Gjesteblogger: Sjelenød

Bildekilde: Bokelskere

Arne Garborgs (1851-1923) roman Fred, fra 1892, er språkkunst og boring i Enok Hove, en plaget sjel, klemt mellom den gamle og den nye tid, Det gamle og Det nye Testamentet. Åpninga kjenner sikkert mange: Utanfor, i vest, bryt havet på mot ei sju milir lang låg sandstrand. Det er sjølve havet, Nordhavet, breidt og fritt, ukløyvt og utøymt, endelaust.

Dette frie, udelte havet, er av same karakter som romanens tittel, Fred. Nemlig motsatsen til det som foregår i romanen. All lengsel står mot dette hele, udelte, denne freden, friheten, som fins, både som en lengsel og en mulighet, og som er så beint umulig å nå for Enok Hove.

Bonden på Høgjæren utkjemper en sjelestrid, med seg selv, om sin sjels frelse. Alt han ønsker er fred – i sjela. Han higer etter indre ro, og visshet for at Gud ser i nåde til han. Men hvordan kan han være sikker? Er det ikke selve Djevelen som sitter på skuldrene hans når han syntes han har gjort rett, gitt mat til de sultne, husrom til de husløse, tukt til sine kjære og avkall på tobakk? Er det ikke nettopp en slags betaling på forskudd, for at han skal være sikker på å komme til himmelen? Og da blir jo disse gode gjerningene Satans verk, for om han rettelig var frelst, ville han stolt blindt på Guds omtanke for han.

Slik plager Enok Hove seg selv. De harde vilkårene fra Det gamle Testamentet er han villig til å tåle, han arbeider hardt og unner seg selv lite. Men så var det den ufortjente nåden da, som Jesus snakker om i Det nye Testamentet. Kan det være rett, at selv fanten, som lite gjør og ingen kan stole på – at han like retterlig kan komme til himmelen?

Enok Hove er en vakker, følsom og arbeidsom hedersmann. Han er gift med et dugelig kvinnfolk, Anna, har fem lydige barn og er en dyktig bonde med sterk helse. Han har et godt rykte i bygda også, men alt dette gode er for ingenting, regner Enok, om hans sjel er villfaren. Han skimter Satans onde øyne overalt og lengter etter å bli frelst, og å bli båret på troens vinger. Han grubler seg ned i mørk håpløshet, men i sin dypeste fortvilelse, opplever han et syn: Frelserhånda, gjennomboret av en nagle, strekker seg mot han.

Endelig får Enok nådestegnet, og kan leve i fred med seg selv, i tiltro til egen tro. Men det betyr bønn og andakt morgen og kveld, stygge klær, ingen moro, fullt av tiggende fantepakk i stua, blodslit på åker og eng og gledesløse år for familien. At Enok påfører sin familie altfor harde krav, innser han ikke. Oppfylt av lykkerus, trygghet og krefter, styrer han nådeløst over andre. Inntil mørket kommer over han igjen. Denne gangen er det presten som med sin blide, vennlige forståelse av skriften, redder Enok fra villfaring.

Enok blir nå mildere. Livet leves mer etter Det nye testamentet, og ikke etter Det gamle, som før. Han tar til å bruke slåmaskin og kommer inn i fattigstyret. Han er mild i sin forståelse for fantepakket, som han tidligere nok huset, men fordømte. Med tålmodighet vil han vinne fram, slik presten formaner han til. Men Enok kjenner ikke den oppløftende gledesrusen lenger. Han lengter og venter, og må til slutt i kjelleren en tredje gang. Da er det Hauge-predikanten som redder han, og det blir mulig å arbeide hardt igjen, si ja til å sitte i skolestyret og kjøpe seg karjol. Men usikkerheten gnager og når det røyner på neste gang, fins det ingen hjelpere som kan nå inn til Enok Hove.

At fantefølge, som han har hatt i sitt brød og fått bygd hus til, en natt raner huset for alt av verdi; sølv, klær, gaver og mat – får Enok til å innse at han ikke er verdig. Alt hans strev er ingenting verdt. Fanten ler av han, raner han, lever godt, som liljene på marken, uten å arbeide eller be. Men folk kommer til Enok, naboer, slekt, gamle venner, for å trøste, med ønsker om å hjelpe han bort fra svartsynet – det bare duger ikke. Smådjevlene har begynt å leike i sidesynet hans. Gud har forlatt han, og verre blir det.

Garborgs språk er så vakkert og presist, at det bare er å gi seg over! Språkkunsten er rytmisk, melodisk, innholdsmetta og sanselig. Min utgave har alle de gamle skrivemåtene, og bokstavrim, innrim og assosiasjonsskapende dialektord klinger gjennom hele teksten, som på side 119 (Aschehoug, 2007):

Våren var komin; nordvesten tok si tyngjande hand burt ifrå landet, og alt livna upp. Lynget friska på seg og myrane grønka. Hesteblomane glødde i bakkene som brennande ljos. Stykmorblomen slo upp sine blåe augo, bljuge, bedande barneaugo. Knoppar svall og sprang; fuglar lokka og leika. Borni kom heim frå mark og myr so glade at dei lo: ”Vibo er kòmo! Mor, vibo er kòmo! ” I staden for nordvesten med sitt tunge ålvor og sin seige stødleik kom den linne, lettlynde våren, som blistra og blakra frå alle kantar og spéla seg med alt, med bylgje og blom, med lauv og lyng, med presteskjegg og med gjentelokk, med gravkransar og med brurstas.

