett og slett fruer med mot og frøkner med tæl! Og det er mange felter å briljere på - politikk, litteratur, kunst, musikk, forskning eller via pionervirksomhet. Og kvinna kan være debattant, deltaker, student, yrkesaktiv eller hjemmeværende, lista kan være lav eller høy. I dagens samfunn er det så mye snålt en kan være opptatt av, at våre formødre har en tendens til å bli litt glemt. Derfor vil jeg løfte dem opp og fram. 

Jeg skulle egentlig lese om Amalie Skram, ei dame med massevis av mot, hauger av talent, friskt språk og en stor litterær produksjon. Men biografien var massiv og tida var knapp, så jeg måtte bytte den ut med noe mer tilgjengelig. Da blei det 1800-tallets kvinner fra 2013 av historiker og forsker Elisabeth Aasen (f. 1935). Jeg har stor respekt for og veldig sans for Aasens kvinnehistoriske verker, der hun presenterer viktige kvinner innafor en bestemt kulturell kontekst, sammenligner dem med andre, likeverdige kvinner og viser fram deres viktigste oppnåelser. Og det er skrivende kvinner hun er mest opptatt av, kvinner som etterlater seg skriftlige arbeider som vi fortsatt kan lese og analysere i dag. Det er Pax forlag som utgir bøkene til Aasen, og de har gitt henne bokbunad og design som står i stil med innholdet.

I denne boka har Aasen fokus på kvinnene som levde og skreiv på 1800-tallet. Det er en stor periode å ta for seg, noe kaotisk er den også, der den trekker med seg opplysningstida inn i romantikken, det er nasjonalromantikk og realisme, industriell revolusjon og modernisme, mange glitrende kvinnehoder og et utall utfordringer for dem å overstige, før de i det hele tatt "slippes løs" i samfunnet. Boka samles derfor omkring punktet stemmerett, og Aasen skildrer de skrivende kvinnenes vei, der de, som representanter for særlig den skolerte delen av den kvinnelige befolkninga, bruker vett og vidd, makt og mot, talent og plikt, hode og hjerte for å oppnå rett til et eget liv, egne følelser, egne tanker, egne penger, egne rettigheter, eget arbeid. Kort sagt: Likeverd. Og bokas undertittel er treffende nok På vei til stemmerett.

Forut for lesinga var jeg skeptisk til disposisjonen i boka, men den viste seg å ikke være så dum. Boka er inndelt i tre hovedbolker, og vi begynner hjemme i Norge, som ved inngangen til 1800-tallet var under den danske trona. Deretter følger et utsyn til Europas kvinner, med hovedvekt på de franske og britiske, før Aasen igjen vender blikket hjemover og følger norske kvinner fram til 1913. Aasen gir leseren en solid historisk og kulturell innledning, før hun går løs på de mest markante kvinnene. Innimellom deres introduksjoner skriver Aasen mer generelt om historia og hvordan dens svingninger påvirker kvinnene. Særlig er hun opptatt av lovgivning som angår kvinner, for eksempel ekteskapslovgivning, kvinnas stilling i samfunnet, kvinnas arbeidsmuligheter og kvinners rett til utdanning. For, et vesentlig premiss for stemmerett og samfunnsdeltakelse, er kunnskap. Først når kvinnene sjøl har gode kunnskaper, får kvinnekampen solide bein å stå på.

I åra 1800-1850 finner vi i Norge viktige navn som Gustava Kielland (1800-1889), Hanna Winsnes (1789-1872), Christiane Koren (1764-1815), Conradine Dunker (1780-1866), Emerentze Munch (1786-1868), Carine Rehbinder (1803-1875) og Camilla Collett (1813-1895). De er ute etter frihet, sjølstendighet og respekt, for eksempel i valg av ektefelle, men også i forhold til sitt valg om å sysselsette seg sjøl, noe som var uhørt og et sterkt normbrudd for embetsstandens kvinner. Kvinner hadde som kjent den største av alle oppgaver: Å vie sitt liv til morsgjerningen og hustrujobben. Ja, det var slik de legitimerte det, karfolka, og mange heiv på et par Bibelreferanser i samme slengen, og glemte å nevne alt det arbeidet som følger med å styre en husholdning på embetsstandsnivå. Det var slik det skulle være: Mannen i arbeid, kvinna hjemme. Det var i alle fall da det var lettest å bestemme over damene.

Noen av disse kvinnene presses derfor inn i fornuftsekteskap, andre får velge mer fritt - det avhenger av foreldrene og oppdragelsen. Noen lever lette liv, der de kan skrive fordi de har tid og kunnskaper, andre lever tunge og arbeidskrevende liv, der skrivinga er en bigeskjeft. Camilla Collett stiller i en tredje gruppe: Hun lever av sin penn. Til felles har de at alle har et høyere nivå av bevissthet rundt kvinnas stilling enn mange andre ved inngangen til 1800-tallet, og de møter tidvis mye motstand på sitt felt.

Deretter svinger vi ut i Europa for å bli kjent med skrivende kvinner som George Sand (1804-1876), Marie d'Agoult (1805-1876), Suzanne Voilquin (1801-1876), Pauline Roland (1805-1852), Flora Tristan (1803-1844), Jane Austen (1775-1817), Harriet Martineau (1802-1876), Elizabeth Gaskell (1810-1865), søstrene Anne (1820-1849), Charlotte (1816-1855) og Emily Brontë (1818-1848), samt George Eliot (1819-1880). Disse introduseres for leseren i fine kapitler illustrert med vakre portrett- og landskapsbilder, og innimellom trekker Aasen historietrådene videre. Hun diskuterer blant annet den politiske utviklinga fra revolusjonen og framover, slaveproblematikken, den industrielle revolusjon samt utviklinga av nye kommunikasjoner. Hun viser også hvordan dette fører til mer reising, enklere og raskere spredning av litteratur og tanker og til slutt flere kvinneyrker.

Og det er et imponerende knippe kvinner Aasen skildrer! George Sand, for eksempel, er ei råtøff dame som skriver så godt at hun blir berømt i sin samtid og anerkjent av skrivende storheter som Victor Hugo (1802-1885), Honoré de Balzac (1799-1850) og Alexandre Dumas (1802-1870). Marie d'Agoult er den intellektuelle kvinna bak det massive historieverket som helt overraskende slo an, Harriet Martineau er den første kvinnelige sosiologen, Elizabeth Gaskell skriver den første arbeiderromanen. Mange av kvinnene reiser over svært store avstander, og de skriver om sine erfaringer i etterkant, enten som ideolog i Afrika (Suzanne Voilquin) eller på jakt etter sin farsarv i Sør-Amerika (Flora Tristan).

