Landet mot nord

Bildekilde: Bokelskere

I disse nasjonaldagstider passer det ekstra godt å ta for seg sakprosautgivelsen Landet mot nord. 1000 år - 22 personer - én historie. Boka kom ut på Spartacus i 2020, og er skrevet av historiker og forfatter Mona Renate Ringvej (f. 1970). 

Hva er egentlig norsk historie? Hva er vår historie, som ett folk og en nasjon? Hvilke historiske og kulturelle bånd, linjer, ideer og tradisjoner er vi bærere av, og hvilke må vi sørge for ikke går tapt? Landet mot nord. 1000 år - 22 personer - én historie er ei ganske annerledes norgeshistorie der rammene gis i tittelen. Framfor å se på de lange linjene og ta for seg ulike sosiale, politiske, kulturelle og økonomiske faktorer, som historikere ofte gjør, undersøker Ringvej her enkeltmenneskers hverdag og levevis.

Ringvej har, som det står i tittelen, tatt for seg 22 ulike personer. Hun går fram kronologisk og vever deres liv sammen til en slags "ny" variant av historia. Jeg skriver "ny", for det er ikke mye nytt her. Det nye er kun måten det er satt sammen på. Hvordan Ringvej har valgt ut de menneskene hun skriver om, er uvisst, for det står det ikke mye om. I mange tilfeller kunne hun kanskje like gjerne valgt en annen. Mest påfallende er at hun kun har sju kvinner, som inkluderer en sagnskikkelse, og at hun til stadighet framhever det samiske eller andre minoriteter.

Boka er delt inn i fem hoveddeler med hver sine tematiske hovedoverskrifter. Personene Ringvej har valgt seg ut, er som følger: I del 1 møter vi høvdingen Einar Tambarskjelve (980-1050), kong Olav Kyrre (1050-1093), Kristin Sigurdsdatter (1125-1178), som var kongsdatter og kongemor, og den islandske høvdingen, politikeren og sagaskriveren Snorre Sturlason (1178-1241). Ringvej skriver konsekvent Sturlasson med to s-er i sin bok, mens så og si alle andre kilder skriver Sturlason. 

I del 2 finner vi far og sønn - faren er kong Håkon Håkonsson (1204-1263) og sønnen er kong Magnus Håkonsson Lagabøte (1238-1280). Sammen bygde disse to landet med lov, noe alle som har fulgt med de siste åra godt kjenner til. Landslovsjubileet var i 2024, og da var det 750 år sida Magnus Lagabøtes landslov var ferdig. Videre følger dronning Eufemia av Rügen (1280-1312), sagnskikkelsen Jostedalsrypa, som er helt uten historisk belegg, men som er knytta til Svartedauden i 1349, Eindride Erlendsson (omtrent 1360-1440) og Amund Sigurdsson Bolt (1400-1450). 

I del 3 handler det om Inger Ottesdatter/Ingerd Ottesdotter, bedre kjent som Fru Inger til Austrått - gjort til Østråt i en viss Henrik Ibsens teaterstykke (1475-1555), ekteparet Absalon Pederssøn Beyer (1528-1575), prest, forfatter, historiker og lærer, og Anne Pedersdatter (omtrent 1530-1590), prestefrue, mor, klok kone og til slutt brent som heks, samt Mandrup Pederssøn Schønnebøl (1603-1682), en embetsmann med både militær og juridisk bakgrunn. Sistnevnte var det veldig interessant å lese om.

I del fire blir vi bedre kjent med det som for meg var bokas mest fremmede navn, nemlig Henrik Olofsson Lehmoinen (1670-1740), en heller ukjent finne som kanskje, eller kanskje ikke, hadde noe å si da grenseoppgangen mellom Norge og Sverige blei satt. Neste navn er Jacob Christian Bie (1738-1798), en heller uviktig forfatter, og Michael Rosing (1756-1818), den eneste skuespilleren i utvalget til Ringvej. Ingen av disse var det særlig spennende å lese om.

I femte og siste del skildres den polske flyktningen Adam Dzwonkowski (1815-1885), som slår seg opp som boktrykker, forfatter og kvinnesakskvinne Camilla Collett (1813-1895), samiske Elsa Laula Renberg (1877-1931), som både dreiv med reindrift, virka som jordmor og var opptatt av at samene måtte organisere seg, den russisk-jødiske flyktningen Moritz Rabinowitz (1887-1942), som var forretningsmann i Haugesund før han blei deportert og seinere drept i Sachenhausen, og til slutt visesanger og lyriker Alf Olafsen, bedre kjent som Alf Prøysen (1914-1970).

Og allerede her har de fleste med ei viss historisk oversikt faktisk fått størstedelen av boka. Og har en noen knagger å henge dette på i tillegg til de som dukker opp mentalt når en leser innholdsfortegnelsen, trenger en egentlig ikke å lese boka. Såpass lite nyskapende er den. Men Ringvej skriver lett og ganske godt, og gir en artig inngang til norsk historie. Så får en bare bære over med spekulasjonene hennes, og det at hun ofte stiller spørsmål vi umulig kan vite svaret på - som hva den eller den tenkte i det og det øyeblikket. Det er mulig hun forsøker å engasjere leseren på den måten, men for meg blir det mest irriterende. 

