 |
| Bildekilde: Bokelskere |
Denne knallrøde, glade boka kjøpte jeg nesten umiddelbart da den kom i 2020, og har siden det gleda meg til å lese den. Jeg er svært glad i ulike former for litterære oversikter, være seg lister, innføringer, gjennomganger, forsøk på kanonisering eller noe annet. Slik har det vært i omtrent tjue år, sida jeg for alvor begynte å interessere meg for litteratur.
Jeg har brukt hver eneste oversikt til å rydde i det enorme feltet som er litteratur, til å sammenligne og sammenstille, utdype og belyse. Ved å velge noe, velger en alltid bort noe annet, og det sier mye om både den som velger og tida vi lever i. Det er også interessant, og det er spennende å se ulike gjennomganger opp mot hverandre med dette i mente. Kvinner velger for eksempel nesten uten unntak flere kvinnelige forfattere enn menn, som av og til helt glemmer bort at dette med kjønn er noe en bør tenke på.
I tillegg til solid faglig interesse, har jeg også sansen for Janne Stigen Drangsholt (f. 1974) generelt. Hun er ei kunnskapsrik og vittig dame som skriver poengtert, morsomt og til tider skarpt. Jeg har både lest og hørt henne før, og synes at vi trenger flere litteraturformidlere som henne, som er opptatt av at bøker og litteratur ikke skal gjøres unødig pompøs og utilgjengelig, og at ikke alt trenger å bli tatt så fryktelig seriøst hele tida. Jeg foretrekker helt klart hennes egen stemme over bøkene om den kaotiske Ingrid Winter, som hun nå har skrevet bok nummer fire om (Ingrid Winters makeløse mismot er fra 2015, Winter i verdens rikeste land er fra 2016, Winterkrigen er fra 2018 og Winterferie er årets roman).
Derfor blei dette dessverre et skikkelig magaplask for meg. Med høye forventninger og et tydelig ønske om å kunne bruke lista til noe konkret, var dette en utgivelse som overhodet ikke innfridde. Jeg opplevde at baksideteksten og den sleivete og ikke særlig morsomme innledninga til Drangsholt lovte mye mer enn det jeg faktisk fikk. Men noe av det må jeg kanskje ta skylda for sjøl, i og med at jeg leser mye, er utdanna innafor litteratur, jobber med litteratur og har lest svært mange av bøkene Drangsholt valgte å presentere i utgivelsen. Det var kanskje ikke en leser som meg boka var mynta på i utgangspunktet? Og undertittelen - 66 klassikere du naturligvis har lest - med tilhørende formål - at denne boka skal lære deg å juge om hva du har lest på en overbevisende måte og dermed lykkes i selskapslivet - er heller ikke noe jeg ville gjort. Det er da ingen skam å ikke ha lest Knausgård?! Men på grunn av denne mulige misforståelsen, savner jeg ei tydelig formulert målgruppe fra forfatteren og forlagets side utover at en med dette kan lykkes i selskapslivet. Det kommer jo veldig an på selskapet, tenker jeg...
Gjennomgangene av bøkene er dessverre ikke så morsomme som jeg forventa, men mange av oppsummeringene er gode og presise. Noen av dem er jeg uenig i, og det er helt greit - jeg har ingen illusjon om å være fullstendig samstemt med forfatteren. Av og til er det rotete, som når hun skriver om Store forventninger av Charles Dickens. Andre ganger er det fint gjort. Atter andre ganger opplever jeg at det er harselerende på en respektløs måte, og det liker jeg ikke. Jeg blir både flau og utilpass på forfatterens vegne, og tenker at slikt kan voksne folk la være å skrive.
Drangsholt har heldigvis huska på kjønnsaspektet, kvinne som hun er, og hun har valgt ut flere sterke kvinnelige forfattere som har fått plass i gjennomgangen (men ingen av dem får plass i tittelen). Totalt er det 66 bøker som gjennomgås, 49 er skrevet av menn og 16 er skrevet av kvinner, samt ei bok fra Bibelen med ukjent forfatter (mest sannsynlig en mann). Men noen - mange! - er sjølsagt også utelatt. Hvor er for eksempel Amalie Skram og Ragnhild Jølsen? Er ikke de mer relevante enn Gertrude Stein i en norsk sammenheng? Og om en skal tenke på vestens litterære arv, hvor er da Sapfo? Norrøne kilder mangler fullstendig, mens Bibelen er med. Det forstår jeg ikke helt - norrøne kilder er vel så viktige med tanke på vår litterære arv.
Drangsholt varierer hvordan hun nærmer seg temaene i bøkene - fra handlingsreferater og tematiske utgreiinger til kortfatta poenger om forfatteren eller utgivelsen. Men det var få poenger jeg sjøl kunne tenke meg å bruke. Og hvorfor skal det sparkes ufint hit og dit, som for eksempel gjentatte ganger til nynorsken? Sånt bør en vel holde seg for god for til å skrive rett ut, av respekt for alle forfattere som skriver på nynorsk, og for alle mennesker som bruker og liker nynorsk?
Et sted Drangsholt kunne utvist mer skjønn, vært mer fantasifull, eventuelt bidratt med færre fordommer, er når hun skriver avsnittet "Hvem imponerer du?" under hver bok. Snakk om uoriginal stigmatisering - sant eller ikke sant! Kun unntaksvis var det noe morsomt her. Jeg ønsker å understreke at jeg ikke blei støtt eller krenka, verken på egne eller andres vegne, jeg synes rett og slett det er litt usmakelig å fyre opp under fordommer på den måten. Men jeg ser naturligvis humoren i det også. Ellers var det dessverre mange pinligheter her, og billige poenger, og oppfordringer til mye underlig adferd og snåle replikker. Jeg foretrekker helt klart ordentlige litterære diskusjoner - også med en som ikke leser så mye.
Illustrasjonene i boka er ved Therese G. Eide (f. 1978), og de er forfriskende. Og det er gøy at de har fått såpass stor plass: En portrettillustrasjon av hver forfatter før omtalen av boka kommer, deretter to eller flere illustrasjoner per forfatter, der Drangsholts tekst strekker seg over to-tre sider. Slik får utgivelsen et kjapt og humoristisk tegneserieinntrykk som fungerer overraskende bra også med tørre, tunge og triste temaer. Men hva er greia med variasjonen i mønstrene rundt portrettene? Der fant jeg ingen systematikk, og slikt frustrerer meg veldig. Og når en er inne på manglende systematikk: Etter hvilke hemmelige prinsipper er tekstene i denne boka ordna? Det er verken alfabetisk orden eller kronologisk orden, og tekstene er ikke sortert etter tittel, kjønn, historisk epoke eller sjanger. Jeg ser heller ikke gode tematiske overganger. Knut Hamsun står for eksempel mellom Robert Louis Stevenson og Mary Shelley, mens Emily Brontë har havna mellom Sofokles og Dante Alighieri. Det gir null mening.
Med andre ord: Her er det rom for forbedringer. Jeg håper noen påtar seg oppdraget, så skal jeg mer enn gjerne lese.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar