Bettys formynder

Bildekilde: Bokelskere

Gamle greier er gøy! I alle fall når det er så bra som dette her. Bare synd at dagens teaterregissører ikke forstår hvilke skatter som ligger her, i Alexander Lange Kiellands (1849-1906) gamle lystspill. Hvilke muligheter som fins, og ikke minst hvor moderne de er! Såvidt meg bekjent er ikke Kielland satt opp på ei norsk scene på mange år - men her må det tas høyde for at jeg kan være feilinformert, jeg har jo ikke helt oversikt over absolutt alle landets scener. Jeg har bare lest Kielland, funnet det bra, og har et stort ønske om å se det hele spilt ut.

Ja, det er riktig at Kielland ikke er en Henrik Ibsen. Stykkene hans er ikke dramatiske, intense, livsendrende og prega av symbolikk. Ei heller er de glitrende lesedramaer. Kielland er heller ingen Fosse eller Løveid. Her fins ingen knepen minimalisme, repetisjoner eller djupe pyskologiske portretter. Stykkene er ofte raske og vittige, smale og enkle. Men det er noe her - rettere sagt mye - og det er verdt å hente stykkene fram fra glemselen.

Ta for eksempel lystspillet Bettys formynder fra 1887. Den unge kvinna Betty har nylig fått vite at hun er eneste arving etter at en gammel slektning er gått bort. Men hun aner ikke hva hun skal arve. Betty, som nå bor i byen, føler seg langt unna sin mer bondske bakgrunn. Men når formynderen hennes ankommer, tvinges hun til å se tilbake på fortida si. 

Stykkets hovedhandling er svært enkel: Ei fjær blir til fem høns. For hva skal hun arve? Og hvor mye? Jungeltelegrafen gjør sitt, og Kielland får fram så inderlig vel hva ei optimistisk økonomisk framtid gjør med Betty - og de rundt henne. For Betty, nei, hun har aldri vært mye å se til. Men nå! En vil male henne, sjøl om han bare er landskapsmaler. Og han glor på henne, konstant, og syns hun er vakker i slike farger og slikt lys. En annen vil at hun skal finansiere den radikale avisa hans, som jo trengs her i landet, og lokker med makt og ære. Alt de kan endre, de to! Ei vil være bestevenninna hennes, og det er ikke måte på hvor smukk og vakker Betty er blitt. Klart en vil råde og stø og hjelpe ei slik dame! 

For de som Betty lever med til daglig, tror hun skal arve en mye. Flere tusener. Ti tusener. En million. En million! Bare tenk hvor mye penger det er i 1887! Denne millionen endrer hvordan de ser på og tenker om Betty nokså drastisk - og det endrer også gradvis hennes sjøloppfatning. Men på hvilket grunnlag? For hvem har egentlig sagt at det er en million?

Betty tråkkes ned av velmenende, gode, mindre gode og rett ut dårlige og egoistiske råd fra dertil ulike personasjer, og de rådgivende støyer så fælt med seg og sitt og sine private forhåpninger - det drypper jo alltid litt på klokkeren også - at Betty mister seg sjøl. Slik er det en teint av tragedie her også, hadde det ikke vært for denne formynderen, da. Eller? Er det egentlig rett at ei voksen kvinne underlegges en tilfeldig oppnevnt mann? Stykket tematiserer her kvinnas stilling i Kiellands samtid, og peker på hvilke samfunnsmekanismer som nekter henne råderett over egen formue. Det går på sett og vis godt i stykket (Betty er vel ikke Kiellands mest komplekse kvinnerolle), men hva med alle tilfellene der det ikke går godt?

Kielland gir oss fremragende portretter av ulike menneskesinn, og særlig deres mindre gode sider blir vist fram i full blomst. For under velmenende råd og mange tilbud om hjelp, lurer sluhet og griskhet. Og akkurat slik er vi mennesker fremdeles. Det er bare å kikke rundt seg, for eksempel på nett, så ser en hvor lett vi ledes og lures og faller for noe så enkelt som rykter og bildemanipulering, og hvor ofte det overfladiske kanskje er noe vi faktisk vil ha. Eller tror vi vil ha.

Bettys formynder er et morsomt, vittig, men klokt stykke, med raske replikkvekslinger, fine karakteristikker og relevant handling, som gjør oss observante på menneskenaturen, og kanskje, forhåpentligvis, bittelitt flaue også. På både andres og egne vegne.

