Fra Shakespeare til Knausgård - 66 klassikere du naturligvis har lest

Bildekilde: Bokelskere

Denne knallrøde, glade boka kjøpte jeg nesten umiddelbart da den kom i 2020, og har siden det gleda meg til å lese den. Jeg er svært glad i ulike former for litterære oversikter, være seg lister, innføringer, gjennomganger, forsøk på kanonisering eller noe annet. Slik har det vært i omtrent tjue år, sida jeg for alvor begynte å interessere meg for litteratur. 

Jeg har brukt hver eneste oversikt til å rydde i det enorme feltet som er litteratur, til å sammenligne og sammenstille, utdype og belyse. Ved å velge noe, velger en alltid bort noe annet, og det sier mye om både den som velger og tida vi lever i. Det er også interessant, og det er spennende å se ulike gjennomganger opp mot hverandre med dette i mente. Kvinner velger for eksempel nesten uten unntak flere kvinnelige forfattere enn menn, som av og til helt glemmer bort at dette med kjønn er noe en bør tenke på. 

I tillegg til solid faglig interesse, har jeg også sansen for Janne Stigen Drangsholt (f. 1974) generelt. Hun er ei kunnskapsrik og vittig dame som skriver poengtert, morsomt og til tider skarpt. Jeg har både lest og hørt henne før, og synes at vi trenger flere litteraturformidlere som henne, som er opptatt av at bøker og litteratur ikke skal gjøres unødig pompøs og utilgjengelig, og at ikke alt trenger å bli tatt så fryktelig seriøst hele tida. Jeg foretrekker helt klart hennes egen stemme over bøkene om den kaotiske Ingrid Winter, som hun nå har skrevet bok nummer fire om (Ingrid Winters makeløse mismot er fra 2015, Winter i verdens rikeste land er fra 2016, Winterkrigen er fra 2018 og Winterferie er årets roman).

Derfor blei dette dessverre et skikkelig magaplask for meg. Med høye forventninger og et tydelig ønske om å kunne bruke lista til noe konkret, var dette en utgivelse som overhodet ikke innfridde. Jeg opplevde at baksideteksten og den sleivete og ikke særlig morsomme innledninga til Drangsholt lovte mye mer enn det jeg faktisk fikk. Men noe av det må jeg kanskje ta skylda for sjøl, i og med at jeg leser mye, er utdanna innafor litteratur, jobber med litteratur og har lest svært mange av bøkene Drangsholt valgte å presentere i utgivelsen. Det var kanskje ikke en leser som meg boka var mynta på i utgangspunktet? Og undertittelen - 66 klassikere du naturligvis har lest - med tilhørende formål - at denne boka skal lære deg å juge om hva du har lest på en overbevisende måte og dermed lykkes i selskapslivet - er heller ikke noe jeg ville gjort. Det er da ingen skam å ikke ha lest Knausgård?! Men på grunn av denne mulige misforståelsen, savner jeg ei tydelig formulert målgruppe fra forfatteren og forlagets side utover at en med dette kan lykkes i selskapslivet. Det kommer jo veldig an på selskapet, tenker jeg...

Gjennomgangene av bøkene er dessverre ikke så morsomme som jeg forventa, men mange av oppsummeringene er gode og presise. Noen av dem er jeg uenig i, og det er helt greit - jeg har ingen illusjon om å være fullstendig samstemt med forfatteren. Av og til er det rotete, som når hun skriver om Store forventninger av Charles Dickens. Andre ganger er det fint gjort. Atter andre ganger opplever jeg at det er harselerende på en respektløs måte, og det liker jeg ikke. Jeg blir både flau og utilpass på forfatterens vegne, og tenker at slikt kan voksne folk la være å skrive.

Drangsholt har heldigvis huska på kjønnsaspektet, kvinne som hun er, og hun har valgt ut flere sterke kvinnelige forfattere som har fått plass i gjennomgangen (men ingen av dem får plass i tittelen). Totalt er det 66 bøker som gjennomgås, 49 er skrevet av menn og 16 er skrevet av kvinner, samt ei bok fra Bibelen med ukjent forfatter (mest sannsynlig en mann). Men noen - mange! - er sjølsagt også utelatt. Hvor er for eksempel Amalie Skram og Ragnhild Jølsen? Er ikke de mer relevante enn Gertrude Stein i en norsk sammenheng? Og om en skal tenke på vestens litterære arv, hvor er da Sapfo? Norrøne kilder mangler fullstendig, mens Bibelen er med. Det forstår jeg ikke helt - norrøne kilder er vel så viktige med tanke på vår litterære arv.

