Sommerlesing, del II

Sommer? Vel. Her er det omtrent fjorten grader ute, vekselvis sol og skyfritt, overskya og hengende, duskregn og regnbue, lyn, torden og sprutende regnvær, haglkuler på størrelse med tegnestifter og reale røsk med vind. Ikke noe å klage på, tenker du kanskje hvis du er i London og alltid har elleve grader og pisslunka, forurensa regn, eventuelt om du er litt lenger sør og har din sjuende tropenatt på rad, noe som resulterer i at du verken får sove eller orker å dra på utflukter på dagtid. Men dette var faktisk været bare i går, og da sier det seg sjøl at det er en smule uforutsigbart med tanke på utendørsaktiviteter som grilling og bading og sånt, samt at det blir litt slitsomt for knollen i lengden. Heldigvis er det mye en kan gjøre som ikke avhenger av været. Som for eksempel å lese!

Ragnhild Jølsen
...er alltid med! Ingen måned uten, rett og slett. Og jeg har ikke mer å si om det, for dette begynner å bli pinlig. Trøsten er at alle har det sånn med et par bøker eller forfattere i løpet av livet. Det er i alle fall det jeg har overbevist meg sjøl om. I verste fall, det vil si hvis boka blir utsatt i enda et halvt år, eller mer, setter jeg lit til at et eller annet klokt lesesirkelhode lager en passende kategori for Jølsen en eller annen gang.

Margaret Atwood
Juli er Atwoods måned! Jeg og Birthe skal endelig til pers. Jeg frykter at hun allerede har begynt, men jeg henger like etter. Boka er klar, det mangler bare litt på leseren - jeg foretrekker å lese ferdig den romanen jeg holder på med før jeg gir meg i kast med den canadiske mesteren. Og neste bok ut er altså Flommens år. Og denne gangen skal det gå.

Sturlason & Henriksen
Disse to sagafolka er satt på lesepause akkurat nå, fordi det er sommerferie og jeg vil lese andre ting. Men rett som det er, dukker de opp i tankene likevel. Sånn er det bare. Og jeg gleder meg allerede til å komme i gang igjen i august, for her er det mye interessant. En gang fagidiot, og så videre.

Karen Blixen
Denne danske dama henger fortsatt med, om enn litt mer på snei enn planlagt. Hun blei helt tilfeldig ganske parkert av ei anna dame, så jeg satser på at hun kommer sterkere tilbake, kanskje mot slutten av måneden, etter at alle lesesirkelbøkene er lest.

Rasmus Løland
Kvitebjørnen er nå endelig både lest og behørig omtalt, hvilket betyr at jeg kan innkassere ett lesekryss. Og fint er det!

Ian McEwan
I forrige måned konkurrerte denne briten heftig med norsk-amerikaneren Siri Hustvedt om å bli min utvalgte til Bjørgs lesesirkel, der vi da skulle lese bøker av forfattere som skriver på engelsk. Og til slutt vant Ian McEwan, rett og slett fordi jeg også følger litt med på Siljes Hustvedtprosjekt og planlegger å lese Når du ser meg samtidig med henne i løpet av en måned eller to. Derfor gikk lesekrysset denne gangen til McEwan og den intense og noe utradisjonelle romanen Kjærlighet ved første blikk. 1001-kryss blei det også!

Jon Fosse
Juni var en travel lesemåned, med deltakelse i hele tre lesesirkler. Hos Ingalill var det tid for fiksjonsbiografier, og jeg valgte meg Melancholia I av Jon Fosse, som omhandler den norske maleren Lars Hertervig. Forfatteren forblir nok på lista ei stund til, for jeg ønsker å lese Melancholia II også.

Jane Austen
Og i Lines 1001-lesesirkel var det endelig tid for Jane Austen og romanen Mansfield Park fra 1814, ei bok som gikk unna så det suste! Det var utrolig moro å lese Austen igjen, for hun er så poengtert, vittig og skarp hele veien, og hun skriver fletta av mange nålevende forfattere. Helt herlig for en sliten student. Romanen fikk meg også til å skrive dette innlegget, om hva som skjer når en leser treffer riktig bok til rett tid. Kryss ganger to!