Favorittbøker: Q

I mine bokhyller, som domineres av gammel middelalderlitteratur, 1800-tallets store romaner og norske klassikere, er denne bokstaven uhyre sjelden. Faktisk er den så sjelden at den ikke fins! Men det betyr ikke at jeg aldri har lest ei bok med bokstaven q i tittelen, for det har jeg. Ei bok. Og den begynner ikke på q, men den slutter på q. Til gjengjeld er den veldig god.

Cecilie Løveid.
Bildekilde: Kolon forlag

Maria Q

Maria Q er et skuespill skrevet av Cecilie Løveid (f. 1951) - den viktigste dramatikeren i Norge ved siden av ja, nettopp, Jon Fosse (f. 1959). Stykket blei både utgitt på Gyldendal og oppført på Nationaltheatret i 1994. Tittelen er henta fra navnet på hovedpersonen, det vil si hennes nye navn, for det er Maria Vasiljevna Pasetsjnikova (1900-1980) hun egentlig heter, den unge sovjetiske kvinna som i 1923 gifter seg med den norske nasjonalsosialisten Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling (1887-1945), som den andre av hans to koner. Og det er nettopp her, i spennet mellom disse tre, sett fra Marias ståsted, og i hennes erindring, at stykket utspiller seg.  

Maria Q er et uhyre spennende skuespill, som skildrer Quisling på en helt annen måte enn historiske og politiske dokumenter. Her er det ikke NS-mannen som står i sentrum, det er ikke en politisk agitator vi får høre, det er heller ikke den militære tjenestemannen som skildres. Det er hennes erindring av han, og framfor alt det tomrommet han etterlater seg når han blir borte. Løveid skildrer på mange måter Maria Quisling som en utenforstående iakttaker, hun har deltatt på mange av disse politiske samlingene, uten å ha hatt begreper om hva det kommer til å bety, om hvem Quisling er politisk sett, om hva han gjør. Hun har sett sin mann, lest hans manuskriper og hørt hans taler, men hun ser verken en landssviker eller en gal visjonær. Hun ser sin mann.

Og det er med gru hun husker -. At de kom for å hente han, brutaliteten, avrettelsen. Han blir skutt åtte ganger i hjertet og en gang i tinningen. Det er midt på natta. Hun fikk ikke tatt farvel, de fikk ikke sagt noe til hverandre, de blei bare revet fra hverandre, så var det slutt. Maria sitter igjen med så mange spørsmål, om hva som egentlig skjedde, hvorfor det skjedde, hvorfor måtte de ta livet av han? Også om han, da, Quisling, den norske vikingen med løfter om et bedre liv, hvem var han? Hvordan endte han opp der, død? I ensomheten og stillheten etter mannen sin, vender Maria blikket innover i seg sjøl, og hun gransker nådeløst deres felles historie, sine egne handlinger, feil og mangler, og mannen sin, Vidkun. Når slutta han å være menneske, når blei han dette dyret som for enhver pris skulle avrettes?

Cecilie Løveid har skapt en tett og spennende tekst med eksistensielt alvor. Hun tar på sett og vis et oppgjør med etterkrigsoppgjøret på vegne av Maria Quisling, enka som sitter igjen og som blir behandla som en parasitt, en sviker. Hun blir arrestert, hun sitter i husarrest. Hun får tildelt et nytt navn og må leve i stor isolasjon resten av livet. Med hvilken rett er hun dømt til ensomhet? Hvorfor kan hun ofres? Jeg har bare lest stykket, men det innehar såpass mange dramatiske og sterke scener at jeg ser for meg at det er en svært sterk visuell opplevelse også. For eksempel dette barnet, det døde barnet. Den første kona. Og lengten hennes, etter alt som var, etter noe eget, etter hjemlandet, etter tilhørighet. Uten han, har hun ingen. Hun er ingen.

Hva er din favorittbok på Q?

Er du like blank som meg, eller har du lest Q&A? Eller er du blant dem som leser mye på engelsk, og derfor har mer å velge i? Jeg kan gjerne utvide horisonten på bokstaven Q, så fremt det er litteratur som gir sterke og varige inntrykk, slik dramatikken til Løveid gjør. Hun stiller vesentlige og viktige spørsmål, hun tør å ta tak i betente temaer som NS-saken, hun våger å vise fram en annen Vidkun Quisling, hun er modig nok til å la oss føle med Maria Quisling. For, opplever jeg at Løveid sier, hun er ikke ingen, hun er mennesket, kvinna, Maria Q.