Boka er for all del lesverdig, men jeg har ei viktig innvending. Den er at dette rett og slett er for langtekkelig. Boka er på 542 sider, hvorav de siste førti er noter og kilder. Men i kapitlene er det mange repetisjoner, som om leseren ikke husker det hun nettopp leste i avsnittet over, på forrige side eller tre sider før det igjen. Det er skuffende at forfatteren har så lite tillit til leserne sine, og gjentar seg sjøl om og om igjen! Mellom kapitlene er det heller ikke alltid så gode overganger, og det er repetisjoner mellom kapitlene også. Det virker rett og slett som om Ringvej har skrevet dette som en rekke enkeltstående minibiografier framfor ett større verk, og derfor stadig helgarderer seg. Det bærer i alle fall boka preg av når en leser den fra perm til perm og har normal hukommelse. Men det blir for mange gjentakelser. Ringvej kunne trolig kutta i alle fall femti-åtti sider uten at leseren ville merka særlig forskjell. 

Landet mot nord er pent og ordentlig satt, og er visuelt innbydende å lese. Det at forlaget har tatt seg råd til litt pynt i form av illustrasjoner ved hoveddelene og ved hvert kapittel, har faktisk en del å si for leseropplevelsen. Det gir et høytidelig og forseggjort inntrykk, og trekker tankene mot gamle historieverk, som for eksempel Snorres kongesagaer. Bortsett fra disse illustrasjonene, og ei nydelig forside, mangler boka bildemateriale. Svært mange fagbøker har mye mer, så det at alt er utelatt, understreker det skjønnlitterære aspektet av utgivelsen.

Landet mot nord passer for deg som vil bli kjent med norsk historie, som er interessert i enkeltskjebner heller enn tradisjonell historie og som setter pris på å lese litt stykkevis og delt. Jeg vil også tro at boka kan passe godt for ungdom, som kanskje ikke har alle knaggene på plass ennå, og som trenger noen repetisjoner underveis. Om du derimot kjenner norsk historie godt, ville jeg heller gått for ei anna bok. 

Bodvars saga

Bildekilde: Bokelskere

Jeg hadde først tenkt til at jeg ikke skulle skrive om denne trilogien, men så kan jeg ikke la være. Det er ei god stund sida jeg blei ferdig med bøkene, men de henger på en eller annen måte fortsatt litt i. Hver gang jeg går forbi det tjukke trebindsverket, kan jeg ikke la være å bla litt. Jeg leser et avsnitt her og en dialog der, jeg gjenleser og gjenopplever møtene med Bodvar, Torstein, Hallveig og ikke minst den gamle Egil. Menneskene er svært levende, og de er veldig fascinerende uansett om de rir, kjemper, krangler, grubler, skriver, diskuterer, ler eller faller til ro. 

Når vi kommer inn i historia, er Bodvar i sin fjortende sommer. Han er en høyvokst, stor gutt, allerede en mann på så mange måter, sett med datidas blikk. Men fordi han vokser opp i fattige kår sammen med besteforeldrene sine, er født utafor ekteskap og er frillesønn, har han ikke akkurat gode forutsetninger for å få et flott liv. Det er snarere slik at han må kjempe seg fram her i verden med alt han eier og har. Mye må han tåle, mye må han utholde, og mye må han late som han verken forstår eller hører. For ellers blir han så sint, Bodvar. Så fryktelig sint, det er som om det svartner helt og berserken raser gjennom kroppen.

Og slik er det. Helt fram til Bodvar en dag møter en fremmed mann. En fremmed, staselig og rik mann. På en eller annen måte skjønner Bodvar at det er noe med denne mannen. Og det viser seg jo at denne mannen er Torstein, Bodvars biologiske far. De ligner, sjøl om Torstein er lys og Bodvar er mørk som mora, Ravnhild. Torstein bestemmer seg brått for å ta til seg Bodvar, som esler til å bli en skikkelig kar, og henter han ut fra de trygge omgivelsene på besteforeldrenes fattige gård, til sin egen storgård, sin egen hustru og alle deres felles barn. Blant dem den jevnaldrende Skule, som stirrer så stygt, så stygt på Bodvar. Som om Bodvar noensinne har gjort han noe! Nei, det har han jo ikke. Men Skule forsvarer bare seg sjøl, sin rett og sin arv. Tenk om denne inntrengeren skal ta hans plass! De to ungguttene driver med idrett og våpenleik, stadig mer ivrige og ute etter å vise seg, Bodvar alltid litt sterkere, litt raskere, litt bedre. Det som begynner som munnhoggeri, glir fort over i reine slagsmål. Begge er sterke og strie. Begge vil hevde seg. Begge er Torsteins sønner.