Muriel Barbery
Denne franske dama er forrige måneds store synder og den som både hemningsløst og skamløst parkerte Karen Blixen. Boka heter sjølsagt Pinnsvinets eleganse, og jeg veit ikke helt hva jeg synes enda. Men også her er det 1001-kryss å hente, da boka blei lagt til den nesten evige lista i 2010.

Navnløse forfattere
Nei, dette er ikke et forsøk på å forkle at jeg skal lese noe av Anonym, som slettes ikke er anonym mer, disse folka er virkelig helt navnløse i den mening at en ikke har peiling på hvem som har skrevet hva. Den aktuelle lesesirkelen er Bjørgs, og vi skal lese bøker som opprinnelig er skrevet på spansk. Jeg har valgt meg ut Gamle spanske romancer, altså gamle spanske dikt, og ser fram til noe helt annerledes.

Arto Paasilinna
Denne karen skal i ilden for fjerde gang nå i juli med romanen Harens år, som antageligvis blir den siste Paasilinnaboka på meg på mange, mange år. Jeg synes bøkene hans stort sett følger samme mal, og i lengden er det verken spennende eller underholdende, men heller forutsigbart og overdrevet. Men jeg skal lese likevel, til Lines lesesirkel, hvilket betyr at jeg kan innkassere enda ett 1001-kryss når jeg kommer i mål.

Sigrid Undset
Mellom alt mulig anna av bøker og ferieplaner, turer og prosjekter, håper jeg på fem-seks dager med ro og noen stille timer, og da skal jeg trekke meg tilbake på kontoret og i fullt alvor lese siste bind i Sigrid Undsets mesterverk om Kristin Lavransdatter, Korset. Fordi jeg mistenker at jeg kommer til å strigråte mot slutten, skal jeg kvinne meg kraftig opp i forveien. Så får det bare stå til.

Om jeg mot all formodning skulle komme i mål med alt dette, også Jølsen, har jeg mye mer ventende i hyllene. Halvparten av Verdensbiblioteket til Bokklubben, for eksempel. Det kan med andre ord regne så mye det bare vil, jeg er lykkelig opptatt med lesinga. Og det håper jeg du også er. God lesesommer!

Kvitebjørnen

Bilete: Bokelskere

Det har allereie gått ei stund sidan eg las ut denne stutte boka, men inntil no har eg ikkje hatt høve til å skrive om ho. Slik er det støtt i desse eksamenstider - alt du vil gjere, må vente, og alt du eigentleg vil vente med, må gjerast. Og helst måtte det gjerast i går, noko det fort vert stress av. Men no er eg endeleg ferdig med båe eksamenar, no har eg tid til å lese og skrive kva eg vil, no har eg tid til å tenkje på noko anna enn barndomsperspektiv og kva som gjer ein ting til kulturarv; no kan eg vere meg att. Og eg byrjar med å skrive om Kvitebjørnen frå 1906 av Rasmus Løland (1861-1907) - ei av pensumbøkene frå i vår, men like fullt ei skjønnlitterær tekst eg kan trekkje fram her.

Den vesle barneromanen Kvitebjørnen er ifølgje mange Lølands beste. Det er ofte dei same som seier at Løland er ein av dei beste barnebokforfattarane som har vorte fostra i dette landet - ein av dei fremste frå barnelitteraturens gullalder (1890-1915). Og nett det kunne eg ha skrive noko om viss eg hadde samanlikningsgrunnlag frå same periode, noko eg ikkje har. Å samanlikne før og no er også vanskeleg, for det er heilt andre stilkrav og innhaldskrav til barnelitteraturen i dag. Om det er ei bra eller dårleg utvikling kan ein støtt krangle om, eg vil ikkje gjere det her og no. Til sist kan eg eigentleg ikkje skrive noko om kva som er Lølands beste bok heller - mest av di eg ikkje har lese noko av han før, men og fordi nett denne utgåva eg har lese, den einaste dei hadde på folkebiblioteket her eg bur, er ein sensurert (!) variant frå 1961. Tru det eller ikkje, men her manglar det opptil fleire kapittel!