Garborgs språk er mer enn musikk, det er dåm av Bibel, av folketro, det risper med djup innsikt i gardslivet, åpner seg i stor respekt for menneskesinnet og glitrer i glede over naturens mangfoldige skikkelse. Det grør og gror, det dunka og dura og dølja og dov. Språket er så plastisk, at det kunne vært forma av den fineste leire, så sterkt som om det var tørka, stekt og herda, så vakkert som bare det fineste porselen er dekorert og glasert.

Tanken er vass, hos Arne Garborg. Skildringene nøyaktige, uten å stanse tekstflyten. Rammende beskrivelser av sosiale forhold skjer i bisetninger, hovedkonflikten blir aldri forsøkt unnskyldt med Enok Hoves dårlige barndom eller skjøre psyke. Vi vet ingenting om Enoks barndom, for Garborg duller ikke med livsproblemene, slik vi er vant til fra norsk samtidslitteratur. I dag ville en tekst av denne type flyte langsomt framover, med lange tilbakeblikk på tilblivelseshistorien. Psykologiske og sosiale forhold ville begrunna karakterene, og nåtidsplanet ville vært kort, noen uker eller måneder.

Enok Hoves historie går over år. Hans foreldre blir ikke skildra, ingen svik eller forbigåelser eller tap i fortida heller. Enok er et selvstendig menneske. Ensom, for sin Gud, i et bondesamfunn med nære relasjoner. Han er et menneske som strever med å gjøre seg fortjent. Han er ærekjær, har integritet og er ærlig og hjelpsom. Dette 1800-tallsmennesket er sterkt og selvstendig, stridbart og sårbart, og dømmer seg selv svært hardt. Dette, i stor kontrast til det seine 1900-tallsmennesket, som blir støtta opp av foreldre, skole, Nav, stat, venner og kolleger, men som likevel føler seg usett, uelska og uverdig. Enok Hove er sett, elska, respektert og æra, både av andre og seg selv. Men så var det Gud, da? ”Hva gavner det et menneske om det vinner hele verden, hvis det taper sin sjel?” står det i Bibelen. Og det grubla nok Arne Garborg over gjennom et helt liv, og gjennom et fantastisk forfatterskap.

Skrevet av Trudelutt

Bokhyllelesing 8, 2015

Gjesteblogger: Tiden og den frie vilje

Bildekilde:
www.thorleifdahl.no

Dette er ei gammel pensumbok fra min tid ved universitetet. Essayet Tiden og den frie viljen er skrevet av den franske filosofen Henri Bergson (1859-1941). Bergson fikk Nobelprisen i litteratur i 1927, og i Frankrike har denne teksten kommet ut i mer enn 150 opplag! Min utgave er en norsk oversettelse fra 1998 (første utgave 1989), og bygger på Bergsons egen revisjon. Originalen er fra 1889. Så kronglete må det sies, for her har vi med fagfilosofi å gjøre, og da er detaljene svært viktige!

At Henri Bergson var en megakjendis i sitt lange liv, har nok gått mange hus forbi. Hans verk hadde enorm innflytelse, både på litteraturen, politikken, kunsten og samfunnslivet for øvrig. Essayets tematikk, tiden, og hvordan vi som mennesker forstår og forholder oss til den, er så altomfattende, at to av filosofiens grunnbegreper, form og stoff, settes i bevegelse. Oppå dem rager ulike tankebyggverk, som selvfølgelig begynner å slingre litt og true med å rase sammen når grunnmuren blir satt i sving.

Selve essayet er på 165 sider, nitidig oversatt av Hans Kolstad, på tilsvarende snirklete riksmål. Deretter følger 60 sider med noter til oversettelsen, og så et fyldig og forklarende etterord på 50 nye sider, som igjen har 10 sider med noter og forklaringer. Dette er et visuelt uttrykk for hvordan fagfilosofer står på hverandres skuldre og lojalt refererer til hverandre.

Essayet er en diskusjon av hva andre filosofer har tenkt omkring begrepet/værensformen tid og dernest den fri viljes mulighet, og det er særlig den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804) som får gjennomgå. Diskusjonen er av begrepsmessig art, men tar fatt i vår opplevelse av virkeligheten, og går den nøye etter i sømmene. Bergson mener at Kants forståelse av tid er feil. Feil fordi Kant blander sammen hva tid er, og hvordan vi oppfatter tid. På samme måte blander Kant sammen to svært forskjellige aspekter ved tid, nemlig samtidighet og rekkefølge, eller suksesjon, som det heter i boka. Bergson argumenterer godt for denne sammenblandingen, og det oppleves klargjørende at han skiller ut selve øyeblikket fra tidens strøm. Vi mennesker fortolker en ting av gangen, og derfor har vi det med å lage rekkefølge der det egentlig er samtidighet. Vi snakker tiden inn i rekkefølge, og tenker således hendelser etter hverandre, i stedet for i den faktiske samtidighet vi opplevde det i. Her er det altså et skille mellom opplevelsen i seg selv, og den språkliggjorte erfaringen.

