onsdag 19. juni 2019

Brontë, Brontë, Brontë

Bildekilde: Adlibris.com
Mer informasjon her.
Ja, for de var tre: Anne Brontë (1820-1849), Emily Jane Brontë (1818-1848) og Charlotte Brontë (1816-1855). Egentlig var det tre søsken til i den etter hvert verdensberømte søskenflokken, nemlig de to eldste jentene Maria (1814-1825) og Elizabeth (1815-1825), samt en gutt, Patrick Branwell (1817-1848). Men de to eldste døde av tuberkulose etter å ha oppholdt seg på en særdeles dårlig kostskole (de to neste slapp såvidt unna), og Branwell, som han blei kalt av familien for å ikke forveksles med far Patrick (1777-1861), var en alkoholisert portrettmaler som, når hans tid kom, også smitta to av sine gjenlevende søstre med tuberkulose. Alas, for noen korte, tragiske liv! Men like fullt: Så fulle av fantasi, skapelse, kunst, kreativitet og litteratur.

Britiske Ann Dinsdale har skrevet boka The Brontës at Haworth (2006), oversatt til svensk som Systrarna Brontës värld (2015) av Anna-Karin Malmström Ehrling (f. 1940) og Per Ove Ehrling (f. 1948). Boka blei utgitt av Bokförlaget Angria. Dinsdale er særdeles godt kvalifisert til å skrive ei slik innføringsbok om søstrene Brontë, da hun er øverste sjef for samlingene på Brontë Parsonage Museum i Haworth - verdens største samling av Brontëgjenstander - og har årelange Brontëstudier bak seg, med støtte i historie og litteratur. Så er også boka en velskrevet liten sak, med flotte, stemningsfulle bilder av Simon Warner.

Jeg har i mange år undra meg stort over den såkalte coffee table books-trenden - altså at folk som drikker kaffe skal ha noe å kikke i mens de sitter der og venter og blåser og smaker og svelger. På godt norsk kan disse storformats litt ubrukelige bøkene (litterært sett) kanskje kalles pyntebøker. De er laga for å ligge framme på stuebordet for å pynte og dekorere i seg sjøl, med trendy farger og store, smakfulle bilder av geiter i Tyrkia, interiørdetaljer som et stolbein, ei nyvaska, men rustikk krydderhylle med omtrent førti ulike krydder, flytende roseblader i en usedvanlig stor glasskål, åpne ildsteder med perfekte flammer og null sot, mil på mil med enstavs eikeparkett, svarte, matte vegger og minimalistisk innredning (seriøst, hvor mange barnefamilier har én stol i stua??). Jeg tror bøkene ekstisterer bare fordi noen mener at gjestene skal ha litt underholdning mens du fikser det siste på middagsbordet (i tilfelle praten går trått før vinen kommer i glasset), men i virkeligheten er de jo bare en forskjønning av legekontorets skrinne utvalg av gamle ukeblader - du blar, glaner og glemmer.

Til nå. Til denne. Systrarna Brontës värld er et eksempel på en slags coffee table book med innhold (den kan også kalles ei innføringsbok eller ei sakprosabok, eller en kort biografi - men formatet og bildene får meg til å plassere den i nevnte kategori). Slike pyntebøker vil jeg gjerne ha! Her er det massevis av nydelige fotografier, av landskapet i Haworth, detaljer, malerier, interiør (riktignok ikke så moderne, men pytt), svart-hvitt-tegninger gjort av Emily, skisser av Branwell, miniatyrer av Charlotte med mer. Alle søsknene malte, dikta, skreiv, tegna og fantaserte. Bildene følges av presise, velformulerte og korte opplysninger om familien Brontë, om det som er avbilda og om situasjonen kunsten trolig oppstod i. Denne boka kan jeg gjerne kikke i mens jeg venter på hva det måtte være, og selskapet rundt meg kan være hvem som helst.

Boka har fire hoveddeler som handler om henholdsvis familien Brontë, søsknene Brontës kunst, miljøet rundt familien og arven etter søstrene Brontë. Dinsdale går kronologisk til verks, har ei fyldig tidslinje i starten, og begynner så med Brontësøstrenes foreldre. Deretter kommer søsknene i riktig rekkefølge og til slutt tjenestefolket på prestegården. Alle får sine biografiske riss, med noen sitater, eller utdrag fra brev og dagbøker, kanskje ett portrett. Sjukdommer og dødsårsaker oppgis, likeså personlige særpreg og kunstnerlige preferanser.

