Alfabetlesing: Christianus Sextus

Bildekilde: Bokelskere

Det er nesten så han blir sprø, bergløytnant Adam Solomon Dopp. Hvert sommerhalvår, i flere uker i strekk, har han ferdes rundt i det øde fjellandskapet omkring bergstaden Røros på jakt etter ei ny gruve. Nå er nisteskreppa atter en gang helt tom, sulten gnager konstant i magen, det begynner å bli høst og for kaldt til å sove ute. Og nok en gang har han ingenting funnet. Så mange fjell, og ingen edle metaller! Så mange muligheter, og bare gråstein, ikke malm eller ertz eller kobber eller noe det minste brukbart. Bare hardt, ugjestmildt, gammelt fjell. Alle hans kalkulasjoner, beregninger, forskning, all hans viten! Igjen blir han bare til latter. Kan hende de kan degradere han igjen -.

Fra seg av sult og fortvilelse og nok et nederlag er det slik han ser for seg eneste utvei, for å unngå skammen: I tjernet der borte, det blanke, mørke, ja, det ser ut til å være mer enn djupt nok, der kan han gå uti. Stein i handa, stor, tung. Rett fram mellom småkrattet og treleggene. Så, bare ett skritt utfor den høye knausen, som om det var et uhell. Og han er vekk. Kanskje finner de han aldri. Kanskje det er til det beste for alle. Det skulle jo vært noe her, mengder! Det skulle være metaller overalt, klart til utvinning! Men det er bare å erkjenne det smertefulle nederlag. De andre vinner. Han, Adam Solomon Dopp, taper. Igjen. Mon om bare Elisabeth vil forstå?

Adam Solomon Dopp kjenner knapt vekten av steinen i handa. Han går på, krattet knaser rundt han, alt han ser er tjernet, frelsen -. Når det så kommer en skitten tysker fram mellom trærne, skvetter både Dopp og leser. Men denne tyskeren skal vise seg å redde Dopp. Først fordi han har mat. Dernest fordi den gamle bor i ei hule, og der, ser Dopp, DER er det. Der er funnet hans! Det glitrer i fjellet, ei lang åre ligger der, det er nesten så han kan plukke ut metallet med bare fingrene, kobbermalm og svovelkis. Gledesstrålende løper han hjem, nå kan de endelig få igjen status og arbeid, han og Elisabeth, gruva er funnet, pengene kommer til å rulle inn, han kommer til å bli berømt!

Og slik begynner altså trebindsverket Christianus Sextus, som består av bøkene De første geseller (1927), I hammerens tegn (1931) og Tårnvekteren (1935). Alle er lagt til områdene rundt Røros, og det hele begynner på 1720-tallet. Forfatteren er naturligvis Johan Petter Lillebakken (1879-1967), bedre kjent som Johan Falkberget. Han er lokalkjent i både omgivelsene og i handlinga som gjelder gruvedrifta, da han er født ved Rugelsjøen og jobba i gruvene fra han var åtte til han var tjuesju år. Det gir ei unik innsikt som han mer enn gjerne videreformidler til leseren.

De første geseller er en svært episodisk kollektivroman. Falkberget glir rolig over landskapet, som en fugl, setter stemninga og skildrer naturen, været, husa, maten, levekåra. Så går han inn på enkeltpersonene, deres skjebner, familieforhold, bakgrunn, nåværende yrke og hvordan de blir behandla i bergstaden. Slik introduserer han oss, litt etter litt, for et rikt persongalleri, der alle kommer til orde med sine tanker, følelser og bekymringer, skildra i tredjeperson. Hvert kapittel har sitt nedslagsfelt og sine personer, i neste kapittel skifter vi fokus. Men stadig går historia framover, og vi kommer nærmere og nærmere de viktigste karakterene og de mest avgjørende hendelsene.