På samme måte viser han leseren hvordan Kant, og andre, har slurva med å analysere tid ved å blande sammen utstrekning og varighet. Han viser hvor latterlig det er å måle tid i lengde, som om tid er meter og mil. Tid er varighet. Og denne varigheten har ulike kvaliteter. Øyeblikket kan være intenst, og brenne seg inn i et menneskesinn, og slik sett vare så lenge personen lever, mens et annet øyeblikk er så lite intenst at det er glemt før det er over. Kvalitet, altså graden av intensitet, er noe helt annet enn kvantitet, her forstått som for eksempel medgått målt klokketid.

Hvis man så går inn i øyeblikket, og legger av seg alle fordommer, vil man innse og oppleve at man som menneske er fri til å velge. En er ikke determinert, man må ikke gjøre B, fordi man har gjort A.

Bergson skriver i sin oppsummering: Det er fordi man gradvis og nesten umerkelig går fra den konkrete varighet, hvis elementer gjennomtrenger hverandre, til den symbolske varighet, hvis elementer ligger ved siden av hverandre, og følgelig fra den frie handling til den bevisste automatisme. Det er fordi at selv om vi er frie hver gang vi vil gå inn i oss selv, hender det sjelden vi vil det. Det er endelig fordi at selv i de tilfeller hvor handlingen er utført fritt, kan man ikke gjøre den til gjenstand for vårt resonnement uten å brette ut dens betingelser og legge dem utenfor hverandre, i rommet og ikke lenger i den rene varighet. (s.175)

At tiden ikke bare er en strøm, altså en linje, men også en dybde, i intensitet, er også en enkel måte å forstå noe av Bergson på. Summen av hans tanker, er en vektlegging av subjektet, altså enkeltpersonens opplevelse av verden og tiden, på bekostning av det en vanligvis kaller objektiv vinkel. Sammenbruddet av ”objektive normer”, for livsførsel og vurderinger, faller i tid sammen med standardisering av metermål, vektmål, tidsmål og samkjøring mellom nasjoner, for at handel og samkvem skal gå glatt og uten snusk. Altså to ulike bevegelser, en oppløsende og en sammenbindende, i samme tidsperiode (1860 – 1920).

Bergson var med på å legge det filosofiske grunnlaget for en mye mer frihetlig opplevelse av tilværelsen, slik det også kommer til uttrykk i kunsten hos kubister, da-daister, surrealister og ikke minst i politikken, med ulike typer anarkisme og sosialisme. Bergsons nitidge undersøkelser av tankeformer og samsansninger, er som en flakkende lommelykt i menneskets indre. Spennende, for der noe blir lyssatt ligger fortsatt mye annet i mørket.

Skrevet av Trudelutt

Bokhyllelesing 7, 2015

Gjesteblogger: Fra talglys til dioder

Bildekilde: Antikvariat.net

I essaysamlinga Förflutenhetens landskap fra 1991, fokuserer Peter Englund (f. 1957) først på Den Store Historien, med revolusjoner, krig og økonomi, deretter på Den Lille Historien, som er minst like interessant. Her reflekterer han humoristisk og elegant over noen av de ulike mentalitetene vi kan lese og tolke ut ifra tekst, bilder, arkitektur og musikk i tidligere tider. For eksempel mener han at misnøye, som følelse, utviklet seg med industrialismen. Han forteller gråtens historie og skrekkens historie og reflekterer omkring tiggerne, som var en bitteliten del av middelaldersamfunnet. De ble erstatta av en hærskare med fattigfolk under nødsårene på 1500-tallet. Middelalderens tiggere fikk mat, klær, en slant og en bønn, mens de mange nye fattige ble jagd ut av byen, og slått med stokker om de kom tilbake. Slik oppsto den moderne fattigdommen i kjølvannet av det gamle samfunnets sammenbrudd. 

Noen sterke oppfatninger går igjen, blant annet innsikten i at middelalderens mennesker var prisgitt naturen og fanga i jordbrukets organisering. Livet ble forstått syklisk, med gjentagende årstider og arbeidsprosesser. Folk gjorde arbeidet når det var nødvendig, men hvilte ellers mye. Den trange boformen, den kollektive identiteten og organiseringa, bygde et sterkt fellesskap det var uønskelig å falle ut av. Uten familien eller landsbyen var man ingenting. Ensomhet ble forstått som den ytterste fattigdom. Forskjellen på folk var ikke stor, for kapital hadde ikke begynt å hope seg opp. Derfra tar han sats og forteller blant annet om ensomhetens utvikling, fra utstøtelse, til selvvalgt frirom og videre til den gode ensomhet som et privilegium.

Peter Englunds doktorarbeide er om mentalitetshistorie på 1600-tallet. Ikke rart at detaljene han forteller om fra nettopp den harde perioden i Europa på 1500- og 1600-tallet er fascinerende. Den gamle samfunnsorden går i oppløsning og byggesteinene for vår moderne tid legges langsomt, med stor menneskelig smerte. Det som gjør disse essayene vel verdt å lese, er den bevisste plasseringa av små, betegnende detaljer, og den kontinuerlige historiske linjeføringa. Et eksempel: Talglys soter. Åpne peiser soter. Husene blir grålige og skitne, men ingen bryr seg om det før oljelamper med glasskolber rundt flammen kommer på 1700-tallet. Den lyser tjue ganger mer enn et talglys, og man ser skitten inne! Fenomenet Vårrengjøring oppstår i overgangen til 1800-tallet. Disse lampene gjør det mulig å lese innendørs også om kveldene og i vinterhalvåret. Lesekyndigheten øker, flere vil ha lys, og det blir behovet for enda sterkere lys. Stuelivet utvikles og med det trangen til komfort, flere møbler, flere avsondrede soner og rom, som i sin tur må holdes reine og luftes. Detalj og linje i ett.