Etter utsynet vender vi hjem, med massevis av ideer, historier, intellektuell stimulans og nyanser i bagasjen. Aasen plukker opp der hun slapp, nemlig hos Camilla Collett. Og nå er det tid for den romanen som snur Norge på hodet, nemlig Amtmandens Døttre (1854-55). Mange leste boka på et overfladisk nivå, og var fornøyde, for den unge Sofie følger moras råd og tyr til et fornuftekteskap, hun også. Andre fikk derimot med seg det som pressa under, nemlig at Sofie resignerer, oppgir seg sjøl og sine egne følelser og tanker, og bøyer sin vilje innunder moras - sjøl om hun har funnet sitt livs kjærlighet. Boka er en krass kritikk av embetsstandens elendige oppdragelsesnormer og foreldrenes tvilsomme moral, der vel vitende mødre presser uvitende døtre inn i ulykkelige ekteskap, fordi de sjøl opplevde dette. Slik fanges døtrene i et strevsomt liv som veksler mellom svangerskap og barseltid, stadig på nytt, og mange dør: Først inni seg, seinere fysisk.

Med et rikt utsyn viser Aasen hvordan de nye ideene kommer til og får grubunn i Norge, og hvordan det tematiseres skjønnlitterært av et knippe forfattere - både kvinner og menn. Camilla Collett leder an med sin realistiske tendensroman der hun setter problemer under debatt, og både Henrik Ibsen (1828-1906), Jonas Lie (1833-1908) og Alexander Kielland (1849-1906) med flere følger på utover 1800-tallet. Embetsstanden forsøker å ta avstand fra det hele, men det nytter ikke. Hansken er kasta. Den nye tid er kommet, og gradvis løsnes de stramme bånd. Flere og flere kvinner fra Norge studerer og reiser, og de drar ikke bare til Danmark, men også til Berlin, Paris, Roma. Og hjem igjen bringer de kulturelle impulser fra kontinentet og ny litteratur.

Den siste delen av boka konsentreres om det politiske. Amtmandens Døttre hadde politisk slagkraft, og kvikke kvinner som Aasta Hansteen (1824-1908), Vilhelmine Ullmann (1816-1915), Ragna Nielsen (1845-1924), Cecilie Thoresen (1858-1911) Gina Krog (1847-1916), Anna Rogstad (1854-1938) og Fredrikke Marie Qvam (1843-1938) ville ikke la denne gode muligheten til å rope ut gå fra dem. De klemmer til og samler seg om kvinnesak, økonomisk sjølstendighet, rett til å arbeide, fellesskolen med like fag for gutter og jenter, krav om kvinners rett til utdanning, krav om stemmerett, oppmøte på Stortinget og selve Norsk Kvindesagsforening (NKF, grunnlagt i 1885). Og derifra gikk det radig med flere politiske foreninger for kvinner, arbeiderforeninger for kvinner, sanitetsforeninger, egne tidsskrift for og av kvinner. Og sjøl om kvinnene, som enten var fra den gamle embetsstanden, borgerstanden eller arbeiderklassen, kunne være svært uenige i hva som var viktigst - utdanning, stemmerett, økonomisk sjølstendighet, likhet i ekteskapet, rettigheter for uekte barn eller tilgang til arbeid - trakk de hverandre framover, steg for steg.

Det tok tid før en sterk organisasjon kom på plass, men når vi skriver 1900 er NKF blitt en maktfaktor en må regne med. Og de kloke menn i samtida, ofte Venstremenn med noen rivjern av noen hustruer, skjønner at det er deres plikt som opplyste menn å skulle hjelpe kvinna fram. Spørsmålet om stemmerett blir hyppig debattert fra 1886 og framover. Når 1905 kommer, og det blir snakk om unionsoppløsning, mobiliserer kvinnenettverket råkjapt, og leverer en enorm mengde underskrifter - hele 279 878 kvinner stemmer ja til unionsoppløsninga. Det fører i sin tur en innvilgning av begrensa stemmerett for kvinner noen år etterpå. Anna Rogstad møter på Stortinget som første kvinne i 1911 og rapporterer tilbake til sine fraksjoner. Og i 1913 kommer den endelige belønninga: Stemmeretten.

Elisabeth Aasen loser oss trygt og oversiktlig igjennom en kaotisk kamp der en imponerende ansamling begava, intelligente, utdanna og erfarne kvinner bretter opp ermene og hamler opp med slikt som kvinner ikke skal vite noe om: Politikk, jus, økonomi og sedelighet. De stiller spørsmål ved religion, ekteskapet, oppdragelse, mannens rolle. De ønsker endring. Og de krever reformer i utdanningssystemet, for fattige, for sjuke, for uekte barn. Disse kloke kvinnene hadde mange ivrige støttespillere, og sammen bygde de videre på Camilla Colletts tankegods, og til slutt kunne de gi oss den enorme gaven som stemmerett er. Om ikke det er friskt, så veit ikke jeg!

Om jeg skulle tilføye noe ytterligere for oss i dag, må det være at vi må være bevisste på historia, og skjøtte våre rettigheter slik at våre formødre ville vært stolte. Det betyr at vi bruker stemmeretten vår, og ytringsfriheten, og religionsfriheten, og retten til å bestemme over egen kropp, retten til å inngå ekteskap og til å skille seg, at vi går på skole og skaffer oss kunnskaper og gode jobber, at vi er tro mot vår overbevisning og identitet og ikke lar oss kue. Men med kunnskap og rettigheter kommer også ei plikt: Vi plikter å hjelpe de som ikke har det så godt, vi plikter å informere og opplyse, vi skal si ifra når urett blir begått og vi skal stille opp for andre. Ei utopisk dåm henger kanskje over de siste setningene her, men jeg tror at om alle anstrengte seg for å være sitt beste, gjøre sitt beste, kvinner som menn, så ville vi fått det bedre, alle sammen. Og Camilla Collett ville smilt fornøyd.

