 |
| Bildekilde: Bokelskere |
Av og til har en ei bok i ulesthylla som en kanskje, av ulike årsaker, kvier seg litt for å gå i gang med. For eksempel kan den være ganske omfangsrik, ha klassikerstatus eller være skrevet av en forfatter som er kjent for å skrive tett og tungt, eventuelt at bok og/eller forfatter er litt vanskelig tilgjengelig. Da er det lett for å tenke i termer som "elitistisk", noe som ikke akkurat gjør den lesermessige dørstokkmila kortere. Da er det veldig kjekt med ulike påskudd for å komme i gang! For eksempel skulle jeg reise til Tyskland tidligere i år, og det var ei god anledning til å ta med romanen Buddenbrooks (1901) av Paul Thomas Mann (1875-1955) i kofferten, ei bok jeg lenge har hatt lyst til å lese, men ofte har utsatt.
Buddenbrooks, av og til også utgitt under tittelen Huset Buddenbrooks, med undertittelen "en families forfall", er først og fremst en familiesaga. Vi følger familien Buddenbrooks over fire generasjoner, fra året 1835 til omtrent 1877, der familien gradvis smuldrer opp og går fra det storslåtte til det stusselige. Og det er slettes ikke noe jeg påstår eller avslører - det ligger allerede i tittelen og står bakpå boka. Det er et reelt, mangslungent forfall ute og går, en nedadgående spiral, og det henger en tydelig determinisme over verket. Den er ikke fullt så besk og overhengende som for eksempel i Hellemyrsfolket av Amalie Skram (1846-1905), men det er determinisme like fullt. Likevel slutter leseren aldri å håpe!
Familien Buddenbrooks er, ved romanens åpning, i tillegg til å være en fornem familie med høy sosial status der pater familias innehar mange viktige maktposisjoner i byen, også et veletablert og suksessrikt handelshus. De er kjent for sin handel med mange forskjellige varer, som korn, og det er tydelig at de både har kunnskaper, ferdigheter og flaks. Navnet Buddenbrooks betyr noe, deres ord er et løfte som alltid innfris, de både gir kreditt og handler på kreditt og innbyr til respekt, nærmest ærefrykt. Å besøke deres hus, i en av deres mange middager og selskaper, er ikke noe som er alle forunt. Men bak den meget velfriserte fasaden, fins det flerfoldige motsetninger, utfordringer og rifter. Etter hvert som årene går, blir disse til sprekker og seinere til digre kløfter, og en polert fasade er ikke lenger mulig å opprettholde. Den krakelerer i takt med at menneskene tar stadig dårligere valg. Men det tar tid å komme dit, og forfatteren skildrer disse nærmest umerkelige glidningene med stor presisjon.
Og dette med fasade er svært viktig i boka, for mye av teksten handler om hvordan en oppfattes av en sjøl og sine nærmeste, hvordan en vil bli oppfatta utad og hvordan en faktisk oppfattes av andre. Av og til er det store sprik! Leseren sitter så igjen med sin oppfatning av det hele, og kan pusle sammen helheten og se disse bittesmå trappetrinnene. Hele familien Buddenbrooks har vært vant til at den sosiale trappa går oppover, de tar det nærmest som en selvfølge, og de merker det ikke med en gang når det begynner å gå nedover. Det er små ting, hele veien, som hvem de er på hils med på gata, hvor mange tjenere de har, hvor mange retter de kan servere i et selskap, hvor omfattende julefeiringa er, hvor mange rom de har råd til å varme opp og så videre. Hver for seg sier ikke disse eksemplene så mye. Men til sammen sier det veldig mye om hvilken sosiale klasse de tilhører, og hvorfor. Og dette klasseperspektivet er det viktig å ha med seg inn i teksten.