Drangsholt varierer hvordan hun nærmer seg temaene i bøkene - fra handlingsreferater og tematiske utgreiinger til kortfatta poenger om forfatteren eller utgivelsen. Men det var få poenger jeg sjøl kunne tenke meg å bruke. Og hvorfor skal det sparkes ufint hit og dit, som for eksempel gjentatte ganger til nynorsken? Sånt bør en vel holde seg for god for til å skrive rett ut, av respekt for alle forfattere som skriver på nynorsk, og for alle mennesker som bruker og liker nynorsk? 

Et sted Drangsholt kunne utvist mer skjønn, vært mer fantasifull, eventuelt bidratt med færre fordommer, er når hun skriver avsnittet "Hvem imponerer du?" under hver bok. Snakk om uoriginal stigmatisering - sant eller ikke sant! Kun unntaksvis var det noe morsomt her. Jeg ønsker å understreke at jeg ikke blei støtt eller krenka, verken på egne eller andres vegne, jeg synes rett og slett det er litt usmakelig å fyre opp under fordommer på den måten. Men jeg ser naturligvis humoren i det også. Ellers var det dessverre mange pinligheter her, og billige poenger, og oppfordringer til mye underlig adferd og snåle replikker. Jeg foretrekker helt klart ordentlige litterære diskusjoner - også med en som ikke leser så mye. 

Illustrasjonene i boka er ved Therese G. Eide (f. 1978), og de er forfriskende. Og det er gøy at de har fått såpass stor plass: En portrettillustrasjon av hver forfatter før omtalen av boka kommer, deretter to eller flere illustrasjoner per forfatter, der Drangsholts tekst strekker seg over to-tre sider. Slik får utgivelsen et kjapt og humoristisk tegneserieinntrykk som fungerer overraskende bra også med tørre, tunge og triste temaer. Men hva er greia med variasjonen i mønstrene rundt portrettene? Der fant jeg ingen systematikk, og slikt frustrerer meg veldig. Og når en er inne på manglende systematikk: Etter hvilke hemmelige prinsipper er tekstene i denne boka ordna? Det er verken alfabetisk orden eller kronologisk orden, og tekstene er ikke sortert etter tittel, kjønn, historisk epoke eller sjanger. Jeg ser heller ikke gode tematiske overganger. Knut Hamsun står for eksempel mellom Robert Louis Stevenson og Mary Shelley, mens Emily Brontë har havna mellom Sofokles og Dante Alighieri. Det gir null mening.

Med andre ord: Her er det rom for forbedringer. Jeg håper noen påtar seg oppdraget, så skal jeg mer enn gjerne lese.

Kort & godt: Frida og jakten på nesehårene

Bildekilde: Bokelskere

Det er ikke alt en leser som fortjener nærmere ettertanke og skriftlig bearbeiding. Men jeg velger å ta med alt her, også det jeg ikke liker. Som denne utgivelsen, som jeg leste en gang i løpet av fjoråret: Frida og jakten på nesehårene (2020) av Frode Øverli (f. 1968). 

Frode Øverli er godt kjent som tegneserieskaper, og det er Pondus som er hans mest kjente serie. Denne utgivelsen springer ut fra det samme universet, da hovedpersonen Frida, tidligere kjent som Sneipen, er dattera til Pondus og kona Beate. Også familiehunden Bjarne, av ukjent rase, er en figur i boka, som forøvrig er Øverlis første tegneserieutgivelse for barn. At denne tynne ideen er blitt bok, forstår jeg godt, rett og slett fordi Øverlis navn selger. Og det er klart at pappaer med en forkjærlighet for Pondus mer enn gjerne kjøper denne til barna sine og tenker at det er bra saker. Men de bør helt ærlig kjøpe noe annet.

