Bettys formynder

Bildekilde: Bokelskere

Gamle greier er gøy! I alle fall når det er så bra som dette her. Bare synd at dagens teaterregissører ikke forstår hvilke skatter som ligger her, i Alexander Lange Kiellands (1849-1906) gamle lystspill. Hvilke muligheter som fins, og ikke minst hvor moderne de er! Såvidt meg bekjent er ikke Kielland satt opp på ei norsk scene på mange år - men her må det tas høyde for at jeg kan være feilinformert, jeg har jo ikke helt oversikt over absolutt alle landets scener. Jeg har bare lest Kielland, funnet det bra, og har et stort ønske om å se det hele spilt ut.

Ja, det er riktig at Kielland ikke er en Henrik Ibsen. Stykkene hans er ikke dramatiske, intense, livsendrende og prega av symbolikk. Ei heller er de glitrende lesedramaer. Kielland er heller ingen Fosse eller Løveid. Her fins ingen knepen minimalisme, repetisjoner eller djupe pyskologiske portretter. Stykkene er ofte raske og vittige, smale og enkle. Men det er noe her - rettere sagt mye - og det er verdt å hente stykkene fram fra glemselen.

Ta for eksempel lystspillet Bettys formynder fra 1887. Den unge kvinna Betty har nylig fått vite at hun er eneste arving etter at en gammel slektning er gått bort. Men hun aner ikke hva hun skal arve. Betty, som nå bor i byen, føler seg langt unna sin mer bondske bakgrunn. Men når formynderen hennes ankommer, tvinges hun til å se tilbake på fortida si. 

Stykkets hovedhandling er svært enkel: Ei fjær blir til fem høns. For hva skal hun arve? Og hvor mye? Jungeltelegrafen gjør sitt, og Kielland får fram så inderlig vel hva ei optimistisk økonomisk framtid gjør med Betty - og de rundt henne. For Betty, nei, hun har aldri vært mye å se til. Men nå! En vil male henne, sjøl om han bare er landskapsmaler. Og han glor på henne, konstant, og syns hun er vakker i slike farger og slikt lys. En annen vil at hun skal finansiere den radikale avisa hans, som jo trengs her i landet, og lokker med makt og ære. Alt de kan endre, de to! Ei vil være bestevenninna hennes, og det er ikke måte på hvor smukk og vakker Betty er blitt. Klart en vil råde og stø og hjelpe ei slik dame! 

For de som Betty lever med til daglig, tror hun skal arve en mye. Flere tusener. Ti tusener. En million. En million! Bare tenk hvor mye penger det er i 1887! Denne millionen endrer hvordan de ser på og tenker om Betty nokså drastisk - og det endrer også gradvis hennes sjøloppfatning. Men på hvilket grunnlag? For hvem har egentlig sagt at det er en million?

Betty tråkkes ned av velmenende, gode, mindre gode og rett ut dårlige og egoistiske råd fra dertil ulike personasjer, og de rådgivende støyer så fælt med seg og sitt og sine private forhåpninger - det drypper jo alltid litt på klokkeren også - at Betty mister seg sjøl. Slik er det en teint av tragedie her også, hadde det ikke vært for denne formynderen, da. Eller? Er det egentlig rett at ei voksen kvinne underlegges en tilfeldig oppnevnt mann? Stykket tematiserer her kvinnas stilling i Kiellands samtid, og peker på hvilke samfunnsmekanismer som nekter henne råderett over egen formue. Det går på sett og vis godt i stykket (Betty er vel ikke Kiellands mest komplekse kvinnerolle), men hva med alle tilfellene der det ikke går godt?

Kielland gir oss fremragende portretter av ulike menneskesinn, og særlig deres mindre gode sider blir vist fram i full blomst. For under velmenende råd og mange tilbud om hjelp, lurer sluhet og griskhet. Og akkurat slik er vi mennesker fremdeles. Det er bare å kikke rundt seg, for eksempel på nett, så ser en hvor lett vi ledes og lures og faller for noe så enkelt som rykter og bildemanipulering, og hvor ofte det overfladiske kanskje er noe vi faktisk vil ha. Eller tror vi vil ha.

Bettys formynder er et morsomt, vittig, men klokt stykke, med raske replikkvekslinger, fine karakteristikker og relevant handling, som gjør oss observante på menneskenaturen, og kanskje, forhåpentligvis, bittelitt flaue også. På både andres og egne vegne.