"Wuthering Heights"

Bildekilde: Wikipedia

Ei av mine absolutte favorittbøker, Stormfulle høyder, har nylig blitt filmatisert. Igjen, får en vel si, for det er langt ifra første gang, og det er så absolutt ikke siste gang heller. Men det nye denne gangen er at tittelen er satt i hermetegn, slik: "Wuthering Heights". Det var for meg det første tegnet på at dette muligens ikke ville være en adaptasjon som samvittighetsfullt fulgte hvert krumspring i romanen. Men at det skulle bli en slik versjon som det jo har blitt, var jeg absolutt ikke forberedt på.

Jeg så riktignok også en trailer i forkant. Jeg blei invitert med for å se på filmen, og ville vite litt om hva jeg gikk til. Hvor store kontraster ville det være mellom bok og film, mellom mine egne indre bilder og regissørens levendegjorte visjon? Hvor skulle jeg legge lista for egne forventninger? Ikke så høyt, så det ut til. For ved første øyekast var det mye som skurra. Den kvinnelige hovedpersonen Catherine, spilt av Margot Robbie, er for gammel og alt for blond. Den mannlige hovedpersonen Heathcliff, spilt av Jacob Elordi, er riktignok i mer riktig alder, men alt for høy og for lys i huden. Alle som har lest romanen, veit at Heathcliff er et hittebarn, mørk i hår og hud, mest sannsynlig et sigøynerbarn (omtales som "gypsy"). Heathcliff og Catherine bærer begge det mørke i seg, som tydeliggjøres ved at de begge har mørkt hår (som hun i filmen ikke har). Det er attpåtil en viktig kontrast til de lyse og unge Linton-søsknene på nabogodset, som i filmen verken er søsken eller lyse, men en middelaldrende, tjukk, bebarta, indisk (?) mann, og hans unge myndling. Legg på ei asiatisk selskapsdame i ei fattig husholdning (på alle måter helt feil), latex- og plastikkjoler (leikent, men virkelig feil) og solbriller (en skikkelig anakronisme), en visuell dramatisk leik med kostymer og kulisser slengt oppå hverandre, og du har ei salig røre av 1780-tallet og 1980-tallet. Det er ikke problemfritt.

Men til historia, til det som filmen virkelig tar opp i seg. Den ensomme, skravlete, sta og optimistiske Catherine og den forfylla faren Earnshaw bor på den forblåste gården Wuthering Heights, langt oppi heia. I boka er de en hel familie, her er de far og datter. I boka er de hardtarbeidende, i filmen møter vi fyll og vold og sex på låven. En dag etter ei usedvanlig hard fyllekule, har faren med seg et hittebarn hjem. Det er et barn på alder med Catherine, som verken leser, skriver eller snakker, men som hun tar til seg og gir navn etter sin døde bror. Faren bare drikker, selskapsdama tusler rundt i svart kjole og sammensnurpa munn, de stakkars tjenestejentene gjør alt de kan med for lite penger til både mat og klær og en grafsete fyllik til herre, og Catherine leiker med, tar seg av, oppdrar og utdanner Heathcliff. Som takk tar han imot farens voldsomme raseri og bøter med lange arr nedover ryggtavla (i boka er derimot Earnshaw svært glad i fostersønnen sin). Båndet mellom Catherine og Heathcliff er sanselig, intenst, emosjonelt, fysisk, psykisk, av og til ordløst, og så ekstremt knytta opp mot den andres eksistens og deres felles erfaringer. Så sies det også, både i bok og film noe sånt som: Jeg veit ikke hvor jeg slutter og han begynner. Dette får de unge skuespillerne enormt godt fram.

Men så kommer de modne skuespillerne, de som er for gamle og for satt til å spille barnlige, unge, uskyldige, viltre, naturlige, leikne, modige og fri. Begge er for stive, voksne og seriøse, det vises tydelig i blikk og mimikk. Catherine er bare overlegen, sta og egen, med nesa rett til værs, mens Heathcliff skjuler seg bak uflidd hår og skjegg og delvis lutende skuldre, slik at vi aldri helt ser hvor høy og flott han er før vi nettopp skal se det. Han er en kua, ussel tjener av få ord, men med et glødende blikk, han bor på loftet over stallen med en tynn halmmadrass over de sprikende golvplankene, han gjør alt det harde kroppsarbeidet og har kun møkkete filler på kroppen, mens Catherine svinser rundt i kjoler over heiene og prater konstant, gjør gode miner til slett spill overfor den forfylla faren og setter seg over både tjenerskap og selskapsdame med den største selvfølgelighet. Men når hun fryser, fyrer Heathcliff opp, sjøl om det betyr nye runder med slag og spark og en stol mindre i stua. Innimellom finner de hverandre og er på bølgelengde, slik at vi også ser det, men det blir fort avbrutt av at hun klager over at alt er så kjedelig, mens han arbeider, eller forsøker å hvile under ei kald sol i det forblåste landskapet. Spenning mellom de to er det pent lite av, sjøl om regissøren legger opp til at det forsøksvis skal være det, og mange scener forsøker å skape både sitring og forventning. Men jeg tror aldri på det, og blir aldri helt komfortabel med å skulle tro på det, heller.

Katalysatoren er at det flytter inn nye naboer på godset Thrushcross Grange. Det er ikke de unge og lyse søsknene Linton, men tjukkasen Edgar og hans svært umodne og bortskjemte myndling. Catherine er nysgjerrig, og i sin iver etter å spionere (for de nye naboene kommer jo aldri opp til oss, må vite, faren min eier jo så mye land og vi er egentlig mye mer fornemme enn de der nede på det digre godset, ikke sant, Heathcliff?), ramler hun og vrikker ankelen. Hun blir på godset i flere uker, i påvente av at ankelen skal bli bra. Hun blir varta opp, leiker med Isabellas dukker, er varm, spiser seg mett flere ganger om dagen og får et innblikk i et helt annet liv. Et komfortabelt og godt og rikt liv, for hos Edgar skorter det ikke på noe. Der kan alle få hva de vil, når de vil. Hele tida.

Besøket setter spor. Catherine er om mulig enda mer overlegen. Edgar frir. Og selskapsdama Nelly setter plutselig seg sjøl inn i begivenhetenes sentrum ved å sørge for at Heathcliff lytter ved døra mens Catherine vurderer frieriet - men han hører kun det hun mener han skal høre. Catherine kan jo aldri gifte seg med Heathcliff, sier Catherine sjøl, han er ikke henne verdig. Og med det går Heathcliff. Han får aldri høre Catherines bekjennelse, om at hun elsker han så, og at hun ikke kan akseptere Edgar, fordi hun elsker Heathcliff. Så han reiser. Catherine kan ikke finne han, får beskjed om at han har reist og takker derfor ja til frieriet.

Med storslåtte naturpanoramaer som bakteppe og en heftig vindmaskin fra sida, vandrer den hvitkledde, litt gamle bruden over de grønnbrune heiene til sitt nye hjem. Der får hun vite at Edgar har innreda et eget rom til henne, i det han mener er verdens vakreste farge, nemlig hennes hudfarge. Og med utstoppa dyr og fugler i bur og glassklokker og glasskap som symbolske interiørdetaljer over hele godset, begynner Catherine Earnshaw sitt nye liv som Catherine Linton. Et liv helt blotta for intensitet og felles erfaringer, uten et psykisk og emosjonelt fellesskap, og helt uten fysisk nærhet unntatt når Edgar gjør sine ekteskapelige framstøt. Kontrastene er ekstreme.

I boka går det tre år, i filmen dobbelt så mange. Det er de skiftende årstidene som markerer at tida går. Catherine lever på utstilling, som i et bur, med stadig nye og storslåtte kjoler og kostbare smykker, men alt er stivt og satt og formelt og pent og pyntelig og forferdelig kjedelig. Det skjer ingenting, de gjør ingenting. Alt er så innmari flatt, sjøl om kulissene er fargesprakende og overdådige. Sexscenene viser det samme, helt til Catherine tar initiativ til noe annet. Og blir gravid. Og så kommer Heathcliff tilbake. Ikke som en ussel tjener, men som en herre. En herre som oppsøker henne. Og han tar rett og slett pusten fra henne, og setter både minner og følelser i brann. En affære er ikke til å unngå.

Men alle de lykkelige stevnemøtene kommer også til en ende. Til slutt er det Nelly, igjen, som blander seg, og slik forbyr Edgar Catherine å treffe Heathcliff. Hun sørger, han tar hevn ved å ta med seg Isabella. Brev etter brev sendes fra Wuthering Heights, gården Heathcliff nå eier, ned til Thrushcross Grange, og der brennes de av Nelly. Catherine er uvitende om alt som utspiller seg, er mura inne i sitt eget hudfarga værelse og veit at barnet hun bærer, er dødt. Det får ikke de rundt henne vite. Og den som ikke budsendes før det virkelig er for seint, er Heathcliff. Og slik ender det, med hans desperate bønn til kroppen hennes: Haunt me, then. Be with me always. Take any form. Drive me mad.

Og her er boka egentlig bare ferdig med del én av ei langt mer mangefasettert fortelling enn den som regissør og manusforfatter Emerald Fennell (f. 1985) forteller gjennom sitt visuelt slående kostymedrama. Hvorfor hun har valgt å gjøre det slik, veit jeg ikke. Og ei oppdeling av romanen kunne helt klart fungert som film, men kanskje ikke på denne måten? Med et så deterministisk og endelig utfall? Det er jo del to som gjør alle lidelsene i del én verdt det! Som seer med boka friskt i mente føler en seg fort lurt, og at en virkelig har fått noe annet enn forventa. Jeg satt store deler av tida og lurte på om vi hadde lest samme bok, Emerald og jeg, og jeg konkluderte med at nei, det hadde vi ikke. For denne versjonen var jammen langt unna den opprinnelige romanen til Emily Brontë (1818-1848). Her mangler ikke bare del to, men også rammefortellinga, en rekke sentrale personer, viktige hendelser, Catherines utvikling og ikke minst, det faktum at det blir født et barn.

Men også nye versjoner kan føre noe godt med seg. Sjøl om jeg var aldri så motvillig, måtte jeg til slutt gå med på at Elordi mestrer både tjener-Heathcliff og herre-Heathcliff, sjøl om en sjølsagt tror mer på det siste enn det første. Elordi er jo ikke tjener-typen, og Heathcliff skildres som både ydmyk og nokså krevende i forhold til Catherine allerede når de er unge voksne. Denne dobbeltheten er ikke enkel å spille uten at det fort faller fra hverandre. Han, som er henne på alle måter underlegen, kan plutselig ta seg friheten til å heise henne opp med en pekefinger i korsettet? Videre anlegger Elordi som herre-Heathcliff et hånlig flir som er nokså ubehagelig å se på, og er fandenivoldsk og mørk i blikket, og jeg blir nysgjerrig på hvordan skuespilleren ville tatt dette videre, om hele Heathcliffs skjebne skulle spilles ut. Robbie er mye mer statisk og flat, og jeg opplever at hun ikke får spille ut Catherine slik jeg leser henne. Hun blir rett og slett holdt i bur. 