Helt kort handler denne boka om Frida, som må ut på et nokså uvanlig oppdrag. De som har fulgt Pondus lenge, veit at Frida har hyppige monsterbesøk på rommet om kvelden, og at hun hamler opp med disse monstrene på oppfinnsomme og snedige måter. Hun lar seg ikke vippe av pinnen, av og til leer hun knapt et øyelokk, sjøl om monstrene både ser grufulle ut, lukter død og sier usedvanlig snåle ting. Men ikke alle monstre er slemme - Frida blir faktisk venn med flere. Derfor er det naturlig for monstrene i Mellomland å søke til Frida når de trenger hjelp. Frida kommer, sammen med Bjarne, og de gyver løs på ei nokså umulig oppgave: Å få tak i nesehår fra Einaugetrollet i Rallarheim, slik at årstidsharpa kan få en ny streng, spilles på og skape noe annet enn vinter i Mellomland. Boka har forutsetninger for å bli virkelig bra, der den henter elementer fra både eventyr og annen litteratur, men stort sett fungerer det bare sånn halvveis.

Streken er som den pleier, og det er mye humor i oppslagene. Detaljene på monstrene, hatten som Frida har på seg, beina til Bjarne og så videre. Men jeg blei litt skuffa over at det ikke var noe nytt i bildene - nå er vi tross alt i Fridas verden. Hvor er hennes preg? Alle lydmalende ord har jeg sansen for, og her er Øverli like kreativ som i andre serier. Replikkene er så som så. Det som er slagkraftig og artig for voksne, er ikke fullt så stilig for barn. Og den andre veien - det er mye som er svært barnslig, og som det ikke er så mye poeng i. Ikke alle barn lar seg sjarmere og underholde av promp og fjert og raping. Men ordspillene er på plass, gode som dårlige, og i navn og stedsnavn utviser Øverli som vanlig fantasi og sans for harselas. Men dette appellerer også mest til en voksen leser. Det er mye gjenbruk i boka, slik at en leser som ikke kjenner Pondus fra før, kanskje har noen ubesvarte spørsmål. I tillegg er det brudd mellom språk og stil når Øverli velger å holde på det som i mine ører er jålete bergensk (riksmål), framfor et mer radikalt bokmål, som ville kledd både figurene og historia bedre.

Min største innvending er egentlig at jeg så veldig gjerne skulle ønske at dette var bedre. Jeg unner Øverli å skrive og skape godt for barn, og jeg unner barn å lese det som er godt. Med mer tid, ei bedre historie, mer snert i og mer tilpassa replikker, samt en tydeligere redaktør som tør å ta historia i ei bestemt retning, hadde nok et eventyr med Frida hatt stor sjanse for å bli skikkelig bra. Nå blir den bare lest og glemt, og er slettes ikke noe som bør trekkes fram. Dessverre. Men jeg håper Øverli forsøker seg igjen - kanskje med ei fortelling om Påsan? Og kanskje han da tør å tilføre noe nytt i streken eller et annerledes tankesett, slik at vi kan oppleve litt fornyelse og endring? Det hadde vært veldig stilig.

Julegavetips

Er du som meg, som mener at harde pakker er aller best både under treet og ellers? Men har du kanskje ikke alltid tid til å finne ut hva som faktisk fins der ute? Her er ei lita liste med noen boktips. Bøkene får en kort omtale, samt anbefaling om hvem boka passer for. Her skal det være litt for en hver smak!

Norske kvinner i krig 1939-1945 av Mari Jonassen

Her kommer endelig ei bok som skildrer kvinners innsats under okkupasjonen, og det er et kjærkomment skifte i perspektiv fra det systematisk mannsdominerte blikket! Kvinners bidrag under andre verdenskrig er det skrevet lite om. Men etter å ha gått igjennom flere hundre intervjuer fra Norsk Hjemmefrontmuseums arkiver, er det duka for et storverk fra Mari Jonassen. For fakta er at kvinner var med på alle nivåer i motstandskampen.

- Anbefales til de som er interesserte i krig, sakprosaelskere og alle som setter pris på historisk presisjon.