Det ender med at Bodvar plutselig sendes fra Borg - frillesønnen må vike for den ektefødte - og plasseres på Mosfell, hos Torsteins søster Tordis. Det som han er sikker på skal bli hans undergang, blir nettopp ikke det: På Mosfell blir Bodvar kjent med bestefaren sin, Egil Skallagrimsson, som også bor der. Egil er svært gammel og skjør på mange måter, men fortsatt helt klar i toppen. Og han er veldig interessert i å bli kjent med barnebarnet sitt, som han forstår har ei kraft Torstein ikke har, men som Egil sjøl også innehar. De to tilbringer mange timer sammen, de holder hverandre med selskap, de snakker, de leser, og Egil lærer Bodvar alt han kan, om både sagaer, guder, skaldskap, historie og runer. Slik han i sin tid lærte sin egen sønn Bodvar alt han kunne -.

I løpet av de første søttifem sidene som jeg viser til her, bygger forfatter Vera Henriksen (1927-2016) opp hele Bodvars livshistorie - Bodvars saga. Trebindsverket består av titlene Odins ravner, Spydet og Ravn og due, som utkom i henholdsvis 1983, 1984 og 1989. Bodvar er en kompleks romanperson som fanges i spennet av hvem han var og hvem han blir, hvem andre tror han er og hvem han sjøl mener han er. Er han bare en frillesønn? Eller er han barnebarnet til selveste Egil Skallagrimsson? Går det an å være begge deler? Går det an å være sin egen, og ikke like det en stammer fra? Går det an å gjøre som opphavet, uten å være opphavet? Går det an å gå sin egen vei? Hovedtema nummer en, slik jeg ser det, er identitet.

Men identitet som hvem? Bodvar konfronteres ofte med egne meninger, tanker og handlinger gjennom hele verket. Og etter hvert som det strammes til på Island, blir det vanskeligere og vanskeligere å holde på et hedensk tankesett. Det er også noe med kristendommen som Bodvar ikke klarer å la fare. Samtidig er han en Odins mann, akkurat som Egil. Det sverger han troskap på. De er krigere. Skalder. De søker kunnskap. Men de er ikke alltid gode, og de tar ikke alltid gode valg. Det blir et lodd å bære for Bodvar. Bodvar er også på Alltinget når kristendommen innføres, og Henriksen skildrer nøyaktig det politiske bakteppet som gjorde denne endringa mulig. Omveltninga forut for og tida som følger etter innføringa er krevende for alle parter. Bodvar balanserer nytt og gammelt som døpt hedning, men lar seg stadig presse nærmere og nærmere en endelig avgjørelse. Hovedtema nummer to er tro, og er tett sammenvevd med identitetstematikken. Går det an å være kristen og tro mot Odin på samme tid? Går det an å ta imot en kristen Gud og samtidig drepe sine fiender etter norrøn skikk?

Hovedtema nummer tre er ære, igjen tett forbundet med ovennevnt tematikk. Det er nemlig slik at kristendommen og hedendommen har svært ulike æreskodekser, og det er vanskelig å forholde seg til to ulike kodekser på samme tid, særlig når de av og til gir motsatt svar på samme spørsmål. Men det var realiteten for Bodvar - og mange andre - og det må ha vært både forvirrende og krevende. I roman nummer to, Spydet, finner vi et godt eksempel. Bodvar er i viking. Han har lagt ut fra Island med barndomskompisen og blodsbroren Bjørn, og de eier skip sammen. På reisa møter de Donkad, en mann Bodvar har svært stor glede av å snakke med. De får et tett og godt vennskap, og de snakker mye om tro og andre kulturer og skikker. Bodvar er nysgjerrig, og Donkad forklarer. Bjørn blir etter hvert sjalu fordi Bodvar er så mye sammen med Donkad, og beskylder Bodvar og Donkad for å være ragr - homofile (kar som lar seg bruke som kjerring). For å forsvare sin ære, er Donkad etter førkristen tankegang nødt til å ta livet av Bjørn. Og Bodvar er, som Bjørns blodsbror, igjen etter førkristen tankegang, pliktig til å ta livet av Bjørns banemann. Donkad forstår Bodvars kvaler og gjør det enkelt for han: Han lar seg drepe. Men det gjør det egentlig bare verre for Bodvar. Fulgte han da æreskodeksen? Hvilken? Gjorde han rett eller galt? Kunne han redda ett liv, eller to? Kunne han ofra seg sjøl? Og hvordan forklare Donkads offer? Henger det sammen med tro eller ære? Slik flettes alt elegant sammen til ei helhetlig framstilling av en nokså moderne mann.