Stakkarsligheten på Wuthering Heights kom utrolig godt fram, akkurat som ekstravagansen på Thrushcross Grange. Nesten samtlige scener er skutt i et nokså mørkt og kummerlig rom, enkelt møblert, der det er så lavt under taket at Heathcliff aldri kan stå oppreist. Det er rått, brutalt, fuktig og skittent, og det gir meg en guffen følelse bare å se på. Her tenker jeg særlig på scenene mellom Catherine som voksen og faren, rett før han dør, samt scenene mellom Heathcliff og Isabella, der den unge myndlingen har fått sansen for andre type leiker enn den med dukker. Romanen er full av kontraster, og en del av disse spiller også Fennell på i sin adaptasjon. Andre ser hun bort ifra (kjønn, rase og bakgrunn), atter andre forsterker hun (klasse), som Nellys avgjørende rolle i så mange nøkkelscener. I filmen blei dette forstørra og tydeliggjort, slik at Nelly kanskje ikke framstår som så sympatisk som en fort tenker hun er i boka.

Storslagent er virkelig et nøkkelord her, og jeg opplever at Fennell hamrer inn hver eneste scene med så sterke visuelle virkemidler som mulig. Det er mektig, nesten kvalmende å se på, og en blir etterlatt som en blanding av paff, skuffa og trist, for det er overraskende, det er langt ifra det en forventer, og det går skikkelig dårlig til slutt. Og der er fortvilelsen til Elordi svært sterk. Klippinga går av og til et forrykende tempo, som når tida går, og plutselig står kameraet stille, på Catherine, for eksempel når hun blir årelatt, ei årelating som har tatt så lang tid at iglene har begynt å krype oppetter veggen. Slikt skaper, igjen, en guffen følelse. Jeg lurer på om det er den følelsen Fennell er ute etter? For slik sørger hun for at filmen blir sittende i kroppen, og at Heathcliff vandrer i oss, hvileløs og desperat og helt ute av seg, og vi vandrer med, ja, det er like før Fennell "drives us mad". 

Slik setter Fennell seeren helt fast i noe tomt og håpløst, og hun gir oss egentlig ingen utvei heller. Den må en finne sjøl, enten ved å avfeie hele greia som noe tullball og anakronistisk pjatt, le av filmens latterligheter og særlig de kleine sexscenene, med og uten hestebitt og hundehalsbånd, ved å forsøke å analysere den, men å komme til kort i møte med den indre tomheten filmen besitter, eventuelt tilbe Elordi eller Robbie litt, og få fullstendig avsmak for alt sammen, eller, som jeg, ved å gå til originalkilden, til boka. Der veit jeg at Heathcliff skal vandre lenge, også hvileløs og desperat, og han skal hjemsøkes, men det har en ende, og det går faktisk godt til slutt. For han gravlegges ved siden av Catherine, og sidebordene i kistene deres er fjerna. Slik får han, endelig, vært sammen med henne, som jo var alt han egentlig ønska. Og mellom familiene Earnshaw og Linton blir det, med neste generasjon, ny kjærlighet.

Larmen og vreden

Bildekilde: Bokelskere

Sammen med medblogger Birthe har jeg opp igjennom åra etter hvert lest mange bøker. Og ofte liker vi også det samme! For eksempel har vi begge en forkjærlighet for de tre søstrene Brontë, Jane Austen og Margaret Atwood - sterke og viktige damer som skriver fenomentalt gode romaner. Men hvordan ville William Faulkner (1897-1962) slå an?

Boka vi valgte oss, heter Larmen og vreden og utkom i 1929. Den blir ofte beskrevet som en av Faulkners største romaner, og har for lengst blitt en moderne klassiker. Men den blir også sagt å være ei svært vanskelig, kanskje umulig, bok. Dette er fordi Faulkner bryter med den tradisjonelle romanformen, gir stemme til fire ulike personer og i tillegg forsøker å oppheve tidsaspektet. Det siste kan ses på som en forlengelse av de noenlunde samtidige prosjektene til henholdsvis Virginia Woolf (1882-1941) og James Joyce (1882-1941), der målet er å skrive på en slags bevissthetsstrøm, for eksempel for å fange opp alt av inntrykk og tanker som suser igjennom hodet til en bestemt person på ett bestemt tidspunkt. 

Men umulig er romanen ikke. Det er sant at den er utilgjengelig for mange, som vil bli forvirra av de ulike tidsplanene i samme avsnitt og som kanskje ikke har tålmodighet til å sortere dette sjøl underveis i lesinga. Og romanen vil absolutt være besværlig for noen - jeg tenker at mange lesere ramler av underveis og vurderer boka som kjedelig eller utdatert, vrien eller teit. Dem om det. Den er nemlig svært god for de som fortsetter å lese!

Ytre sett er komposisjonen enkel og grei, og om en tar for seg hver del for seg, blir det heller ikke for komplekst. Romanen er delt inn i fire hoveddeler, der fokaliseringsinstansen veksler fra del til del. Teknikkene veksler også, samt hvilken dato vi beskuer hendelsene fra. I første del følger vi Benjy, og datoen er 07. april 1928. I andre del ser vi det hele fra Quentin sin side, 02. juni 1910. I tredje del er vi i hodet til Jason den 06. april 1928, mens vi i fjerde del innvies i perspektivet til Dilsey, men her i tredjeperson, ikke i førsteperson, som hos de øvrige, den 08. april 1928. De tre første er medlemmer av samme familie, familien Compson. Far i huset er død, mora er sjukelig, dattera er borte, den ene sønnen er tilbakestående, den andre har tatt sitt eget liv, den tredje er en psykopat som snyter familien for penger og et barnebarn vokser opp oppi alt sammen. De eneste som er riktig navla, både reint praktisk, fysisk, psykisk, emosjonelt og ikke minst etisk, er tjenestefolket, negrene, med niggerkokka Dilsey i spissen.

Romanen er kanskje først og fremst en demonstrasjon av hvordan en familie ikke skal ha det framfor hvordan de skal ha det. Sørstatsfamilien Compson er i ferd med å gå under, de spiser opp seg sjøl innenfra, og Faulkner skildrer i detalj hvordan dette skjer - i appendikset kan vi se at det har pågått i generasjoner. For eksempel er det Benjy, som er tilbakestående, og dermed en stor skuffelse. I hans beretning rotes det meste sammen, før og nå er ett, han har et svært begrensa språk, husker løsrevne sekvenser fra noe uvanlig i dager som er det samme inn og ut. Likevel er det i dette kaoset vi finner løsninga til hva som egentlig har hendt. Benjy gjetes rundt av små negergutter, står og uler ved det høye gjerdet langs den tidligere flotte eiendommen og ser på rikfolk som spiller golf. De øvrige i familien strides om han skal på institusjon eller ikke, da ulinga hans skjemmer dem ut.

Quentin er sjukelig besatt av tid, av uret til faren, som han har fått, som han ødelegger slik at det stopper og som derfor må repareres, av alle forventningene som knyttes til hans person og alle pengene som er satsa på at han skal bli noe stort. Fordi Benjy ikke kan nå opp, hviler det dobbelt på Quentin. Han er en dagdrømmer med lite gjennomføringskraft, og han føler mer på kravene enn sin egen vilje. Presset gjør at han presterer dårligere og dårligere på skolen, som fører han inn i en nedadgående spiral. Nedtrykt rusler han en lang tur, slik unngår han å ta tak i tilværelsen. Men tilfeldigheter fører til at han blandes inn i noe han kanskje ikke kan komme seg ut av.

Jason har svært usympatiske trekk og er nærmest som en psykopat å regne. Han snakker høyt, nesten roper fra boksidene, er direkte, rå og frekk. Han manipulerer, truer, herser, hersker og plager de som er igjen av familien. Han har en jobb, men kommer og går som han vil, da han alltid setter egne behov først. Han har et enormt kontrollbehov, er aggressiv, og snakker alle etter munnen, mens han i realiteten tar for seg. Men noe av dette sinnet, vreden, kommer fra at han føler seg urettferdig behandla - Quentin fikk all utdannelsen og hva var det godt for - resten kommer fra at han har mye å skjule.

Til slutt er det altså Dilsey, niggerkokka. Ordene nigger og neger brukes hyppig i boka - husk at den er fra 1929 - de er gjengitt i oversettelsen og det er derfor jeg bruker dem her. Hun betrakter hele familien fra et mye mer nøkternt og objektivt ståsted, hun erindrer presist og med henne får vi det store bildet. Dilsey er ikke redd - kanskje bare for Jason, som ikke nøler med å slå - men hun beskytter både husfrua, barnebarnet og ikke minst Benjy, som er et lettvint offer for en vred storebror. I tillegg har hun ansvar for alle gjøremål i huset, hun passer Benjy og lager mat, dekker bord, henter ved og vasker opp. Men gjøremålene hennes er i grunnen irrelevante, det er hennes indre som er viktig. For sjøl om hun er neger, og slik sett, med datidas ideologi, skulle vært et annenrangs menneske, er hun mye mer samla og ordentlig enn familien Compson. Og sjøl om hun bor med en familie som degenererer, så påvirkes ikke Dilsey av det. Hun veit hva som er rett og galt, og lar seg ikke presse, true, kue eller manipulere til å endre mening. 

Men i tillegg til disse fire hovedpersonene, som alle slipper til med sitt, er det også andre mennesker i boka som er viktige. Og den viktigste av alle er nok hun som ikke er der. En del av lesinga er derfor å nøste i hennes skjebne, hvem var hun, og hva skjedde? Boka skildrer, fra fire synsvinkler, hennes liv i små, nøye utvalgte bruddstykker, som vi må pusle sammen. Bare mot slutten av romanen får vi litt mer innsikt i situasjonen. Også barnebarnet, som aldri slipper til med egne ord, er vesentlig.

Romanen er tidvis noe anstrengende å lese, blant annet på grunn av dette med navnebruk. Navn, gjenbruk av navn og oppkallinger, kallenavn og økenavn, blandes sammen. Heldigvis gjøres dette rede for på en god måte i det ellers uferdige forordet av Abdel Rahman Munif (1933-2004), som døde før han fikk skrevet ferdig om boka. Om ikke jeg hadde fått disse opplysningene på forhånd, ville det vært som å lese en islandsk ættesaga eller en russisk 1800-tallsroman uten å kjenne navneskikkene. Det blir fort utrolig rotete, og det forstyrrer naturligvis leseropplevelsen. Bortsett fra dette, opplevde jeg, igjen, at forordet egentlig ikke trengs. Det er fort gjort å avsløre mer handling enn det som godt er.

Jeg opplevde at første del er den mest utfordrende å lese, men også den fineste. Faulkner anstrenger seg for å gi et språk til Benjy, som ikke har replikker ellers i boka, og jeg opplever at han kommer svært nær fokaliseringsinstansen. Vi er med, og vi forstår hvorfor bruddene i tid og handling gir mening, vi forstår hva som driver Benjy og ikke minst hva han venter på, der han står ved porten og sikler. Det var en utrolig spesiell start på boka, og den var både sår og vond. For det skinner jo igjennom nokså ofte at Benjy er ulykkelig, at han vil godt, men at han ikke blir forstått. 

Larmen og vreden er nesten uhyggelig velkomponert. Om en bare ser på det tekniske, er romanen uhyre interessant og mang en forfatter har mye å lære her. Forsøket på å oppheve tidsaspektet er veldig bra, og det fragmentariske som legges i munnen på Quentin framkaller en følelse av desperasjon og nederlag hos leseren. En må kanskje holde tunga rett i munnen når en leser, og en må i perioder lese sakte, men alt henger sammen og gir mening. Mesterlig! Faulkner skriver så solid, og han er så bevisst i valgene han tar, som gjelder synsvinkel, tidshopp, språk, ordtilfang og stil. Han makter ikke bare å gi ord til personene sine, han gir dem også plass, han lar dem stå fram så tydelige og levende at de presser seg inn i leseren, og blir der. 

