Dinas bok

Bildekilde: Bokelskere

Dinas bok fra 1989 er den første boka i romankvartetten om den sterke, strie, egenrådige, musikalske, følsomme og intense nordnorske kvinna Dina Holm. Boka er inndelt i tre hoveddeler, kalt bøker, deretter kapitler. Hvert kapittel åpner med et sitat fra Bibelen, som understreker handling, tematikk og kontraster i kapittelet som kommer. Parallelt med den kronologiske handlinga får vi korte glimt inn i Dinas psyke gjennom kursiverte avsnitt i førsteperson som svært ofte begynner med ordene Jeg er Dina, som om hun har et behov for å hamre det inn i oss, så vel som i seg sjøl.

I prologen, der vi kommer brått inn i handlinga, er dette det første vi møter: En fortellerstemme som slår fast at hun er Dina, og som ser en slede med et menneske på, rulle kast i kast nedover ei skrent. Etter det kursiverte avsnittet, der vi følger jeg-personen, byttes det synsvinkel til tredjeperson, og det skildres hvordan kvinna, som er blodig og holder en kniv i den ene handa, stirrer på sleden, som nå har stansa og så vidt ligger og vipper på vei ned mot fossen. Hun klatrer så ned skrenta mot sleden, fjerner taustumper og setter på plass lærremmer før hun til slutt sparker sleden løs. Den vipper. I samme øyeblikk glir skinnfellen bort fra ansiktet på sleden, og mannen som ligger der åpner det ene øyet sitt. Så fyker sleden utfor.

Det er ikke til å legge skjul på at dette er en ganske brutal og ubehagelig romanåpning. Det rykker nærmest i en, og vi forsøker å pusle sammen ei historie av hva som kan ha skjedd. Hvordan kom vi hit? Er det virkelig så fælt som vi kanskje tror? Eller er det noe her som er tvetydig? Som leser håndterer vi både tvetydighet og ubehagelighet, fordi dette er en godt skrevet roman som ikke velter seg i det som er fælt, mer presser seg og oss igjennom det, med ei rytmisk veksling mellom korte og lange setninger og syngende replikker på nordnorsk dialekt. Holdninga som stiger opp fra teksten er at det som skildres er premissene for fortellinga, dette er livsvilkåra, og det må vi bare håndtere. Deretter brettes ermene opp, og vi går i gang.

I første kapittel skrus tida tilbake, og vi blir med inn i Dinas barndom. Hun er født på 1820-tallet og vokser opp som datter av en lensmann langt nordpå. Hun gifter seg når hun kun er 16 år, og blir dermed Dina Grønelv og husfrue på Reinsnes. Ektemannen er den tre ganger så gamle enkemannen Jacob, en venn av faren til Dina. Men når Dina klatrer opp i det store tuntreet på Reinsnes på bryllupsdagen - kun iført undertøy og med alle gjestene som tilskuere - skjønner både han og vi at her har vi ei nokså særegen kvinne. Og hun fortsetter i samme stil, egen og sær, kompromissløs og modig, tilsynelatende uten omsorg for andre, men likevel svært medmenneskelig. 

Dina er en fascinerende romankarakter, og det er det mange årsaker til. Hun er en sterk person, og hun er utypisk for kvinner i sin samtid. Dette underbygges av at hun også er høy og kraftig og har en mandig måte å føre seg på. Dina er videre veldig god med tall, og driver etter hvert både storhusholdning og omfattende handel fra Reinsnes, med jekter, fiske og utsalg. Hun regner ut hvor mye den enkelte lofotfisker trenger i fiske på en sesong for å treffe riktig med innkjøp, forberedelser og forsyninger. Hun rir, mye og ofte, og er gjerne i stallen med hestene. Hun spiller cello, ofte på natta. Hun røyker sigar med mannfolka framfor å brodere med kvinnene. Hun drikker vin i lysthuset, også vinterstid. Blant hennes nærmeste er ammen Stine, altså en tjener, som hun forsvarer i flere situasjoner og lar bo med seg. Hun diskuterer politikk, historie og økonomi ved bordet og bryter tradisjoner så gamle Mor Karen og kokka Oline får pustebesvær. Hennes ord er lov. Og de døde bærer hun med seg hele tida, hun ser dem, puster dem inn og lever med dem.