Sommerlesing, del II

Nå er det endelig blitt juli, kanskje den mest etterlengta måneden her i huset. Det er sommerferie på ordentlig for oss alle sammen fordi barnehagen er stengt, og i tillegg er det bursdagssesong her i heimen, og vi nyter lange, varme dager med grilling, kake og is og besøk av familie og venner. Det er herlig! Planene for ferien er få og små, det viktigste er å være sammen. Derfor har jeg også håp om å få lest en del i tida som kommer. Dette er det jeg har kommet igjennom så langt, og det jeg håper å få lest:

Carl Frode Tiller

Men det er ikke sikkert det blir Tiller i juli heller... Disse snikedamene vil nemlig ikke stoppe sjøl om det er strengt forbudt å trenge seg fram i lesekøen. De freser forbi fortere enn Tiller aner. Og når jeg kjenner på indre ro og tilfredshet, er det ikke akkurat fristende å lese om psykisk ustabile mennesker fra en mørk avkrok av vårt land. Men vi får se. Juli har akkurat begynt.

Alexander L. Kielland

Det er jammen bra Tiller ikke venter aleine. Jeg husker fortsatt hvor jeg er i Arbeidsfolk, så det er da ikke så gæli, men at jeg må få lest romanen ferdig snart, er helt sikkert. Litt mer kake først, bare. Også ei av disse snikedamene.

Flatøybok

Flatøybok er så absolutt på planen for juli. Jeg savner sagalitteraturen nå, og gleder meg til å vende tilbake til fortellingene om Olav Tryggvason (963-1000) og hans regjeringstid. Det er en utrolig spennende periode i norsk historie, med sterke kontraster mellom ulike trosretninger, liv og lære.

Emily Brontë

Jeg er nok en av dem som aldri blir ferdig med damene på heden og deres tre små, men sterke forfatterskap. Særlig opptatt er jeg av Stormfulle høyder, ei bok jeg alltid finner noe nytt i, og der hver lesing er en enestående leseropplevelse. Gjennomlesing nummer fire er nå over, og jeg gleder meg allerede til neste gang.

Gyrðir Elíasson

Til fjerde runde av Bokhyllelesing 2016 leste jeg novellesamlinga Mellom trærne av den velkjente og prisbelønte islendingen Gyrðir Elíasson. Helt ærlig så blei jeg litt skuffa, men jeg er fortsatt veldig interessert i islandsk litteratur, både gammel og ny, og ser fram til neste møte.

Elisabeth Aasen

Å, for noen damer! De er rett og slett noen grepa kvinnfolk, hele bunten, og Elisabeth Aasen skriver drivende godt om dem i Opplysningstidens kvinner. Jeg er ikke en av dem som lengter tilbake til svunne tider, misforstå meg rett, men tenk å være en del av alt dette! Å delta i kultureliten i Parissalongene, være blant de toneangivende damene i Weimar, brevveksle med Goethe, bli beundra eller hata av Napoleon... Det er fascinerende skjebner og mange interessante møter. Boka blei lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill.

A. S. Byatt

Sommerens mest oppslukende bok må jo være denne, Besettelse av britiske A. S. Byatt. Byatt har skrevet fram et realistisk åttitallsunivers der jakt etter ord og setninger, fraser og symboler, er av stor betydning, og der leserne får være med på skattejakt i fiktive forfatteres forfatterskap parallelt med lesinga av Byatts bok. Boka er intelligent skrevet og innehar mange, mange lag. Ei imponerende bok som anbefales til alle bokelskere med sans for litt tyngre og tjukkere romaner.

Vera Henriksen

Samlesingene mellom meg og Birthe er i gang igjen, hurra! Og det resulterer i at Vera Henriksen per definisjon nå er ei snikedame, men pytt. Om du vil være med, du også, er det bare å hive seg på. Det er ikke så farlig om du ikke har blogg. I juli leser vi trilogien om Sigrid Toresdatter, som består av romanene Sølvhammeren (1961), Jærtegn (1962) og Helgenkongen (1963). Bøkene er skrevet av den nylig avdøde forfatteren Vera Henriksen (1927-2016), som i løpet av sin nesten femti år lange karrière skreiv mange historiske romaner med handling henta fra middelalderen. Sølvhammeren var debuten hennes. Jeg er godt i gang med den, og koser meg veldig!

Karin Johannisson

Til femte runde av Bokhyllelesing 2016, som begynner i morra, skal det fortrinnsvis leses bøker på svensk eller dansk. Jeg går mot nærmeste granneland og har tenkt til å lese ei bok av medisinalhistoriker Karin Johannisson, nemlig Melankoliska rum fra 2009. Boka har vært på vent lenge, og jeg ser fram til å begynne lesinga.

Brit Bildøen

Blir det tid til overs etter alt dette (og da inkluderer jeg Tiller), har jeg tenkt til å lese Adam Hiorths veg av Brit Bildøen, ei bok som kom ut i 2011. Omslaget er helt grønt og den handler visstnok om noen som sykler, mer enn det veit jeg ikke.

Faglitteratur

Tja, Johannissons bok faller vel innunder denne kategorien, i alle fall i teorien. Og det samme gjelder Elisabeths Aasens verk om Opplysningstidens kvinner. Men slike breie sakprosabøker er og blir noe ganske annet enn smale fagutgivelser. Dem har det nemlig vært lite av den siste tida, og det er fortsatt godt.

Fortsatt god lesesommer til dere alle!

Biografi: Opplysningstidens kvinner

Bildekilde: Pax.no

I midten av juni var det klart for ei ny runde i Ingalills lesesirkel der vi leser biografier, og temaet var "I rettferdighetens navn". Slik jeg forstod, skulle vi lese om kvinner og menn som på ulikt vis har kjempa for det gode og rette, for likestilling og likeverd, for utdanning eller vaksiner, for arbeid eller stemmerett, for sin tro, for sin kultur, for likelønn og rett til embeter og verv, for religionsfrihet, trykkefrihet, ytringsfrihet, og mot for eksempel diskriminering, undertrykkelse og korporlig avstraffelse. Som alltid går jeg tilbake i tid, og da er situasjonen en ganske annen enn i dag.

Jeg går tilbake til 1700-tallet sammen med Elisabeth Aasen (f. 1935) og de briljante kvinnene hun skildrer i Opplysningstidens kvinner (Pax, 2010). Her finner vi damer som vil gjøre en forskjell, damer som studerer på egenhånd og er gnistrende skarpe, damer som regjerer, som blir tilbedt av både prinser og generaler, til og med damer som taler Napoleon midt i mot og som nekter å la seg påvirke til å bli keiserens elskerinne. Det er språkmektige kvinner som lever av sitt forfatterskap eller sin kunst og som forsørger seg sjøl, sine barn og sin mann. De skiller seg over en lav sko, reiser, sanser, opplever og blir inspirerte. Her er det damer som ønsker rettferdighet, likestilling, muligheter og kunnskaper, og ikke fastlåste patriarkalske samfunn der de er eiendom. De er ikke redde for å formulere seg skriftlig, diskutere høylytt eller ta kniven i egen hånd, sjøl om det tidvis straffes med forvisning, fengsling og dødsstraff. Kvinnene vil mer enn å være gratis hushjelp og mødre, de vil være egne mennesker, de vil være seg sjøl.

