Vinternoveller

Bildekilde: Bokelskere

Det var jo nesten ikke vinter lenger. Riktignok var det fortsatt sur vind, med snø i kastene, og ei bleik vårsol nesten uten varme på den grå himmelen. Men snømassene i hagen sank dag for dag, og de voldsomme brøytekantene, som før hadde gjort den smale veien så uoversiktlig, var nå bare svarte, knehøye hauger. Om jeg lytta, sjøl om jeg satt i sofaen på stua, kunne jeg høre ploppene - ett for hver gang ei vanndråpe traff takrenna under garasjetaket. Og mens det sakte, men sikkert, blei vår atter en gang, vendte jeg oppmerksomheten mot Vinternoveller, ei lita bok med tre fortellinger av Ingvild H. Rishøi (f. 1978), utgitt i 2014.

Er det så viktig dette med vinter, egentlig? Kan en ikke lese disse novellene når som helst på året? Joda, det er klart en kan det. Men alle tre tekster, "Vi kan ikke hjelpe alle", "Riktig Thomas" og "Søsken", tematiserer på ulike måter vinteren. Det er kulde, snø, sludd, is, frostrøyk, snart jul, mørke, butikkbelysning, stjerner, månen - og alt er med på å gi tekstene og ikke minst personene ei kald og mørk ytre ramme. De personlige utfordringene de har, situasjonene de gjennomlever og plasseringa de har i samfunnet understreker denne kjøligheten og mangelen på lys ytterligere. For leseren er det derfor en fordel å ha noen av de samme faktorene rundt seg, for å lettere kunne leve seg inn i fortellingene.

Ja, jeg kaller dette fortellinger, og ikke noveller. Jeg mener at disse tre tekstene mangler flere av novellas viktigste kjennetegn, som for eksempel en overraskende slutt og at noe antydes framfor at det fortelles. Men tekstene innehar andre trekk, som de også deler med fortellinga som sjanger, som få personer, konsentrert fokus og handling, at det utspiller seg over kort tid. Men hvor en velger å plassere utgivelsen sjangermessig har strengt tatt ikke så mye å si for leseropplevelsen - det problematiske er at benevnelsen brukes i tittelen. Men nok om det.

Vinternoveller inneholder tre fine fortellinger. De er plassert i dagens Norge, omtrent i vår tid, og oppleves som troverdige. Videre skildres stemninger, stemningssvingninger og følelser godt. Tekstene er visuelle og oppleves som filmatiske, da det er lett å se for seg det konkrete som skjer. De er langsomme, alle tre, og sjøl om de handler om helt ulike personer, kjennes det som om alle har samme indre tempo. Det knytter tekstene sammen, slik at de passer i samme samling. Og Rishøi veksler fint mellom ro og uro for å lage ulikt trykk i og mellom linjene.

Men tekstene er samtidig litt for like. Er det slik at vi mennesker er så like, at vi har likt temperament, lik kraft? Alle tre tekster åpner in medias res - rett på sak. Og alle har noe som skal fortelles i retrospektiv og en person eller en instans som brukes som ei slags rettesnor. I "Vi kan ikke hjelpe alle" fortelles det om hovedpersonens ekskjæreste, og det er de på helsestasjonen som er rettesnora. I "Riktig Thomas" fortelles det om hvordan Thomas endte opp der han er nå, og det er psykologen hans som er rettesnora. I "Søsken" fortelles det om hvordan tre søsken med forskjellige fedre har hatt det så langt i oppveksten, og det er ei god venninne av hovedpersonen som opptrer som ei slags rettesnor. Jeg veit ikke om dette er en mal Rishøi har laga for seg sjøl eller om det bare er blitt sånn, men jeg opplever tekstene som lite fleksible og for oppskriftsmessige eller slaviske, sjøl om jeg samtidig liker dem.

I tillegg virker det som om hver og en av tekstene er inspirert av noe helt konkret. Om det er en film, ei filmscene, en seriescene, en sang, en musikkvideo eller en sjølopplevd situasjon veit jeg ikke, men detaljnivået vitner om konsentrasjon, årvåkenhet og bevisst bearbeiding. Og det fungerer i de to første tekstene, mens "Søsken" dessverre blir litt rotete. Særlig når de er oppe i fjellet, der er det bare snø og kulde og kaos og ei altfor lang transportetappe hvor forfatteren skal dele fokus på tre personer samt erindringer og nåtidige handlinger. Resultatet er ikke helt vellykka.

Og det er heller ikke til å komme bort ifra at det er en del sentimentalitet her. Jeg skulle ønske Rishøi hadde klart å holde igjen akkurat bittelitt, slik at det ikke blei så tydelig. Men jeg forstår at hun må lage en slutt på tekstene sine, som binder alt sammen på en naturlig måte, og at det innimellom ikke er noen vei utenom. Men for min del blei det litt for mye. Jeg lurer også på hvorfor disse tre tekstene handler om personer som er litt på sida av samfunnet. Er det plutselig blitt for kjedelig å skrive om vanlige folk, med barn og arbeid og utdanning og tidsklemmeproblemer? Nå har riktignok Rishøi et godt blikk for disse på utsida, og hun skildrer dem nært og varmt, ikke fordømmende og moraliserende. Og jeg liker personene hennes, men savner altså et fnugg av variasjon.

Det blei noen innvendinger her, men jeg syns like fullt tekstene har noe ved seg som gjør dem verdt å lese, og altså særlig om vinteren. Og hvem veit, kanskje kommer det ei ny samling snart også? Men da gjerne med flere enn tre tekster, og mer spennvidde i komposisjon, karakterer og kraft.