I seg sjøl er også historia spennende, sjøl om kanskje det eksperimentelle ved boka har fått mest oppmerksomhet. Det at historia ikke fortelles kronologisk og av en person, gjør at leseren må følge tråder på kryss og tvers av boka, vi må tolke, huske og lese mellom linjene. Det er en svært levende og kompleks fortelling, som stadig fortelles på nytt. Men til slutt trer alt sammen fram, og det er et grelt lys familien Compson stilles i. Den en gang så flotte og rike sørstatsfamilien er nå - ja, er egentlig en av dem mer verdt enn en vanlig neger?

Larmen og vreden er ei interessant og uvanlig bok å bryne seg på, og den gir masse til den som kommer igjennom. Romanen er særdeles godt oversatt av Hans H. Skei (f. 1945), som har mangeårige Faulknerstudier bak seg, og som også har skrevet et fint etterord til boka. Anbefales!

Brontë, Brontë, Brontë

Bildekilde: Adlibris.com
Mer informasjon her.

Ja, for de var tre: Anne Brontë (1820-1849), Emily Jane Brontë (1818-1848) og Charlotte Brontë (1816-1855). Egentlig var det tre søsken til i den etter hvert verdensberømte søskenflokken, nemlig de to eldste jentene Maria (1814-1825) og Elizabeth (1815-1825), samt en gutt, Patrick Branwell (1817-1848). Men de to eldste døde av tuberkulose etter å ha oppholdt seg på en særdeles dårlig kostskole (de to neste slapp såvidt unna), og Branwell, som han blei kalt av familien for å ikke forveksles med far Patrick (1777-1861), var en alkoholisert portrettmaler som, når hans tid kom, også smitta to av sine gjenlevende søstre med tuberkulose. Alas, for noen korte, tragiske liv! Men like fullt: Så fulle av fantasi, skapelse, kunst, kreativitet og litteratur.

Britiske Ann Dinsdale har skrevet boka The Brontës at Haworth (2006), oversatt til svensk som Systrarna Brontës värld (2015) av Anna-Karin Malmström Ehrling (f. 1940) og Per Ove Ehrling (f. 1948). Boka blei utgitt av Bokförlaget Angria. Dinsdale er særdeles godt kvalifisert til å skrive ei slik innføringsbok om søstrene Brontë, da hun er øverste sjef for samlingene på Brontë Parsonage Museum i Haworth - verdens største samling av Brontëgjenstander - og har årelange Brontëstudier bak seg, med støtte i historie og litteratur. Så er også boka en velskrevet liten sak, med flotte, stemningsfulle bilder av Simon Warner.

Jeg har i mange år undra meg stort over den såkalte coffee table books-trenden - altså at folk som drikker kaffe skal ha noe å kikke i mens de sitter der og venter og blåser og smaker og svelger. På godt norsk kan disse storformats litt ubrukelige bøkene (litterært sett) kanskje kalles pyntebøker. De er laga for å ligge framme på stuebordet for å pynte og dekorere i seg sjøl, med trendy farger og store, smakfulle bilder av geiter i Tyrkia, interiørdetaljer som et stolbein, ei nyvaska, men rustikk krydderhylle med omtrent førti ulike krydder, flytende roseblader i en usedvanlig stor glasskål, åpne ildsteder med perfekte flammer og null sot, mil på mil med enstavs eikeparkett, svarte, matte vegger og minimalistisk innredning (seriøst, hvor mange barnefamilier har én stol i stua??). Jeg tror bøkene ekstisterer bare fordi noen mener at gjestene skal ha litt underholdning mens du fikser det siste på middagsbordet (i tilfelle praten går trått før vinen kommer i glasset), men i virkeligheten er de jo bare en forskjønning av legekontorets skrinne utvalg av gamle ukeblader - du blar, glaner og glemmer.

Til nå. Til denne. Systrarna Brontës värld er et eksempel på en slags coffee table book med innhold (den kan også kalles ei innføringsbok eller ei sakprosabok, eller en kort biografi - men formatet og bildene får meg til å plassere den i nevnte kategori). Slike pyntebøker vil jeg gjerne ha! Her er det massevis av nydelige fotografier, av landskapet i Haworth, detaljer, malerier, interiør (riktignok ikke så moderne, men pytt), svart-hvitt-tegninger gjort av Emily, skisser av Branwell, miniatyrer av Charlotte med mer. Alle søsknene malte, dikta, skreiv, tegna og fantaserte. Bildene følges av presise, velformulerte og korte opplysninger om familien Brontë, om det som er avbilda og om situasjonen kunsten trolig oppstod i. Denne boka kan jeg gjerne kikke i mens jeg venter på hva det måtte være, og selskapet rundt meg kan være hvem som helst.

Boka har fire hoveddeler som handler om henholdsvis familien Brontë, søsknene Brontës kunst, miljøet rundt familien og arven etter søstrene Brontë. Dinsdale går kronologisk til verks, har ei fyldig tidslinje i starten, og begynner så med Brontësøstrenes foreldre. Deretter kommer søsknene i riktig rekkefølge og til slutt tjenestefolket på prestegården. Alle får sine biografiske riss, med noen sitater, eller utdrag fra brev og dagbøker, kanskje ett portrett. Sjukdommer og dødsårsaker oppgis, likeså personlige særpreg og kunstnerlige preferanser.

For eksempel døde mora, Maria Branwell (1783-1821), etter seks kjappe svangerskap og et smertefullt sjukeleie av noe som trolig var livmorkreft. Hun har derfor ikke stor plass i boka, men hun dukker opp i barnas diktning eller har påvirka diktninga nettopp med sitt fravær. Emily var veldig glad i å tegne - hun var også veldig begava - og hun likte spesielt godt å tegne familiens til en hver tid store ansamling av diverse husdyr, særlig hunder. Hun var også ekstremt hjemmekjær. Anne, derimot, var den som oppholdt seg mest utafor hjemmet, gjennom mange år som guvernante. Charlotte balanserte på midten, blant annet med opphold i Brussel, og mange forsøk på å delta i Haworths selskapsliv, noe Emily ikke så poenget med. Dinsdale holder seg for god til å spekulere, og nevner kun kort at Charlotte trolig var i et tidlig stadium av graviditet da hun døde, mens Wikipedia på sin side vil ha det til at hun bortimot døde under fødselen. Her er jeg ikke i tvil om hvem jeg holder med.  

Deretter følger den kanskje mest interessante delen, nemlig de sidene som omhandler kunsten. Dinsdale tar med alt, fra søsknenes tidlige interesse for kunst, utdanninga de fikk hjemme i farens bibliotek og av moras søster, som bodde sammen med dem og tok seg av hus og barn fram til hun døde, fantasi og fabulering i ungdomsåra (ja, Angria (som forlaget som har utgitt boka) er ett av søsknene Brontës fantasiland!), lyrikk og romaner. Naturligvis nevner hun også pseudonymene - Acton, Currer og Ellis Bell - og årsaken til at søstrene valgte disse navnene. Korrespondansen med forlaget får litt plass, samt hvordan de ulike bøkene blei mottatt i samtida. Dinsdale har sitert en rekke anmeldelser, og kritikerne er nokså nådeløse mot disse seinere kanoniserte verkene. Blant anna får Annes roman gjennomgå, sannsynligvis fordi Agnes Grey (1847) blei utgitt sammen med Stormfulle høyder (1847), noe som ikke var et smart trekk. Opp mot Emilys roman blir Agnes Grey nokså flat. Men Emily får også kritikk, for Stormfulle høyder er jo alt for dramatisk! Og dessuten også voldelig og seksuell og svært mørk og ukristelig. Charlottes første roman, Professoren, blei ikke utgitt før etter hennes død, mens Jane Eyre hadde suksess. Men det hadde ikke Villette -.

Delen som handler om miljøet rundt familien var kanskje den delen som var mest lærerik. Her går Dinsdale systematisk til verks i ulike historiske kilder for å beskrive hvordan det var å bo på prestegården i Haworth. Hun diskuterer hygieniske forhold, mangelen på toaletter, få vannkilder, usannsynlig trangbodde leiligheter, prestegården inne og ute, ombygginger og utbygginger, kirka og kirkegården og så videre, slik at leseren sitter igjen med et helhetlig, stemningsfullt inntrykk. Livet på den forblåste heden var ikke enkelt.

I siste del forsøker Dinsdale å ta livet av en del Brontëmyter, skapt etter Charlottes død av hennes venninne og første biograf, den partiske forfatteren Elizabeth Cleghorn Gaskell (f. Stevenson, 1810-1865). Hun kom med en rekke påstander, hvorav få var velbegrunna (for eksempel mente hun at far Brontë var en eksentriker), slik at moderne Brontëforskere har hatt store problemer med å skille klinten fra hveten. Hva var reelt, og hva var oppspinn? Gaskell overdreiv på mange områder, men på enkelte punkter hadde hun jo rett. Livet i Haworth var i perioder ganske ensomt. Det var få mennesker der som søstrene kunne samtale med og omgås med, som hadde samme sosiale stand og samme interesser som dem. Charlottes beste venner bodde langt unna, og de så hverandre sjelden. Verken Emily eller Anne var særlig sosiale av seg, og etter at forsøket med å starte skole ikke gikk, satsa de på skrivinga. Søstrene var derfor avhengige av hverandre, hverandres tilbakemeldinger, stimulering og tanker, og det er så lett å se dem for seg, gående ute på heden i all slags vær i lange skjørter, sittende i hver sin stol, skrivende, Emily gjerne på kjøkkenet mens hun tok del i matlaginga, deretter rundt middagsbordet om kveldene, lesende, diskuterende, med panna lett rynka fra alle tankene som farer igjennom hodet.

Coffee table book eller ikke, bruksområdene er mange, innholdet er det samme - dette er ei kjempeflott bokgave til alle som er glade i britisk 1800-tallslitteratur, og særlig søstrene Brontë. Her er det både noe å lære, noe å berøres av og kanskje noe å overraskes av også. 

Villette

Bildekilde: Adlibris.com

Hvordan skal jeg klare å skrive om ei bok som Villette? En roman så kompleks, mangslungen, innholdsrik, variert og imponerende, så troverdig, så skildrende, rørende og smertefull, ei tekst med masse dybde og uro, men også kloke betraktninger og vittige kommentarer. Hvordan skal jeg i det hele tatt begynne, og hvor?

Kanskje nettopp med denne respekten og ærefrykta. Villette, ei bok jeg ikke en gang hadde hørt om før omtrent for to år sida, er skrevet av ingen ringere enn Charlotte Brontë (1816-1855). Ja, den Brontë. Hun med alle søskna som døde før henne, hun med de to forfattersøstrene Anne (1820-1849) og Emily Jane (1818-1848), der debatten har gått varm i mange tiår om hvilken søster som skreiv best og var klokest og nærmest som et geni å regne. Og det er fortsatt ikke avgjort. Til sammen har søstrene gitt oss flere av de viktigste verkene i britisk litteraturhistorie, og damene på heden har også skrevet seg inn i de fleste vestlige litterære kanoner med den største selvfølgelighet. For de var skriveføre, disse prestedøtrene, og bøkene deres holder høy kvalitet. Villette er intet unntak.

Først trodde jeg at Villette ikke bare var tittelen, men også et navn, i likhet med Jane Eyre, Emma, Shirley, Agnes Grey, Lady Susan, Mary Barton, Ruth med mange, mange flere - det var kort sagt svært vanlig med slike titler på 1800-tallet (og ikke bare kvinnenavn, i tilfelle noen legger merke til det, jeg kan også sånn i farta nevne mellom andre Oliver Twist, David Copperfield, Nicholas Nickleby, Faust, Peer Gynt, John Gabriel Borkman, Sjur Gabriel og Jacob). Men slik var det ikke. Villette var ikke en person, men et sted, snarere en by. Og hovedpersonen i romanen reiser dit.