Forfatter, statsstipendiat og forsker Elisabeth Aasen åpner Opplysningstidens kvinner med et sitat av selveste Ludvig Holberg (1684-1754), fra hans roman Peder Paars (1719/1720). Og sitatet er så godt, og så toneangivende for disse kvinnenes kamp, at jeg like greit gjengir det her:

Lad dem studere, som har beste Sindsens Gaver,

Lad dem regiere, som et Huus kand forestaae/.../

Skal A, skiønt hun er viis, fordi hun er en Qvinde, 

Fordi hun gaaer med Skiørt, fordømmes til at spinde?

Skal B, som er en Nar, en Drukkenbolt, et Faar,

Strax Mester være, just for han med Buxer gaaer?

Ja, skal det altså være sånn? At vi ser på navn, klær og kjønn, ikke evner, intelligens og egnethet? Nei, sier Ludvig Holberg, og er en forløper for den omfattende og tankeendrende opplysningstida som seinere skal brake inn over Europa med full tyngde. Men i 1719, når Peder Paars utkommer, er det nok flest som ler. Skal kvinner bestemme, ta avgjørelser, ha makt, regjere? Den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712-1778), som både er opplysningstenker og romantiker, tar til orde for å umyndiggjøre kvinner fullstendig. Jenter trenger ikke utdanning, men det er greit om de kan musisere eller tegne litt, og særlig brodere. De skal være vant til å bli avbrutt, gjerne hvert femte minutt, slik at de ikke får ro til å tenke egne tanker. De skal stadig ha forestående gjøremål, og gå fullt opp i husmorrolla. Gifte kvinner, skriver Rousseau, skal føye seg etter sin mann og være han underlegen i alt. Så tvang han også sin egen livsledsagerske, Thérèse Levasseur (1721-1801), ei enkel kvinne han nekta å gifte seg med før etter tjuetre års samliv, til å gi bort deres fem barn til datidas hittebarnanstalter. De besøkte dem aldri.

Rousseaus tanker om kvinnas evner og om jenters oppdragelse slår rot i Frankrike, slik at Napoleon i 1804 bare formaliserer det Aasen kaller en utbredt kvinneforakt når han følger opp med kvinneundertrykkende lover i Code Civil: "I artikkel 1124 ble gifte kvinner plassert i kategorien personer uten rettigheter i loven sammen med mindreårige, kriminelle og mentalt tilbakestående.", skriver Elisabeth Aasen. Napoleon sjøl mente at den beste kvinne var hun som fødte mange barn. Så mye for frihet, likhet og brorskap! Nei, det er sjølsagt bare for menn, og da utelukkende for borgerstanden og oppover. Revolusjon for hvem, egentlig?

Men det svinger raskt, fram og tilbake, gjerne i utakt med mannfolkas synsing. Samtidig med Rousseaus kvinneideal er ikke kvinnene til å stoppe. I Frankrike mot slutten av 1740-tallet er det nok ingen som ler. På det store slottet Versailles er det allmenn kunnskap at kongens offisielle elskerinne sitter med praktisk talt all makt. Madame de Pompadour (1721-1764) har eneveldig regjeringsmakt i Europas mest toneangivende land i nesten tjue år. Veien til kongen gikk gjennom henne, bokstavelig talt. Fikk du ikke kontakt med henne, kunne du gi blaffen i å appellere til kongen. Madame de Pompadour var veldig opptatt av kunst og kultur, og fikk en enorm innflytelse, ikke bare blant hoffet og fiffen i Frankrike, men også langt utafor landets grenser. Hun var ett av mange levende bevis på at den store Rousseau tok feil.

Og Madame de Pompadour var ikke aleine om å tenke, snakke, skrive og gjøre slikt som kvinner ikke skulle. Britiske Mary Wollstonecraft (1759-1797), for eksempel, polemiserte heftig mot alle Rousseaus ideer i sine klassiske skrifter, Thoughts on the Education of Daughters (1787) og Vindication of the Rights of Women (1792). Wollstonecraft omtales gjerne som den første feminist, og krevde ikke bare skolegang for jenter, men samme undervisning i alle fag, uansett kjønn. Likheten måtte gjelde mellom menn og kvinner, for alle kvinner, på alle samfunnsplan.

Rousseau får nok et skudd for baugen når salongkulturen virkelig blomstrer i Paris. De beste og mest fornemme salongene blir holdt av intellektuelle og godt bemidla kvinner som alle leser, skriver, tenker og snakker minst like stødig som en minister. Den første salongen tilhørte Madame de Lambert (1647-1733) og åpna i 1710. Her kunne en diskutere alt en ville, men særlig kunst og politikk var populære temaer. Salongene var nyttige fordi folk møttes og inngikk allianser med hverandre på tvers av grupperinger og yrker, og salongene var åpne forum i motsetning til stenderforsamlinga og avisene, der stort sett kun menn slapp til. I salongene fikk kvinnene virkelig skinne med all sin kunnskap. Glansperioden varte fram til 1789, da revolusjonen gjorde ende på alt. Da tok det flere år før salongene dukka opp igjen. 

Men før den tid, rakk flere sterke damer å sette sitt preg på Paris, blant dem var Madame de Tencin (1682-1749), Madame Geoffrin (1699-1777), Madame Necker (1737-1794, ja, mor til Madame de Staël), Madame du Deffand (1696/97-1780) og Julie de Lespinasse (1732-1776). Deres evner, egenskaper og salonger baner indirekte veien for politisk engasjerte kvinner, som for eksempel trekløveret Charlotte Corday (1768-1793), Olympe de Gouges (1748-1793) og Madame Roland (1754-1793), som alle henrettes etter revolusjonen som "takk" for sin innsats. Den ene tok livet av Marat, den andre skreiv erklæringa om kvinners rettigheter, mens den siste var politiker og mer eller mindre innenriksminister forut for og i den trøblete revolusjonsperioden. 

Det bærende elementet i boka, er likevel Germaine de Staël (1766-1817). Hun blir forvist fra Paris av Napoleon, seinere fra Frankrike i sin helhet, på grunn av sin giftige tunge og skarpe penn. Madame de Staël reiser derfor mye. Reisene knytter Europa sammen, både i hennes sinn og litterært. Og hun bringer tanker og ideer fra ett sted til et annet. I Aasens bok er hun den som knytter Frankrike og Tyskland sammen, to områder som på 1700- og 1800-tallet var svært ulike: Ett opplysst, men eneveldig monarki og omtrent tre hundre småstater med jålete fyrstehus med sans for føydalisme. Fellestrekket var ekstravaganse og pengebruk, noe som igjen gikk utover bønder og småkårsfolk i begge land.