Englunds form er besnærende, og det er lett å bli forført og underholdt av de lange resonnementene ispedd et vell av fakta. I boka gir Englund korte essenser av større verk, som tematiserer f. eks. tidsforståelsen i ulike historiske epoker, opplevelsen av lys og mørke, plasser og hus. Litteraturlista er fyldig og Englund krediterer raust og skikkelig andres tanker og arbeid i en lettflytende tekst. Han viser fram og reflekterer rundt så ulike temaer som arbeidstid, renslighet, krig, religion, begjær og seksualitet.

Denne essaysamlingen kan anbefales! Husk den ble skrevet før Google og faktasjekk på nettet ble mulig og vanlig. Peter Englund ble en akademisk stjerne og en populær forfatter med denne boka, en posisjon han har tatt vel vare på, og som han nok fortjener. I fjor gikk han av som sekretær for Svenska Akademien, for igjen å kunne vie seg til sitt forfatterskap. Det var et godt valg for oss lesere. Ofredsår, fra 2010, fikk Augustpriset i Sverige, så det er bare å glede seg!

Skrevet av Trudelutt

Bokhyllelesing 6, 2015

Gjesteblogger: Alles rett til bøker!

Bildekilde:
jeanettewinterson.com

Jeg har lest ei vidunderlig bok! - Why Be Happy When You Could Be Normal? av Jeanette Winterson (f. 1959). Det er ei rasende bok, en morsom tekst, en sorgfull, lengtende, kunnskapsrik og reflektert roman drevet fram av språklig energi, klar tanke og sikker formsans. Den handler om hvilken livsomveltende mening, kjærlighet og redning som ligger i bøkene. For alle, og for Jeanette Winterson, som er bokas jeg-person og myndige stemme.

Barnet som skulle få navnet Jeanette Winterson ble adoptert bort i 1960, da var hun noen måneder gammel. Forfatterdebuten, Oranges Are Not the Only Fruit, handler også om Jeanettes traurige barndom. Why Be Happy When You Could Be Normal? kaller hun en tvilling, eller en skygge av den samme historien, men likevel ikke – for denne er skrevet 25 år seinere, og da er historien ofte noe annerledes. Les, og fortvil med Jeanette, som blir låst ute av mora om hun kommer for seint hjem, og som sitter på trappa hele natta og drikker opp melka i begge flaskene når de blir levert i grålysninga, før hun går på skolen. For å hevne seg på mora. Les, og le med Jeanette, som panter de samme ølflaskene to ganger og slik samler penger for å kjøpe bøker.

Dette er en frelseshistorie og en erobringshistorie. Om å bli frelst av bøker, av litteraturen, om å erobre språket, historiene, både våre egne og andres. Boka er på mange måter et flammende innlegg for alle barns rett til å lese bøker, rett til å flykte inn i litteraturen, gjenfinne seg selv i mytene og diktene, og vokse i ord og tanke gjennom å erverve seg den klassiske litteraturen. Romanen er et forsvarsskrift for de gammeldagse bibliotekene (du vet, de med bøker!), men den handler mest om Jeanette, den sinte jenta med den gale mora og feige faren.

Ensomheten er stor. Et barn og et ungt menneskes desperate identitetsjakt, noen hakk verre enn vanlig, på grunn av det ukjente opphavet. Men mest handler denne teksten om kjærlighet; om tro, håp og kjærlighet. Om å komme hjem til seg selv, tross alt!

Jeanette Winterson vokser opp i en liten landsby utenfor Manchester, i et strøk hvor alle er blakke og sultne dagen før lønning. Hennes liv er prisgitt moras luner og regler. Familien er pinsevenner og går på møter flere ganger i uka. Der er det trygt, sangene er fine, solidariteten stor, men moras hang til apokalyptisk tolkning av livet skaper angst og raseri. Jeanette lengter etter en kjærlighet hun aldri får. Likevel skildres mora som svært omsorgsfull, i flittig matlaging, strikking, sying, synging og lesing. Hun har gifta seg nedover, med en mann som nesten ikke prater. Høydepunktet er ettermiddagens høytlesing fra Bibelen. Mora leser godt og dramatisk, datter og far lytter andektig. Det er mora som gir henne ordene, lesegleden, salmene, historiene og motstanden. Ei mor, ruvende og dominerende som et tårn – lett å hate. Mora nekter alt som ikke er oppbyggelig. Selv kommer hun fra bedre kår og har mye lesning bak seg, men etter omvendelsen blir hennes liv innsnevret og trangt. Mora brenner Jeanettes hemmelige boksamling (som hun har fått ved å jobbe ved siden av skolen). Året etter kaster hun ut dattera (16 år) fordi hun har fått en kjæreste, ei jente. Da venter helvete, og mora gråter for Jeanette, som hun har ønska å ha med seg inn i herligheten.

Jeanette bor i en bil, en Mini, i noen måneder, før en kvinnelig engelsklærer lar henne få et rom hos seg. For Jeanette har lest nesten hele biblioteket, men forstår ikke hva som er bra med Lolita av Nabokov, han hater jo voksne kvinner - de som er så vakre!

Jeanette passer ikke inn, men hun vil bli fri. Fri til å bli en annen, selv om nissen alltid er med på lasset. Hun vil skrive. Hun vil bli forfatter, en drivende god forfatter!