Hun heter Lucy Snowe. Bakgrunnen hennes får vi formidla i bruddstykker. Hun har få gjenlevende slektninger og vokser derfor opp her og der, har jeg inntrykk av, og vi kommer inn i historia når hun som fjortenåring har et lengre opphold hos sin gudmor, Mrs. Bretton, i byen Bretton. Der er også hennes sønn, Graham, som er rundt seksten år, og den vesle jenta Polly, som blir forlatt av sin far etter sin mors død. Lucy betrakter alt som skjer rundt henne med stor ro. Hun er sympatisk, og skildrer de menneskene hun liker svært varmt. Men hun er uhyre slapp, nesten tiltaksløs, og mer bare driver rundt (men hun svimer ikke) enn å leve - hun gjør det som forventes av henne, men ikke stort mer. Hennes egen sanne karakter, som beskyttes av slapphet og ro, forblir derfor skjult til vi kommer et godt stykke uti historia.

Tilfeldigheter vil ha det til at den passive Lucy etter et ansettelsesforhold som slutta noe brått, omtrent ni år seinere befinner seg på et britisk passasjerskip som tar henne til det oppdikta kongeriket Labassecour. Der snakker de fransk, noe Lucy ikke kan, men hun satser på at noen som kan engelsk kan hjelpe henne et stykke på vei. Og hun har flaks, både på båten og når hun går i land, sjøl om det over noen sider virker svært mørkt og Lucys redsel er så sterk at også leseren kjenner den. Men hun finner veien til Villette og byens pikeskole, drevet av den lave, driftige og litt vel nysgjerrige Madame Beck. Først begynner Lucy som barnepike for de tre barna til Madame Beck, deretter blir hun etter hvert ansatt som engelsklærer ved pikeskolen.

Brontë skildrer aldeles fremragende hvordan Lucy vokser og utvikler seg, på sitt nøkterne, stille vis. Hun iakkttar og observerer for eksempel elevene, og bruker det hun ser til egen nytte. Hun er bare litt eldre enn dem, og forstår at hun må være autoritær og nådeløs for å holde på disiplin og respekt, sjøl om det er langt ifra hennes personlighet og egentlige væremåte. Jentene ved skolen kommer og går, Lucy forsøker å gi dem kunnskaper og ferdigheter. Med varierende hell. Det er ikke enkelt når jentene av og til er dumme, for det meste uinteresserte og noen ganger overlegne og slemme - men det bryr hun seg ikke om. Igjen - hun gjør det som forventes av henne, men ikke stort mer. I tillegg er Lucy protestant i et katolsk område, noe som ekskluderer henne fra en del aktiviteter. Men Lucy finner det like greit, hun orker ikke den katolske kirka.

Lucy lærer, men skryter ikke, hun mestrer, og kjenner på sin egen glede. Hun er ikke opptatt av tant og fjas som mange av elevene, som lever for klær og pynt og smykker. Lucy regner med at hun aldri kommer til å gifte seg. Dette gir henne en helt annen innstilling til livet og eget formål. Hun vil arbeide, hun vil tjene egne penger, hun vil være sjølstendig. Ja, hun kan være litt emosjonelt umoden, men hun er intellektuelt langt over nivået til de fleste hun har rundt seg. Kun noen få utfordrer henne, som doktor John, pikeskolens britiske doktor og Madame Becks fortrolige (dog han er helt uinteressert) og Monsieur Paul Emanuel, også lærer ved skolen (og i tillegg en slektning av Madame Beck). Begge to gir henne utfordringer, men av helt ulik art. Og begge gir Lucy nødvendige erfaringer og ytterligere sjølinnsikt.

Lucy er rolig og intelligent, men verken pen eller sjarmerende, står det i boka. Ikke har hun særlig behov for slik oppmerksomhet heller, hun har det helt perfekt i eget selskap. Hun går turer langt utpå landsbygda og blir kjent med stadig nye områder. Hun lærer seg Villette å kjenne på kryss og tvers av gater og torg og parker. Hun rusler i den romslige hagen bak skolen, pusler med blomster, leser, lærer språk, tenker, grubler. Og går seg nesten vill i egne følelser, som hun strever med å skille fra hverandre. Her fins noen av de såreste, vondeste og fineste følelsesskildringene jeg noensinne har lest.

Men hva disse skildringene består i, vil jeg ikke si noe om. Da må du lese sjøl - og boka er vel verdt tida, uansett om du velger å kjøpe en nyere svensk eller engelsk utgave, eller om du tyr til en eldre norsk oversettelse. Denne romanen har alt! Og det er så mye som kan sies og skrives om Lucy og Villette - jeg kommer kanskje inn på fem prosent. Brontë tangerer så uhyre mye, og det er så elegant, så dyktig, så gjennomtenkt og gjennomarbeida.

Villette er en skikkelig dannelsesroman, der hovedpersonen til stadighet dannes og utdannes og omdannes sammen med leseren. Vi er med på den oppadstigende kurven, vi mestrer også et nytt språk og et helt nytt arbeid. Likeså er vi med ned i feberdalens dype mørke og kjenner på ensomhetens fortvilelse. Den ytre historia er livet til Lucy Snowe. Den indre er hennes personlige utvikling. Det overordna temaet er kvinnas stilling i samfunnet. Og herunder finner vi skildringer av ulike kvinnetyper, ulike forventninger, ulike faser i kvinners liv med mer. Og det er her Lucy gjør seg sine kanskje viktigste erfaringer, når hun endelig tør å ikke flyte, ikke vente, ikke stole på skjebnen, men å ta livet, sitt eget liv, i egne hender.

Videre er det massevis av politisk innhold her, og Brontë fyrer virkelig opp under mang en religiøs debatt. Jeg kan forestille meg at samtidas anmeldere var både forbausa og sjokkerte over at ei dame kunne skrive slikt - både modig og reflektert (og ytterst frekt og freidig, dersom en tilhører katolisismen). Det er også innslag av gotisk skrekk - noe som både er underholdende og et moment for ytre spenning. Kanskje er nettopp det også nødvendig, for i ei slik bok, som er så indre drevet, kan det bli langt mellom ytre spenningstopper. Jeg oppfatta det riktignok ikke slik, for jeg likte de dvelende skildringene av alle nyansene i Lucy, og hennes utfordringer rundt egne følelser.

Villette sies å være inspirert av Charlotte Brontës eget liv og særlig av to lengre opphold i utlandet, nærmere bestemt i Brussel. Dette var i så fall noe jeg ikke kjente igjen, da jeg aldri har vært i byen (eller landet), og i alle fall ikke på 1800-tallet! Romanen er lagt til Brontës egen samtid eller nære fortid, og oppfattes som troverdig med tanke på skildringer av klær, væremåter, yrker, sosiale forhold og så videre. Videre er det mange som mener at bestemte personer i romanen har sine opphav i virkeligheten. Dette interesserer meg ikke i det hele tatt, og jeg ser på det som helt irrelevant for leseropplevelsen. I alle tilfeller har det uansett ikke noe å si for oss i dag, som verken kjente Brontë eller de hun visstnok lot seg inspirere av. 

Noe av det som er mest slående med Villette for min del, er komposisjonen. Den er så fullendt, det er bare å bøye seg i støvet og ta lærdom! Brontë lar leseren duve med Lucy på godt og vondt, men akkurat når vi har kommet på plass i Villette eller fått dreisen på lærerjobben eller funnet ut av de kaotiske følelsene, kommer et skifte i fokus eller et brudd. Bruddene kommer omtrent med søtti-åtti siders mellomrom, og ei slik inndeling gjør at vi kan si at boka har sju hoveddeler, som igjen har sine kapitler (totalt er det XXXXII), der noe bestemt skildres eller utforskes nærmere. Det kan være Lucys fascinasjon for kunst eller teater eller litteratur, eller det kan være ei nattlig vandring, en frokost på landet, forholdet mellom Lucy og en elev, ei gransking av Madame Beck (som igjen spionerer på andre) eller lange gåturer i hagen. 

  

Jeg har lest Villette på svensk, i den nye oversettelsen fra 2015 (utgitt på Modernista i 2018), gjort av Anna-Karin Malmström Ehrling (f. 1940) og Per Ove Ehrling (f. 1948). Romanen blei lest sammen med Birthe fra bokbloggen JegLeser og Ina fra I bokhylla, og jeg er veldig spent på hva de tenker! Verket, som til sammen er på omtrent seks hundre tettskrevne sider, kan trygt anbefales til alle som liker klassiske romaner med masse innhold. Villette kommer desidert til å bli stående som ei av de absolutt beste bøkene jeg har lest i 2019.

Bokhyllelesing: Anne Brontë

Bildekilde: Bokelskere

I 1847 sitter den middelaldrende Gilbert Markham og skriver et langt brev til sin svoger Halford. Gilbert skylder han en historie, en personlig en, og er nå endelig kommet fram til hva han skal skrive. Brevet tar oss med tjue år tilbake i tid, til den gangen da Markham levde et lett og ubekymra liv fylt med en jordeiers plikter, hardt kroppsarbeid, lesing og fascinasjonen for nabojenta Eliza Millward. Han er lykkelig og naivt uvitende om det meste, for verden er liten og erfaringene få. En dag får han høre at det er noen som har flytta inn på det ubebodde godset Wildfell Hall på utsida av egnen. Det er ei kvinne, hun er ung, og enke allerede, og med seg har hun den lille sønnen sin. Som om ikke det er nok, er det ingen som kjenner forhistoria hennes. Alt de veit, er at hun er maler, og at hun lever av å selge maleriene sine.

Markham bryr seg ikke nevneverdig om alt sladderet. Men på en av sine mange turer rundt på heden mellom hans gård og hennes leiegods, der Markham rir, går tur eller jakter, møter han Mrs. Graham og vesle Arthur. Og fra da av tar livet hans en annen retning.

For Mrs. Graham er så stolt og sta og sterk at han blir både sint og irritert. Og etter hvert blir han imponert også, for hun diskuterer og debatterer uten å holde tilbake, og sjøl om han ikke er enig, er hun overbevisende. Blant annet er hun svært opptatt av sin sønns oppdragelse, og har tydelige tanker om hvordan den skal være. Markham ler av henne og mener at hun gjør sønnen sin skjør og avhengig av henne når hun diller og stuller slik med han, men hun holder stand og gir mange eksempler på hva hun gjør, uten redsel for å bli vurdert av andre. For å gjøre han immun mot alkoholens ødeleggende kraft, blander hun vinen eller ginen med et brekningsmiddel, slik at han alltid blir dårlig og dermed ikke liker alkohol. Det vil hindre at drikkfeldighet blir en av hans laster, mener hun. Diskusjonene deres er heftige, og Markham er ofte frustrert etterpå. Mrs. Graham er så ulik Eliza! Hun er så lite kvinnelig i sin framferd, og forholder seg ikke til de sosiale normene for sitt kjønn! Hvordan skal en håndtere et slikt menneske?