Høyt av Erika Fatland

Nå som vi ikke kan reise sjøl, kan vi reise i bøkene! Som for eksempel i denne solide boka. Sosialantropolog og sakprosaforfatter Erika Fatland har reist i åtte måneder i det enorme fjellmassivet Himalaya. Og resultatet er denne boka. I Himalaya møtes mange land og enda flere daler – med nytt språk og ny klesdrakt og ny kultur for hver dal – det er et vanvittig kulturelt mangfold som skildres, fra reine matrilineære kulturer til steder der kvinner ikke får lov til å forlate huset, fra nakendansfestival i Bhutan til bloddryppende sjamanritualer. Det eneste fellestrekket for alle de menneskene vi møter i boka hennes, er at de bor høyt.

- Høyt er gaven til den som har alt, til den som elsker å reise, og til drømmeren. 

9. april 1940/8.mai 1945 av Jon Ewo

Dette er ei sakprosabok for barn og ungdom. Jon Ewo tar hovednedslaget sitt på to utvalgte datoer, de to viktigste i krigssammenheng. Det er dagen for invasjonen, 9. april 1940, og frigjøringsdagen, 8. mai 1945. Det er et innmari fint grep for å begrense historia, slik at det ikke blir alt for mye å komme igjennom for leseren. Hver dag har fått sin bok, og en må snu boka for å lese begge deler, noe som i sin tur er et godt bilde og ei fin konkretisering av situasjonene han skildrer. Solid utgangspunkt for samtale og refleksjon.

- Leservennlig, illustrert og anvendelig bok for unge mellom 12 og 16 år.

Insektenes hemmeligheter av Anne Sverdrup-Thygeson

Visste du at mygglarver puster med snorkel? Og at maur melker bladlus for å få sukkervann? Det fins larver som dreper andre insekter ved å prompe på dem, det fins biller som kan blinke og biller som har giftkanon i rompa, bare for å nevne noe. Og lurer du på hvorfor fluene alltid setter seg på maten, så du må vifte dem bort? Det er sjølsagt fordi de har tunga under beina. Så for å kunne smake, må de traske litt rundt. Anne Sverdrup-Thygeson skriver varmt og begeistra, lett og godt, slik at ungene ler og koser seg når de leser om for eksempel gullveps og snorkelmygg. Og for å ikke snakke om zombieveps!

- Boka passer helt ypperlig for vitebegjærlige småfolk mellom 8 og 12 år.

 

Fenrisulven. Første bok i Ragnarok-serien av Odin Helgheim

Debutanten Odin Helgheim har gjort reint bord med den første boka i en ny tegneserie-serie blant anna ved å vinne Arks barnebokpris for 2020. Serien heter Ragnarok og første bok heter Fenrisulven. Og som vi ser av titlene, er dette godt inspirert av norrøn mytologi. Den unge gutten Ubbe har alt han kan ønske seg. Ei sterk mor som er glad i han, en storebror som hjelper han og gode venner. Men så endres alt. Den skumle Fenrisulven hopper over gjerdet og går til angrep, og Ubbe må plutselig bli voksen. Han må bli en ekte viking. 

- Flott for Nordlys-elskere og Amuletten-entusiaster, og samtidig et godt alternativ for de barna som egentlig ikke liker å lese. Her er det masse spenning som trekker sjøl den mest motvillige leser med seg inn i bildene. Boka passer godt for både jenter og gutter i alderen 9 til 14 år. 

Den hvite hestens hemmelighet av Maren Ørstavik

Ei hestebok med et helt herlig utgangspunkt! Der «alle andre» hestebøker begynner med ei overivig hestejente som maser etter egen hest, begynner fortellinga om Hedda i motsatt ende: Hun er ikke hestejente, og vil ikke ha hest. Faktisk vil hun ikke ri i det hele tatt. Hester er store og sannsynligvis både skumle og utilregnelige, og de lukter ikke akkurat godt. Men så møter hun Wolfgang. Den store, hvite hesten med det lange arret som ingen får lov til å ri på. Som elsker lakrisbåter og som snøfter til alle. Men ikke til Hedda. 

- En veldig fin, varm og realistisk barneroman for alle dyreelskere, som sjølsagt vil falle ekstra godt i smak hos hestejentene. Hovedmålgruppa er barn mellom 9 og 13 år.

