Favorittbøker: T

Bokstaven T viste seg å bli veldig vanskelig for meg. Først blei jeg glad, for det var ikke så mange titler det stod om her i hyllene. Jeg tenkte at det ville bli lett å finne en soleklar favoritt blant femten kandidater. Men der tok jeg feil. Det har aldri vært vanskeligere! Mine tre finalister er Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood (f.1939), Til fyret av Virginia Woolf (1882-1941), og Tora-trilogien av Herbjørg Wassmo (f. 1942). Men hvordan skal en sammenligne en skremmende viktig dystopi med følsomme, psykiske portretter og såre, knallsterke oppvekstskildringer? Fakta er at det kan en bare ikke. Men går det an å ha tre favoritter? Tja. Jeg har jo på sett og vis det, uansett. Men den egentlige favoritten er den boka som berører mest.

Bildekilde: Bokelskere

Tora-trilogien

Verket om Tora, denne vesle rødhåra tyskerungen som vokser opp på Øya langt nord i landet i det store trekkfulle Tusenhjemmet (fattighuset), sammen med sin tause mor Ingrid og sin skumle stefar Henrik, består av tre små romaner: Huset med den blinde glassveranda (1981), Det stumme rommet (1983) og Hudløs himmel (1986). Romantrilogien åpner svært sterkt, men avsluttes om mulig enda sterkere. Det er en grusom trilogi, ei fortelling om angst, fortvilelse, misbruk, skam, fattigdom, skyld, ensomhet, desperasjon, lengsler, alkoholisme, mobbing, sjukdom og død. Når en lister det opp slik, høres det jo helt forferdelig ut, og ikke akkurat lesverdig. Hvordan kan slike mørke, triste bøker være gode?

Jo, ved at Herbjørg Wassmo aldri velter seg i det mørke og triste. Det er ikke derfor hun skriver, for å skremme eller støte. Hun forsøker å forklare, forklare Tora, formidle hennes historie. Hvorfor gikk det slik det gikk? Hvem er Tora, hva bærer hun på, hva trekker henne ned? Det er på godt og vondt. Heldigvis er dagene til Tora mye mer enn angst og redsel for farligheten. Hun gleder seg til å dra på besøk til tante Rakel og onkel Simon. Hun har venner i Tusenhjemmet, et fellesskap. Det er når fellesskapet blir truende at Tora har det vondt. Når hun blir mobba for det røde håret, for annerledesheten sin, for at hun er tyskerunge: Barn av norsk mor og tysk soldat, naturligvis utafor ekteskap. En tysk soldat som er borte eller død og som i alle fall aldri kom tilbake. Men dette kan Tora på sett og vis begripe. Hun tenker på faren sin, fantaserer om hvem han er og hva som skjedde. Det er når farligheten kommer at Tora blir stiv av skrekk og trekker seg ut av sin egen kropp. Hun begriper ikke hvorfor noen vil det som er så vondt. 

Og naturligvis skjer ikke alt på en gang. Wassmo lar Tora vokse masse i løpet av hver bok. Hun er ei forskremt jente i starten, usikker på forholda hjemme, men trygg hos tante og onkel. Hun har en livlig fantasi, som holder henne med selskap, som hun flykter inn i når hun trenger det. Tora er ensom og søkende, så hun er ute i all slags vær, sprengkulde og orkanvind, sommerbris og pistrete høstregn. Bortsett fra den lammende farligheten er Tora velfungerende. Det som er grusomt for Tora er at hun aldri kan vite når det kommer. Hun kan gå rett inn i det, uten å ane noen fare. Angsten slår henne rett ut. Kan en fortelle på noe en ikke har ord for? 

Og endelig kommer hun seg bort. Hun må reise vekk for å gå på skole, vil ikke jobbe på fiskeriet som mora, vil ikke gå og tråkke i Tusehjemmet. Hun finner seg en hybel hos ei gammal dame. Der skal Tora begynne sitt nye liv. Langt unna all slags farligheter, uten moras stumhet og fiskelukt, uten det sukkende Tusenhjemmet med alle dets kriker og kroker. Men også uten Rakel og Simon, og uten hjelp i en helt fortvila situasjon: Vel kom hun seg bort, men det er for seint. Skaden er allerede skjedd. Fuglevingen slår.

Og det som skjer etterpå, er bare så fælt. Så innmari trist, så desperat, så ille, men likevel så forståelig. Tora er helt, helt aleine på Breiland. Hun veit ikke hva hun skal gjøre, hvordan kan hun? Instinktivt gjør hun det hun skal og må, stille, aleine og i hemmelighet. Ingen veit eller hører, ingen aner -. Også alle tankene i etterkant, de plutselige følelsene, den ømme kroppen. Alt er annerledes, og samtidig ikke. Hun trekkes mot det vonde, klarer ikke la det være. Heldigvis fins Rakel. Og heldigvis makter Tora å reise seg igjen.

Herbjørg Wassmo står for noe av det sterkeste i norsk etterkrigslitteratur med bøkene om Tora. Hun våger å ta opp tabubelagte temaer, hun tør å skildre nært og tett, slik at leseren ikke kan unngå å bli berørt av Toras skjebne. Wassmo skildrer følsomt, men hun er verken melodramatisk eller sentimental. Setningene er ofte korte, innholdet er knapt og presist. Underveis reiser Wassmo viktige moralske spørsmål om mannskulturen på Øya, om vold i nære relasjoner, om rus og overgrep. Det står aldri rett ut i bøkene, men jeg klarer ikke la være å tenke på hva jeg sjøl ville gjort, hvordan det ville påvirka meg. Og jeg opplever at det er noe av Wassmos mening med det hele: Å skape medfølelse og sympati med et fortvila menneske som begår en fortvila handling. 

Hva er din favorittbok på T?

Om du ikke makter det sterke, virkelighetsnære universet til Herbjørg Wassmo, søker du kanskje heller mot Margaret Atwoods dystopi? Det som skildres der, er iallfall ikke så fryktelig sannsynlig i vår levetid. Eller kanskje du lar deg berøre av de nydelige, sanselige skildringene i Til fyret? Der finner du Virginia Woolf på sitt beste, finstemt, følsom og med stålkontroll. Andre potensielle favoritter er kan hende krimbøkene Tretten til bords eller Teppefall, eller den småspennende kioskromanen Tilbake til Riverton? Muligens er det også en del som har Timene på sin yndlingsliste, særlig etter filmatiseringa med Nicole Kidman. Og hadde flere vært orientert mot middelalderlitteratur, ville definitivt Troilus og Criseyde vunnet fram, den også. Men for meg er det altså bare Tora som gjelder. Sarte, sterke Tora som lever med nervene i spenn og hjertet i handa. Mektig og mesterlig levert av Herbjørg Wassmo - til å grine av, til å lære av.