Mrs. Graham på sin side er ganske tydelig på at hun ikke skal håndteres. Han, som er egnens spradebasse og skjørtejeger og det som verre er, kan få besøke henne, som alle andre, men hun vil ikke bli godt kjent. Og han får overhodet ikke lov til å beile! Om han skulle finne på det, er det slutt på relasjonen mellom dem med en gang, og han vil ikke lenger ha adgang i hennes hus. Markham er sjokkert. Hvordan kan hun være så brutal? Og i tillegg svinger hun slik, munter i det ene øyeblikket, streng og avvisende i det neste. Er det noe han sier eller gjør? Han kan se at hun tenker, ansiktsuttrykket endrer seg, hun retter ryggen eller snur seg vekk, hun kan avslutte samtalen like brått som den begynte og trekke seg helt bort, rope på Arthur og bare gå. Og tilbake står Markham og betrakter henne, dette mysteriet av ei kvinne, Helen Graham. Når han spør, får han ingen svar, når han forsøker å snakke om noe personlig eller privat, blir han avvist. Hvem er hun egentlig? Og hva er det hun skjuler?

Og det er kort sagt det denne boka, som strekker seg over drøye seks hundre sider, handler om. Kvinnen på Wildfell Hall (1848) er ei lang historie om kvinna Helen Graham, og om hele hennes liv, med særlig fokus på perioden fra hun er atten år til hun er tjueåtte. Men historia er ført i pennen av en mann, og mange andre passasjer er også lagt i munnen på menn, så en kan jo spørre seg om det er en eller flere upålitelige fortellere her? Slike sprik mellom hennes virkelighet og deres virkelighet er interessante tankekors, og som leser er det umulig å ikke gjøre seg noen refleksjoner underveis. 

Videre er det ikke til å stikke under en stol at forfatter Anne Brontë, også kjent under pseudonymet Acton Bell (1820-1849) ikke bare leiker seg med samtidas mer eller mindre rigide kjønnsrollemønstre, hun utfordrer dem, avslører dem, og setter dem i et svært grelt lys. For å si det med oversetter Peter Fjågesund (f. 1959), som også har skrevet etterordet til boka: Dagens lesere må være klare over at Helen opptil flere ganger bryter loven. Hun skal, som kvinne, være totalt underlagt sine mannlige slektninger eller sin ektemann i ett og alt, hun er deres eiendom og står kun til deres disposisjon. Så lenge hun er ugift er hun en byrde, etterpå er det ingen som bryr seg.

Ekteskapet som institusjon blir dermed bokas hovednedslagsfelt. Hvordan kan det britiske samfunnet, som allerede på den tida på så mange andre områder er kommet så langt, godta at halvparten av landets befolkning blir holdt som ulønna slaver av den andre halvparten? Hvilket menneskesyn ligger til grunn for en slik praksis? Hvilke fornuftige lovverk støtter opp om det, tillater det? De fleste ekteskap er arrangerte og uten alle former for kjærlighet, i alle fall blant de bedrestilte, og kvinnene er helt uten juridiske og økonomiske rettigheter på alle samfunnsplan. De mister råderett over egen formue og egne gjenstander i det de gifter seg, i tillegg til at de må ofre alt av tid, ressurser og krefter for å prioritere ektemann, eventuelle barn og husholdninga. Kvinna har heller ikke rett på skilsmisse. Fram til 1857 kan det kun innvilges gjennom kirkerettslig dom eller ved et parlamentsvedtak, noe som i praksis er så å si aldri. Hun er sin manns eiendom i ett og alt, og han kan gjøre hva han vil med henne.

Hvorfor er dette så viktig? Jo, fordi forfatter Anne Brontë har, som sine søstre, en genial struktur og oppbygging av boka. Hennes omfattende verk, som består av tre deler på om lag to hundre sider hver, noe som var vanlig for "ordentlige" romaner på den tida, er ytre sett en brevroman: Rammefortellinga er som sagt at Markham skriver brev til Halford. Men midt inni det hele er det ei dagbok som tar over. Det er Helens dagbok, og gjennom den følger vi henne som ugift attenåring der hun frydefullt deltar i sesongens festligheter, vi får skildra den skjebnesvangre forelskelsen hennes og det påfølgende ekteskapet, og deretter alt som hender med henne. Uten å avsløre for mye, vil jeg bare minne om at hun på et tidspunkt faktisk dukker opp på Wildfell Hall, men hvorfor, vel, det får dere finne ut av sjøl.

Det er en mektig roman den yngste søsteren Brontë har skrevet. Og hun er, gjennom den, mye modigere enn sine eldre søsken. Slik Peter Fjågesund påpeker, så holder Charlotte Brontë seg helt innafor alle konformitetskrav med sin Jane Eyre: Mannen har her ei gal kvinne innelåst på loftet, som tilfeldigvis også er kona hans. Hos Emily Brontë finner vi også galskap, kjærlighetens galskap og sorgens desperasjon, særlig skildra hos Heathcliff. Vel var de fostersøsken, han og Catherine, men de var også sjelevenner, og slikt kan vel unnskylde så mangt. Hos Anne Brontë er alt snudd på hodet. Riktignok er Helen ung og forelska og trår med de beste forsetter rett inn i et destruktivt ekteskap, men her fins ingen sjelevenner, bare falske eder. Hun tror at hun med godhet, gudfryktighet og eksempelets makt kan omvende sin ti år eldre mann, som har så mange laster at hun ikke kan telle dem. Det er juridisk og religiøst sett hennes plikt og eneste oppgave: De to er ett. Og hva kan en egentlig gjøre, når det vonde og vanskelige ikke tar form av utagerende galskap, og ikke kan låses inne, men får vandre fritt rundt i samfunnet og spre sin gift? 

Anne Brontë trykker hardt og lenge på akkurat dette punktet, og viker ikke i sine svært realistiske, nesten naturalistiske, og vonde skildringer av den nedadgående spiralen Helen er fanga i. Der Jane Eyre er vittig og Stormfulle høyder er spennende, er Kvinnen på Wildfell Hall en lang utholdenhetsprøve for både hovedperson og leser. Forfatteren skildrer hver minste lille endring i forholdet mellom ektefellene - ansiktsuttrykk, stemmebruk, talemåter, blikk, kroppsspråk, oppførsel, holdninger, psykiske og fysiske sammenstøt. Løgn for løgn blir avslørt, og den harde virkeligheten stiger opp fra sidene. Både Helen og mannen hennes er fiktive personer, men jeg personlig tviler ikke på at dette var realiteten for svært mange kvinner både i Storbritannia og i andre land, Norge inkludert, gjennom mange hundre år - dog ikke like framtredende i alle samfunnslag og til alle tider. Her i Norge har vi Camilla Collett (1813-1895) som noen år seinere (1854/55) tematiserer og avslører ekteskapet som institusjon på lignende måte i romanen Amtmandens Døttre. Kanskje hun leste Anne Brontë? Kvinnen på Wildfell Hall var nemlig den av Brontë-bøkene fra 1848 som solgte best, og vi veit at Collett leste mye britisk litteratur. Romanen blei slakta av kritikerkorpset, men det er helt tydelig at Brontë traff noe i samtida og i kvinnene som leste. Jeg tror at de, trist nok, opplevde gjenkjennelse.

Og dette med å holde på fasaden er dessverre en tematikk som aldri går av moten. Jo høyere opp en befinner seg på samfunnets rangstige, jo viktigere er det å holde fast ved det som forventes. Og hva med alle glattpolerte overflateliv en møter gjennom sosiale medier? Anne Brontës roman ville ikke vært mindre flammende om den blei skrevet i dag! Ei heller er kontrasten mellom kvinnerolle og mannsrolle noe som bør forbli ubehandla - og heldigvis tas det stadig opp, både i mediene og i skjønnlitteraturen. I omtrent et halvt års tid har Me Too-kampanjen spredt seg til svært mange land og yrkesgrupper, og Helen er dessverre ei av mange som kunne brukt emneknaggen flittig. For sjøl om hun ikke voldtas, krenkes hun systematisk fordi hun er kvinne, og mannen som krenker, gjør det fordi det er hans rett som mann - og ektemann. Vi må ikke glemme at dette er realiteten for flertallet av verdens jenter og kvinner også i dag. Og det er på grunn av slike modige skildringer og usminka sannheter at Kvinnen på Wildfell Hall framholdes som en av de første gjennomførte feministiske romaner.

På disse måtene, og mange, mange flere, er Kvinnen på Wildfell Hall en roman som fortsatt er aktuell, og som så absolutt fortjente å endelig komme i norsk språkdrakt - oversettelsen fra 2016 er den første! Sjøl om skildringene er langsommere enn vi er vant til, sjøl om Brontë dveler ved natur og landskap, gir rom til lange assosiasjoner og tankesprang og bruker en teknikk som kan minne om Virginia Woolfs (1882-1941) stream of consciousness, og sjøl om spenningsnivået i dagboka ligger på et indre plan og kan hende vil oppleves som langsomt av mange, er det ei bok som er verdt å lese, og som gir et enormt utbytte til rett leser. Og om en syns det går trått underveis, må en huske på at Anne Brontë med sin detaljrikdom skreller av lag for lag av en utbredt og skadelig mannskultur som det var på høy tid å endre. Enda skulle det ta lang tid, for stemmerett til britiske kvinner blei ikke et faktum før i 1918, med fulle rettigheter ti år seinere. Jeg tror at bevisstgjørende og tankevekkende bøker som nettopp denne bidro i modningsprosessen, og slik er boka også et stykke kulturhistorie.    

Underveis i lesinga fikk jeg en assosiasjon til et eventyr jeg ikke har lest på lenge, men som jeg var svært opptatt av under studiene for noen år tilbake. I en av Charles Perraults (1628-1703) samlinger finner en et eventyr med tittelen "Ridder Blåskjegg". Blåskjegg er en svært sjarmerende mann som kan kunsten å beile. Vel er han stygg med det blå skjegget, men han er også utrolig rik og galant, og etter å ha vært med han på et landsted i åtte dager, er det naturligvis ei ungjente som tenker at han ikke er så ille, og sier ja til ekteskap. Men Blåskjegg har - bokstavelig talt - skjeletter i skapet, nærmere bestemt sine seks tidligere koner. Naturligvis er dette eventyret langt unna Kvinnen på Wildfell Hall og kanskje mer i retning av Henrik VIII, men likevel: Helen går i samme felle som den andre unge jenta. Og deres ektemenn skjuler begge hemmeligheter av verste sort, som gjør livet vondt for dem. I eventyret er dette konkretisert med døde kropper, i romanen er det synd. Mannen til Helen bryr seg ikke om sine mange synder og sin framtid i Helvetet, han fortsetter å ture fram som han gjør, sjøl om det er ødeleggende for alle rundt han, han sjøl inkludert.

Dermed blei jeg sittende å lure på om Anne Brontë kjente til eventyret om Blåskjegg. Det er ikke umulig, da hun var ei svært belest kvinne, noe boka, med sine mange bibelsitater og -referanser, beviser. Hun har også kjent til mange andre tekster, lyrikk, filosofi og romaner, så det er ingen tvil om at det blei lest, tenkt, skrevet, sitert og parafrasert på heden. En slik stor mengde av intertekstualitet er naturligvis uhyre interessant for en fagidiot, og det er stilig at bokas oversetter også deler en slik glede og videreformidler det som står i den britiske standardutgaven av verket. Da får også norske lesere en mye bedre forutsetning for å forstå samtida og verket. Kvinnen på Wildfell Hall er fremragende oversatt av Peter Fjågesund, som også har skrevet et klokt og reflektert etterord som i alle fall har påvirka denne leseren. Og det er jeg takknemlig for.

Kikk også innom innlegget til medblogger Birthe, som leste boka sammen med meg. 