Den som kjenner sin historie, vil gjenkjenne navnene Egil Skallagrimsson og Bodvar Egilsson for å nevne to av de mest omtalte. Det er nemlig slik at disse to er reelle historiske personer i Henriksens skjønnlitterære fortelling. Det samme gjelder svært mange andre i teksten, som Helga (seinere blir hun kjent som Helga den fagre og har ei viktig rolle i Soga om Gunnlaug Ormstunge), jarlene, kongene, biskoper, prester, hirdmenn med mer. Henriksen er helt tydelig på hvem hun dikter fritt om - som vår Bodvar - og når hun forholder seg til de tilgjengelige kildene. Hun skriver også åpent om når hun har vært nødt til å justere noen upresisheter i kildematerialet for å få fortellinga om Bodvar til å gå opp med tanke på tidslinje og kronologi. Bakerst i bøkene finner en derfor både kilder (deriblant Snorre Sturlason, som Henriksen har laga en stilig intertekstuell forbindelse til), ordforklaringer, navneliste og kart. Kartene var definitivt noe av det jeg kikka mest på, for å følge hvordan Bodvar ferdes i ulike landskap.

Sjøl om jeg hittil har vært innom mye, både når det kommer til tematikk i romanene, persongalleriet og noe av den rike handlinga, er det bare en brøkdel av det som er Bodvars saga. Dette er rett og slett innholdsrike bøker med svært mye å lære for en interessert leser - og det helt uten at det går utover lesverdigheten. Henriksen klarer hele veien å holde teksten både interessant, spennende og tilgjengelig. Så, om du liker historiske romaner, om du liker komplekse personer og indre utvikling, om du liker grubling, tro og tvil, eller om du bare ønsker et godt univers å være i, da er dette bøkene for deg.

Kongespeil

Bildekilde: Bokelskere

Speil, speil på veggen der,
hvem er mektigst i landet her?

Vi skriver 1066 og svaret er sjølsagt Harald Hardråde (1015-1066). Han er kongen, sterk og frykta. Han er upålitelig, urimelig og umettelig. Nye områder skal herjes, okkuperes, kues! Med skip, sverd og slag farer han fram som ei mare, med dragekrot i stavnen, raslende brynje og blinkende hjelm. Gud og Jesus kan ha seg langt pokker i vold, her er ikke plass for slike mjuke greier og kvinnelige dygder! Gi han heller et saftig blot -. Så kan han, Harald, være den største kongen av alle, koste hva det koste vil!

Taktisk, viljesterk og kravstor er han, i ett og alt. Ellisiv har ikke så mye hun skulle ha sagt når Harald får det for seg å utkalle leidangen for å segle til England på et nytt hærtog. Så ufattelig mange skip! Så ufattelig mange unge gutter -. Ellisiv kjenner Harald godt etter mange års ekteskap. Hun har aldri vært redd for å si sin mening. Også nå protesterer hun, hun trenger da vel ikke være dronning i England også! Men Haralds snakk er så overbevisende. Han er tross alt den som er best egna til å ta makta. Og det er ustabilt i England nå. Tenk hvilket rike han vil få!

De legger ut fra Norge med god bør. Med på kongeskipet er dronning Ellisiv. Hennes og Haralds to døtre er også om bord. Maria er nesten voksen og trolova med en dyktig og god mann på et annet skip. Veslejenta Ingegerd, oppkalt etter Ellisivs svenske mor, er mest med ammen sin. På toktet er også Haralds frillesønn Olav, som en slags nestkommanderende. Han skal endelig få farga sverdet rødt! Den andre frillesønnen er igjen i Norge for å skjøtte kongsnavnet.

På Orknøyene stanser leidangen for å vinne mer støtte hos jarlen. Flere skip slutter seg til den veldige flåten i havgapet. Atter en gang stevner de mot England. Men denne gangen må Ellisiv se dem fare. Harald har bedt henne så vakkert om å egge han til strid, slik som før, sjøl om det strider mot hennes kristne tro. Hun ber om å få slippe, vil ikke bære ansvaret for slikt. Men Haralds vesen er vinnende. Og Ellisiv husker de mange slagene hun har sett og vært i. Stridslarmen. Blanke sverd som glimter i sola før de treffer hverandre med harde hugg. Lukta av blod. Haralds kropp over hennes etterpå. Så sterk. Uovervinnelig.

Dagene går uten nytt fra England. Ukene også. Det som skulle være en kort, brå kamp, nærmest som et strandhugg å regne, virker å gli over i noe annet. Ellisiv ser stadig mot horisonten, etter skip, etter tegn. Men ikke annet enn fugler kommer glidende. Bølgene slår mot fjellknauser og stup, steiner og fjell, ustanselig. Alltid brusende, sprutende, i veldige kast. Vinden farer hardt over det øde landskapet. Regnet pisker henne i ansiktet. Så ser hun det. Seglet. Stavnen. Skipet.

De segler langsomt, skipene som kommer. De er ikke mange. Ellisiv speider med stivt blikk etter kongeskipet, etter merket, etter Harald! Men skipet kommer ikke. Harald kommer ikke. Og budet hun får høre, etterlater henne i en vektløs tilstand midt i mellom drøm og våkenhet. Som dråpene som løsriver seg fra bølgene idet de slår mot land, faller hun.