For eksempel døde mora, Maria Branwell (1783-1821), etter seks kjappe svangerskap og et smertefullt sjukeleie av noe som trolig var livmorkreft. Hun har derfor ikke stor plass i boka, men hun dukker opp i barnas diktning eller har påvirka diktninga nettopp med sitt fravær. Emily var veldig glad i å tegne - hun var også veldig begava - og hun likte spesielt godt å tegne familiens til en hver tid store ansamling av diverse husdyr, særlig hunder. Hun var også ekstremt hjemmekjær. Anne, derimot, var den som oppholdt seg mest utafor hjemmet, gjennom mange år som guvernante. Charlotte balanserte på midten, blant annet med opphold i Brussel, og mange forsøk på å delta i Haworths selskapsliv, noe Emily ikke så poenget med. Dinsdale holder seg for god til å spekulere, og nevner kun kort at Charlotte trolig var i et tidlig stadium av graviditet da hun døde, mens Wikipedia på sin side vil ha det til at hun bortimot døde under fødselen. Her er jeg ikke i tvil om hvem jeg holder med.  

Deretter følger den kanskje mest interessante delen, nemlig de sidene som omhandler kunsten. Dinsdale tar med alt, fra søsknenes tidlige interesse for kunst, utdanninga de fikk hjemme i farens bibliotek og av moras søster, som bodde sammen med dem og tok seg av hus og barn fram til hun døde, fantasi og fabulering i ungdomsåra (ja, Angria (som forlaget som har utgitt boka) er ett av søsknene Brontës fantasiland!), lyrikk og romaner. Naturligvis nevner hun også pseudonymene - Acton, Currer og Ellis Bell - og årsaken til at søstrene valgte disse navnene. Korrespondansen med forlaget får litt plass, samt hvordan de ulike bøkene blei mottatt i samtida. Dinsdale har sitert en rekke anmeldelser, og kritikerne er nokså nådeløse mot disse seinere kanoniserte verkene. Blant anna får Annes roman gjennomgå, sannsynligvis fordi Agnes Grey (1847) blei utgitt sammen med Stormfulle høyder (1847), noe som ikke var et smart trekk. Opp mot Emilys roman blir Agnes Grey nokså flat. Men Emily får også kritikk, for Stormfulle høyder er jo alt for dramatisk! Og dessuten også voldelig og seksuell og svært mørk og ukristelig. Charlottes første roman, Professoren, blei ikke utgitt før etter hennes død, mens Jane Eyre hadde suksess. Men det hadde ikke Villette -.

Delen som handler om miljøet rundt familien var kanskje den delen som var mest lærerik. Her går Dinsdale systematisk til verks i ulike historiske kilder for å beskrive hvordan det var å bo på prestegården i Haworth. Hun diskuterer hygieniske forhold, mangelen på toaletter, få vannkilder, usannsynlig trangbodde leiligheter, prestegården inne og ute, ombygginger og utbygginger, kirka og kirkegården og så videre, slik at leseren sitter igjen med et helhetlig, stemningsfullt inntrykk. Livet på den forblåste heden var ikke enkelt.

I siste del forsøker Dinsdale å ta livet av en del Brontëmyter, skapt etter Charlottes død av hennes venninne og første biograf, den partiske forfatteren Elizabeth Cleghorn Gaskell (f. Stevenson, 1810-1865). Hun kom med en rekke påstander, hvorav få var velbegrunna (for eksempel mente hun at far Brontë var en eksentriker), slik at moderne Brontëforskere har hatt store problemer med å skille klinten fra hveten. Hva var reelt, og hva var oppspinn? Gaskell overdreiv på mange områder, men på enkelte punkter hadde hun jo rett. Livet i Haworth var i perioder ganske ensomt. Det var få mennesker der som søstrene kunne samtale med og omgås med, som hadde samme sosiale stand og samme interesser som dem. Charlottes beste venner bodde langt unna, og de så hverandre sjelden. Verken Emily eller Anne var særlig sosiale av seg, og etter at forsøket med å starte skole ikke gikk, satsa de på skrivinga. Søstrene var derfor avhengige av hverandre, hverandres tilbakemeldinger, stimulering og tanker, og det er så lett å se dem for seg, gående ute på heden i all slags vær i lange skjørter, sittende i hver sin stol, skrivende, Emily gjerne på kjøkkenet mens hun tok del i matlaginga, deretter rundt middagsbordet om kveldene, lesende, diskuterende, med panna lett rynka fra alle tankene som farer igjennom hodet.