Det eg då kan skrive om, er kva boka inneheld og korleis eg tolka ho. Sjølv om det var ein ovstutt, oppkappa utgåve eg las, som var særs stram i forma, var ho samstundes medvite og godt komponert. Det er to brødrepar frå same vestlandstunet som står i sentrum av hendingane, hovudpersonen Pål og vetlebroren Kolbein, og nabogutane Gunnar og Andres. Eg er ikkje heilt sikker på kor gamle dei er, men Pål går på skulen, kan lese og les for dei andre, som ikkje er så røynde lesarar. Av di hendingane er lagt attende meir enn hundre år frå vår tid, då skulen enno ikkje var den same i by og bygd, og med døme på kva gutane faktisk gjer og seier i boka, tenkjer eg at Pål og Gunnar er omkring 10-12 år, medan dei andre er litt yngre. Og det heile tek til den kalde hausta då ho bestemor vert sjuk og døyr.

Det er særs rørande å lese om korleis gutane er med den bleike, sjuke bestemora, kva dei tenkjer om ho, der ho ligg i senga heile dagen, korleis det er å sjå ho for aller siste gong og dinest vere med på førebuingane til likferds. Dei vaksne er annleis, dei har svarte klede og "tala liksom så lågt", gutane veit mest ikkje kva dei skal gjere av seg, det vert fort fullt i halsen. Når likfølgjet drar frå gardane for å fare til kyrkja, som er eit godt stykke unna, dei må tilmed ro, står gutane att oppi lia og berre stirar. Derfrå kan dei sjå følgjet bukte seg nedetter sjøen, dei høyrer den vene salmesongen og ser sola som blenkjer i snøen. Då dei vender seg heim att, er dei kalde av vinden, og svoltne, men dei går seint og stilt. "Det var så mangt dei måtte tenkja på i dag."

Med dette innleier Løland ei tett og varm forteljing om fire smågutar, som han på ein lett og liketil måte skriv fram mest frå deira perspektiv. Det er ungane som er viktige, det er deira røynsler og kjensler han skildrar, det er deira utfordringar som må meistrast. Dei vaksne er berre bak der ein plass, avsendarar av refsande ord og mottakarar av snøballar. Løland lèt røynd og fantasi gli i hop, han lar gutane sulle med treige misjonsblad (som dei gjennomskodar rimeleg raskt) og spanande eventyr, har lèt dei fundere over religiøse spørsmål og lokkast mot Svartetjørna, dei byggjer ein diger snøbjørn som dei kan vere inni alle saman, bryt isen oppi elva og finn på kva det måtte vere. Og når boka er slutt, vert det vår. Det er herlege barne- og barndomsskildringar som kan gjere eitkvart vakse menneske nostalgisk og full av lengt til denne frie, opne og magiske tida, då alt kunne hende.

Men er dette noko for ungar i dag, vil kanskje mange spørje om. Når ei bok opnar sterkt med at eit menneske døyr, vil ho med eitt verte litt skummel eller trugande i særs mange foreldreauge - vi ynskjer å verne ungane våre mot alt vondt, også sorg. Men boka er ikkje vond. Løland syner ungane at lengt og lått går i eitt, at det er greitt å sakne, vere trist, at livet, som alt anna, har ei ende. Samhaldet gutane i mellom vert berre sterkare av ei slik felles sorgoppleving, og dei nyttar eventyrverda og naturen som abstrakt og konkret plass for å takle kva som har hendt. Og dei får tilmed høve til å verne bestemoras minne.

Skildringane i boka er særs realistiske og lågmælte - så er også Løland eit døme på ei av si tids store heimstaddiktarar. Det er mykje kjensler i teksta, men dei er ikkje dominerande eller skildra i detalj. Mykje er halde attende slik at lesarane kan leve seg inn i kva som hender. Det same gjelder spenninga, som ikkje er av det ytre slaget. For ein vaksen lesar som likar både språk, stil og rytme, var dette ei fin bok å lese på ein stille maikveld. Yngre lesarar må nok jobbe litt meir med å kome inn i teksta, for her vert verken spenning, intriger eller humor kasta på deg. Men viss dei kjem seg gjennom første kapittel, viss dei lèt seg gripe - då er det berre å halde fram. Ei skildring frå "gamledagar" er kanskje nett det ein treng for å setje i gong fantasi og leik, med ord, fiksjon, eventyrelement og med kvarandre.

