Gjesteblogger: Heimstaddiktning

Bildekilde: cdon.com

Dublinere kom ut for hundre år siden, i 1914, og var James Joyces (1882-1941) gjennombruddsbok. Det var hans andre utgivelse og i min utgave består den av 15 noveller, noen på seks, sju sider, andre på 15 – 20 tettskrevne sider. Boka åpner med barn i hovedrollene og glir så over til å skildre ungdommenes livsvilkår, de voksne mennenes egoistiske ferd mot stadig nye ølflasker, med de forslåtte barna og konene deres i bakgrunnen. Mot slutten er det resignasjonen, døden og samtalene over det som kunne vært, om det som aldri kunne bli, som dominerer. Den løse strukturen skaper en forventning om utvikling, om et slags dannelsesprosjekt, men innfrir ikke. Verken karakterene eller byen lærer av sine feil.

Bak på boka står det at Dublinere skildrer menneskene i nådeløs realistisk prosa. Det vil si menn, menn i ulike aldre blir skildra nådeløst, kvinnene er stort sett snille, selvoppofrende og tålmodige. Novellene handler om arbeidsfolk som snyter, tøffer seg for sjefen og blir jekka ned, og når en blir jekka ned må en gå på fylla og banke den minste ungen når en kommer hjem. Skildringene kretser omkring de sinnssyke, fattige, grådige, men først og fremst udugelige og giddasløse mannfolk, som blir utlevert til leseren gjennom dialoger, grunn tankevirkesomhet og knappe miljøbeskrivelser. Trangen til å drikke hver dag blir ikke diskutert, bare vist fram.

De fleste novellene er ikke noveller i nåtidig forstand. Det er episoder, uten slutt eller begynnelse, det er fortellinger, hvor enkelte replikker står fram, og hvor mye blir fortalt i et enkelt språk. Noen enkeltscener har tett dialog og essens, mens andre noveller framstår som litt langdryge skisser, med et handlingsforløp som virker som en opptakt til en roman, men som ikke har bæreevne til det. Språket er ujevnt. Noen steder er det effektivt og kort, med rammende detaljer, andre steder er det skoleaktig oppramsende, som om fortelleren er trøtt og ikke lenger orker å utbrodere, men bare vil ha med alle elementene og så gå hjem.

Likevel, til sammen gir disse fortellingene, episodene, et dokumentarisk inntrykk av Dublin på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Stort sett er det arbeiderklassens vilkår i denne byen som skildres. Konflikten mellom protestanter og katolikker ulmer under hjelpeløse politiske bestrebelser, menns totale selvsentrering og kvinners kamp for å holde sulten fra døra ligger tematisk synlig i overflaten. Livet er gledesløst og strengt for barn og kvinner. Varmen og humoren som irer og Dublin nå er kjent for, har kummerlige kår. Svikefulle svirebrødre er det også liten trøst i, men det finnes tapt kjærlighet – og den er som vanlig svært vakker.

James Joyce henter barskt og usentimentalt fra sitt eget liv. Fra en streng klosterskole, fra en voldelig far, fra det å være en skoleflink gutt med store forhåpninger og trang til å vise seg fram. Karakterene vandrer gatelangs, tar trikken eller båt over Liffey, møtes på et høstvått jorde, kikker på kjærester gjennom dørsprekken, og alle steder har navn og tid på døgnet og årstider. Det er med andre ord konkret. Hvor realistisk det er, lurer jeg på, for om Dublin bare huset slike skikkelser, kunne den knapt fortsatt å eksistere. Når James Joyce av og til streifer de gode menneskene, de som er limet i samfunnet, som ikke tar igjen, men som rydder opp etter andre og reiser seg med indre verdighet – er det knapt og vemodig. Så reiste han også for godt fra Dublin allerede i 1904, og lot byen leve som sitt litterære tema, mens han selv bodde i Trieste, Paris og Zürich og drømte om å få Nobelprisen i litteratur.

Skrevet av Trudelutt

Bokhyllelesing 3, 2015