Jeanette Winterson skriver om "The lost loss", det er såret som driver denne teksten, som nøster opp bakgrunn, konflikter og som til slutt ender i en slags forsoning. Med seg selv og hvem hun har blitt. Fra Manchesterarbeiderklasse til Oxfordutdanna prisvinnende forfatter. "The lost loss" er i barndommen, i fortida, som brått er nåtid, som syn, lukter, situasjoner. Følelser som er så vonde at bevisstheten gjør dem utilgjengelige. De fins bare i kroppens reaksjoner, i drømmer og galskap.

Selvbiografisk, roman, halvbiografisk, alt dette som enkelte norske kritikere tror nylig er oppfunnet av en Sverigebosatt Arendøl, er selvfølgelig gammelt territorium. Kirkefader Augustins bok fra ca. år 397, Bekjennelser, er heller ikke den første. Winterson skriver suverent at litteratur er avhengig av fiction og facts, av ekte sår, ekte gater og bygninger, mennesker, ekte tanker og ekte lengsler. Om denne historien er lik eller avvikende fra virkeligheten (hvem sin virkelighet?) er ikke viktig. Dette er litteratur som hammerslag, som undring, som solidaritet og håp. For vi reiser alltid ut og alltid tilbake, ikke bare én gang, sier Jeanette.

Og jeg tror henne.

Skrevet av Trudelutt

Bokhyllelesing 5, 2015

Gjesteblogger: Hvite netter, svarte dager

Bildekilde: Bokelskere

Fjodor Dostojevskij (1821-1881) sirkler rundt St. Petersburg i sine bøker. I Hvite netter, som består av én kortroman og to lange fortellinger, er det vinter, det er kaldt, isen ligger på Neva, og menneskene drømmer og sykner hen mens røyken stiger opp fra fattige hytter og borgelige bypaléer.

Dostojevskij skildrer først og fremst menneskenes sinn, deres lidenskaper, viljer og vaner. Han går tett innpå sine karakterer, og viker ikke tilbake for deres såre ønsker om kjærlighet og fellesskap. Hvem gjør det gode, hva er godt? Og hvordan leve sammen med de smarte, ondskapsfulle, de som vil herske over andres sinn, andre menneskers liv? De psykologiske skildringene er utsøkte. Presist, men med stor ømhet for menneskers dilemmaer, lar han sine personer finne fram, gå under eller holde seg oppe på ulike vis. Uten velferdsstat og rik familie er karakterene overlatt til andre menneskers godhet eller mangel på sådan.

Tittelromanen har en undertittel: En sentimental roman, og deretter (Fra en drømmers erindringer). Jeg-personen går alene omkring i Petersburg. Han kjenner hele byen, men ikke et eneste menneske. Han er dypt ensom og trøster seg med fantasiene sine, kikker på mennesker og lager seg historier om dem. At han en gang skal utføre en bragd, liten eller stor, er hans stolthet. Han fantaserer intens, lever i sitt indre og trenger knapt mat og hvile. Han er overspent og full av lengsel.

Når han så en kveld redder en ung kvinne, Nastenka, fra å bli forulempet av en eldre, beruset herre, blir han så takknemlig over at hun vil snakke med han, at noen i det hele tatt opplever at han fins – at han åpner seg helt for henne. Han forteller om sin dype ensomhet, og mens han gjør det velter nye tanker opp i han. Han er så lykkelig for å få lov til å dele tankene sine med henne at han nesten forgår av takknemlighet. Hun har åpnet livet hans, for han selv, dratt det inn i virkeligheten, ved bare å se på han og lytte. Dette er første natt. Fantasien er i ferd med å finne sitt motsvar i realitetene.

Deretter følger fire netter og en morgen. De møtes ved Neva, så sant det ikke regner, men det gjør det jo, så tida går. Den andre natta forteller Nastenka sin historie. Hun bor sammen med bestemora, som er blind, og fordi bestemora er redd for at Nastenka skal gå ut av huset og oppføre seg skamløst, fester hun hver dag et bånd mellom dem. Med knappenåler. Nastenka er fanget. Likevel er hun håpefull og glad. For hun er forelsket i leieboeren. Det vil si han var leieboer, som tok med både bestemor og Nastenka på operaforestillinger, men for et år siden reiste han sin vei. For å gjøre sin lykke. Og Nastenka venter på han. De skal gifte seg når året er omme og han kommer tilbake.

Tredje natt, og det viser seg at leieboeren har kommet, uten å oppsøke Nastenka! Vår mann, takknemlig og forelsket, trøster og beroliger. Det har bare kommet noe i veien. Han kommer nok. Nastenka lar seg overbevise og fatter nytt håp. Jeg-personen forstår at han ikke har noe å tilby henne, han er fattig, men at han har fått oppleve disse kveldene har gjort at livet hans har fått mening. Fjerde natt. Leieboeren har ikke kommet. Nastenka er knust. Hun vil heller binde seg til jeg-personen, han er et uegennyttig menneske, som bare vil hennes beste, han kan flytte inn umiddelbart og de skal leve sammen! O lykke!

Men morgenen kommer og med det et brev fra Nastenka. Han kom likevel! Hun skal gifte seg med leieboeren og ber om unnskyldning for at hun lovte seg bort til han. Men hun vet han forstår. Å, ja, vår eiegode fattiglus forstår. Han har fått et minne å leve på. Dypt oppfylt av takknemlighet og kjærlighet vil han kunne leve på opplevelsen.