Hele Norges sagadronning Vera Henriksen (1927-2016) skriver med Kongespeil (1980) fram ei mektig og troverdig historie om en av Norges barskeste konger. Men vi får ikke den tradisjonelle fortellinga her, slik den er ført i pennen av Snorre Sturlason (1179-1241). Nei, her kommer Ellisivs egen versjon, der Haralds tause år får språk, der Haralds handlinger får farge, der hans tanker forklares og der vi også forstår følelsene til denne mannen, hvis overmodige åtak på England skulle ende vikingtida som æra her i Norge. Og desto viktigere handler romanen om Ellisiv, Haralds hustru fra Kiev (1025-1067) og hennes liv, først som barn og ungdom i sin hjemby Kiev, der faren Jaroslav (978-1054) var konge, dernest som dronning i Norge og deretter som degradert dronning i eksil, fratatt heder og ære, penger, makt, personlige eiendeler, smykker og til og med sine egne barn.

Smerte er altså noe hun er vant til, denne Ellisiv. En må kanskje kjenne på det, om en skal leve med Harald, som alltid har baktanker og sin egen agenda, som bruker menneskene rundt seg slik han vil og nærmest kaster dem fra seg etterpå. Men Ellisiv nekter å la seg kaste, og skaper seg et liv på ny. Hun er sterk i vilje og sinn, kanskje det er derfor hun ikke eier slik frykt? Likevel blir hun fullstendig perpleks når hun mottar nyheten om Haralds fall. Sjøl om hun nesten venta det -.

Hun frykter dette nye livet. Livet uten Harald, hennes livs kjærlighet, som hun trassa seg til å gifte seg med for mer enn tjue vintre sia. Og i sin kaotiske, bunnløse sorg, gjenkjenner hun en annen som sørger. Frillesønnen Olav, sønnen etter Harald og Tora. Tora, som tok hennes plass -. I øya til Olav ser Ellisiv mye av seg sjøl. Hun ser raseriet hun levde med så lenge. Hun ser beundringa. Hun ser savnet. Olav og Ellisiv møtes i Haralds ettermæle, i rotet av følelser og lengsler, i intensiteten som fins i kjærlighet og hat. Og i sitt forsøk på å forstå Harald og hans liv og akseptere at han nå er borte, ender Ellisiv opp med å fortelle sin egen historie.

Romanen er fint utforma og materialet er godt disponert. I starten tar Henriksen seg tid til å bli kjent med personene, og vi loses forsiktig, men bestemt inn i vikingtida, og blir gradvis presentert for konfliktene som danner bakteppet for historia som skal følge. Når vi seiler ut på havet, har vi allerede etablert Harald som kompromissløs og kan hende litt farlig, mens Ellisiv er en mer usikker på. Er hun mjuk og svak, er hun klok nok til å holde tann for tunge og velge sine kamper, eller setter hun Haralds jordiske liv over sitt eget åndelige? I perioden på Orknøyene blir vi mer kjent med både henne og Olav, forholdene der, prestene, været og landskapet. Henriksen balanserer naturskildringer og Ellisivs psyke på en mesterlig måte. Deretter tar teksten mer og mer form av en dialog, av og til rein monolog, der Ellisiv forteller og forklarer, og der både hun og Olav konfronteres med sitt eget forhold til den avdøde. Men går det an å hate og å elske samme menneske på samme tid?

Kontrastene mellom den stormannsgale og brutale kongen, den erfarne og djupt troende dronninga og den unge og ydmyke frillesønnen er store. Likevel makter Henriksen å få fram komplekse personligheter hos dem alle, slik at vi som leser ikke bare ser dem for oss, men også lever oss inn i fortellingene deres og tror på dem. Ellisivs historie formidles hele tida i tredjeperson, men oppleves nesten som en førstepersonsfortelling. Den er spennende og tett, og vi blir godt kjent med Ellisiv. Hun er en sympatisk og pålitelig forteller, sjøl om en ikke alltid liker det hun har å si. Henriksen lar Ellisiv beholde et historisk sus, samtidig som hun uttrykker følelsene og tankene sine på en slik måte at det ikke er vanskelig å forstå henne.

Henriksen har benytta seg av mange kilder for å få til et mest mulig korrekt historisk bakteppe, og denne grundigheten avspeiles når Ellisiv kommer inn på detaljer i sin personlige historie. Her er det mange navn og årstall å holde styr på, og da er det både spennende og imponerende når dette stemmer overens med andre middelalderkilder. Henriksen har også fletta inn flere skaldekvad i teksten for å skape et mer autentisk preg. Ikke bare var det en vanlig uttrykksform gjennom mange hundre år og en ettertrakta kunst mange beherska, men Harald var også en svært god skald sjøl. Noen av kvadene i teksten tilskrives han, noe som gjør teksten enda mer spennende. Andre har Henriksen skrevet sjøl, og også disse fungerer. Bakerst i boka finner en mer informasjon om personer, hendelser, kilder, begreper og steder, noe som er flott for en vitebegjærlig leser. Også den velvalgte tittelen får et par linjer.