Germaine de Staël, født Necker, blir i løpet av sin levetid ei av de mektigste kvinnene i Europa, og det helt uten fyrstelig bakgrunn. Hun jobba seg rett og slett oppover, i takt eller utakt med sine menn, hun brydde seg ikke nevneverdig. Hun hadde sin egen agenda uansett, og hun "dominerte og provoserte, både politisk og litterært", skriver Elisabeth Aasen. Hun møtte og diskuterte med samtidas mest populære mannfolk, være seg filosofer, forskere, forfatterere eller fyrster, og hun sjarmerte mange av dem i senk med sin egenarta personlighet.

I tillegg til Paris, er det områdene Weimar og Jena som framstår som de mest intellektuelt høyverdige i opplysningsperioden. Begge steder får kvinner slippe til med salonger, og blant regentene finner en også mange sterke damer, for eksempel Marie Antoinette (1755-1793) og Anna Amalia (1739-1807). De setter unektelig sitt preg på sine omgivelser. I Aasens bok får alle omtale, og hun belyser dem ut ifra et kvinneperspektiv, der hun ser på hvordan deres roller former dem, og hvordan de takler utfordringene de får.

Elisabeth Aasen har tidligere skrevet bøker som Driftige damer. Lærde og ledende kvinner gjennom tidene, Barokke damer og Det skjønnes hage. Middelalderens skrivende kvinner. Med Opplysningstidens kvinner følger hun på en svært solid måte opp sitt nyskapende folkeopplysningsprosjekt, der hun kaster lys over kvinnelige pionerer innafor kunst, kultur og vitenskap, hun peker ut kvinnelige ledere og viser fram uvanlig sterke damer som trosser vanskelige svangerskap, fatale aborter, arrangerte ekteskap og store sorger for et større gode: Å kjempe for kvinners rettigheter. Det er ei fenomenal kvinnerekke Aasen skildrer, og det er både inspirerende og motiverende lesning. Som alltid er bøkene utstyrt med nydelige malerier av samtidige kunstnere, blant de fineste er bildene til hoffmalerinne Elisabeth Vigeé Le Brun (1755-1842), ei kvinne som levde av sin kunst og som også har sitt eget kapittel i boka. Den høye kvaliteten på Aasens arbeid samt det rike bildematerialet gjør boka til et praktverk som bør finnes i alle oppegående kvinners hjem.  

Sommerlesing

Lese nå? Når sola endelig skinner, god og varm, når eksamen er unnagjort og det er sommerferie, når syrinen dufter, når det går an å henge opp tøy ute, stelle i hagen, vanne blomster, sykle, grille, sprute med vann, blåse såpebobler, tegne med kritt på varm asfalt, vaske bilen, spise ute, leike sisten, sole seg? Jo, etter en lang dag ute, eller når det er så varmt at svetta siler uten at du gjør noe som helst, da er det greit å trekke inn og bare lese.

Carl Frode Tiller

Tiller er blitt en mester i å vente på hylla og er, flaut nok, blitt en gjenganger på disse listene. Han hadde vært lest for lenge sia, hadde det ikke vært for at det fins forfattere som sniker i rekkene, åler seg nesten umerkelig framover i lesekøen og plutselig har lagt boka si øverst i lesebunken.

Alexander L. Kielland

Parallelt med eksamenslesinga skulle jeg bare lese Kielland, nærmere bestemt romanen Arbeidsfolk fra 1881. Og sånn begynte det. Men ett eller anna sted på veien gikk det helt skeis. Ikke med eksamen, altså. Men Arbeidsfolk ligger fortsatt halvlest, mens jeg sitter med nesa i noe som absolutt ikke er Kielland...

Flatøybok

Jeg skal lese andre halvdel av bind II av Flatøybok i løpet av sommeren. Og jeg gleder meg! Jeg kosa meg veldig med første halvdel, og det blir spennende å igjen skulle tre inn i islendingenes sterke univers. Men jeg må nesten være klar for det, så jeg får vente litt til.

Karen Blixen

Ja, Karen Blixen er ei av disse snikedamene som åler seg forbi Tiller i lesekøen, der han står og skuer ut fra topphylla, uten å se noen verdens ting av det som foregår et par hyllemeter lenger ned. Vips, Blixen lest, Tiller fortsatt ulest. Jeg liker Blixens univers godt, men hun krever en del av leserne sine. Nå som det er varmt, er det godt å slappe av med noe helt annet. Jeg leste nok Blixen i rette øyeblikk! Skjebneanekdoter het boka, og lesekrysset er herved innkassert.

Hilde K. Kvalvaag

Og når Tiller først lot ei dame passere, kom det jammen ei til fortere enn han kunne ane. Denne heter Hilde K. Kvalvaag og boka heter Skagerrak. Romanen er stemningsfull og sår, med sommeridyll og eksistensielle kriser side om side. Boka er skrevet i et tilgjengelig og poetisk nynorsk, og leseropplevelsen var god. Lesekryss!   

Emily Brontë

Dagen før eksamen: Jeg har lest ivrig i flere uker, huet er fullt av pensum, det er et intenst stoff, jeg øver på å formulere og jeg merker etter hvert at fokus glipper, jeg begynner å stokke korta, interessen daler. Før jeg rekker å tenke at det er best å la pensum ligge nå, få øya over på noe annet, har jeg allerede tatt tak i boka, løfta den ned fra hylla og begynt å lese: 1801 - Jeg er akkurat kommet tilbake fra et besøk hos min vert - den eneste naboen jeg vil bli brydd med. Dette er sannelig deilige trakter! To dager etter kunne jeg innkassere lesekrysset. Igjen.

Gyrðir Elíasson

Og etter eksamen var det tid for fjerde runde av Bokhyllelesing 2016. Emnet denne gangen var å lese ei dikt- eller novellesamling fra 2000-tallet, og jeg valgte denne islandske herremannen. Boka heter Mellom trærne, består av 47 noveller og innbragte forfatteren Nordisk Råds Litteraturpris i 2011. Omtale er i farta.