De to andre fortellingene er "Et svakt hjerte" og "Vertinnen". Den ensomme, utstøtte eller svaklige mannen er også her hovedperson. Også her er Han godhjertet, og blir fylt av kjærlighet til en ung, vakker kvinne, som han ikke får. Den ene har vært leilending, den andre er av fattig adel. Problemstillingene er ulike, men Dostojevskij driver handlingen framover med enorm språklig kraft. Stadig nye samvittighetskvaler, momenter, valg, og fortida kaster flakkende lys over nåtidas presserende situasjon.

Stemningen i denne boka er nærmest gotisk, altså hjemmehørende i den romantiske epoken, med tåke, mørke skikkelser, svakt opplyste ikoner og vind, regn, kapper som flagrer og klaprende hestevogner. Men innholdet og temaene tilhører realismen. Det er det moderne menneskets betingelser som undersøkes, frisatt fra stavnsbånd, fra familie-forpliktelser, fra fast samfunnsposisjon. Dostojevskij forteller om mennesker på leting etter trygghet, både i seg selv, i et fellesskap, i en gjerning og i tro. Håpet om at kjærligheten skal bære det hele er desperat og utleverende. Alle livets aspekter skal fulltones om bare kjærligheten får leve. Disse mennene lengter etter å gi, etter noen å dele sine tanker med, noen å gi seg hen til. Men de blir stanset av at andre menn er flottere, rikere, mer utspekulerte. De er forbløffende like mange av dagens menn, men samtidig har de det gamle samfunnet i seg, som en uutryddelig rest. Å være født i livegenskap og få sin frihet som voksen, som takk for godt arbeid, betyr ikke at mannen er fri. Og hva er egentlig frihet? Drømmeren får lite gjort og adelsmannen går til grunne i gjerningsløs isolasjon. Kvinnene er stort sett gode i denne boka. De er selvfølgelig ufrie, bundet av arbeid og underordning. Kvinnene må betale for beskyttelse gjennom å avgi sin frihet. Er det en slags frihet?

Teksten er spennende. Den oppleves sann, intens, viktig. Samtaleteknikken er imponerende. Det er noe Jane Austenaktig over de elegante dialogene, selv om tonen er langt mer melankolsk. Forskjellen er åpenbar, der Jane Austen forventer god selvkontroll, etikette og tilbakeholdte følelser, lar Dostojevskij karakterene blottlegge seg. De sier alt. Innrømmer lengsler og kjærlighet, tap og drømmer. Nastenka sier det slik: 

     ”Kan De si meg hvorfor vi ikke alle er som brødre og søstre mot hverandre? Hvorfor går selv de beste mennesker rundt og skjuler noe for hverandre? Og hvorfor kan man ikke straks si hva man har på hjertet når man vet at man ikke taler for vær og vind! Alle og enhver ser liksom så mye barskere ut enn de er i virkeligheten, det virker som om de er redde for å såre sine egne følelser hvis de utleveres for fort…”

Skrevet av Trudelutt

Bokhyllelesing 4, 2015

Gjesteblogger: Heimstaddiktning

Bildekilde: cdon.com

Dublinere kom ut for hundre år siden, i 1914, og var James Joyces (1882-1941) gjennombruddsbok. Det var hans andre utgivelse og i min utgave består den av 15 noveller, noen på seks, sju sider, andre på 15 – 20 tettskrevne sider. Boka åpner med barn i hovedrollene og glir så over til å skildre ungdommenes livsvilkår, de voksne mennenes egoistiske ferd mot stadig nye ølflasker, med de forslåtte barna og konene deres i bakgrunnen. Mot slutten er det resignasjonen, døden og samtalene over det som kunne vært, om det som aldri kunne bli, som dominerer. Den løse strukturen skaper en forventning om utvikling, om et slags dannelsesprosjekt, men innfrir ikke. Verken karakterene eller byen lærer av sine feil.

Bak på boka står det at Dublinere skildrer menneskene i nådeløs realistisk prosa. Det vil si menn, menn i ulike aldre blir skildra nådeløst, kvinnene er stort sett snille, selvoppofrende og tålmodige. Novellene handler om arbeidsfolk som snyter, tøffer seg for sjefen og blir jekka ned, og når en blir jekka ned må en gå på fylla og banke den minste ungen når en kommer hjem. Skildringene kretser omkring de sinnssyke, fattige, grådige, men først og fremst udugelige og giddasløse mannfolk, som blir utlevert til leseren gjennom dialoger, grunn tankevirkesomhet og knappe miljøbeskrivelser. Trangen til å drikke hver dag blir ikke diskutert, bare vist fram.

De fleste novellene er ikke noveller i nåtidig forstand. Det er episoder, uten slutt eller begynnelse, det er fortellinger, hvor enkelte replikker står fram, og hvor mye blir fortalt i et enkelt språk. Noen enkeltscener har tett dialog og essens, mens andre noveller framstår som litt langdryge skisser, med et handlingsforløp som virker som en opptakt til en roman, men som ikke har bæreevne til det. Språket er ujevnt. Noen steder er det effektivt og kort, med rammende detaljer, andre steder er det skoleaktig oppramsende, som om fortelleren er trøtt og ikke lenger orker å utbrodere, men bare vil ha med alle elementene og så gå hjem.