Suzannah og Maria

Hvem var egentlig Henrik Ibsen (1828 - 1906)? Det er et spørsmål jeg opplever som sentralt i Jon Fosses dramastykke Suzannah fra 2004. Men likevel forblir ikke spørsmålet på noen måte dominerende eller krevende. Gjennom å portrettere Ibsens kone Suzannah (1836 - 1914) på tre ulike stadier i livet (som ung, middelaldrende og gammel), viser Fosse fram forskjellige sider av det ikke helt enkle ekteskapet og av forholdet mellom kunstnerkongen og kona. Særlig er det mangel på fellesskap og samvær som blir løfta fram, der Suzannah går og venter på en som kanskje aldri kommer? Eller som noen ganger kommer hjem full og ulykkelig. Taus. Det var et ensomt liv, for dem begge to. Suzannah sier det til og med i dramastykket, "Han er så einsam". Replikken kunne like gjerne gjelde henne.

Eller den kunne gjelde Maria Quisling (1900 - 1980), kona til Vidkun Quisling (1887 - 1945), som portretteres i Cecilie Løveids drama Maria Q (1994). Begge disse kvinnene lever i skyggen av sin mann. De venter. De støtter. De oppmuntrer. De representerer. De legger alt til rette. De finner seg i å nærmest utslette seg sjøl for at han skal få gjøre det han drømmer om, alt han drømmer om. De har et pauseliv. Er det egentlig et liv?

Det er bare ett barn. Han heter Sigurd Ibsen og er deres eneste. Suzannah vil ikke ha flere, hun vil ikke gå i den fella. Vil ikke være en utslitt rugemaskin med konstant dårlig råd og med unger hengende etter seg i ei lang rekke. Vil ikke risikere å dø i barsel, som hennes egen mor gjorde da hun bare var fire år. Det er vanskelig nok som det er. Hun må holde husholdninga gående, noe som i perioder er svært utfordrende, hun må oppdra både Sigurd og Henrik, må jage han inn på arbeidsrommet, må holde han unna flaska og andre kvinner, må passe på at han skriver hver dag. Suzannah må styre alt. Det er jeg som er Henrik Ibsen, sier hun.

Maria får også et barn. Men det er dødt når det kommer. Hun sørger hele livet over dette barnet, og over sitt uektefødte barn hjemme i Ukraina, som hun har forlatt for å kunne være sammen med den norske vikingen. Hvordan går det med henne, med familien? Det veit hun lite om, hun får nesten aldri se dem. I det minste var barnet hun fødte uten feil, uten lyter! For det var noe av det som var viktig, for dem, for Vidkun og nazismen og universismen. En stakkarslig trøst. Maria sier aldri at det er hun som er Vidkun Quisling. Og det er hun heller ikke. Hun er en skygge.

Hvorfor er ikke Suzannah en skygge, der hun går og venter på at Ibsen skal komme hjem? Gjennom dramaet er det kun hun som er på scenen, det er bare hun som snakker. Hun snakker om sitt liv. Om hvem hun var, hvem hun er, hva hun har gjort, hva hun gjør. Om Ibsen. Suzannah er et helt menneske. Men hun er på mange måter forlatt. Det må være sånn, hun veit det, det er prisen. Hun ville ha Ibsen. Han trengte henne. Men de kan aldri ha hverandre likevel. Og så dør han. Og det blir enda mer ensomt, enda mer stille. I åtte år lever hun aleine, isolert på grunn av reumatismeplagene. Det er bare henne nå. Og skyggen etter Ibsen, denne mannen som hun aldri egentlig visste hvem var.

Maria isolerer seg også. Hun kan ikke gå ut. De har tatt mannen hennes, drept han, hun fikk ikke en gang si farvel. Og ingen vil se henne, høre på henne, kjenne henne, det er ikke tida for det. De har arrestert henne også, en gang. Alle veit hvem hun er. Hun må leve under pseudonym. Rundt henne er det noen få mennesker som hjelper henne med det mest nødvendige. Hun er helt aleine der hun vokter på Vidkuns papirer om universismen, hun vokter på portrettet hans, asken hans. I trettifem år er hun aleine. Så dør hun.

Ulevd liv, kvinneliv. Ensomhet og isolasjon. Hva er prisen på et liv? Hva er et liv? Jeg opplever at både Jon Fosse og Cecilie Løveid forsøker å stille disse vanskelige, eksistensielle spørsmåla gjennom dramatikken. Vi får egentlig ikke noe svar, men vi får et innblikk i hva svaret kan være. Og i en lengsel etter hva svaret burde ha vært.