Skjebneanekdoter

Bildekilde: Bokelskere

I store deler av mars, april og mai har jeg bare smålest. Jeg har ikke hatt tid eller konsentrasjon nok til å lese en lang roman, men det er aldri et alternativ å ikke lese! Derfor har det hittil blitt hele tre bøker med ulike former for kortere tekster. Den første boka var novellesamlinga Historien om Fru Berg. Den andre var bind to av Flatøybok, som inneholder tåtter fra middelalderen, og som jeg fortsatt holder på med. Bok nummer tre var Skjebneanekdoter av Karen Blixen (1885-1962), ei samling fortellinger fra 1958.

Og det er den siste boka det skal handle om her. De som kjenner Karen Christentze Dinesen sine verker, veit at det er en gotisk, romantisk og delvis fantastisk verden en trer inn i - ekskludert memoarromanen Den afrikanske farm fra 1937. Karen Blixen, som debuterte med egen bok under pseudonymet Isak Dinesen i 1935, er opptatt av skjebnens lunefulle veier, mennesker i konflikt med seg sjøl, usedvanlige reiser, uvanlige opplevelser, kjærlighet og død. Hun komprimerer tematikken og skriver den fram under høyst ulike geografiske omstendigheter, og forteller videre til leseren med konsentrasjon og dybde.

I Skjebneanekdoter får vi være med rundt i verden, til så forskjellige steder som Berlevåg og Frankrike, Kristiansand, Persia, Kanton og Danmark. De fleste historiene er lagt tilbake i tid fra skrivetidspunktet, noen et par generasjoner, andre omtrent hundre år. Derfor er det tidvis svært stor avstand mellom min lesende nåtid og fortellingas nåtid. Med "Babettes gjestebud", for eksempel, skiller det om lag hundre og femti år. Det er mye sjøfart, vær og vind, som seg hør og bør: Det var slik en kom seg rundt gjennom store deler av 1800-tallet, og da Blixen stort sett holder seg i kystlandskapet, er det ikke å undres over at vær og hav preger både folk og tekst.

Skjebneanekdoter inneholder fem fortellinger av svært varierende lengde. Den korteste, "Ringen", er bare på ti sider. De to lengste er på mer enn seksti sider hver. Kombinert med et langsomt tempo med lite ytre, handlingsdrevet spenning, betraktende, nesten slepende setninger, betydelige miljøskildringer, nødvendig bakgrunnshistorie for flere personer etter hvert som de introduseres og mange oppstykkende fortellergrep, som repetisjon, rammer og formler, settes en raskt i en gammelmodig stemning, og det føles som en lytter mer enn en leser. Det tar tid å lese sjøl de korteste tekstene, sjøl om omgivelsene er aldri så eksotiske og forlokkende. Fortellingene er komprimerte, fylt med symbolikk, samtidige referanser og intertekstualitet. Og de er lada med et uvisse - hvortil vil denne fortellinga ta oss med? Om en ikke setter ned tempoet og lar teksten ta den tida den trenger til å skape klangbunn i en, risikerer en å kaste vekk fine leseropplevelser bare fordi en kjeder seg de første, uvant omstendelige minuttene.

Den første teksten heter "Dykkeren" og er kanskje den som er mest eksotisk og annerledes. Her møter vi et velkjent komposisjonsprinsipp, med en fortelling inni fortellinga. Temaet for teksten er djupt menneskelig, nemlig identitet, kjærlighet og tro, men det utforskes i grenselandet av hva mennesker kan gjøre. Blixen trekker tidlig inn fantastiske elementer, slik at fortellinga får et eventyrlig preg. Teksten minner derfor både om Tusen og én natt og Salman Rushdie.

Deretter følger den velkjente fortellinga "Babettes gjestebud", som kanskje er Blixens mest leste tekst. Den tar plass i Berlevåg, der to eldre, religiøse søstre har en fransk flyktning - tilfeldigvis gourmetkokk - som kjøkkenpike. Når Babette så vinner en stor gevinst i det franske lotteriet, bruker hun hele premien på et riktig festmåltid for de eldre damer og deres kompanjonger. Jeg leste teksten for første gang da jeg var i tenåra, og skjønte ikke stort av den da, for ytre sett er det jo bare en masse spising og drikking og noe greier med en død prest. Derfor grua jeg meg litt nå, usikker på om jeg kom til å få tak i essensen denne gangen, men det var med rørt glede jeg leste den sørgmodige sistescenen, der Babette sammenligner sin vingeklipte kokkepiketilværelse med kunstneren som ikke får yte sitt maksimale, men som stadig holdes nede på "nest best". Bittersøt sannhet og stor livsvisdom servert med stoisk fortellerro, et overraskende snøvær og forloren skilpaddesuppe.