 

Gutten, muldvarpen, reven og hesten av Charlie Mackesy

Vi møter fire venner i denne boka, en ensom gutt, en muldvarp som er veldig glad i kake, en forsiktig rev og en klok hest. De er på vei gjennom et naturlandskap, i varierende vær, for å komme hjem. Underveis snakker de med hverandre, og det er i samspillet mellom disse replikkene og de nydelige pennetegningene og akvarellene til forfatteren, at magien i boka virkelig skinner igjennom. Her får vi enkel livsvisdom i beste Ole Brumm-stil. Det er sårbart og vondt, litt morsomt og veldig trøstende.

- Ei unik allalderbok, og uten tvil årets besteforeldregave!

Bøkene om Anton av Gudrun Skretting

Gudrun Skretting har skrevet tre ungdomsromaner som kom ut i 2016, 2017 og 2018. De kjennetegnes av lun, varm humor, gjenkjennelige situasjoner og et skrått blikk som virkelig tar det vanskelige, hormonelle og svært svingende tenåringslivet på kornet. Bøkene er eksistensielle i tematikken og handler om å finne seg sjøl, finne ut hvem en vil være og å passe inn i ei større gruppe. Det er realistisk og nært, og ustyrtelig morsomt! Bare hør hvordan Anton har det: Han den laveste gutten på skolen og samtidig den med desidert størst ører. Det er ingen heldig kombinasjon. Og pappa er dessverre en ukuelig, stolt, usjenert og svært entusiastisk forhandler av hyttedasser. En hyttedassforhandler med vissen hestehale, som svir grandiosaen, er dårlig på å vaske klær og som sjeldent husker å betale strømmen. Men det hele går fra vondt til verre når Anton forsøker å finne en kjæreste til pappa.

- Bøkene passer ekstra godt for ungdommer mellom 12 og 16 år, og kan naturligvis leses av både jenter og gutter, og mer enn gjerne av den eldre garde også. Dette er bøker for alle som er eller har vært tenåringer!

Tre menn til Vilma av Gudrun Skretting

Vi møter Vilma Veierød, en ensom pianolærer på 35 år som bruker svært mye tid på å bekymre seg. For bananer, for eksempel. For hun har lest at de er radioaktive, og at hvis du spiser tusen bananer, forkortes livet ditt med en milliontedel. Og Vilma er aller mest redd for døden. Men en dag står det to menn på døra, en prest og en patolog, som begge jobber med det hun frykter mest. Og de forteller henne at faren hennes er død, en far hun aldri har kjent. Men han har etterlatt seg en bunke brev adressert til henne, og disse bruker Vilma som en slags julekalender. Og med det skal det være duka for både julestemning, musikk, alvor, komikk, vemodighet og framtidshåp.

- Årets venninnegave! 

Speilet og lyset av Hilary Mantel

Dette er ikke egentlig ei bok, men tre! Speilet og lyset er det siste og svært etterlengta bindet i serien om Thomas Cromwell, en trilogi som endelig blei avslutta nå i høst etter at forfatter Hilary Mantel hadde brukt åtte år på å skrive boka. Til sammen er verket på svimlende 1948 sider, og Mantel har, som eneste kvinne, mottatt Bookerprisen to ganger for de to tidligere romanene om Cromwell. Det burde si sitt om det litterære nivået i disse bøkene. Det er rett og slett bare å gi seg hen!

- Anbefales for alle som liker gode romaner, historiske romaner eller bare lange bøker med skyhøyt nivå.

God bokjul til dere alle sammen!

60 damer du skulle ha møtt

Bildekilde: manifest.no

I fjor utkom ei stilig bok på Forlaget Manifest, laga av duoen Marta Breen (f. 1976) og Jenny Jordahl (f. 1989). Den bar tittelen 60 damer du skulle ha møtt og var et friskt pust med sin kombinasjon av tekst og tegning, biografi og humor. Jeg ønska meg boka til bursdagen min, fikk den og har nå lest hver side.

Den fulle tittelen på boka er 60 damer du skulle ha møtt. Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt. Og med det har duoen laga sine egne, tydelige rammer for verket. Det er en formel som fungerer og en tittel de innfrir. Her finner vi kortfatta informasjon om seksti ulike kvinner, fortalt mer eller mindre ryddig og kronogisk fra Camilla Collett (1813-1895) til Shilan Shorsh (1974-2013), i tillegg til at noen foreninger, band og spesielle hendelser trekkes fram. Hver kvinne får ett dobbeltoppslag, av og til mer, der tegningene dominerer og teksten er liten og knapp. Mot slutten av boka finner vi også ei tidslinje.