Sommerlesing

Det er endelig juni og sommer, hurra! Vel, egentlig kan jeg vel ikke slippe jubelen løs helt ennå, for jeg er ikke i mål med eksamenene mine. Men snart! Ikke det at jeg på noe vis kan gå rett ut i ferie. Jeg skal fortsette med masteroppgavearbeidet en måned til, så stenger barnehagen og jeg må være mamma på fulltid i mange uker. Da skal vi naturligvis feriere og gjøre hyggelige familieting, men noen husmorferie med alle mine favorittforfattere blir det ikke snakk om i år. Jeg får skvisje dem inn innimellom alle mulige andre gjøremål i steden.

Ragnhild Jølsen
Er som vanlig med på lista, og som vanlig har jeg et mål om å komme i gang med de to siste utgivelsene fra hennes hånd. Mye går når eksamenene er over, så en skal aldri si aldri!

Margaret Atwood
Atwood er fremdeles et planlagt samlesingsmål for meg og Birthe, men nå er romanen Flommens år atter utsatt, denne gangen til juli, for at vi begge skal ha godt med tid og muligheter til å konsentrere oss om boka. Jeg ser fram til å begynne lesinga! Før det håper jeg å lese noen dikt av den fenomenale canadiske dama, helst nå i juni.

Sturlason & Henriksen
Fortsatt Snorre og Vera, fortsatt et pågående lesemål. Regner med å holde på med disse to i noen måneder framover, supplert av andre sagaer, litteraturhistorie og historie. Ja, også vil jeg få med meg den historiske romanen Kongespeil av Vera Henriksen, helst allerede i sommer.

Cora Sandel
Den nydelige romanen Alberte og Jakob blei ferdiglest på tampen av forrige måned, mens innlegget kom i starten av mai. På et seinere tidspunkt vil jeg svært gjerne følge opp med del to og tre av trilogien om den følsomme, stolte og sjølstendige embetsstandsdatteren Alberte Selmer. Dessuten ga boka lesekryss, bloggkryss og 1001-kryss i ett! Lesinga inspirerte også til dette innlegget om ei kvinnelinje i norsk litteratur.

Oscar Wilde
I Bjørgs lesesirkel for månedsskiftet april-mai, skulle vi lese europeiske klassikere fra vår egen bokhylle. Jeg valgte meg Bildet av Dorian Gray for tredje gang, en roman som blir større og større for hver lesing. Og i tilfelle noen lurte, så var romanen aldeles vidunderlig denne gangen også! Dette er også ei 1001-bok, i tilfelle noen der ute samler på kryss.

Erich Maria Remarque
Maiboka i Lines lesesirkel var Intet nytt fra Vestfronten fra 1929 av den tyske forfatteren Erich Maria Remarque. Det er første gang jeg har lest noe av forfatteren, og det var både fantastisk og forferdelig å være med på hans opplevelser ved den tyske fronten under første verdenskrig. Anbefales ikke til sarte sjeler, men vil nok åpne noen dører for en del mindre leseglade mannfolk. Dette er enkel, men stor litteratur. Og den gir kryss.

Karen Blixen
Ett av flere lesemål for mai var Karen Blixen, men hun er jammen meg blitt forbigått i noe som minner om stillhet. Likevel henger hun med videre, ja, det kan jo hende jeg brått får litt ledig tid? Boka er kort, men fortellingene er store.

Rasmus Løland
En som derimot klarte å snike seg inn i lesekøen for mai måned, var Rasmus Løland. Mest fordi han var en del av pensum, litt fordi boka var kort. Men den som sniker i lesekøen må unngjelde, og nå står han i skrivekø, den sniken. Ingen kryss på meg enda, altså.