Elisabeth Aasen

I Ingalills biografisirkel mot midten av måneden skal blikket denne gangen vendes mot idoler og idealer (tror jeg). Og det kan gjerne være slike moralske rettesnorer som ønsker rettferdighet, likestilling, likeverd og muligheter, som de kjempende kvinnene à la Malala og Shirin Ebadi. Men hverdagshelter i ganske mye mindre format kan kanskje også passere? Jeg har tenkt til å lese Opplysningstidens kvinner, sjøl om kanskje 1800-tallets kvinner av samme forfatter ville passa bedre. Uansett blir jeg nok forsinka, for jeg holder nemlig på med ei oppslukende bok... 

A. S. Byatt

...nemlig Besettelse! Etter mange års iherdig ønsking (først måtte boka i hus) og pirkete planlegging (så måtte det passe å lese den) og ivrig gleding (jajajaja! Snaaart!), blei det leseimpulsen som tok over, gitt. Og nå er jeg godt i gang, og jeg er oppslukt, for å ikke si besatt, av denne romantiske, virvlende, intelligente, morsomme, detaljrike historia som kombinerer før og nå på et aldeles briljant vis. Herlig!

Faglitteratur

Nei! Rett og slett, enkelt og greit. Ikke nå!

Riktig god lesesommer, alle sammen!

Høstlesing

Og så var høsten her, med øsende pøsende regn, regn som prikker i nakken, regn som knatrer mot bilpanseret, regn som pisker mot skjøre kronblader, regn som trommer mot taket, regn som lydløst renner nedover, nedover, nedover og lander i en stor pytt med et lite plopp. Av og til begynner det stille, nesten umerkelig, en ser at den lyseblå genseren får små, mørkeblå prikker. Andre ganger er det som å skru på dusjen for fullt, og de digre, harde dråpene spretter plutselig og med stor kraft ned på plattinga. Den er mørk på et øyeblikk. Og alle må ut i dette været, i alle fall av og til. Ut med paraply som vrenges i vinden, klamt regntøy som gnisser og digre gummistøvler som kipper. Seinere: Inn igjen, andpusten, det er dogg i bilen, dogg på brillene, dogg over alt, og regndråpene renner fra hetta, fra hårstråa som alltid blåser utafor, fra jakka, fra støvlene og dråpene samler seg og lager dammer i gangen. Ikke tråkke feil! Skifte fort, til høyhalsa ullgenser, mjuk kosebukse og tjukke sokker. Så: Lese.

Linn Ullmann

Denne måneden leste jeg Det dyrebare av Linn Ullmann, ei bok jeg fikk jula 2011. Jeg har ikke hatt så lyst til å lese boka før nå, kanskje mest fordi Ullmann var en ukjent forfatter for meg, deretter fordi jeg opplever at mange Oktoberforfattere skriver litt tamt. Men jeg blei positivt overraska. Det dyrebare var solid uttenkt, velskrevet og nokså overbevisende, og jeg hadde en veldig god leseropplevelse. Lesekryss!

Carl Frode Tiller

Denne herremannen er derimot fremdeles ulest. Jeg trekker han videre med meg inn i høstmånedene og satser på at regn og mørke passer bra overens med de alvorstunge bøkene i Innsirkling-serien. Planen er å lese andre bok i trilogien.

Franz Kafka

Og apropos alvor. Kafka var juliforfatteren i lesesirkel 1001 bøker, et prosjekt som er blitt litt nedprioritert her hos meg, og det av flere årsaker. For eksempel har årets utvalgte titler i stor grad vært titler jeg allerede har lest, eller slettes ikke eier. Da er det lettere å lese det jeg faktisk har, og det jeg har lyst til å lese. Lesesirkelen leste Slottet, jeg skal lese Prosessen, som jeg har på lur. Når jeg bare får tid.

William Shakespeare

Til sjette runde av Bokhyllelesing 2015 som var i begynnelsen av august, skulle alle lese bøker fra 1990-tallet. Lettere sagt enn gjort. Boka jeg skulle lese, Besettelse av Byatt, blei litt for lang for meg slik ting er nå. Kjekt leita jeg i vei etter ei anna bok, og det beste jeg fant var Hamlet. Ja, av den William Shakespeare. Verket er lest, men at det er fra 1990-tallet, kan jeg vel ikke lure noen til å tro. I det minste var det en utgave fra 1996.

Fjodor Dostojevskij

Denne russeren var 1001-forfatter i solfylte august. Og planen var å lese Opptegnelser fra et kjellerdyp. Jeg tror jeg har boka rundt her - et eller anna sted - men jeg har ikke funnet den! Derfor er lesinga utsatt på ubestemt tid. Men Fjodor er med videre likevel. Mye kan skje i september.

Elisabeth Aasen

Til Ingalills biografilesesirkel i august var temaet forfattere, og jeg leste like greit om en hel drøss av dem - fra Dhuoda på 800-tallet til Jeanne d'Arc seks hundre år seinere. Elisabeth Aasens verk om middelalderens skrivende kvinner er imponerende og inspirerende, ei flott gavebok, et praktisk oppslagsverk og noe enhver lesende kvinne bør ha på lur. Nok et lesekryss!

Edith Wharton

I september er det Edith Wharton som står for tur i lesesirkel 1001 bøker. Jeg kommer til å velge meg noe anna fra egne ulesthyller, 1001 eller ei. Det er så godt at de uleste bøkene blir færre, at jeg kan se mer av reolen, at antall leste bøker øker! Holder jeg farta oppe, kommer jeg til å ha lest omtrent åtti centimeter med uleste bøker til jul, det vil si at jeg slanker ulestreolen med ei hel hylle. Så Wharton får pent vente.

Honoré de Balzac

Sjuende runde av Bokhyllelesing 2015 braker løs 14. september. Temaet er å lese ei bok av en forfatter som skriver på fransk. Sjanger- og epokemessig står en helt fritt! Jeg har valgt meg Honoré de Balzac og tittelen er Far Goriot. Jeg gleder meg!

Faglitteratur

Bortsett fra Elisabeth Aasen, som jeg koste meg veldig med, har jeg lest null faglitteratur i august. Og det er herlig!

Riktig god lese- og bokhøst til dere alle!

Biografi: Skrivende kvinner

Bildekilde: Bokelskere

I fjortende runde av biografisirkelen til Ingalill er temaet forfattere, og jeg har lest Det skjønnes hage. Middelalderens skrivende kvinner fra 1996. Verket er skrevet av Elisabeth Aasen (f. 1935), som også står bak verk som Driftige damer (1993) og Barokke damer (2005). Denne boka er bygd over samme lest, der Aasen på en fin, tilgjengelig og oversiktlig måte presenterer et mangfold av kvinnelige forfattere og setter dem inn i en konkret historisk kontekst. Ikke én biografi der altså, men mange, komprimert i ei bok, med mange flotte tekstutdrag og nydelige illustrasjoner. Boka er et bidrag til kvinnehistoria, litteraturhistoria, idéhistoria og religionshistoria.