Biografi: 1800-tallets kvinner

Bildekilde: Bokelskere

Denne runden av Ingalills biografisirkel er litt spesiell for meg: Det var nemlig jeg som fikk bestemme kategori! Og jeg avgjorde at temaet for augustrunden skulle være "Festlige fruer og friske frøkner", for å sikre at alle deltakere skulle lese om ei dame med bein i nesa. Vi trenger sånne damer, damer som står på og baner vei, ikke bare for seg sjøl, men for oss andre også. Rett og slett fruer med mot og frøkner med tæl! Og det er mange felter å briljere på - politikk, litteratur, kunst, musikk, forskning eller via pionervirksomhet. Og kvinna kan være debattant, deltaker, student, yrkesaktiv eller hjemmeværende, lista kan være lav eller høy. I dagens samfunn er det så mye snålt en kan være opptatt av, at våre formødre har en tendens til å bli litt glemt. Derfor vil jeg løfte dem opp og fram. 

Jeg skulle egentlig lese om Amalie Skram, ei dame med massevis av mot, hauger av talent, friskt språk og en stor litterær produksjon. Men biografien var massiv og tida var knapp, så jeg måtte bytte den ut med noe mer tilgjengelig. Da blei det 1800-tallets kvinner fra 2013 av historiker og forsker Elisabeth Aasen (f. 1935). Jeg har stor respekt for og veldig sans for Aasens kvinnehistoriske verker, der hun presenterer viktige kvinner innafor en bestemt kulturell kontekst, sammenligner dem med andre, likeverdige kvinner og viser fram deres viktigste oppnåelser. Og det er skrivende kvinner hun er mest opptatt av, kvinner som etterlater seg skriftlige arbeider som vi fortsatt kan lese og analysere i dag. Det er Pax forlag som utgir bøkene til Aasen, og de har gitt henne bokbunad og design som står i stil med innholdet.

I denne boka har Aasen fokus på kvinnene som levde og skreiv på 1800-tallet. Det er en stor periode å ta for seg, noe kaotisk er den også, der den trekker med seg opplysningstida inn i romantikken, det er nasjonalromantikk og realisme, industriell revolusjon og modernisme, mange glitrende kvinnehoder og et utall utfordringer for dem å overstige, før de i det hele tatt "slippes løs" i samfunnet. Boka samles derfor omkring punktet stemmerett, og Aasen skildrer de skrivende kvinnenes vei, der de, som representanter for særlig den skolerte delen av den kvinnelige befolkninga, bruker vett og vidd, makt og mot, talent og plikt, hode og hjerte for å oppnå rett til et eget liv, egne følelser, egne tanker, egne penger, egne rettigheter, eget arbeid. Kort sagt: Likeverd. Og bokas undertittel er treffende nok På vei til stemmerett.

Forut for lesinga var jeg skeptisk til disposisjonen i boka, men den viste seg å ikke være så dum. Boka er inndelt i tre hovedbolker, og vi begynner hjemme i Norge, som ved inngangen til 1800-tallet var under den danske trona. Deretter følger et utsyn til Europas kvinner, med hovedvekt på de franske og britiske, før Aasen igjen vender blikket hjemover og følger norske kvinner fram til 1913. Aasen gir leseren en solid historisk og kulturell innledning, før hun går løs på de mest markante kvinnene. Innimellom deres introduksjoner skriver Aasen mer generelt om historia og hvordan dens svingninger påvirker kvinnene. Særlig er hun opptatt av lovgivning som angår kvinner, for eksempel ekteskapslovgivning, kvinnas stilling i samfunnet, kvinnas arbeidsmuligheter og kvinners rett til utdanning. For, et vesentlig premiss for stemmerett og samfunnsdeltakelse, er kunnskap. Først når kvinnene sjøl har gode kunnskaper, får kvinnekampen solide bein å stå på.

I åra 1800-1850 finner vi i Norge viktige navn som Gustava Kielland (1800-1889), Hanna Winsnes (1789-1872), Christiane Koren (1764-1815), Conradine Dunker (1780-1866), Emerentze Munch (1786-1868), Carine Rehbinder (1803-1875) og Camilla Collett (1813-1895). De er ute etter frihet, sjølstendighet og respekt, for eksempel i valg av ektefelle, men også i forhold til sitt valg om å sysselsette seg sjøl, noe som var uhørt og et sterkt normbrudd for embetsstandens kvinner. Kvinner hadde som kjent den største av alle oppgaver: Å vie sitt liv til morsgjerningen og hustrujobben. Ja, det var slik de legitimerte det, karfolka, og mange heiv på et par Bibelreferanser i samme slengen, og glemte å nevne alt det arbeidet som følger med å styre en husholdning på embetsstandsnivå. Det var slik det skulle være: Mannen i arbeid, kvinna hjemme. Det var i alle fall da det var lettest å bestemme over damene.

Noen av disse kvinnene presses derfor inn i fornuftsekteskap, andre får velge mer fritt - det avhenger av foreldrene og oppdragelsen. Noen lever lette liv, der de kan skrive fordi de har tid og kunnskaper, andre lever tunge og arbeidskrevende liv, der skrivinga er en bigeskjeft. Camilla Collett stiller i en tredje gruppe: Hun lever av sin penn. Til felles har de at alle har et høyere nivå av bevissthet rundt kvinnas stilling enn mange andre ved inngangen til 1800-tallet, og de møter tidvis mye motstand på sitt felt.

Deretter svinger vi ut i Europa for å bli kjent med skrivende kvinner som George Sand (1804-1876), Marie d'Agoult (1805-1876), Suzanne Voilquin (1801-1876), Pauline Roland (1805-1852), Flora Tristan (1803-1844), Jane Austen (1775-1817), Harriet Martineau (1802-1876), Elizabeth Gaskell (1810-1865), søstrene Anne (1820-1849), Charlotte (1816-1855) og Emily Brontë (1818-1848), samt George Eliot (1819-1880). Disse introduseres for leseren i fine kapitler illustrert med vakre portrett- og landskapsbilder, og innimellom trekker Aasen historietrådene videre. Hun diskuterer blant annet den politiske utviklinga fra revolusjonen og framover, slaveproblematikken, den industrielle revolusjon samt utviklinga av nye kommunikasjoner. Hun viser også hvordan dette fører til mer reising, enklere og raskere spredning av litteratur og tanker og til slutt flere kvinneyrker.

Og det er et imponerende knippe kvinner Aasen skildrer! George Sand, for eksempel, er ei råtøff dame som skriver så godt at hun blir berømt i sin samtid og anerkjent av skrivende storheter som Victor Hugo (1802-1885), Honoré de Balzac (1799-1850) og Alexandre Dumas (1802-1870). Marie d'Agoult er den intellektuelle kvinna bak det massive historieverket som helt overraskende slo an, Harriet Martineau er den første kvinnelige sosiologen, Elizabeth Gaskell skriver den første arbeiderromanen. Mange av kvinnene reiser over svært store avstander, og de skriver om sine erfaringer i etterkant, enten som ideolog i Afrika (Suzanne Voilquin) eller på jakt etter sin farsarv i Sør-Amerika (Flora Tristan).

Etter utsynet vender vi hjem, med massevis av ideer, historier, intellektuell stimulans og nyanser i bagasjen. Aasen plukker opp der hun slapp, nemlig hos Camilla Collett. Og nå er det tid for den romanen som snur Norge på hodet, nemlig Amtmandens Døttre (1854-55). Mange leste boka på et overfladisk nivå, og var fornøyde, for den unge Sofie følger moras råd og tyr til et fornuftekteskap, hun også. Andre fikk derimot med seg det som pressa under, nemlig at Sofie resignerer, oppgir seg sjøl og sine egne følelser og tanker, og bøyer sin vilje innunder moras - sjøl om hun har funnet sitt livs kjærlighet. Boka er en krass kritikk av embetsstandens elendige oppdragelsesnormer og foreldrenes tvilsomme moral, der vel vitende mødre presser uvitende døtre inn i ulykkelige ekteskap, fordi de sjøl opplevde dette. Slik fanges døtrene i et strevsomt liv som veksler mellom svangerskap og barseltid, stadig på nytt, og mange dør: Først inni seg, seinere fysisk.

Med et rikt utsyn viser Aasen hvordan de nye ideene kommer til og får grubunn i Norge, og hvordan det tematiseres skjønnlitterært av et knippe forfattere - både kvinner og menn. Camilla Collett leder an med sin realistiske tendensroman der hun setter problemer under debatt, og både Henrik Ibsen (1828-1906), Jonas Lie (1833-1908) og Alexander Kielland (1849-1906) med flere følger på utover 1800-tallet. Embetsstanden forsøker å ta avstand fra det hele, men det nytter ikke. Hansken er kasta. Den nye tid er kommet, og gradvis løsnes de stramme bånd. Flere og flere kvinner fra Norge studerer og reiser, og de drar ikke bare til Danmark, men også til Berlin, Paris, Roma. Og hjem igjen bringer de kulturelle impulser fra kontinentet og ny litteratur.

Den siste delen av boka konsentreres om det politiske. Amtmandens Døttre hadde politisk slagkraft, og kvikke kvinner som Aasta Hansteen (1824-1908), Vilhelmine Ullmann (1816-1915), Ragna Nielsen (1845-1924), Cecilie Thoresen (1858-1911) Gina Krog (1847-1916), Anna Rogstad (1854-1938) og Fredrikke Marie Qvam (1843-1938) ville ikke la denne gode muligheten til å rope ut gå fra dem. De klemmer til og samler seg om kvinnesak, økonomisk sjølstendighet, rett til å arbeide, fellesskolen med like fag for gutter og jenter, krav om kvinners rett til utdanning, krav om stemmerett, oppmøte på Stortinget og selve Norsk Kvindesagsforening (NKF, grunnlagt i 1885). Og derifra gikk det radig med flere politiske foreninger for kvinner, arbeiderforeninger for kvinner, sanitetsforeninger, egne tidsskrift for og av kvinner. Og sjøl om kvinnene, som enten var fra den gamle embetsstanden, borgerstanden eller arbeiderklassen, kunne være svært uenige i hva som var viktigst - utdanning, stemmerett, økonomisk sjølstendighet, likhet i ekteskapet, rettigheter for uekte barn eller tilgang til arbeid - trakk de hverandre framover, steg for steg.

Det tok tid før en sterk organisasjon kom på plass, men når vi skriver 1900 er NKF blitt en maktfaktor en må regne med. Og de kloke menn i samtida, ofte Venstremenn med noen rivjern av noen hustruer, skjønner at det er deres plikt som opplyste menn å skulle hjelpe kvinna fram. Spørsmålet om stemmerett blir hyppig debattert fra 1886 og framover. Når 1905 kommer, og det blir snakk om unionsoppløsning, mobiliserer kvinnenettverket råkjapt, og leverer en enorm mengde underskrifter - hele 279 878 kvinner stemmer ja til unionsoppløsninga. Det fører i sin tur en innvilgning av begrensa stemmerett for kvinner noen år etterpå. Anna Rogstad møter på Stortinget som første kvinne i 1911 og rapporterer tilbake til sine fraksjoner. Og i 1913 kommer den endelige belønninga: Stemmeretten.

Elisabeth Aasen loser oss trygt og oversiktlig igjennom en kaotisk kamp der en imponerende ansamling begava, intelligente, utdanna og erfarne kvinner bretter opp ermene og hamler opp med slikt som kvinner ikke skal vite noe om: Politikk, jus, økonomi og sedelighet. De stiller spørsmål ved religion, ekteskapet, oppdragelse, mannens rolle. De ønsker endring. Og de krever reformer i utdanningssystemet, for fattige, for sjuke, for uekte barn. Disse kloke kvinnene hadde mange ivrige støttespillere, og sammen bygde de videre på Camilla Colletts tankegods, og til slutt kunne de gi oss den enorme gaven som stemmerett er. Om ikke det er friskt, så veit ikke jeg!

