Biografi: Skrivende kvinner

Bildekilde: Bokelskere

I fjortende runde av biografisirkelen til Ingalill er temaet forfattere, og jeg har lest Det skjønnes hage. Middelalderens skrivende kvinner fra 1996. Verket er skrevet av Elisabeth Aasen (f. 1935), som også står bak verk som Driftige damer (1993) og Barokke damer (2005). Denne boka er bygd over samme lest, der Aasen på en fin, tilgjengelig og oversiktlig måte presenterer et mangfold av kvinnelige forfattere og setter dem inn i en konkret historisk kontekst. Ikke én biografi der altså, men mange, komprimert i ei bok, med mange flotte tekstutdrag og nydelige illustrasjoner. Boka er et bidrag til kvinnehistoria, litteraturhistoria, idéhistoria og religionshistoria.

Dette er de viktigste kvinnene som omtales i verket:

Dhuoda (ca. 803-etter 843), ei aristokratisk kvinne bosatt i den sørvestlige delen av Frankrike, som skriver ei lærebok, et moralsk speil, til sønnen sin, Wilhelm (boka minner sterkt om det norrøne læreverket Kongsspegelen fra 1200-tallet). Verket fullføres i 843. Dhuoda er spesiell fordi hun ikke er tilknytta et kloster eller en lignende institusjon, men likevel både er lese- og skrivekyndig. Det tyder på svært god utdannelse, sannsynligvis ved en av Karl den stores klosterskoler.

Hrotsvit av Gandersheim (ca. 935-etter 973), ei intellektuell og talentfull kvinne tilknytta Gandersheim Stift (kanonissestift) - et sted for aristokratiske kvinner som ville noe mer med livet enn å føde barn og støtte ektemennene sine, og som ønska mer frihet enn en fikk i et kloster. Hrotsvit blei opplært av magistra Rikkardis og abbedisse Gerberga og fikk en solid, klassisk dannelse med de viktige fagene aritmetikk, geometri, musikk, astronomi, grammatikk, dialektikk og retorikk, samt naturligvis både latin og gresk i tillegg til det tyske morsmålet. Hun er kjent for tre store arbeider, Historiske epos (blant anna om Otto I, 912-973), Legender og Dramaer. Særlig det siste verket byr på saftig språkbruk, mye dramatikk, kjappe replikker, humor, spenning og sterke virkemidler.

Hildegard av Bingen (1098-1179), tysk mystiker, abbedisse, profet, teolog, naturviter, lege, politisk rådgiver og komponist, bør egentlig ikke trenge en nærmere introduksjon. Så støtt står hun, at musikken hennes fremdeles framføres! Hildegard begynte å se syner allerede da hun var rundt tre år, men begynte ikke med systematisk nedskriving før førti år seinere, da en stemme i synene (Gud) kommanderte henne til å gjøre så. Arbeidet tok ti år og er hennes mest kjente: Scivias, sciate vias fra 1151, på norsk Kjenn veiene. Hildegard var berømt over store deler av kontinentet i sin levetid og hadde en utstrakt korrespondanse som inkluderte maktpersoner som keisere, konger, paven, biskoper med flere. Hun gjorde også mange prekenreiser og blei slik berømt også blant den gemene hop. Andre store arbeider fra hennes hånd er Physica, om naturen, og Causae et Curae, om sjukdommer og behandling av disse.

Héloïse (ca. 1100-1163/64) er den franske studenten som blir forelska i læreren sin, den berømte teologen Pierre Abélard (1079-1142). Hun er usedvanlig vakker, men det er hennes intellekt som for alvor vekker hans begjær, og forholdet deres blir så intenst at hun blir gravid og han blir kastrert. Seinere går de begge i kloster. Og her kunne historien slutta, men brevvekslinga deres, som holder fram til hans død, har holdt den i live, og inspirert mang en høvisk kjærlighetshistorie, bare tenk på den tragiske fortellinga om Tristan og Isolde, og verk som Roseromanen og Den nye Héloïse. Brevtemaene deres var kjærlighet og klosterlivet og balansen mellom disse - studenten, som nå er abbedisse, fortsetter å benytte teologen som sin lærer, sjøl om hun på mange måter er vel så lærd som han.