I 60 damer du skulle ha møtt finner vi suksessrike, modige, høyrøsta, tenkende, nyskapende, skrivende, evnerike, kreative, arbeidsomme og imponerende kvinner fra svært mange ulike grupperinger av samfunnet. Breen har ikke bare holdt seg til den tradisjonelle linja, som framhever forfattere og politikere, hun har tenkt videre og også inkludert idrettsutøvere, musikere, kunstnere, journalister, fotografer, kvinnesakskvinner, lærere, forskere, gründere og rektorer, samt en og annen prest, psykiater, serietegner, sykepleier, komponist og ordfører. Mange av kvinnene er den første innafor sitt felt, og sånn sett er det fint med et breiere perspektiv.

Men kvinnene i boka er løsrevet fra sin opprinnelige samtidskontekst. Historia mangler, og om en ikke har relevante bakgrunnskunnskaper om poltikk, kultur og sosiale forhold, blir informasjonen mangelfull. Kvinnene blir presentert knapt og konsist, ofte med litt humor. Vi får vite helt kort om situasjonen deres, og om hva de gjør. Så er det siste rute, og et kvinneliv er over. Breen og Jordahl rekker naturligvis ikke å få med alt, men må sette essensen på spissen. Hva kvinnene gjør og hvorfor de er viktige, er tydelig. Men det blir likevel en smule forvridd innimellom. For det er jo slik at kvinner, som menn, har flere sider, og et helt liv kan vanskelig få plass på to sider.

Med flest mulig pionerer og foregangskvinner innafor hver sine felt, er det klart det er et imponerende knippe kvinner som er blitt henta fram. Og jeg er så enig - disse skulle jeg ha møtt! Jeg er også veldig positivt innstilt til prosjektet til Breen og Jordahl, og mener at slik tankegang og slike verk er nødvendige, da de, inntil denne boka kom ut, ikke fantes. Likevel stusser jeg på utvalget av kvinner og finner det noe underlig. Det er mange jeg ikke har hørt om tidligere, og det er forsåvidt greit, men når deres største bedrift er å starte en forening, syns jeg plasseringa i boka går på bekostning av mange andre kvinner som kanskje er bedre kvalifisert. 

Og det er det som er problematisk med kanoniseringer. Dette er en kvinnekanonisering i tegneserieform, der Breen har funnet fram til driftige og sterke kvinner som har bana veien for andre. Det har hun lykkes med. Men en kanoniseringsprosess er alltid skummel, for noen prioriteres over andre, og mange må alltid utelates. Jeg skulle likt å vite hvorfor enkelte er med og hvorfor andre ikke er å finne. Et premiss for innlemmelse i en kanon, er at ens bidrag anses som viktig - såpass viktig at det ikke kan overses. En kan naturligvis diskutere ordet viktig og hvordan det skal forstås, men jeg tenker først og fremst på noe varig. Mange av disse kvinnene representerer helt klart noe varig, men det er også andre her som trygt kan plasseres i motsatsen.

I tillegg til innvendinga til kanoniseringa, var det dessverre slik for meg at jeg ikke blei helt komfortabel med streken. Jeg syns Jordahl har gjort mange gode retrofargevalg og hun tegner de ulike kvinnene med tydelige karakteristika. Vekslinga i mimikk kommer godt fram, sjøl om det er mange av de samme ansiktsutrykkene som går igjen. Men det blir fort kantete og stivt, med store ansikter og klumpete kropper. Jeg reagerer også litt på valget om å tegne så mange og såpass dominerende ansikter. Det er da ikke hvordan kvinnene ser ut som er viktig, men hva de gjorde, tenkte, skreiv og sa. Ved å bruke helsider til kun ett ansikt og ett sitat, legger bokskaperne et solid grunnlag for kritikk mot seg sjøl. Plassen i boka kunne slik sett vært mye bedre utnytta, og kanskje blitt brukt til å presentere flere kvinner.