Og alt kulminerer rundt denne nyoppretta gruva, som skal vise seg å få navnet Christianus Sextus. Vi får som beskrevet følge Dopp når han finner den, men også videre i problemene som skal komme. Riktignok stiger Dopps anseelse noe i bergstaden etter funnet, men det er ikke enkelt å komme ordentlig i gang med gruvedrift når en ikke har pengene som trengs. Og når Dopp i tillegg kommer ut for ei ulykke -. Vi får skildra inngående hvordan tretten fattige svensker, som alle har fått høre om den nye gruva og om muligheten for arbeid, går flere dager og netter, nesten uten mat, for å komme fram. Vi får fortalt hvordan flere mennesker i bergstaden har det før og etter gruvefunnet. Noen tjener på det, andre taper, noen kjemper i mot, andre resignerer. Og hva med han som fant og innrapporterte gruva først? Det var jo ikke Dopp.

Falkbergets verk drives framover av et sterkt sosialt engasjement som til enhver tid er på arbeidernes side. Dopp er ingen storkar, men han lever mye flottere i sitt stakkarslige hus enn de tretten svenskene, som må ta til takke med høysåter, jordhytter eller netter under åpen himmel. Det går greit når det er høst i lavlandet, men oppe på vidda kommer kulda og snøen. De går seg vill i egne fotspor. Sulten, som gnog i Dopp da han leita i fjellet, har for evig tatt bolig i bringa til disse tretten. Mangelen på mat driver dem til vanvidd, de krangler, slåss og hallusinerer, en av dem orker ikke mer og vender hjemover med tom skreppe, alt er bedre enn sultedøden i et fremmed land, en annen dør i sitt forsøk på å redde både seg sjøl og familien. 

Det historiske bakteppet i romanen beskrives nøye. Både Norge og Sverige har hatt mange uår og harde krigsår, menneskene er utpinte, redde og husker med gru sult, sjukdom, død, vold og brann. De er skeptiske til hverandre og nærmer seg nødig en fremmed. Ressursene sparer de på, så godt de kan, og alle forsøker å legge seg opp litt mat, klær og penger i tilfelle det skulle skje igjen. Men nøden er fortsatt stor og skattene er harde. Krigen det refereres hyppig til, er Den store nordiske krigen, også kjent som Elleveårskrigen i Norge, da Norge blei trukket med inn fra 1709-1721. Uroa innad i menneskene avleires i teksten, som igjen formidler videre til leseren. En sitter med en følelse av at noe snart kommer til å skje, og det er ikke nødvendigvis noe godt...

Falkbergets historiekunnskaper og detaljnivå gjør at boka framstår som svært realistisk. Falkberget nærmer seg personene sine sakte, nesten som en jeger. Han smyger seg innpå, beskriver klær og fottøy, innholdet i skreppa og i magen. Menneskene er underlagt været og naturforholdene, men også skjebnen og Gud. Hverandre tør de nesten ikke feste lit til, i alle fall ikke når sotten går -. Som det da kimer i kirkeklokka på bergstaden. Alt, også dette, formidles usentimentalt og direkte. Og vi leser, sjøl om det gjør så vondt.

Det mest rørende i romanen er uten tvil kapitlene som handler om den fattige bonden Peder Monsen Rugelsjøen og familien hans. Han og kona har ikke råd til å ha eldstesønnen boende hos seg, så han er hos en annen i familie. I vogga ligger minstebarnet. Vinteren er knallhard og de får ikke tak i mer mel. Nå er de siste fem brødene bakt. Peder møter så på en forvirra og svært sulten svenske utafor stuedøra. Han gir han brødet sitt, og farer så i vei oppetter vidda på jakt. Fisket har vært dårlig, han har knapt fått skutt noe, jorda har ikke kasta av seg. Slik har det vært i mange måneder. Om han ikke får noe i dag, er det den sikre død for dem alle tre. Men så, der! Rett fram, der er reinflokken! 

Når så Elisabeth Dopp, kalt Doppa, stopper med følget sitt ved bondestua ved Rugelsjøen, ser hun det rikelige reinkjøttet, skinnene og den lille i vogga, med røde, runde kinn. Og hun tenker at her er ingen nød, så hun betaler ikke for seg og de tjenester hun krever av Peder. Men skinnene blåser bort, og kirkeklokkene krever sitt, også fra de ved Rugelsjøen. Og med Falkbergets mesterlige komposisjon, skal det vise seg at disse skjebnene, høy og lav, Doppene og bøndene, de ulike arbeiderne, tyskeren i skogen, småbarn og gamle kroker, krysser hverandre og blandes sammen mye mer enn en gang.

Jeg gleder meg noe enormt til fortsettelsen!