Boka er svært velkjent, har solgt ekstremt godt og blei trukket fram av Svenska Akademien da Thomas Mann i 1929 mottok Nobelprisen i litteratur. Det er veldig uvanlig til å være en debutroman! Bare ved å søke på tittelen på nettet, kan en få mange handlingsreferater. Jeg skal derfor ikke begi meg inn på så mye av det nå. Det jeg vil framheve, er hvor lett dette er å lese! Fire generasjoner høres kanskje forvirrende ut, men er det ikke. Vi kommer inn i boka når generasjon nummer én (Johann og kona Antoinette) er godt voksne, og vi følger deres voksne barn, generasjon to (sønnen Johann og kona Elisabeth), og deres tre barn (Thomas, Christian og Antonie), som er generasjon tre og små barn når boka begynner. Deres barn igjen er generasjon nummer fire. I tillegg har boka naturligvis et stort persongalleri, men det er aldri kaotisk eller vanskelig å henge med. Teksten flyter, er interessant og engasjerende, og er full av historisk korrekte detaljer.
Og det at det historiske er så tydelig på plass, både når det gjelder bybildet, gater og hus, eksteriør og interiør, kommer av at Mann sjøl vokste opp i den tyske handelsbyen Lübeck, der han var nest eldste sønn i en velstående og velkjent kjøpmannsfamilie. Han bruker mange av sine egne erfaringer og store deler av sin egen familiehistorie i romanen Buddenbrooks. For eksempel sies det at relasjonen mellom Hanno og faren er basert på Manns forhold til sin egen far, Thomas, og at mange av innbyggerne i Lübeck var modeller for personene vi møter i Buddenbrooks. Da Mann var 18 år, døde faren hans brått. Derfor er det god grunn til å tro at Mann også erfarte deler av et slikt sosialt fall som han skildrer og viser fram gjennom romanen.
For hvor mye kan egentlig skje på fire generasjoner? Ekstremt mye, om vi skal tro Thomas Mann. Og hvordan kan en hel familie, ei ætt, ramle fra pidestallen og ned i søla, fra alt til ingenting, fra konsul og senator til fattiglem og tyfussmitta? Jo, gjennom ei lang rekke tilfeldigheter, være seg feilslåtte avtaler, ukloke satsninger, lav avkastning, uflaks, dårlige ekteskap, svindel og bedrag, og gjennom synder som grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri og hovmod. Det siste er svært viktig. Flere av familiemedlemmene hever seg konsekvent over alle andre, nærmest helt uten grunn, og det er til tider pinlig å lese om. Særlig ille her er Tony, altså datteren Antonie i generasjon nummer tre. Vi følger henne og søsknene gjennom hele boka, og der brødrene kan skilte med hver sin tydelige utvikling, forblir Tony på mange måter et barn gjennom hele boka. Det sier mye om hvordan hun er oppdratt, og hvilke krav som ikke stilles til en konsuldatter, hvis formål er et godt gifte og å sikre arvinger.
Buddenbrooks er et svært gjennomført og helstøpt verk skrevet i tredjeperson. Språket er nydelig, variert og glidende, og spenninga i teksten ligger aldri i hva som skjer, men hvordan det skjer, og hvordan dynamikken mellom personene utvikler seg og trekker historia videre. Thomas Mann bruker pauser effektivt, både i form av tankestreker og prikker, som - og ... . Det gjør at teksten er lettere enn jeg forventa, og at leseren får luft i det som ellers kunne vært et nokså massivt verk. For 572 sider fordelt på elleve deler, kunne fort blitt tett og intenst. Med bevisste pauser og tilstrekkelig med luft, blir det mangslungent, sammensatt, levende, rørende og oppriktig.
Min utgave er utgitt av Bokklubben, oversatt av Per Svein Paulsen (1928-2013) i 2005 og har et kjempefint innledende essay av Helge Jordheim (f. 1971), der både boka og Mann blir satt inn i en tydelig kontekst. Jordheim gjør også rede for sentrale begreper, som borgerlighet og dannelse, og betydninga av disse. På mange måter skulle jeg ønske essayet var et etterord framfor et forord, slik at ikke leseren fikk så mange føringer. På andre måter er jeg veldig glad for kunnskapen Jordheim formidler og for knaggene han gir meg på vei inn i et av vår tids viktigste og fineste verk.