Kongespeil er en interessant, drivende god og spennende fortelling om ei kvinne midt i livet, der hun skuer bakover for å kunne håndtere nåtida, og samtidig inviterer leseren med på refleksjonene hun foretar seg. Perfekt lesing en stille søndag.

Alfabetlesing: Jakten på Sigurd Jorsalfare

Bildekilde: Bokelskere

I fjor høst leste jeg min første bok skrevet av historiker og forfatter Øystein Morten (f. 1973), Jakten på Olav den hellige (2013), som jeg fikk for en del år tilbake. Og den boka var så bra at jeg ikke klarte å vente særlig lenge med å lese bok nummer to skrevet over noenlunde samme lest, nemlig Jakten på Sigurd Jorsalfare (2014).

Som tittelen sier, er det altså Sigurd Jorsalfares historie Morten nå forsøker å nøste i. Morten bruker samme teknikk som sist. Han går igjennom alle kjente kilder, som for eksempel kongesagaene av Snorre Sturlason (1179-1241), på jakt etter spor. Deretter utvider han søket til å innbefatte mer ukjente, eksterne kilder, som for eksempel britiske og irske krøniker, dagbøker, brev og memoarer. Han er også åpen for arkeologiske kilder. På alle kildetyper anvender han kildekritikk, deretter analyser, og så kobler han inn moderne teknologi hvis behov. Ideen er at disse historiske kildene og de moderne analysene sammen med skaldekvad og andre fragmenter skal gi oss et helhetlig bilde av personens liv. Og det fungerte svært godt i forrige bok.

Sigurd I Magnusson (1090-1130), bedre kjent under tilnavnet Sigurd Jorsalfare, er en av de mest kjente norske kongene, og tilnavnet hans gir årsaken: Som en av få norske konger dro han helt til Jerusalem, Jorsal, både nå og da ei lang reise. Sigurd brukte minst tre år på reisa i følge Morten (1108-1111), og var svært politisk korrekt i sitt valg av destinasjon. Det hellige land var ekstremt ettertrakta - her må vi lese inn pavelige føringer i korstogstida. Men problemene med å skrive en slik biografi kommer fort. Mange lange partier av Sigurds liv er ubeskrevne perioder, altså uten eksisterende kilder. Hva skjedde i disse delene av Sigurds liv? Og hvorfor mangler kildene?

Morten nøster og nøster, og reiser sjøl i Sigurds fotspor for å komme tettere på den unge kongen. Han følger Sigurds fotefar ut av Norge og nedover Europa, helt til Santiago de Compostela, der kongen og mannskapet visstnok oppholdt seg over en lengre periode. Derfra gikk ferden videre nedover kysten og inn i Middelhavet. På de mange øyene er det flere stopp, og store forvirringer og mye dramatikk rundt ei hule kalt "ildens hule". Er sagaskildringene korrekte? Vil Morten gjenkjenne dagens landskap, sett for åtte hundre år sida? Eller er det usannsynlig, ja, umulig?

Undersøkelsene bringer Morten deretter til Konstantinopel, byen Sigurd visstnok oppholdt seg i eller ved før han vendte hjem. Å reise inn i Jerusalem er på Mortens reisetidspunkt ansett å være farlig, med økte spenninger mellom palestinerne og jødene. Men detaljerte skildringer gjør at vi føler at vi er der, vi også, riktignok på Sigurds tid. Det var ikke mindre farlig den gangen, med røverbander liggende i bakhold rundt hver knaus, med svært varme dager, kalde netter, få rasjoner og et goldt fjellandskap.

Men så er Sigurd plutselig hjemme igjen. Uvanlig fort. Nesten aleine - skipene og mannskapet og det enormt kostbare felttoget er som gått opp i røyk. Morten teller skipene jevnt og trutt der de nevnes i kildematerialet. Det er seksti skip som legger ut fra Bergen i 1108. Hvert skip hadde hundre mann om bord. Noen forliser. Noen skip senkes. Noen bordes og tapes i kamper og krig. Men ikke alle! Noe skjer i Konstantinopel. Noe som jager Sigurd hjemover i full fart. Noe som resulterer i at ikke et eneste skip noensinne vender hjem igjen.

Men en ting er disse åra da kildene er få og vi ikke egentlig veit hva Sigurd driver med. En annen er alle åra han lever og vi har kilder, men disse spriker så kraftig at en begynner å lure på om noen farer med tøv. Sigurd er nemlig ingen sagastereotypi, han er svært vekslende i sinnelaget og karakteriseres som vanskelig. Han drikker seg til uvett, er stur og tverr og slår sin egen kone i all offentlighet. Hvorfor? Morten løsriver disse episodene og setter en ekspert på saken. Med moderne briller oppdages en annen Sigurd.