Om jeg skulle tilføye noe ytterligere for oss i dag, må det være at vi må være bevisste på historia, og skjøtte våre rettigheter slik at våre formødre ville vært stolte. Det betyr at vi bruker stemmeretten vår, og ytringsfriheten, og religionsfriheten, og retten til å bestemme over egen kropp, retten til å inngå ekteskap og til å skille seg, at vi går på skole og skaffer oss kunnskaper og gode jobber, at vi er tro mot vår overbevisning og identitet og ikke lar oss kue. Men med kunnskap og rettigheter kommer også ei plikt: Vi plikter å hjelpe de som ikke har det så godt, vi plikter å informere og opplyse, vi skal si ifra når urett blir begått og vi skal stille opp for andre. Ei utopisk dåm henger kanskje over de siste setningene her, men jeg tror at om alle anstrengte seg for å være sitt beste, gjøre sitt beste, kvinner som menn, så ville vi fått det bedre, alle sammen. Og Camilla Collett ville smilt fornøyd.

Sommerlesing, del II

Nå er det endelig blitt juli, kanskje den mest etterlengta måneden her i huset. Det er sommerferie på ordentlig for oss alle sammen fordi barnehagen er stengt, og i tillegg er det bursdagssesong her i heimen, og vi nyter lange, varme dager med grilling, kake og is og besøk av familie og venner. Det er herlig! Planene for ferien er få og små, det viktigste er å være sammen. Derfor har jeg også håp om å få lest en del i tida som kommer. Dette er det jeg har kommet igjennom så langt, og det jeg håper å få lest:

Carl Frode Tiller

Men det er ikke sikkert det blir Tiller i juli heller... Disse snikedamene vil nemlig ikke stoppe sjøl om det er strengt forbudt å trenge seg fram i lesekøen. De freser forbi fortere enn Tiller aner. Og når jeg kjenner på indre ro og tilfredshet, er det ikke akkurat fristende å lese om psykisk ustabile mennesker fra en mørk avkrok av vårt land. Men vi får se. Juli har akkurat begynt.

Alexander L. Kielland

Det er jammen bra Tiller ikke venter aleine. Jeg husker fortsatt hvor jeg er i Arbeidsfolk, så det er da ikke så gæli, men at jeg må få lest romanen ferdig snart, er helt sikkert. Litt mer kake først, bare. Også ei av disse snikedamene.

Flatøybok

Flatøybok er så absolutt på planen for juli. Jeg savner sagalitteraturen nå, og gleder meg til å vende tilbake til fortellingene om Olav Tryggvason (963-1000) og hans regjeringstid. Det er en utrolig spennende periode i norsk historie, med sterke kontraster mellom ulike trosretninger, liv og lære.

Emily Brontë

Jeg er nok en av dem som aldri blir ferdig med damene på heden og deres tre små, men sterke forfatterskap. Særlig opptatt er jeg av Stormfulle høyder, ei bok jeg alltid finner noe nytt i, og der hver lesing er en enestående leseropplevelse. Gjennomlesing nummer fire er nå over, og jeg gleder meg allerede til neste gang.

Gyrðir Elíasson

Til fjerde runde av Bokhyllelesing 2016 leste jeg novellesamlinga Mellom trærne av den velkjente og prisbelønte islendingen Gyrðir Elíasson. Helt ærlig så blei jeg litt skuffa, men jeg er fortsatt veldig interessert i islandsk litteratur, både gammel og ny, og ser fram til neste møte.

Elisabeth Aasen

Å, for noen damer! De er rett og slett noen grepa kvinnfolk, hele bunten, og Elisabeth Aasen skriver drivende godt om dem i Opplysningstidens kvinner. Jeg er ikke en av dem som lengter tilbake til svunne tider, misforstå meg rett, men tenk å være en del av alt dette! Å delta i kultureliten i Parissalongene, være blant de toneangivende damene i Weimar, brevveksle med Goethe, bli beundra eller hata av Napoleon... Det er fascinerende skjebner og mange interessante møter. Boka blei lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill.

A. S. Byatt

Sommerens mest oppslukende bok må jo være denne, Besettelse av britiske A. S. Byatt. Byatt har skrevet fram et realistisk åttitallsunivers der jakt etter ord og setninger, fraser og symboler, er av stor betydning, og der leserne får være med på skattejakt i fiktive forfatteres forfatterskap parallelt med lesinga av Byatts bok. Boka er intelligent skrevet og innehar mange, mange lag. Ei imponerende bok som anbefales til alle bokelskere med sans for litt tyngre og tjukkere romaner.

Vera Henriksen

Samlesingene mellom meg og Birthe er i gang igjen, hurra! Og det resulterer i at Vera Henriksen per definisjon nå er ei snikedame, men pytt. Om du vil være med, du også, er det bare å hive seg på. Det er ikke så farlig om du ikke har blogg. I juli leser vi trilogien om Sigrid Toresdatter, som består av romanene Sølvhammeren (1961), Jærtegn (1962) og Helgenkongen (1963). Bøkene er skrevet av den nylig avdøde forfatteren Vera Henriksen (1927-2016), som i løpet av sin nesten femti år lange karrière skreiv mange historiske romaner med handling henta fra middelalderen. Sølvhammeren var debuten hennes. Jeg er godt i gang med den, og koser meg veldig!

Karin Johannisson

Til femte runde av Bokhyllelesing 2016, som begynner i morra, skal det fortrinnsvis leses bøker på svensk eller dansk. Jeg går mot nærmeste granneland og har tenkt til å lese ei bok av medisinalhistoriker Karin Johannisson, nemlig Melankoliska rum fra 2009. Boka har vært på vent lenge, og jeg ser fram til å begynne lesinga.

Brit Bildøen

Blir det tid til overs etter alt dette (og da inkluderer jeg Tiller), har jeg tenkt til å lese Adam Hiorths veg av Brit Bildøen, ei bok som kom ut i 2011. Omslaget er helt grønt og den handler visstnok om noen som sykler, mer enn det veit jeg ikke.

Faglitteratur

Tja, Johannissons bok faller vel innunder denne kategorien, i alle fall i teorien. Og det samme gjelder Elisabeths Aasens verk om Opplysningstidens kvinner. Men slike breie sakprosabøker er og blir noe ganske annet enn smale fagutgivelser. Dem har det nemlig vært lite av den siste tida, og det er fortsatt godt.

Fortsatt god lesesommer til dere alle!

Stormfulle høyder

Jeg hadde lovt meg sjøl at jeg ikke skulle begynne på ei ny bok før eksamen. Faktisk hadde jeg ikke lyst til å lese noe som helst, og i alle fall ikke noe som ikke var pensum, før eksamen var overstått og vel så det. Men så nærma det seg noe så innmari fort. Og huet var fullt av kulturteorier og kunsthistorie, av estetikk, tankene til Hans-Georg Gadamer, musikken til Beethoven, av Sverre Fehns arkitektur, av operafeider og installasjoner, av malerier og modernisme, Baumgarten, Immanuel Kant og Kjersti Bale. Og jeg blei redd det skulle bli for fullt, så fullt at jeg ikke klarte å systematisere, ordne, kategorisere, tenke, se overbygninger, sammenhenger, referanser, svar og motsvar. Så jeg klappa sammen pensumbøkene, la fra meg notatene, putta pennen tilbake i koppen i vinduskarmen og lukka øya.

Bildekilde: Bokelskere

Da jeg åpna dem, så jeg rett på en middels tjukk grønngul bokrygg med elegante bokstaver. Der stod den, den fjerde utgaven jeg eier av Stormfulle høyder (Wuthering Heights), skrevet av Emily Brontë (1818-1848) og utgitt ett års tid før hennes død, i 1847. Jeg huska brått noe av atmosfæren fra boka, som jeg har lest tre ganger tidligere, en desperat lengsel, et altoppslukende hat, en romantisk heftighet. Og jeg trakk fram boka fra hylla og begynte å lese.

Slik gikk plutselig mange timer. Og alt som kunne minne om eksamensstress blei borte. Dette trykket en får i huet før en skal prestere, når en opparbeider et voldsomt fokus, når en må kunne hundrevis av sider på rams, kjenne begreper, epoker, teoretikere, årstall, sentrale verk, -ismer, årsaker og virkninger, dette trykket letta og etterlot meg avslappa og rolig. Fortsatt klar for eksamen, men ikke anspent. Uten verking i nakken, med rolig pust. Slik blei kvelden god og natta rolig. Og jammen gikk det ikke bra dagen etter også.

Og to dager seinere var Stormfulle høyder utlest for fjerde gang. Denne intense, djupt fascinerende og mangefasetterte romanen fra midten av 1800-tallet byr fortsatt på noe nytt. Den er overraskende moderne i tematikk, stilsikker i språk, komposisjon og i bruken av virkemidler, og, imponerende nok, helt uten spor av den kvinnelige forfatteren og hennes fortellerstemme. Det er ei av de mest leste bøkene i Storbritannia, alltid med på pensum, ikke til å komme utenom i litteraturhistoria, med enorm ettervirkning og påvirkningskraft langt utafor imperiets grenser.

Mange kjenner sikkert til denne gotiske klassikeren - og om dere ikke har lest den sjøl, så har dere kanskje sett den i en eller annen filmatisering. Det fins mange av dem nå, men ingen kan måle seg med sjølve boka. Og den er verken tung, trettende eller vanskelig å lese, som klassikere kan være. Stormfulle høyder er lett tilgjengelig og bugner av humor, det er morsomme replikker, nådeløse skildringer, ironiske betraktninger og satiriske tilsnitt, alt i kombinasjon med det djupeste, eksistensielle alvor, formidla kort og konsist, som aforismer til ettertanke. Om en ikke vil tenke akkurat nå, underveis, midt i, er det bare å lese videre. Derfor treffer boka en stor leserkrets og kan anbefales både til den som vil lese gammel litteratur, til hun som foretrekker sosialrealisme, til leseren som liker kjærlighetsromaner, og til en som ønsker en sterk leseropplevelse. 

Men hva handler Stormfulle høyder egentlig om? Her er det mange svar, og mitt er så klart hjemla i min egen leseropplevelse. Ramma for verket er tre generasjoner av familiene Earnshaw og Linton. Førstenevnte holder til på den forblåste gården Wuthering Heights, langt oppi heia. Godset Thurshcross Grange ligger i et mye mer fruktbart område, med egen park, sentralt langs veien til Gimmerton. Vi kommer inn i fortellinga i året 1801 sammen med Mr. Lockwood, den nye leietakeren til Thurshcross Grange. Gjennom hans opplevelser og gjenfortellinger fra husholdersken Ellen Dean, får vi vite hva som har hendt i egnen de siste trettifem åra.

Akkurat som bostedene er hverandres kontraster, er familiene det også. Earnshawene er viltre og naturlige, de er ute dagen lang i arbeid og leik. Svært sentralt er forholdet mellom yngstebarnet Catherine og hittebarnet Heathcliff, som en dag blir tatt med hjem til gården. Han er av ukjent avstamning, kanskje sigøyner, kanskje noe annet, når han ankommer er han omtrent seks-sju år, han er mørk, morsk og mystisk og kan ikke språket. Men han elsker Catherine, og hun elsker han. Broren Hindley er derimot ikke så begeistra, og det er stadige disputter mellom gutta, av både verbal og fysisk art. Nede på Thurshcross Grange regjerer søskenparet Isabella og Edgar Linton. De er hvite og lyse i hud og hår, de er bortskjemte, pene og pyntelige i tøyet, de spaserer i parken med sine respektive kjæledyr eller nyter et stille inneliv. Kaoset oppstår når natur og kultur braker sammen, og det hele får uante konsekvenser når Edgar begynner å beile.

