Fremdeles sterk og sann

I år er det akkurat hundre år sida Jenny (1911) kom ut for første gang. Jeg har lest alt for lite litteratur fra tida rundt århundreskiftet, og svært lite av Sigrid Undset, så etter to år i bokhylla var det endelig rett tid for Jenny nå som jeg har mitt litterære kvinneår. Jeg opplever at en må være litt innstilt, i et visst modus, for å kunne lese, kose seg med og sette pris på Sigrid Undset. Tempoet må skrus ned, både lesetempoet og den indre hastigheten. Sigrid Undset krever tilstedeværelse og konsentrasjon, fantasi og muligheten til å lage indre bilder. Her er det raske, konkrete observasjoner og dvelende skildringer om hverandre, det er lukter, farger og lys, stemmer, lyder, bygninger, blomster og mennesker. En hel verden ligger åpen om en bare tar seg tid, tar seg ro, til å lese.

Jenny er Sigrid Undsets (1882 - 1949) gjennombruddsroman. Den er utrolig mangefasettert med sine 329 sider; den er en kunstnerroman, en kvinneroman og et psykologisk portrett. Den er også en undergangsroman og en kollektivroman, og på en måte en slags dannelsesroman. Men den er først og fremst en tidløs skildring av identitet, kjærlighet og vanskelige valg. Jeg opplevde i alle fall at det er svært lite i boka som kan sies å være "forelda" (vår tids kurtisering går i mange tilfeller fortere, men innholdet er jo stort sett det samme). Måten menneskene forholder seg til hverandre, til verden og til kunsten på, hvordan de tenker og føler, var veldig gjenkjennelig og naturlig sjøl for meg i dag. Det sier mye om hvor viktig Sigrid Undset er som forfatter, og hvorfor hun har den posisjonen hun har.

Jeg var nokså uvitende om hva som skjer i Jenny da jeg tok boka ut av hylla. Så gjorde jeg som jeg så ofte gjør (og vurderer å slutte med): jeg leste bakpå. Og derfor vil jeg her rette en stor takk til Aschehoug, som på ei halv bakside og i løpet av tretten linjer klarer å oppsummere og avsløre hele bokas innhold og handling. For det første er det helt unødvendig å gjøre det, for det andre dreper det all spenning og for det tredje er det godt gjort å redusere Jenny til tretten linjer. Visse redaksjonsmedarbeidere hos Aschehoug bør settes til å slikke på frimerker fremfor å skrive vaskesedler.

Jeg begynte å lese like etterpå. Og jeg blei litt overraska over at det ikke er Jenny jeg møter først, men Helge. Første kapittel var helt annerledes enn forventa og en stor kontrast til de bøkene jeg nylig har lest, Moralsk forvirring og Harry Potter og Føniksordenen (særlig den siste). Derfor tok det tid å komme inn i romanen. Flere setninger og avsnitt måtte jeg lese flere ganger, ikke fordi de på noen måte er tvetydige eller uklare, men fordi jeg aldri har vært i Roma og hadde behov for å se byen ordentlig for meg. I tillegg er det dette med tempo og sansninger, de mange skildringene som avspeiler det indre, refleksjonene.

Helge framstår som både usikker og moden, drømmende og jordnær i første kapittel. Men framfor alt er han full av lidenskap og optimisme, særlig ovenfor Roma. Han har gleda seg til å komme dit, til å jobbe, og han koser seg med å se på bygninger, fontener, gater og folk. Samtidig opplever jeg at boka, når den fortelles gjennom Helge, her i begynnelsen mangler litt retning. Helge er bare opptatt av å være i "nuet" og det er sånn sett en behagelig stillstand. Og det tar ikke lang tid før retninga kommer; Helge møter Jenny og det hele begynner å skru seg til, sjøl om det går langsomt. Og sansningene endres, og glir fra Helge til Cesca, fra Heggen til Jenny. Det er derfor jeg skriver at dette også er en kollektivroman, fordi de alle får komme til orde. Men det er Jenny som etterhvert dominerer.

Allerede etter få kapitler er Jenny mye rikere enn mange av vår tids romaner som ofte kun har handlingsreferat og raske replikkvekslinger og som fullt og helt mangler frampek og undertekst. Handlinga går sakte, dialogene har et innhold utover å vise relasjoner og å drive boka framover. Mellom linjene kan en lese mang slags kritikk: av samfunnet, av kvinnas stilling, av kunst. Undset skildrer også den interessante brytninga mellom det nye og det etablerte, som alltid er til stede mellom generasjonene, men som særlig blir tydelig her i kvinnesak og kunst hvor motsetningene spisses. At boka er lagt til Undsets samtid og derfor også diskuterer et omfattende brudd - den tradisjonelle og den moderne retninga innafor kunsten - gjør flere partier veldig komplekse.

Boka er inndelt i tre nokså jevne bolker, i tillegg til å være oppdelt i kapitler. Mellom og i hver bolk går det tid, totalt omtrent tre år. Det er primært Jenny som følges. Hun skildres tidlig som bevisst, bestemt og hardt arbeidende, men også som sårbar og søkende.

Å være kunstner og kvinne på samme tid er noe av det boka diskuterer mest: er det virkelig mulig? Kan en kombinere det å være kunstner, et arbeid som krever hundre prosents konsentrasjon og vilje, med de forventningene samtida har til det å være kvinne?

Er det å elske sitt arbeid nok? Eller vil en alltid føle at noe ikke stemmer uten en familie, barn? Hva er prisen for å forbli kunstner, og for å "bli" kvinne?

Jenny kommer raskt med et av bokas tydeligste frampek og sår med den replikken en nagende uro som vokser gjennom romanen. Etterhvert blir hun og Cesca klare eksempler på hver sin variant av det å være kunstner og kvinne. Det er spennende hvordan Undset setter de to venninnene opp mot hverandre og at hun lar dem løse samme problem på ulikt vis. Den ene står i mot presset med alt hun har, den andre gir etter. Hvem får det livet hun ønsker?

Fordi handlinga står oppsummert på baksida, opplevde jeg naturlig nok ikke at Jenny er en spesielt spennende roman. Jeg visste jo hvordan det gikk, så fokuset blei mer på hvordan og hvorfor hun kommer dit, ikke at hun kommer dit. Det var på mange måter kanskje like greit, for da følte jeg meg ikke jaga eller stressa til å lese videre, men kunne sette pris på og tenke over formuleringer, reaksjoner, situasjoner.

Jenny er ingen kosebok. Det som skjer er vanskelig, sårt og trist. Fra å være sterk og levende opplever jeg at Jenny krymper og visner. Og fordi hun er en person jeg får sympati for, og som jeg liker og respekterer, blir det enda sårere.