Tekst nummer tre er "Stormer". Her åpner det med en eldre mann som ønsker å samle sammen en teatertrupp slik at han kan sette opp et stykke av William Shakespeare (og det er Stormen, naturligvis, som Blixens tittel igjen spiller på). Det blir derfor mye teaterfaglig snakk i begynnelsen, noe som passa fint for meg, sia jeg nylig hadde lest Goetheboka Wilhelm Meisters læreår, som nettopp handler om en teatertrupp. Men da jeg ikke har lest Stormen, var jeg ikke helt med i sitatpassasjene. Langs sørspissen av norskekysten kommer besetninga ut for et stygt uvær (storm igjen), men de klarer seg. Dette fører til at tekstens kvinnelige hovedperson sendes inn i en annen verden sosialt og mentalt (en indre storm), og med det tar teksten en helt annen retning (tekststorm). Fortellinga framstår som noe uferdig fordi den slutter litt brått - som stillheten etter en storm.

"Den udødelige historie" hadde jeg stor sans for. Det er en tekst der Blixen virkelig får vist fram at hun er en forfatter med sans for en god historie. Her finner vi en interessant komposisjon, langsomt forskyvede repetisjoner, humor, doble betydninger, overraskende vendinger i handlinga, spenning på flere nivåer, elegante tidshopp som sys sammen, samt det eksotiske elementet ved at det hele er lagt til Kanton. Teknisk sett er teksten altså svært god, men som leser er jeg like fullt bittelitt skuffa, igjen på grunn av slutten, som her ikke er brå, men heller litt for svevende og mangetydig.

Samlinga avsluttes med "Ringen", som med sine presise skildringer av et ungt, nygift og uskyldig par setter an en idyllisk tone. I løpet av få sider snur Blixen stemninga gradvis, nesten umerkelig, til det hele når sitt grøssende høydepunkt i en lysning i skogen. Det magiske ved teksten er at det skjer svært lite ytre sett, men veldig mye i den kvinnelige hovedpersonens indre. Og tanken på hva som kunne skjedd -. Tilfeldighetene vil ha det til at hun erkjenner at ikke alt er så uskyldig likevel, men både kjærlighet, ung alder, mangel på erfaringer og naivitet gjør blind. Er det egentlig til det beste?

Noe oppsummerende er inntrykket av fortellingene godt, men det tar tid å komme i gang på grunn av språk, stemning og skildringer, som er langsomme i forhold til det multimediale tempoet vi holder i dag. Når Blixen klarer å inkludere det fantastiske i fortellingene som om det var helt dagligdags, blir det veldig bra. Avslutningene er mindre gode, hovedsaklig fordi de er litt for uavklarte i forhold til leserforventningene. Tekstene har videre et befriende fravær av alle former for modernitet og modernisme, inkludert den jagende teknologien. Her handler det om menneskelivet. Oversettelsen til Inger Hagerup framstår som naturlig og nær det opphavlige.

Karen Blixen kalte seg en "storyteller", og på mange måter har hun rett i det. Å sette i gang med en av hennes tekster, er som å gå inn i et rom der en fremmed tar all oppmerksomhet fra et lite publikum. En må snike seg inn, ikke skrape med stoler eller knirke med våt gummisåle mot blankt linoleumsgulv, ikke romstere i veska, knotte på mobilen eller krisle med dropspapir, bare sette seg ned og lytte. Virkelig lytte. Dette gjenspeiles også i tekstene, som for det meste drives framover av nettopp "telling", og ikke ved at Blixen viser fram ("showing") hvorfor karakterene handler som de gjør. Det meste er oppe i dagen, det som ligger mellom linjene, er skjebnens lunefulle leik med menneskene.