Den første delen av boka følger Catherine Earnshaw ganske tett. Hun er fra heiene, vill, utemma, hemningsløs, sterk, stri og sta. Hun er et vanskelig menneske å leve med, da hun har kraftige humørsvingninger og etter hvert en psysisk lidelse som hvis provosert kan utløse sterke anfall. Etter et opphold på Thurshcross Grange får hun et innblikk i et nytt liv, et rolig, danna og kultivert liv der det ikke skorter på penger, hun får sjansen til å bli en ny Catherine. Og hun tar den.

Hun gifter seg med Edgar Linton, som er svært glad i henne. Men Catherine er mest glad i seg sjøl, og i fosterbroren Heathcliff. Når han endelig vender tilbake, etter at Catherine har levd tre år i uvisse, skaper han nærmest sjokkbølger i hennes rolige liv. Catherine fanges i en destruktiv konflikt med seg sjøl, mellom et da og et nå, et gammelt og et nytt menneske, mellom Catherine Earnshaw og Catherine Linton, natur og kultur, mellom juridisk frihet og økonomisk frihet, fravær av byrder og nærvær av ekteskapelige plikter, mellom Heathcliff og Edgar. Det er ei heftig identitetskrise. Sjøl om hun i begynnelsen dekker over, er det også en nedadgående spiral. Å stå midt i mellom Edgar og Heathcliff, mellom sitt gamle jeg og sitt nye jeg, tærer på henne. Et utmattende svangerskap og en vanskelig fødsel tar til slutt hennes liv.

Den andre delen av boka følger barnet hun føder. Det er ei jente som får navnet Catherine etter sin mor, men som blir kalt Cathy. Hun vokser opp med sin far og Ellen som nærmeste omsorgspersoner, og er solid beskytta og høyt elska. Fram til hun er midt i tenåra lever hun et komfortabelt og bekymringsløst liv. Hun er en kombinasjon av det viltre og frie på den ene sida, og det kultiverte og konforme på den andre. I henne balanseres natur og kultur, ytre og indre, og hun framstår som et langt mer harmonisk menneske enn sin mor - sjøl under sterkt press.

Disse to kvinnene, mor og datter, er hver på sitt vis avhengige av Heathcliff, bokas tredje hovedperson, den brutale, gjensøkte, lidende elsker, som er helt og antihelt i ett. Han er en fascinerende og fæl skikkelse, kompleks, drevet av en kombinasjon av kjærlighet og hat, til henholdsvis Catherine og Edgar. Heathcliff er demonisk, intens, voldelig, men også sorgfull, desperat, melankolsk og ulykkelig. Catherine elsker han, han er en del av henne, de deler så mye at de ikke veit hvor den ene slutter og den andre begynner. Hans fravær er hennes krise, hun faller ut av alt, sitt liv, seg sjøl, og gifter seg med Edgar. Hennes død er hans undergang. Han forfaller fysisk og mentalt, gården også, han blir et tomt skall, alt som er igjen er et jaga blikk, desperasjon og voldsomme lengsler. Og hevn. Hevn over han som fratok han alt.

Når Cathy blir seksten år og det skranter med Edgar, setter Heathcliff i gang siste del av sin finurlige plan. Han lurer, narrer, manipulerer, presser, stresser, skremmer, truer og slår sin vilje igjennom. Alt han ønsker er å krenke Edgar like mye som han blei krenka, han vil at Edgar skal kjenne på den desperate sorgen, ensomheten, stillheten. Når Catherine dør, slår han seg til blods. I de atten åra han lever uten henne, leiter han stadig etter ånden hennes, noe av henne, en duft, et glimt, han oppsøker gravstedet og står som forsteina -. Men Emily Brontë lar ikke den mørke gjøkungen seire. Hun lar ikke han som har trua og trossa seg til eiendom, penger og makt sitte med gevinster, visshet og et smil om munnen. Han pines for hver dag han lever uten Catherine. Vel er han motbydelig, men innerst inne er han et sørgelig vrak. Og når han endelig er borte, er det en lettelse som brer seg.

Sentral tematikk er naturligvis kjærlighet, og kjærlighetens mange former. Her får vi kjærlighet mellom herskap og tjenere, søsken, søsken og fosterbarn, foreldre og barn, fetter og kusine, mann og kvinne, romantisk kjærlighet, desperat kjærlighet, platonske forhold og seksuell lidenskap. Brontë skildrer ekteskapsinstitusjonen og kvinnas posisjon i samfunnet, uten arverett, uten myndighet, som et menneske uten juridiske rettigheter, som eiendom. Både Catherine og Cathy lures inn i ekteskapets lange fangarmer uten å egentlig ville det sjøl, og holdes som fanger i det som skulle være deres lune hjem. Brontë diskuterer identitet og identitetspress, de strenge føringene, reglene, normene og kravene som legges på unge jenter og unge kvinner, enslige kvinner, gifte kvinner og enker. Det er nemlig her en finner svar på viktige spørsmål i boka, som hvorfor er det slik at Cathy ikke kan vende hjem når hennes mann dør? Og hvordan får Heathcliff kontroll over begge eiendommene? 

Men like viktig som drivkraft er hatet og de vemmelige følelsene. Forfatteren er like mye på svarte hittebarn sin side som kvinnas. Hun får godt fram hvordan landsbysladderen går om familien Earnshaw, som tar til seg et stygt, svart barn. Hun poengterer kort Hindleys hat overfor en slik nedrig, løgnaktig inntrenger. Hun skildrer mannlig konkurranse, maskuline samhandlingsformer og menns makthierarkier svært overbevisende. I tillegg legger hun inn kritiske kommentarer om overklasse og underklasse, om de utdanna og de uutdanna, om de siviliserte og de usiviliserte: Igjen dreier det seg om naturen og kulturen, i og utafor, både konkret og abstrakt. Naturen er i oss alle, og naturen som kraft er sterkt til stede i romanen på mange nivåer. Men når natur og kultur braker sammen, får det konsekvenser, og det har sin pris. Sivilisering, utdanning, opplysningstanker og moderne ideer om mennesket og samfunnet, og mennesket i samfunnet, er ikke noe som uten videre skal legges som et lokk over menneskene. Menneskets omgangsformer, som ekteskapet, skal ikke kue og stenge for den vi egentlig er, kulturen skal ikke, kan ikke, stenge for naturen. For naturen vil presse seg fram uansett, som piskende høstregn, røsslyngduft, i synet av en bleik halvmåne - i liv som i død.

Sommerlesing

Lese nå? Når sola endelig skinner, god og varm, når eksamen er unnagjort og det er sommerferie, når syrinen dufter, når det går an å henge opp tøy ute, stelle i hagen, vanne blomster, sykle, grille, sprute med vann, blåse såpebobler, tegne med kritt på varm asfalt, vaske bilen, spise ute, leike sisten, sole seg? Jo, etter en lang dag ute, eller når det er så varmt at svetta siler uten at du gjør noe som helst, da er det greit å trekke inn og bare lese.

Carl Frode Tiller

Tiller er blitt en mester i å vente på hylla og er, flaut nok, blitt en gjenganger på disse listene. Han hadde vært lest for lenge sia, hadde det ikke vært for at det fins forfattere som sniker i rekkene, åler seg nesten umerkelig framover i lesekøen og plutselig har lagt boka si øverst i lesebunken.

Alexander L. Kielland

Parallelt med eksamenslesinga skulle jeg bare lese Kielland, nærmere bestemt romanen Arbeidsfolk fra 1881. Og sånn begynte det. Men ett eller anna sted på veien gikk det helt skeis. Ikke med eksamen, altså. Men Arbeidsfolk ligger fortsatt halvlest, mens jeg sitter med nesa i noe som absolutt ikke er Kielland...

Flatøybok

Jeg skal lese andre halvdel av bind II av Flatøybok i løpet av sommeren. Og jeg gleder meg! Jeg kosa meg veldig med første halvdel, og det blir spennende å igjen skulle tre inn i islendingenes sterke univers. Men jeg må nesten være klar for det, så jeg får vente litt til.

Karen Blixen

Ja, Karen Blixen er ei av disse snikedamene som åler seg forbi Tiller i lesekøen, der han står og skuer ut fra topphylla, uten å se noen verdens ting av det som foregår et par hyllemeter lenger ned. Vips, Blixen lest, Tiller fortsatt ulest. Jeg liker Blixens univers godt, men hun krever en del av leserne sine. Nå som det er varmt, er det godt å slappe av med noe helt annet. Jeg leste nok Blixen i rette øyeblikk! Skjebneanekdoter het boka, og lesekrysset er herved innkassert.

Hilde K. Kvalvaag

Og når Tiller først lot ei dame passere, kom det jammen ei til fortere enn han kunne ane. Denne heter Hilde K. Kvalvaag og boka heter Skagerrak. Romanen er stemningsfull og sår, med sommeridyll og eksistensielle kriser side om side. Boka er skrevet i et tilgjengelig og poetisk nynorsk, og leseropplevelsen var god. Lesekryss!   

Emily Brontë

Dagen før eksamen: Jeg har lest ivrig i flere uker, huet er fullt av pensum, det er et intenst stoff, jeg øver på å formulere og jeg merker etter hvert at fokus glipper, jeg begynner å stokke korta, interessen daler. Før jeg rekker å tenke at det er best å la pensum ligge nå, få øya over på noe annet, har jeg allerede tatt tak i boka, løfta den ned fra hylla og begynt å lese: 1801 - Jeg er akkurat kommet tilbake fra et besøk hos min vert - den eneste naboen jeg vil bli brydd med. Dette er sannelig deilige trakter! To dager etter kunne jeg innkassere lesekrysset. Igjen.

Gyrðir Elíasson

Og etter eksamen var det tid for fjerde runde av Bokhyllelesing 2016. Emnet denne gangen var å lese ei dikt- eller novellesamling fra 2000-tallet, og jeg valgte denne islandske herremannen. Boka heter Mellom trærne, består av 47 noveller og innbragte forfatteren Nordisk Råds Litteraturpris i 2011. Omtale er i farta.

Elisabeth Aasen

I Ingalills biografisirkel mot midten av måneden skal blikket denne gangen vendes mot idoler og idealer (tror jeg). Og det kan gjerne være slike moralske rettesnorer som ønsker rettferdighet, likestilling, likeverd og muligheter, som de kjempende kvinnene à la Malala og Shirin Ebadi. Men hverdagshelter i ganske mye mindre format kan kanskje også passere? Jeg har tenkt til å lese Opplysningstidens kvinner, sjøl om kanskje 1800-tallets kvinner av samme forfatter ville passa bedre. Uansett blir jeg nok forsinka, for jeg holder nemlig på med ei oppslukende bok... 

A. S. Byatt

...nemlig Besettelse! Etter mange års iherdig ønsking (først måtte boka i hus) og pirkete planlegging (så måtte det passe å lese den) og ivrig gleding (jajajaja! Snaaart!), blei det leseimpulsen som tok over, gitt. Og nå er jeg godt i gang, og jeg er oppslukt, for å ikke si besatt, av denne romantiske, virvlende, intelligente, morsomme, detaljrike historia som kombinerer før og nå på et aldeles briljant vis. Herlig!

Faglitteratur

Nei! Rett og slett, enkelt og greit. Ikke nå!

Riktig god lesesommer, alle sammen!