Dette er de viktigste kvinnene som omtales i verket:

Dhuoda (ca. 803-etter 843), ei aristokratisk kvinne bosatt i den sørvestlige delen av Frankrike, som skriver ei lærebok, et moralsk speil, til sønnen sin, Wilhelm (boka minner sterkt om det norrøne læreverket Kongsspegelen fra 1200-tallet). Verket fullføres i 843. Dhuoda er spesiell fordi hun ikke er tilknytta et kloster eller en lignende institusjon, men likevel både er lese- og skrivekyndig. Det tyder på svært god utdannelse, sannsynligvis ved en av Karl den stores klosterskoler.

Hrotsvit av Gandersheim (ca. 935-etter 973), ei intellektuell og talentfull kvinne tilknytta Gandersheim Stift (kanonissestift) - et sted for aristokratiske kvinner som ville noe mer med livet enn å føde barn og støtte ektemennene sine, og som ønska mer frihet enn en fikk i et kloster. Hrotsvit blei opplært av magistra Rikkardis og abbedisse Gerberga og fikk en solid, klassisk dannelse med de viktige fagene aritmetikk, geometri, musikk, astronomi, grammatikk, dialektikk og retorikk, samt naturligvis både latin og gresk i tillegg til det tyske morsmålet. Hun er kjent for tre store arbeider, Historiske epos (blant anna om Otto I, 912-973), Legender og Dramaer. Særlig det siste verket byr på saftig språkbruk, mye dramatikk, kjappe replikker, humor, spenning og sterke virkemidler.

Hildegard av Bingen (1098-1179), tysk mystiker, abbedisse, profet, teolog, naturviter, lege, politisk rådgiver og komponist, bør egentlig ikke trenge en nærmere introduksjon. Så støtt står hun, at musikken hennes fremdeles framføres! Hildegard begynte å se syner allerede da hun var rundt tre år, men begynte ikke med systematisk nedskriving før førti år seinere, da en stemme i synene (Gud) kommanderte henne til å gjøre så. Arbeidet tok ti år og er hennes mest kjente: Scivias, sciate vias fra 1151, på norsk Kjenn veiene. Hildegard var berømt over store deler av kontinentet i sin levetid og hadde en utstrakt korrespondanse som inkluderte maktpersoner som keisere, konger, paven, biskoper med flere. Hun gjorde også mange prekenreiser og blei slik berømt også blant den gemene hop. Andre store arbeider fra hennes hånd er Physica, om naturen, og Causae et Curae, om sjukdommer og behandling av disse.

Héloïse (ca. 1100-1163/64) er den franske studenten som blir forelska i læreren sin, den berømte teologen Pierre Abélard (1079-1142). Hun er usedvanlig vakker, men det er hennes intellekt som for alvor vekker hans begjær, og forholdet deres blir så intenst at hun blir gravid og han blir kastrert. Seinere går de begge i kloster. Og her kunne historien slutta, men brevvekslinga deres, som holder fram til hans død, har holdt den i live, og inspirert mang en høvisk kjærlighetshistorie, bare tenk på den tragiske fortellinga om Tristan og Isolde, og verk som Roseromanen og Den nye Héloïse. Brevtemaene deres var kjærlighet og klosterlivet og balansen mellom disse - studenten, som nå er abbedisse, fortsetter å benytte teologen som sin lærer, sjøl om hun på mange måter er vel så lærd som han.

Maria fra Frankrike/Marie de France (virka hovedsaklig mot slutten av 1100-tallet) er en av sin tids mest kjente forfattere - fortellingene hennes, Lais, blei til og med oversatt til norrønt utpå 1200-tallet (Strengleikar). Fortellingene, som skulle resiteres til musikk eller synges, er oppbyggelige, høviske kjærlighetsfortellinger på vers, med mange legende- og eventyrmotiver. Forfatteren var mest sannsynlig tilknytta ett eller flere hoff, men hennes virkelige identitet er fortsatt ukjent. Uansett må hun har vært ei lærd kvinne, for verkene hennes tyder på klassisk dannelse og et godt språkøre - Marie kunne latin, engelsk og gammelfransk såpass godt at hun også virka som oversetter.

Den hellige Birgitta (ca. 1303-1373) er svenskenes store helgen (kanonisert i 1391) og grunnlegger av birgittinerordenen i Vadstena. Fru Birgitta hadde visjoner, som Hildegard, og hun skreiv dem ned både på svensk og latin - Revelationes. I tillegg utførte hun noen mirakler, og blei derfor sagnomsust og hellig i stedet for kjettersk og brent (det var en svært kort vei mellom disse to, noe skjebnen til Marguerite Porete viser). Adelig som hun var, var hun heller ikke redd for å tre inn i politikkens verden - være seg for å be den svenske kongen om å få et klosterbygg, eller for å få pavens tillatelse til å opprette en egen klosterorden, og dessuten for å få han, for tida i eksil i Avignon, tilbake til Roma. Fru Birgitta dro på mange pilegrimsreiser, og var ei berømt og sagnomsust kvinne i sin samtid.

Caterina av Siena (1347-1380), Italias store helgen, ender sine dager som et utsulta og avmagra lik, kun 33 år gammel. I dag kalles tilstanden hennes for "hellig anoreksi", en svært alvorlig variant av sjukdommen, og vedkommende ville straks vært under overvåkning og mang slags behandling. Den gangen var det noen, deriblant unge Caterina, som trodde at gudskjærlighet og smerte gikk hånd i hånd - jo større lidelser (deriblant gjennom askese), jo større kjærlighet. Caterinas høyeste ønske var å svette blod. Det fikk hun nok ikke til, men hun hadde problemer med å spise og store smerter i den forbindelse. Hun hadde også mange visjoner og fikk etterhvert et stort følge i sitt barmhjertighetsarbeid blant folk, blei berømt i sin samtid og etterlot seg nesten fire hundre brev, en bønnesamling og verket Dialogen - hennes samtaler med Gud. Det spesielle med Caterina er at hun ikke var tilknytta et kloster, at hun var uskolert og at hun lærte å lese som voksen. Hun blei kanonisert i 1461.