Humoren i strek og tekst er også et punkt. Det er en skjør balanse for hva som er passende og ikke. I ei bok der formålet er å fokusere på kvinner som til stadighet blir forbigått av menn, mener jeg at en bør være seriøs, saklig og korrekt framfor noe annet. Alt skal stemme, fra biografiske detaljer og utseendelikhet i illustrasjonene, til gjengivelse av sitater og beskrivelse av handlinger. For disse nybrottsdamene hadde ikke enkle liv, noe en til en viss grad kan sitte igjen med et feilaktig inntrykk av. På den andre sida gir humoren mer liv til tegningene og mjuker dem litt opp, samt at samspillet mellom tekst og bilde av og til da glimter til. Ofte forteller de nemlig det samme.

Konklusjonen blir derfor som følger: Dette er et sympatisk verk med en tydelig ideologisk agenda som er mangelvare både i bokform og som tankegods. Derfor bør boka få lesere og medieoppmerksomhet. Men korte biografier i tegneserieform funker nok best for elever i ungdomsskolen og på videregående, eventuelt for dem som aldri har lest historie eller biografier før. Det blir i det knappeste laget for oss andre.

Lett, livlig og langsomt

De siste dagene har jeg sitti med nesa i et utvalg av stripene til Frode Øverli. Jeg har vært med Pondus på jobben, med Påsan og Kjakan på skolen, vært flua på veggen hos Pondus og Beate, sett Sneipen vel avgårde til barnehagen, vært litt for mye hjemme hos Jokke, Else og Günter, enda mer på puben til Turid-Laila og fått se underlige tannstillinger, bulende øyne, neser med ekstremt varierende estetikk, vorter både med og uten hår og ikke minst; hår på de underligste steder. Jeg har vært en snartur innom Frode Øverlis univers (og psyke?).

Det virker som om Øverli har relativt grei oversikt over det behagelige livet til Pondus, og det bedagelige livet til hans makker Jokke. Og dette mannlige, humoristiske og homofobe miljøet skildres med en god strek og som regel godt valgte ord attåt. Men noen ganger blir det for mye av det samme: Jokkes sjukehusbesøk, stygge damer, underlige busspassasjerer, like snåle bussjåførkollegaer, hjemmekosen til Else og Günther og antall øl og dertil antall diskusjoner om harry søttitallsmusikk. Hvor er progresjonen, utviklinga? Eller er det meninga at det skal være så statisk så lenge?

Andre ganger er det veldig tydelig av Øverli ikke har god oversikt, han har faktisk ingen oversikt, og de orda som funker godt mellom Pondus og Jokke får overhodet ikke samme virkning i andre sammenhenger: både Beate, Turid-Laila og seinere Camilla blir ikke godt skildra, det er mange personlighetstrekk, kunnskaper og egenskaper som enten ikke er der, som ikke er tilstrekkelig vist eller som bare dukker opp når det passer og så forsvinner igjen. Sjøl om disse damene er tilstede i rutene foran meg veit jeg ikke helt hvem de er. Pondus og Jokke har fotball, øl, musikk og damer, og de snakker lett om så og si det meste. Beate har...? Mellom Påsan og Kjakan er det litt bedre, men de får ikke mer å rutte med enn fotball, kviser og jenter, samt en fortvilelse over skolen som de deler med Pondus. Det er tydelig at det er lenge sida Øverli var tenåring, og at hans egne unger enda ikke er det. Apropos unger; hvor lenge har egentlig Sneipen vært liten? Og hvor stor aldersforskjell er det egentlig mellom Sneipen og Påsan?

De logiske bristene i en tegneserie kan det være vanskelig å forklare. Noen serietegnere er opptatte av å videreformidle en tradisjon, et miljø, en humor eller en stemning som allerede er i serien, som i alt ifra Donald til Fantomet. Og da Øverli først begynte å tegne Pondus og Jokke, skjønner jeg at det var vanskelig å forestille seg den enorme suksessen som serien skulle ha. Og da fungerte det godt nok å la alt være akkurat som det var, la serien handle om Pondus og Jokke som henger på puben og snakker, la dem være ironiske og sarkastiske, homofobe, enkle, nesten litt enfoldige, la dem være folkelige og utrusta med god tro på seg sjøl. Etter å ha lest to bøker på rappen synes jeg at det ikke er bra nok, men heldigvis veit jeg at progresjonen kommer. Den er bare veldig langsom. Og i mellomtida har jeg humra mye.