Bibelen er ei viktig bok i teksten - det er nemlig Hjertruds bok. Det er boka Dina har etter mora si, boka hun lærer seg å lese i, boka hun forholder seg til, siterer, lever med og søker etter mening i. Den er på mange måter retningsgivende, samtidig som den er forvirrende. For det er jo ikke alt rundt Dina som foregår på samme måte som i Hjertruds bok. Og det er ikke alt som gir mening. Samtidig kjenner Dina igjen mange mennesketyper og situasjoner fra skildringene i Bibelen. Hun blir en god menneskekjenner og gjennomskuer de hun har rundt seg. Som for eksempel Niels. For leseren er det spennende intertekstuelle referanser å hente i dette samspillet.

Men viktigere enn Bibelen er nok friheten. Den friheten som Dina setter så høyt, og som hun trenger så inderlig, og som hun ikke bare tar, men erobrer. Frihet til å spille cello når hun vil. Frihet til å ri hvor hun vil. Frihet til å råde over egen kropp og egne midler. Frihet til å tenke og snakke slik hun vil! Dina er på mange måter et moderne menneske - kanskje litt for moderne til at det er sannsynlig for ei ung kvinne på 1840- og 1850-tallet - men såpass lik dagens lesere at det blir interessante spenninger i teksten og mellom henne og menneskene hun har rundt seg. For det blir spenninger når ei kvinne tar seg til rette slik som Dina og sitter bredbeint i røkesalongen. Ikke alle liker det. Men noen lar seg forføre.

Jeg har med vilje ikke lest bøkene om Dina før nå - jeg har rett og slett ikke kjent meg klar, og jeg har vært usikker på om det er bøker jeg oppriktig vil like. Tora-bøkene har jeg fortsatt klart i minnet, med fæl tematikk, nydelig sårhet og en intensitet og et nærvær i teksten som av og til kan være krevende for leseren. Ville dette være noe av det samme? På mange måter ja. Forfatter Herbjørg Wassmo (f. 1942) er uten tvil dyktig. Hun bruker tid på å skildre interiører, klær og detaljer, steder, skip og stuer, og vektlegger at det skal være historisk korrekt. Språket er godt, og det er en herlig variasjon å bruke talemål i replikkene. Det gjør at personene blir mer levende. Romanen er tettpakka med handling og har mange konfliktlinjer, uten at en som leser kjenner seg bombardert med alt som skjer. Noe foregår opp i dagen, noe er dunkelt, noe vies mye plass, noe nevnes i en bisetning, noe er mer utydelig og krever at vi som leser er oppmerksomme og nesten dikter med. Litt av utfordringa da er å huske på at det vi leser ikke nødvendigvis er logisk eller rett for oss i dag, men at det ga mening for 1800-tallets mennesker.

Ett punkt kommer jeg likevel stadig tilbake til. Og det kan verken bortforklares eller legitimeres på noe vis. For uansett hvordan jeg vrir og vender på det, tar Dina noen ekstreme valg. Og jeg ville ikke valgt det samme. Det gjør at jeg grunner på hva som får Dina til å gjøre som hun gjør, og deretter om hun klarer å leve med valgene og handlingene sine. Mye vitner om at det er tungt å være Dina gjennom hele den første boka, og det ligger ikke an til at den neste blir noe lettere. 

Dinas bok er første bok i et mektig firebindsverk som det tar tid å lese, og en skal være i riktig stemning for å ta innover seg disse sveipende skildringene, de intense og lange tankerekkene, vekslingene i fortellerstemme, dramatikken, insisteringa på at Jeg er Dina og tausheten som omslutter hele Dina, der vi kun i små glimt får innblikk i hva hun egentlig tenker og hvem hun egentlig er. Kanskje neste bok gir flere svar?