Julian av Norwich (ca. 1342-etter 1416), ofte kalt Dame Julian, britisk, innemurt eremitt, ei visjonær kvinne med flerfoldige åpenbaringer. Julian var godt skolert, men skreiv på sitt eget morsmål, ikke latin. I tillegg til å vie sitt liv til Gud på fromt vis i enecelle vegg i vegg med kirka, var hun også datidas sjelesørger. Gjennom tre vinduer hadde hun kontakt med omverdenen, og Julian blei ofte rådspurt i små og store problemer. Når hun ikke fikk "besøk", skreiv hun på visjonene sine. Julian regnes som mystiker, men av en annen art enn de andre - hun er mer jordnær og intellektuell, skriver Aasen. Julian skiller seg også ut i omtalen av Gud: Gud er sannelig vår Mor, like mye som han er vår Far.

Margery Kempe (ca. 1373-ca. 1439) er kvinna bak The Book of Margery Kempe, den første engelskspråklige sjølbiografi. Kempe sjøl var analfabet, så hennes liv blei diktert til en skrivende prest. Verket handler om hennes liv som borgerkone - hun nyter samlivet med mannen, brygger øl og eier ei mølle. Men ingenting går som det skal, og gradvis, over mange år, skjønner hun at Jesus forsøker å få henne inn på den rette sti. Hun får åpenbaringer, drar på flere pilegrimsreiser og insisterer på et fromt og kyskt liv. Det er vanskelig å få ektemannen med på prosjektet, for han vil ha det som før, med sengehygge og godt med mat, også på fredager. Men med Jesu hjelp får Margery sine ideer igjennom. I hjemlandet blei hun flere ganger arrestert for å være kjetter og lollard, men alltid frigitt igjen. Kempe var verken nonne eller eremitt, hun ønska bare å leve reint og rett.

Christine av Pizan (1364-ca. 1430) var den første kvinnelige, profesjonelle forfatter i Frankrike. Faren hennes var ved hoffet, noe som gjorde at hun fikk god utdanning. Da hun blei enke i en alder av 25 år, bestemte hun seg for å ikke gifte seg igjen. Hun ville leve av å skrive, og forsørge seg, mor og barn ved egne inntekter. Hun skreiv minst seksten verker fra 1399-1405, inkludert en biografi om den avdøde kongen. Mest kjent er hun for debuten, Hundre ballader, og Boken om Kvinnenes by, et stort dialogisk arbeide. Der aktualiserer og diskuterer hun kvinnas stilling, og det stilige er at argumentasjonen hennes fortsatt er gyldig! Hun sier blant anna at hadde gutter og jenter fått lik behandling og lik utdanning fra starten av, hadde de kommet like langt. Evner er avhengig av skolering for utvikling, ikke kjønn eller sosial stand. Å snakke om "det svake kjønn" er bare tull. Hun var med andre ord middelalderens svar på Simone de Beauvoir. Pizans siste verk (1429) var en hyllest til Jeanne d'Arc.

Jeanne d'Arc (1412-1431) er Frankrikes redningskvinne nummer én. Hadde det ikke vært for henne, hadde de kanskje vært briter, hele gjengen. Jeanne hadde hørt guddommelige stemmer fra hun var lita, og da hun var 17 år, sa stemmene at hun skulle få landets rette konge krona, og gå til krig mot England. Og Jeanne gjorde så, iført mannsklær. Hell hadde hun også. I alle fall fram til hun blei tatt til fange av franskmenn med britiske interesser. Da raste kjetteranklagene på grunn av disse stemmene, og det endte med at Jeanne blei brent. Men allerede samme dag begynte ryktene å gå, skriver Aasen. De hadde brent en helgen! Jeanne blei ikke formelt kanonisert før i 1920. I løpet av sitt korte liv dikterte hun svært mange brev, og hele prosessen mot henne blei også skrevet ned. 

Fra alle disse kvinnene gis det også tekstutdrag fra deres viktigste verker. Og i tillegg nevnes en hel mengde andre kvinner som hver på sitt vis er viktige og gjennom Aasens ord endelig får sin plass. Men det er ikke bare skrivende og tenkende kvinner Aasen henter fram, gjennom boka viser hun at de kanskje først og fremst er handlende kvinner, som grunnlegger klostre eller skoler, som virker som leger og rådgivere, abbedisser, hærførere og forfattere, de er lærde og kloke, de er sjeldne begavelser - og alle har etterlatt noe konkret, som vi enten kan lese, reflektere over, synge, bruke eller besøke i dag. Og det i seg sjøl er fascinerende!

Andre eminente damer som Aasen løfter fram er Anna Komnena, Mechthild av Hackeborn, Gertrud den store av Helfta, Mechthild av Magdeburg, Beatrijs av Nazareth, Hadewijch av Antwerpen og Marguerite Porete, som hver på sitt vis prega sin samtid, og som også har hatt eller fremdeles har påvirkning på tanker og ideer - særlig av religiøs art. Også mange, mange flere nevnes.

Aasen gir oss ikke bare utdrag fra kvinnenes viktigste verker, men også en innføring i middelalderens rike symbolverden, der kristendommen naturligvis står sentralt, kanskje særlig for mystikerne. Og mange av de mest fremtredende mystikerne var kvinner. Aasen veileder leseren i nordisk mystikk, hovedarbeider, særskilte symboler og det som for oss kan virke som uvanlige uttrykksformer - som å være Kristi brud og å gå til ektesenga med Jesus. Her blir det fryktelig kort mellom den guddommelige kjærligheten og den jordiske kjærligheten, og med feil briller på, kan det fort bli en litt annen leseropplevelse. Aasen setter disse uttrykksmåtene i direkte forbindelse med trubadurdiktinga, og peker på hvordan den høviske fortellinga og den verdslige kjærligheten trekkes inn i religionen. Å elske er det samme, uansett!

De skrivende kvinnenes vei i historia er mangslungen, spennende, interessant og aktuell. Aasen har skrevet et flott kulturhistorisk verk som beriker og inspirerer. Av og til er det litt mange repetisjoner, men stort sett gir hun solide overblikk og fokuserer på relevante detaljer. Tekstutdragene er flotte, og all honnør til det rike tilfanget av oversettere som Aasen har fått tak i. Her var det mye spennende lesing, særlig satte jeg pris på dramatikken til Hrotsvit og utdraget fra Boken om Kvinnenes by av Pizan. At hun var en profesjonell forfatter, er det ingen tvil om. Det kan en egentlig si om flere av kvinnene, for det er vittige og skarpe penner i sving. For min del kunne det gjerne vært flere tekstutdrag fra dem alle, og gjerne flere kvinner også!