Dette er ei kjempespennende historie som formidles dels gjennom nåtida og Mortens undersøkelser, dels gjennom fortida og det historiske lyset som han omhylla Sigurd. Det er vanskelig å skrelle av århundrer med innlærte historier, vaner og ikke minst et statsstyrt blikk på fortida fra ei tid da nasjonsbygging og heltesagaer var identitetsskapende og samlende. Men del for del trenger Morten igjennom, og med utrettelig arbeid makter han også så smått å endre vårt syn på fortida. For eksempel gjennom undersøkelser av denne hodeskallen på Akershus festning. Hvem tilhører den egentlig? Tradisjonen sier den er Sigurds. Planketten på veggen likeså. Men hva med dateringene og undersøkelsene?

Morten skriver godt. Han levendegjør situasjoner og hendelser, er informativ og konkret og lar leseren få nok historisk kunnskap til å kunne forstå konfliktene rundt Sigurd. Han velter seg ikke i dramatikk og krig, belærer ikke, forholder seg for god til å skrive inn sitt eget liv, og avstår fra de verste spekulasjonene. Resultatet er ei helstøpt bok om et spennende stoff formidla på en sympatisk måte. Og det er godt gjort. 

Boka om Sigurd mangla bittelitt på å bli like god som den om Olav, men det betyr ikke at den ikke er lesverdig eller relevant, heldigvis. Her er det masse som er interessant, og Morten begår et viktig arbeid i et forsøk på å finne fram til ei sannere historie enn den glorifiserte varianten vi kjenner, lærer og fortsatt forholder oss til. Men kanskje kan vi, gjennom slike bøker, få et mer bevisst forhold til fortida.  

Baugeids bok

Bildekilde: Bokelskere

Tenk deg at alt som er igjen etter deg, etter et langt liv, er én setning. Tenk deg at alle tanker du har hatt, ord du har sagt, alt du har gjort, drømt og følt - plutselig er borte. Og tilbake står kun en setning. Og den er:

I 1161 ble Gregorius Dagsson gravsatt i Gimsøy, ved nonneklosteret hvor Baugeid, søster til Gregorius, var abbedisse.

La oss være ærlige: Det er ikke en gang en hel setning. Nei, hos selveste Snorre Sturlason (1178/79-1241) huskes abbedisse Baugeid Dagsdatter bare med en halv setning. Det er tross alt ikke henne det handler om i Håkon Herdebreis saga.

Men det er henne det handler om her, i Baugeids bok.

Men hvem var hun? Forfatter Aina Villanger (f. 1979) har drevet litt av et detektivarbeid for å nøste på den tråden som var Baugeid. Vi veit ikke helt når hun blei født, men vi veit at hun var søster av Gregorius. Og vi veit at hun blir abbedisse, Gimsøy klosters første abbedisse, det Gimsøy som bygges av Baugeids far mellom år 1111 og 1120. Gjennom å granske ulike middelalderkilder, bruke sin historiske forståelse og dikte litt der det trengs, finner Villanger sporene av henne, av barnelivet hjemme på Bratsberg gård, av nonnelivet ved Nunnaminster i England, av abbedisselivet.

Et spedbarn, med navnet Baugeid, ligger i krybben og sover. Spedbarnets eldre bror, en aktiv gutt på fire, passer henne en liten stund mens moren er ute. Gutten sitter på gulvet og leker ved siden av krybben. Neste gang han kikker ned i den, ser han spedbarnets ansikt. Det er blått. Gutten går nærmere og kikker på barnet. Øynene er lukket. Munnen er lukket. Og huden er lukket. Huden er blå. En dyp, nesten svart blåfarge. En blåhet gutten aldri har sett i et ansikt før. Han kikker mot døren. Hvor er mor? Han hører henne ikke. Gutten snur seg tilbake. Spedbarnet puster ikke. Gutten berører det, styrker en hånd over de lukkede øynene, over nesen og leppene. Han holder hånden over det lille brystet. Det puster ikke. Det er mørkeblått. Så kommer moren inn. Moren ser datteren, hun ser det blå ansiktet, moren løper frem mot barnet. Hun legger munnen over ansiktet, munnen dekker barnets nese og munn, og så suger hun. Av all kraft suger hun ut slimet som ligger tykt i barnets nese og hals. Og barnet puster. Barnets ansikt får gradvis normal farge, barnet begynner å gråte. Blåheten er borte. Moren spytter ut slimet, og sammen med slimet forsvinner blåheten, med lufta tørker blåheten opp.                             

Men boka er ikke bare slike skildringer av Baugeid og hennes omgivelser. Den er så veldig mye mer! For innimellom de fine prosakapitlene finner vi brev, notiser, drømmer, visjoner, annonser og lister. For eksempel ei liste over gode redskaper en trenger ombord i et skip, og den årlige underholdslista for Bratsberg gård, en mektig storgård som huser høvdingen Dag Eilivsson og hans familie. Gården trenger blant annet 105 tønner med malt og 4 skippund humle - bare til ølbrygging! Vi får også oppskriften på urtekonas nervekjeks, som minner om våre pepperkaker og som anbefales å spises så ofte som mulig. 

