Hamnet

Bildekilde: Bokelskere

En sjelden gang i løpet av et leserår, kanskje til og med et leserliv, kommer en over ei bok som treffer så sterkt at den er vanskelig å skrive om, eller i det hele tatt forsøke å sette ord på. Den kan være vanskelig å snakke om med andre, vanskelig å beskrive, kanskje også vanskelig å forholde seg til. Uten forvarsel blir en kasta tilbake til leseropplevelsen, til det såre, til det rørende, uten å kunne søke ly eller forsvare seg. Brått gjenopplever en det mest intense ved lesinga, jagende og nådeløst. Og for min del er det da nesten så jeg må sette meg. Gåsehuden kommer, og jeg er like ved å begynne å grine. Og det sier mye om hva romanen Hamnet er for meg.

Rammene er nokså enkle. Den irske forfatteren Maggie O'Farrell (f. 1972) har skrevet ei bok om den britiske dramatikeren William Shakespeare (1564-1616). Da sier det seg sjøl at dette er en historisk roman, og at forfatteren, på grunn av manglende kilder, har måttet dikte mye. Det er ikke så mye som er kjent om Shakespeares barndom og ungdomstid, og av og til er kildene tvetydige og må tolkes. Like fullt baserer O'Farrell seg også på en del historiske fakta som hun redegjør for bakerst i boka. Det gir tyngde til romanen, også som et troverdig verk.

Viktigere enn William sjøl, er faktisk Agnes. Vi kjenner henne bedre som Anne Hathaway, kona til William, men i denne boka heter hun Agnes. Hun er den som bærer historia, og som langt på vei er bokas fokaliseringsinstans, som sanser og ser, og som vi kommer tett på gjennom tredjepersonsskildringene. Av og til ser vi det ikke fra hennes synspunkt, og da kommer vi videre til han som boka er oppkalt etter, nemlig Hamnet. Hamnet er barn av William og Agnes, deres eneste sønn og den ene halvdelen av et tvillingpar. Tvillingsøsteren heter Judith. Når vi kommer inn i historia, er Judith og Hamnet elleve år gamle. Pesten har kommet til Stratford-upon-Avon. Og Judith blir sjuk.

Samtidig som dette utspiller seg, i historias nåtid, får vi også fortellinga om hvordan William og Agnes møtes, velger hverandre og skaper seg et liv, uten at dette ønskes eller støttes av noen av familiene deres - det er snarere det motsatte. William er en ulykkelig latinlærer som forsøker å skolere landsbyens bedrestilte gutter, ikke alltid med hell. Han bor hjemme med familien sin, der faren, hanskemaker John, er nokså alkoholisert og tyrannisk. Agnes holder til i sitt barndomshjem, gården der hun er vokst opp. Men verken mor eller far er i live lenger, og den som har all makt, er farens enke Joan. Hun er maktsjuk og kjip, og behandler Agnes som en gratis tjener, en kroppsarbeider som kan gjøre det tunge, vonde, skitne arbeidet. Både Agnes og William er ensomme, og trenger så sårt en å støtte seg på.

Disse to fortellingene veves sammen på en uhyre fininnstilt og elegant måte og utgjør første del av boka. Så ender første del. Hamnet går bort, noe som står allerede på baksida av boka. Spenninga ligger aldri der, i hvem som dør, for det veit vi jo. Spenninga ligger i hvordan alt utarter seg og henger sammen, hva som fører til at William Shakespeare blir nettopp William Shakespeare, og hvilke enorme omkostninger det har for hans nærmeste. For Agnes. Som ønsker et liv i fellesskap, og får et liv der hun stort sett er aleine, mens ektemannen er tre dagsritt unna, i London, og skaper seg et navn. 

Vi kommer svært tett innpå Agnes som menneske i romanen. Vi er med på barnefødslene og smertene, vi er med når hun sanker honning og plukker urter, vi er med når hun går gjennom Stratford-upon-Avon, når hun lager avkok og omslag, når hun tenker på William og forsøker å forstå hva han driver med. Hun kan knapt skrive -.  Og vi er med når hun kjemper for barna sine, for Judith som alltid har vært så sjukelig, for Hamnet, som tar hennes plass, og vi er med i den enorme tomheten etterpå.

Del to tar for seg tomheten. Den tar for seg apatien, lengselen, desperasjonen, raseriet, fortvilelsen, sorgen. Alt det som det nesten er umulig å sette ord på, for følelsene er så sterke at en må sette seg, kaste opp, vrenge alt ut av seg for å se om det hjelper, om følelsene blir borte da? Hvordan går det an å leve videre, etterpå? Hvordan fins det overhodet et etterpå? Og hvordan skal Agnes klare seg, når William igjen drar? Penger hjelper ikke, hus hjelper ikke, urtehage hjelper ikke. Hamnet er fortsatt borte. Han på sin side kan ikke la være å dra. Han må bort, for i Stratford-upon-Avon er alt bare vondt. Han må jobbe seg igjennom dette, skrive, skrive, skrive.

Slik glir de fra hverandre, og det er så sårt og vakkert skildra hvordan de ikke finner sammen når de trenger hverandre mest. Agnes som mister seg sjøl, Agnes som ikke finner mening i noe, Agnes som bare minnes gutten sin, håret hans, samme farge som Judiths, lukta hans, lyden av beina hans over golvet, nedover gata, stemmen hans. Agnes som reiser seg og ser etter han, kommer han nå? Hun ser han. Og så fins han ikke. Agnes framstår som ekstremt troverdig, og skildringene av henne traff meg så det gjorde vondt. Plutselig var det ikke en historisk roman, og året var ikke 1596, det blei her, nå, og jeg er sammen med Agnes, jeg kjenner fortvilelsen hennes, jeg er i det samme identitetskaoset, hennes smerte er min smerte. Hvordan kan jeg fortsette å være mamma, når jeg har mista et barn? Så ille og så fantastisk var det å lese boka. Og fortsatt har jeg ikke kommet til slutten, som nærmest på en majestetisk måte, og samtidig helt nedpå, topper det hele. Men hvordan O'Farrell avrunder det hele, skal jeg ikke avsløre her.

Hamnet (norsk utgave ved Kirsti Vogt (f. 1971) i 2021), er uten tvil den fineste, vakreste, vondeste og mest intense romanen jeg har lest på flere år. Forfatteren behandler temaet, å miste et barn, så ydmykt og respektfullt, og hun skriver helt nydelig, men uten at det bare glir. Det er motstand i teksten, og av og til et press som er ubehagelig, det er språkrikdom og pussige detaljer, det er humor, det er konflikter, det er vonde hentydninger og smertefulle minner. O'Farrell er teknisk overlegen - komposisjonen i romanen er svært bevisst og utrolig effektfull. Hun turnerer både ulike tidsplan, flere personer, tidskoloritt og historiske detaljer, for eksempel i forhold til kjønn og klasse, og resultatet er enestående. Romanen er svært kompleks, har mange lag og kan gjerne leses flere ganger.

Hamnet er ikke ei kosebok, men den er ei nødvendig bok. Den er ei bok som tar vare på sårbarheten vi alle har og kjenner på i møte med den uforutsigbare, skremmende og vonde døden, og som minner oss om hvor viktig det er å bevare håpet.