Klok på bok med Dag og Tid

De siste månedene har jeg brukt mer tid enn vanlig på å lese aviser. Egentlig uten noen spesiell grunn, men i ettertid er jeg ofte svært glad for at jeg har lest nettopp det jeg har lest. Brått trenger jeg kunnskapen i en eller annen sammenheng, enten det er i en diskusjon eller i ei oppgave eller bare som samtalefyll. Rester fra artikler, essays og kronikker dukker opp som av intet, i likhet med bruddstykker fra anmeldelser og omtaler. Det finnes så mye interessant å fordype seg i, og å snakke om!

Lokalavisa her jeg bor er bare ei lita fille hvor kultursidene er en vits (strikking, konsert med barnekor, får festivalen økonomisk støtte eller ikke?, fugleliv langs elva osv.) så den får jeg pent lite ut av, men jeg blar pliktskyldigst igjennom hver utgave likevel. Ellers er kulturbilaget i Aftenposten nokså obligatorisk. Der synes jeg det svinger veldig både i kvalitet, relevans og slagkraft på debatter, kronikker og hovedsaker. Og hva har egentlig hendt med bokanmeldelsene? Hvorfor klemmes både to og tre forfattere sammen i ei lita omtale, skrevet av en anmelder som oppsummerer det hele med "men det er grei underholdning" eller lignende? Hvorfor løftes til stadighet kiosk- og underholdningslitteraturen fram?

Jeg savner svar på dette, savner ordentlig kulturstoff på litteraturfronten i Aftenposten, men frykter at underholdningsbobla har ei stund igjen før den sprekker, og at kritiske røster blir holdt nede. Spørsmålet er jo da sjølsagt hva avisa tjener på å kjøre fram dårlig litteratur framfor god litteratur...? Forøvrig må jeg også si at Aftenpostens "voldsomme kultursatsing", med å ansette flere nye anmeldere, hittil har vært helt på jordet. Seriøst, Vidar Kvalshaug?

Derfor må jeg se andre steder for å få påfyll. Bokbilaget i Klassekampen har ofte noen andre perspektiver og er flinke til å fokusere på forfattere og titler som ikke nødvendigvis ligger på bestselgerlistene. Men jeg klarer ikke å la være å kjenne på at det er nokså få "utvalgte" det blir skrevet om. Svært ofte er det amerikansk litteratur som blir løfta fram og bortimot hylla som det neste store eller det eneste store eller lignende (og det hadde vært helt greit om også forfattere fra andre nasjonaliteter hadde sluppet til!). Jeg har ikke lest mye amerikansk litteratur i det hele tatt, men en politisk korrekt, unison, ubegrunna jubel er sjelden det som påvirker meg til å kjøpe eller lese. Hvorfor skal jeg ville lese for eksempel The Road når ikke anmelderen klarer å skrive hvorfor boka er god? Noen andre som ofte får boltre seg i Bokbilaget, er de mange Oktoberforfatterne. Har de en kontrakt om jevnlige anmeldelser og spalteplass, tro?

Fortsatt er ikke litteraturbehovet mitt dekka, derfor ser jeg videre mot atter andre aviser. Og det er Dag og Tid, landets eneste riksdekkende avis på nynorsk, som seiler opp som en klar favoritt. Her opplever jeg å finne både bredde og dybde, og det er sjelden bokanmeldelsene avspises med femten korte linjer, hvorav tolv er handlingsreferat, og et digert bilde av en sur forfatter. Professor Kåre Lunden får for eksempel diskutere ei ny historiebok over nesten tre sider!

Anmelderne går ikke alltid så djupt inn i verket de skriver om (men det varierer), men de trekker tråder; til andre forfattere, til tidligere utgivelser, til andre verk. De diskuterer og gir rom for ulike leseropplevelser og tolkninger, gir eksempler fra teksten og funderer på ulike betydninger av det som står skrevet. Og de peker konkret på hva som fungerer og ikke. I tillegg til bokanmeldelsene har avisa ei brei dekning av annet litteratur- og kulturstoff også; musikk, festivaler, språk, debatter, essays, reportasjer fra andre land og kulturer og så videre. Jeg bruker lang tid på hver eneste utgave, og legger ikke avisa fra meg før Klok på bok er forsøkt løst tre-fire ganger, DT-diktet er behørig lest og kryssordet er ferdig utfylt. Dag og Tid er knallbra, løp og kjøp!