Coffee table book eller ikke, bruksområdene er mange, innholdet er det samme - dette er ei kjempeflott bokgave til alle som er glade i britisk 1800-tallslitteratur, og særlig søstrene Brontë. Her er det både noe å lære, noe å berøres av og kanskje noe å overraskes av også. 

7 kommentarer:

  1. Men får du klarhet i hvorfor disse damene er så begava? For det er ikke nok med god utdanning og mye tid til tenking og skriving. Arv? Lufta på heden? Fellesskapet dem imellom? Ligger det noen spor i de bøkene de skrev? Veldig fascinerende! Trudelutt

    SvarSlett
    Svar
    1. Både ja og nei. Dinsdale forklarer ikke intelligensen deres. (Trenger en det?) Men den er vel som vanlig en kombinasjon av mange faktorer, som til sammen blir knall!

      1. Utdanning? Søstrene får fritt løyve i farens bibliotek og blir undervist fra de er små. Ikke før de blir ganske store skilles det mellom bror og søstre med tanke på skolering. For eksempel studerer Charlotte også mye økonomi, og alle får undervisning i historie og geografi, sjøl om det er uvanlig kost for kvinner. Kunst er en selvfølge, og da ikke bare som ferdighet til eget tidsfordriv - de fikk musikkleksjoner og undervisning i tegning av en lokal kunstner, men måtte også kunne teorier og ulike retninger. Den ugifte tanta underviser barna blant anna i fransk etter moras død, hun må ha vært ei kompetent dame.

      2. Tid? De hadde nok ikke så mye tid til tenking og skriving, da alle hjalp til hjemme hele tida - minst to av jentene var til en hver tid uunnværlige, da prestegården ikke holdt et vell av tjenere. Men tapet av mora og de to søstrene fikk de gjenlevende barna til å skape et fantasiland der alt var godt. Slik begynte de å ikke bare drømme, dikte og leike i fellesskap, men også skape og skrive fortellingene om alt som skjedde. Etter hvert blei det flere land. Disse fortellingene er faktisk også utgitt.

      3. Arv? Patrick Brontë kom fra en fattig irsk familie, der faren Hugh underviste. Han fikk altså god skolering hjemmefra, solid utdanning, hadde et godt hode og forvalta det bra - han jobba seg jo oppover og foretok ei klassereise. I tillegg skreiv han sjøl, og ga ut samlinger med poesi og prosa. Så der fikk de arv. Mora veit vi mindre om, hun var ei britisk kjøpmannsdatter, Dinsdale kaller henne ei blåstrømpe. Også hun skreiv, med tanke på publisering, sjøl om hun ikke kom så langt. De er altså vokst opp med skriving som en naturlig syssel, og så sitt eget etternavn på trykk på farens bokrygger.

      Slett
    2. 4. Luft? Når prestegården lukter gamle lik og velfylt do, kan jeg tro det var godt å komme ut på heden, gjerne hver dag... Og det er jo sunt! Særlig Emily gikk svært mye. Og på disse turene tror Dinsdale at søstrene kom over både bygninger og steder som de brukte som utgangspunkter for egen dikting.

      5. Fellesskap? Når far tenker og skriver, mor tenker og skriver og begge har et ønske om at barna skal tenke og skrive, er det vel lett for at forholda legges til rette for nettopp det. Søstrene blei veldig nære etter at de to eldste døde, og ville knapt dra steder uten en annen. De reiste til Brussel sammen, studerte sammen, lærte språk sammen, ville starte skole sammen, de skreiv dagbok sammen, de hadde fantasiene sine i fellesskap, og de skreiv også dikt, som de publiserte sammen. Jeg tror at om de ikke hadde hatt dette fellesskapet, der de kunne utfordre hverandre, stimulere, kvesse, bryne, hjelpe, støtte - ville vi kanskje ikke hatt søstrene Brontë slik vi kjenner dem i dag. I tillegg var de jo nokså isolerte, så de trengte hverandre også.

      6. Talent? Faren sier om barna at han syntes ofte han så talent hos dem som han aldri før hadde sett hos andre på deres alder, og innrømmer at han kunne diskutere hva som helst med dem, intet emne utelatt, akkurat som hos voksne, allerede fra de var i tolvårsalderen. En kilde Dinsdale siterer, mener bestemt at Emily burde vært mann, for da ville hun få fullt utbytte av intellektet sitt. Og da søstrene kom med romanene sine, var det mange som mente at disse verkene var skrevet av menn.