Likevel, til sammen gir disse fortellingene, episodene, et dokumentarisk inntrykk av Dublin på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Stort sett er det arbeiderklassens vilkår i denne byen som skildres. Konflikten mellom protestanter og katolikker ulmer under hjelpeløse politiske bestrebelser, menns totale selvsentrering og kvinners kamp for å holde sulten fra døra ligger tematisk synlig i overflaten. Livet er gledesløst og strengt for barn og kvinner. Varmen og humoren som irer og Dublin nå er kjent for, har kummerlige kår. Svikefulle svirebrødre er det også liten trøst i, men det finnes tapt kjærlighet – og den er som vanlig svært vakker.

James Joyce henter barskt og usentimentalt fra sitt eget liv. Fra en streng klosterskole, fra en voldelig far, fra det å være en skoleflink gutt med store forhåpninger og trang til å vise seg fram. Karakterene vandrer gatelangs, tar trikken eller båt over Liffey, møtes på et høstvått jorde, kikker på kjærester gjennom dørsprekken, og alle steder har navn og tid på døgnet og årstider. Det er med andre ord konkret. Hvor realistisk det er, lurer jeg på, for om Dublin bare huset slike skikkelser, kunne den knapt fortsatt å eksistere. Når James Joyce av og til streifer de gode menneskene, de som er limet i samfunnet, som ikke tar igjen, men som rydder opp etter andre og reiser seg med indre verdighet – er det knapt og vemodig. Så reiste han også for godt fra Dublin allerede i 1904, og lot byen leve som sitt litterære tema, mens han selv bodde i Trieste, Paris og Zürich og drømte om å få Nobelprisen i litteratur.

Skrevet av Trudelutt

Bokhyllelesing 3, 2015

Gjesteblogger: Ingen skam å snu

Bildekilde: Bokelskere

Det er nok ikke bare en norsk fjellvettregel som sier: ingen skam å snu! I skuespillet Antigone (skrevet ca. 442 f.v.t.), av den greske tragediedikteren Sofokles, er det en av hovedinnsiktene. Den andre er hakket verre; hovmod, som står for fall. Vi er i Teben, der kong Kreon krever at Polyneikes skal ligge uten grav og uten gråt.

Sofokles er kanskje mest kjent for sine skuespill Ødipus og Antigone, men skrev, etter tradisjonen, 123 skuespill, hvorav sju er bevart. Sofokles framstår som en lykkelig mann. Han er født inn i en velstående familie og får god utdanning. Allerede som 16-åring er han korleder. Han lever fra 497 og dør drøyt 90 år senere. I løpet av dette århundret opplever Sofokles Athens storhetstid med seier over perserkongen, framgang under Perikles, den enorme kulturelle blomstrings-perioden og nedgangstiden med Peleponneskrigene. Og hva skriver så denne lykkelige, kloke mannen om?

I Antigone møter vi en opprører. En mild, sta opprører, som kan minne om Rosa Parks, kvinnen som nektet å reise seg for å gi setet sitt til en person med hvit hud, for 60 år siden i USA. Antigone nekter å etterkomme den seirende kongens påbud om at ingen skal begrave Polyneikes, hennes bror. Fordi han sto på feil side i krigen. Kong Kreon krever absolutt lydighet. Men Antigone dekker sin bror med et støvlag, slik at han får en slags begravelse, og på denne måten hedrer hun sine forfedres guder og sin ætt. Kong Kreon gir hennes dødsstraff, men hun ber ikke om nåde, hun sier bare at skikken med å begrave de døde er en eldre lov enn de lovene kong Kreon lager, og hun må hun adlyde de eldste og tyngste lovene, selv om det koster henne livet.

Det er altså både et etisk og politisk dilemma vi møter i skuespillet. For Antigone veier hennes samvittighet mer enn statens lov. Det er uhørt for kong Kreon, lederen av staten. Etter hvert tør både statsråder og andre gi Antigone medhold, men alle blir tause når de får vite at døden er svaret på ulydighet. Det er altså bare Antigone som åpenlyst trasser den nye makthaveren, Kreon.

Vi kan distansere oss og si at Antigone står i en kollektiv tradisjon hvor ære betyr mye og det å adlyde gudene betyr mest, men vi kan også relatere Antigone til våre dagers samvittig-hetsfanger i utlandet, eller hjemlige leger som for eksempel ikke har samvittighet til å utføre abort. Spørsmålet som utforskes griper inn i det politiske ordskiftet om hvor langt statens makt kan strekke seg, men i skuespillet får vi en skjebnetung konsekvens av Kreons overmot. Han tror han alltid vet best, og når han innser at han har vært dum, rekker han ikke å ta igjen de handlende aktørene. Det ender med døden for mange.

Det som imponerer meg, er hvordan Sofokles klarer å skape karakterer med utvikling, og hvordan han fletter alle dilemmaene inn i en opprivende, rask handling. Den ordrike, smått komiske vakten, den lydige, men sorgtunge sønnen. Flere av karakterene ser sin og motstanderens sak fra flere sider, og ønsker å komme til en forsoning, en god løsning, likevel er de offer for sine egne tvingende følelser.

Handlingen blir avbrutt av koret, som setter karakterene inn i en større sammenheng, dvs de lovsynger gudene og de formaner og kommenterer. Men koret er også aktivt med i handlingen, da de utgjør rådsmennene. De er altså både konkret, og i overført betydning, folkemeningen.