Maria fra Frankrike/Marie de France (virka hovedsaklig mot slutten av 1100-tallet) er en av sin tids mest kjente forfattere - fortellingene hennes, Lais, blei til og med oversatt til norrønt utpå 1200-tallet (Strengleikar). Fortellingene, som skulle resiteres til musikk eller synges, er oppbyggelige, høviske kjærlighetsfortellinger på vers, med mange legende- og eventyrmotiver. Forfatteren var mest sannsynlig tilknytta ett eller flere hoff, men hennes virkelige identitet er fortsatt ukjent. Uansett må hun har vært ei lærd kvinne, for verkene hennes tyder på klassisk dannelse og et godt språkøre - Marie kunne latin, engelsk og gammelfransk såpass godt at hun også virka som oversetter.

Den hellige Birgitta (ca. 1303-1373) er svenskenes store helgen (kanonisert i 1391) og grunnlegger av birgittinerordenen i Vadstena. Fru Birgitta hadde visjoner, som Hildegard, og hun skreiv dem ned både på svensk og latin - Revelationes. I tillegg utførte hun noen mirakler, og blei derfor sagnomsust og hellig i stedet for kjettersk og brent (det var en svært kort vei mellom disse to, noe skjebnen til Marguerite Porete viser). Adelig som hun var, var hun heller ikke redd for å tre inn i politikkens verden - være seg for å be den svenske kongen om å få et klosterbygg, eller for å få pavens tillatelse til å opprette en egen klosterorden, og dessuten for å få han, for tida i eksil i Avignon, tilbake til Roma. Fru Birgitta dro på mange pilegrimsreiser, og var ei berømt og sagnomsust kvinne i sin samtid.

Caterina av Siena (1347-1380), Italias store helgen, ender sine dager som et utsulta og avmagra lik, kun 33 år gammel. I dag kalles tilstanden hennes for "hellig anoreksi", en svært alvorlig variant av sjukdommen, og vedkommende ville straks vært under overvåkning og mang slags behandling. Den gangen var det noen, deriblant unge Caterina, som trodde at gudskjærlighet og smerte gikk hånd i hånd - jo større lidelser (deriblant gjennom askese), jo større kjærlighet. Caterinas høyeste ønske var å svette blod. Det fikk hun nok ikke til, men hun hadde problemer med å spise og store smerter i den forbindelse. Hun hadde også mange visjoner og fikk etterhvert et stort følge i sitt barmhjertighetsarbeid blant folk, blei berømt i sin samtid og etterlot seg nesten fire hundre brev, en bønnesamling og verket Dialogen - hennes samtaler med Gud. Det spesielle med Caterina er at hun ikke var tilknytta et kloster, at hun var uskolert og at hun lærte å lese som voksen. Hun blei kanonisert i 1461.

Julian av Norwich (ca. 1342-etter 1416), ofte kalt Dame Julian, britisk, innemurt eremitt, ei visjonær kvinne med flerfoldige åpenbaringer. Julian var godt skolert, men skreiv på sitt eget morsmål, ikke latin. I tillegg til å vie sitt liv til Gud på fromt vis i enecelle vegg i vegg med kirka, var hun også datidas sjelesørger. Gjennom tre vinduer hadde hun kontakt med omverdenen, og Julian blei ofte rådspurt i små og store problemer. Når hun ikke fikk "besøk", skreiv hun på visjonene sine. Julian regnes som mystiker, men av en annen art enn de andre - hun er mer jordnær og intellektuell, skriver Aasen. Julian skiller seg også ut i omtalen av Gud: Gud er sannelig vår Mor, like mye som han er vår Far.

Margery Kempe (ca. 1373-ca. 1439) er kvinna bak The Book of Margery Kempe, den første engelskspråklige sjølbiografi. Kempe sjøl var analfabet, så hennes liv blei diktert til en skrivende prest. Verket handler om hennes liv som borgerkone - hun nyter samlivet med mannen, brygger øl og eier ei mølle. Men ingenting går som det skal, og gradvis, over mange år, skjønner hun at Jesus forsøker å få henne inn på den rette sti. Hun får åpenbaringer, drar på flere pilegrimsreiser og insisterer på et fromt og kyskt liv. Det er vanskelig å få ektemannen med på prosjektet, for han vil ha det som før, med sengehygge og godt med mat, også på fredager. Men med Jesu hjelp får Margery sine ideer igjennom. I hjemlandet blei hun flere ganger arrestert for å være kjetter og lollard, men alltid frigitt igjen. Kempe var verken nonne eller eremitt, hun ønska bare å leve reint og rett.