      7. Egenhet? Anne var flink til å undervise og arbeida som guvernante i fem år, Charlotte var mest sosial av søstrene og holdt på livslange vennskap der tettskrevne små brev holdt liv i formidlingsevnen, Emily var usedvanlig dyktig til å tegne. I tillegg skildres Charlotte som et levende kunstleksikon, hun hadde full oversikt på kunstnere, verk, årstall og ismer allerede som barn. Søstrene fikk masse stimuli og fikk utvikle seg fritt ved å bli undervist hjemme, framfor å måtte passe inn i en uniformert norm på pikeskolene (der de kun hadde korte opphold og der alle bortsett fra Charlotte ikke trivdes), de fikk bryne seg og bli gode, og fikk dyrke sine egenheter og særheter.

      8. Krav? Dinsdale skriver at Patrick gjerne betalte for barnas skolegang - han ville at de skulle lære, og han ville at de skulle kunne forsørge seg sjøl som voksne. Og han blei sett på som en eksentriker! Han lærte nok døtrene at giftermål ikke var en "gyldig" karrierevei - han så de var mer, så han krevde mer. Da han døde, skriver Dinsdale, som en gammel mann, var Charlotte en berømthet. Og han var far til et offentlig anerkjent litterært geni. Eller kanskje flere?

      Når det kommer til spor i bøkene, ligger det masse der! For eksempel er "Villette" veldig tett på slik Charlotte opplevde Brussel - hjemlengselen hun strevde med, det fremmede språket, utenforskapet som protestant og britisk, klesmessig, standsmessig og så videre. Barndommen har også satt spor - de foreldreløse har stor plass, savnet av ei mor skildres intenst, i "Stormfulle høyder" ruver sorgen, hovedpersonene lærer å stole på egne evner, slik Patrick lærte sine barn. Og så videre. Med andre ord: Bare les!

      Slett
  2. Ikke noe problem at folk bruker lang tid på middagen hvis det er slik pynt på bordet, istedet for ukeblader og fasjon. Har mye igjen å lese her, faktisk har jeg kun lest Jane Eyre og Wuthering. Veldig fascinert av broren, som nevnt.

    Tror du det er en sånn Ingebrigtsen, Northug, hele familien spiller i jazzbandgreie? Hvis en har sukess blir det lettere, eller nesten automatisk at resten også kan få det? Talent aside? Istedet for å gå på ski på kvelden, løper de rundt i fantasien?

    SvarSlett
    Svar
    1. Helt enig! Ja, han er også fascinerende. Han var den første av søsknene som fikk diktene sine publisert, og søstrene var enige om at han var et særskilt talent, kanskje til og med et geni. Men sine egne ferdigheter skrøyt de ikke av. Gaskells biografi gjorde nok litt urett mot Branwell, hun vektla problemene og det han ikke fikk gjort framfor det han fikk gjort. Ikke før 1960-tallet fikk han den oppmerksomheta han fortjener, skriver Dinsdale. Videre lesing, som hun anbefaler:

      "The Brontë Family with Special Reference to Patrick Branwell Brontë" av Francis Leyland fra 1886
      "The Infernal World of Branwell Brontë" av Daphne du Maurier fra 1960
      "Branwell Brontë" av Winifred Gerin fra 1961

      Tror absolutt det er noe i jazzbandteorien. De gjorde hverandre sterke og gode, rett og slett. De trengte hverandre og konkurrerte kanskje litt også? Og de møttes i fantasien og var kanskje av og til mer der, uten å slippe den virkelige verden, med alt sitt slit og stev, av syne.

      Slett
  3. Jeg vil også gjerne ha slike coffee table bøker, og denne blir så absolutt satt på ønskelisten! Spennende lesing, godt skrevet innlegg, Hedda :)

    Korte, tragiske liv - fulle av fantasi, skapelse, kunst, kreativitet og litteratur. Der er stikkordene!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det! Og så moro at du også vil lese denne. Jeg kjøpte min på Adlibris, der har de så mye fint ;) Hvor kjøpte du din Gaskellbiografi? Dinsdale er så innmari nøktern, så jeg tenker at Gaskell kanskje vil fylle igjen noen hull, sjøl om en må trekke fra litt overdrivelser og slikt. Sjøl om Dinsdale er en dyktig forsker og formidler, levde hun jo ikke på 1800-tallet, og hun kjente jo ikke Brontë. Der tenker jeg Gaskell har mer rett!

      Slett