Ian McEwan
For juni har jeg mange lesemål, og ett av dem dikteres av lesesirkelen til Bjørg. For denne runden, som skal gjennomføres innen neste uke, skal vi leite i hyllene våre etter ei bok av en forfatter som opprinnelig skriver på engelsk. Burde ikke være for vanskelig for de fleste av oss. Og jeg trekker atter fram en av mine yndlinger, nemlig den stilige briten Ian McEwan, og er allerede godt i gang med Kjærlighet ved første blikk, som slettes ikke er en tradisjonell kjærlighetsroman. Han gir forresten også et 1001-kryss, når jeg tenker meg om.

Jon Fosse
Hos Ingalill skal vi i denne månedens biografirunde lese det jeg kaller fiksjonsbiografier, nemlig bøker der forfatterne lever seg inn i skjebnen til faktiske historiske personer og beveger seg fram og tilbake mellom fakta og fiksjon. Her er grensene for hva som kan leses svært vide, og for en gangs skyld slipper jeg å tøye dem. Jeg har mye nemlig flott å velge i på den fronten, og falt til slutt ned på Jon Fosses to bøker om den norske maleren Lars Hertervig. Gleder meg veldig!

Jane Austen
Også fra Lines lesesirkel fins et lesemål for denne måneden, nemlig Mansfield Park av Jane Austen. Jeg har aldri lest boka før, men har den naturligvis i hylla, og er som vanlig med på alt som er britisk. Ved nærmere ettersyn viser det seg at romanen er en tjukk sak på nesten fem hundre sider. Det betyr at jeg må få opp farta med alt dette andre for å få plass, og tid, til Austen. Gulrota får være at hun gir kryss, hun også.

Og før alt dette er lest, fordøyd og omtalt, vedder jeg på at vi skriver første juli og vel så det. Med andre ord: Det er bare å sette i gang. Riktig god lesemåned!

Eksamensstille

Det er litt stille her på bloggen om dagen. Men det betyr virkelig ikke at jeg ikke leser eller skriver, snarere tvert i mot. Jeg er svært så opptatt med eksamensforberedelsene og har de siste to ukene skrevet ut tre kulepenner og en gelépenn, jeg har nesten konstant vondt i tommelen og har hittil hatt skrivekrampe to ganger. Men nå er det snart slutt på alt sånt, for avslutninga på semster nummer to av mastergraden nærmer seg veldig. Min første eksamen er i morra, og den neste følger på om ei drøy uke. Så det gjelder å henge i, holde fokus og holde seg langt unna bakterier og virus ei lita stund til (såkalt nullnusspolitikk).

Men det er ikke sånn at jeg bare leser om barnearbeid og barneoppdragelse, skole, straff, vaksiner, handlingsbåren kunnskap, profesjonsstudier og fenomenologi, eller kulturarv, festivalisering, varegjøring og kulturøkonomi, sjøl om det naturligvis tar utrolig lang tid, en god dose tålmodighet og mye krefter. Jeg har også lest Bildet av Dorian Gray av Oscar Wilde, kosa meg med Kvitebjørnen av Rasmus Løland (som strengt tatt var pensum, men som samtidig var en kjærkommen avveksling fra nettopp pensum), er snart ferdig med Intet nytt fra Vestfronten av Erich Maria Remarque som ikke akkurat er ei kosebok, jeg har lest en drøss barnebøker for småtten, og har med meg både Karen Blixen og Jon Fosse i kofferten når jeg nå legger ut på den første eksamensturen for dette semesteret. Og jeg forventer å ha begynt på minst en av dem når jeg sitter på toget hjem igjen.

Men inntil videre kommer det nok til å være litt rolig her. Om to uker, når vi allerede er greit inne i juni og sommerværet har kommet for fullt, får nok pipa en annen lyd. Tror jeg. Leselista sier i alle fall så, og på skrivelista er det jammen også noen punkter. Men først skal jeg altså avlegge eksamen. Til alle dere i lignende situasjon ønsker jeg lykke til - og god leseuke til alle sammen!