Christine av Pizan (1364-ca. 1430) var den første kvinnelige, profesjonelle forfatter i Frankrike. Faren hennes var ved hoffet, noe som gjorde at hun fikk god utdanning. Da hun blei enke i en alder av 25 år, bestemte hun seg for å ikke gifte seg igjen. Hun ville leve av å skrive, og forsørge seg, mor og barn ved egne inntekter. Hun skreiv minst seksten verker fra 1399-1405, inkludert en biografi om den avdøde kongen. Mest kjent er hun for debuten, Hundre ballader, og Boken om Kvinnenes by, et stort dialogisk arbeide. Der aktualiserer og diskuterer hun kvinnas stilling, og det stilige er at argumentasjonen hennes fortsatt er gyldig! Hun sier blant anna at hadde gutter og jenter fått lik behandling og lik utdanning fra starten av, hadde de kommet like langt. Evner er avhengig av skolering for utvikling, ikke kjønn eller sosial stand. Å snakke om "det svake kjønn" er bare tull. Hun var med andre ord middelalderens svar på Simone de Beauvoir. Pizans siste verk (1429) var en hyllest til Jeanne d'Arc.

Jeanne d'Arc (1412-1431) er Frankrikes redningskvinne nummer én. Hadde det ikke vært for henne, hadde de kanskje vært briter, hele gjengen. Jeanne hadde hørt guddommelige stemmer fra hun var lita, og da hun var 17 år, sa stemmene at hun skulle få landets rette konge krona, og gå til krig mot England. Og Jeanne gjorde så, iført mannsklær. Hell hadde hun også. I alle fall fram til hun blei tatt til fange av franskmenn med britiske interesser. Da raste kjetteranklagene på grunn av disse stemmene, og det endte med at Jeanne blei brent. Men allerede samme dag begynte ryktene å gå, skriver Aasen. De hadde brent en helgen! Jeanne blei ikke formelt kanonisert før i 1920. I løpet av sitt korte liv dikterte hun svært mange brev, og hele prosessen mot henne blei også skrevet ned. 

Fra alle disse kvinnene gis det også tekstutdrag fra deres viktigste verker. Og i tillegg nevnes en hel mengde andre kvinner som hver på sitt vis er viktige og gjennom Aasens ord endelig får sin plass. Men det er ikke bare skrivende og tenkende kvinner Aasen henter fram, gjennom boka viser hun at de kanskje først og fremst er handlende kvinner, som grunnlegger klostre eller skoler, som virker som leger og rådgivere, abbedisser, hærførere og forfattere, de er lærde og kloke, de er sjeldne begavelser - og alle har etterlatt noe konkret, som vi enten kan lese, reflektere over, synge, bruke eller besøke i dag. Og det i seg sjøl er fascinerende!

Andre eminente damer som Aasen løfter fram er Anna Komnena, Mechthild av Hackeborn, Gertrud den store av Helfta, Mechthild av Magdeburg, Beatrijs av Nazareth, Hadewijch av Antwerpen og Marguerite Porete, som hver på sitt vis prega sin samtid, og som også har hatt eller fremdeles har påvirkning på tanker og ideer - særlig av religiøs art. Også mange, mange flere nevnes.

Aasen gir oss ikke bare utdrag fra kvinnenes viktigste verker, men også en innføring i middelalderens rike symbolverden, der kristendommen naturligvis står sentralt, kanskje særlig for mystikerne. Og mange av de mest fremtredende mystikerne var kvinner. Aasen veileder leseren i nordisk mystikk, hovedarbeider, særskilte symboler og det som for oss kan virke som uvanlige uttrykksformer - som å være Kristi brud og å gå til ektesenga med Jesus. Her blir det fryktelig kort mellom den guddommelige kjærligheten og den jordiske kjærligheten, og med feil briller på, kan det fort bli en litt annen leseropplevelse. Aasen setter disse uttrykksmåtene i direkte forbindelse med trubadurdiktinga, og peker på hvordan den høviske fortellinga og den verdslige kjærligheten trekkes inn i religionen. Å elske er det samme, uansett!

De skrivende kvinnenes vei i historia er mangslungen, spennende, interessant og aktuell. Aasen har skrevet et flott kulturhistorisk verk som beriker og inspirerer. Av og til er det litt mange repetisjoner, men stort sett gir hun solide overblikk og fokuserer på relevante detaljer. Tekstutdragene er flotte, og all honnør til det rike tilfanget av oversettere som Aasen har fått tak i. Her var det mye spennende lesing, særlig satte jeg pris på dramatikken til Hrotsvit og utdraget fra Boken om Kvinnenes by av Pizan. At hun var en profesjonell forfatter, er det ingen tvil om. Det kan en egentlig si om flere av kvinnene, for det er vittige og skarpe penner i sving. For min del kunne det gjerne vært flere tekstutdrag fra dem alle, og gjerne flere kvinner også!