Antigone er mye, et drama om samvittighet og selvrespekt, et skjebnedrama om kjærlighet, mellom søsken, mellom Antigone og kong Kreos sønn, men det er også en kunstnerisk utforming av ideene om demokrati og makt, som nettopp i denne perioden blir formet av eliten i Athen. Er det interessant at Sofokles bruker en kvinne som talerør for retten til å følge sin samvittighet? Eller er det vi som synes det er et poeng, fordi vi leser teksten utifra de herskende mytene i vår samtidige kulturkrets?

De store valgene, dilemmaene, som noen feilaktig kaller moderne, drøftes og vises fram i de greske tragediene. En viss Sokrates rusler jo også rundt og oppfordrer folk til å lytte til sin samvittighet, og ikke la seg forføre av løfter og ønsketenkning. Sokrates er tilsynelatende på flukt fra sin sinte kone Xantippe, hun gir han ikke fred, men krever samtale og svar. Ikke mye som har endret seg fra da til nå, der heller.  

Det som faktisk er annerledes, er formen. Skuespillet er oversatt av P. Østbye og følger det tradisjonelle heksameteret, med seks trykktunge stavelser i hver linje/vers. Antall lette stavelser varierer, men det er ikke vanskelig å finne rytmen i teksten. Oversetteren bruker også bokstavrim, som for eksempel her, når kong Kreon sier:

og jog meg ut på vanviddets ville veier,

akk ja, og trådte under føtter all min fryd.

Og slik kan kanskje også tragedien oppsummeres: hovmod står for fall!

Skrevet av Trudelutt

Bokhyllelesing 2, 2015

Gjesteblogger: Minner som eier nåtida

Bildekilde: CappelenDamm

Patrick Modiano fikk Nobelprisen i litteratur i 2014. Han fikk den for sin undersøkelse av hukommelse og minner, sa Peter Englund under tildelingshøytideligheten i Stockholm. Patrick Modiano er en ukjent forfatter for mange, også meg, med kun tre utgivelser på norsk, utgitt henholdsvis i 1979, 1982 og 1988. Boka fra 1988, Søndager i august, har et mosegrønt omslag som glir over i bruntoner og opplyst grått. Innbretten viser slitne bygårder i de samme nyansene. Det er en prekær mangel på klare farger. Fotografiet er preget av patina, mye patina, og er slik et sant uttrykk for teksten i boka.

Søndager i august er kanskje en kort roman, men har novellens karakteristika; mye stemning, få personer, ett handlingsforløp og en litt overraskende slutt, som, liksom overlys i et bilde, skal få mørket og gråtonene til å bli melankolsk vakre og ikke bare triste og forfalne. Handlingen i boka er enkel og skisseaktig. Jeg-personen møter en mann han så vidt kjenner fra sju år tilbake. Skjønt kjenner; ingen i denne teksten har en personlig fortid eller noen framtid. Møtet med denne personen, fra en uklar fortid, gir impulsen til en episodisk erindring hos vår mann. Han nevnes ved navn kun en gang; Jean. Han lever et passivt liv i Nice, fanget i byens sump, som han sier selv. Han er resignert, flyktig, bor i en liten leilighet i et ombygd hotell, og husker tida da han bodde på et muggent rom sammen med Sylvia. Hun hadde en stor diamant om halsen, og forsvant etter et restaurantbesøk med to diffuse karakterer, som kanskje var spøkelser – eller bedragere.

Skikkelsene er beskrevet ved enkle klesplagg, hjemmehørende i 1950/60-tallets motebilde, en kort sobelpels, ei slitt skinnjakke, en stram, svart jumper og sigarettetui i gull. Teksten har fine setninger, og maner fram stemninger av regn, tåke, gatevandring og melankoli på grensa til apati. Jean får ikke tak på noe som helst. Ikke seg selv, ikke sin historie og heller ikke nåtida. Han har knapt håp for framtida, og virker ute av stand til å få til selv det enkleste av mål-middel-tenkning. Han surrer rundt i sitt eget stillestående følelsesbrakk-vann, og vi får skisser av forfall, fallert rikdom, motløs og drømmeaktig repetisjon av hva som kanskje hendte for sju år siden. Men mysteriet er ikke viktig, det kriminelle ligger som en dekor over historien, en patina påført av en fotograf med sans for gyllent softfilter. Og vår mann var fotograf. Han var i ferd med å lage en bok om elvestrender i og omkring Paris. Fotoene har han i en eske, de er kanskje kjære for han, der han bor ved det salte havet, men mest kjæler forfatteren for lengselen etter å leve i en dorsk drøm, en matt tomhet uten ansvar og glede, som stillestående elvevann. Et grågrønt algeliv.

Denne boka gir form til en livsfølelse. Språket er presist og ujålete. Alle hentydningene, som aldri blir mer enn det, gjør at leseren raskt kan bygge opp sin versjon av historien, gjerne basert på fransk film noir. Men en kort sobelpels skaper ikke en karakter. Det er nok heller ikke forfatterens hensikt. Personene i denne teksten er flyktige skikkelser, som liksom hilser fra fortida og fortsetter å flyte omkring i vår felles historie, hvor Patrick Modiano liksom åndsfraværende lar noen av dem få et slags liv mellom grønnbrune permer.

Skrevet av Trudelutt

Bokhyllelesing 1, 2015