Videre får vi ernæringsråd for åkerarbeidere, noviser og veversker, samt behandlingsråd for fremme av dyder. Om du vil bli barmhjertig, må du vaske deg med såpeurt ved leggetid. Ønsker du salighet, pynt deg med brosje og balsamduft. Vil du derimot behandle noen laster, fins det også mange gode tips i boka. Folk som er feige skal klypes i kinnet, folk som fråtser skal stikkes med furunåler. De som er gjerrige, er det lov å kaste egg på, til og med kokte egg, og de som er stive til sinns skal tvinges opp i et hjørne og synges hardt for - Ave Maria 13 ganger skal visst gjøre susen. Og er du misunnelig, må du finne deg i at en annen vifter en hestehov under nesa di i femti minutter. Til sammen gir boka et genuint innblikk i alt ei abbedisse måtte kunne og vite, kjenne til, anbefale, oppklare, avgjøre, skrive, lese, preke, diskutere og snakke om.

Abbedisse Baugeid. Hun får, som adelskvinne, ei utdanning det var få forunt på den tida. Hun sendes med skip til England når hun fortsatt bare er et barn, før menstruasjon og pubertet. Jeg lurer på om hun noensinne hadde noe valg, eller om dette var en vei som blei staka ut av foreldrene hennes? Uansett virker det som om hun kom til rett sted. Sjøl om hun måtte fryse mye i gamle, kalde steinbygninger, jobbe mye, få træler på hendene og såre fingertupper, pugge mye, forholde seg til mange regler, lite mat og lite søvn, fikk hun også kunnskap. Hun kunne ikke bare lese og skrive på flere språk, hun var også i stand til å oversette verker fra latin. Kun med få setninger og enkle riss antyder Villanger hvilke mangfoldige kunnskaper denne jenta svært tidlig måtte besitte. Og vi ser av resultatet at hun forvalta kunnskaper og talent godt.

Villangers bok er et lappeteppe. Ett fragment her, en flik der, et glimt, ei skildring. Like fullt er Baugeid sprell levende, der, mellom boksidene. Bare en ikke blunker, kan en se henne der hun står i sitt værelse nattestid. Eller når hun streifer ute på Gimsøy i vinterkulda. Og hele tida, denne kampen mot slimet, for å få kroppsvæskene i balanse. Hun skildres aldri som sjukelig, men det ligger under, et press, et liv på lånt tid. Men Baugeid klorer seg fast.

En av de viktigste kildene for Villanger, har vært de mange skriftene etter Hildegard av Bingen (1098-1179). Få andre har mestra abbedissekunsten bedre, og i sin levetid var hun en stor berømthet, en intellektuell som ikke bare blei rådspurt av konger og keisere, men som også var teolog, botaniker, naturhistoriker, mystiker, musiker og medisiner. Hennes påvirkningskraft var enorm, og Villanger makter å la oss se og føle det gjennom Baugeids refleksjoner. Hildegards skrifter var sannhet for benediktinernonnene, en sannhet de levde med, på godt og vondt. Villanger har rappa en del fra Hildegard, men på en respektfull og elegant måte.

Men se nøye på forsida. Er det ei bok du får lyst til å lese? Bare ved å se på den, mener jeg? Nei, den er rett og slett den tristeste forsida blant alle 2017-bøkene. Bortsett fra det grågustne ytre, kan vi kun se en gul ring. Denne ringen er Baugeid. For navnet hennes kommer av det norrøne baugr, som betyr ring eller armbånd av gull eller stål. Og til hennes bok, hennes saga, som Villanger nå har skrevet, passer det godt med ordtak som stillest hav har dypest grunn, eller at en ikke skal skue hunden på hårene. For denne boka er virkelig en enestående leseropplevelse.

Kringla Heimsins

Bildekilde: Bokklubben

Om du er en av dem som jevnlig leser Klassekampen, kjenner du helt sikkert til historiespalta til avisa, Kringla Heimsins. Der skriver primært middelalderhistoriker Bjørn Bandlien (f. 1972) og arkeolog Frans-Arne Hedlund Stylegar (f. 1969) om ulike historiske fenomener, underfundigheter, tankekors og hendelser, fra klesdrakter, bygninger, utenlandsreiser, lovverk, tradisjoner og sedvane til kirkekultur, trosforestillinger og overtro. Ikke alt er like spennende, men veldig mye er svært interessant. Mange av kildene er litterære eller arkeologiske, men funnene som er gjort, som de trekker fram og diskuterer og ser i lys av ferske opplysninger eller andre fagfelt, kan like gjerne være gamle som nye. 

Etter hvert er det kommet to bøker som baserer seg på disse historiske artiklene til radarparet. Den første, Sagaspor fra 2010, skreiv jeg om her. Den andre har jeg altså lest nå, det vil si for det meste i løpet av høsten. Samlinga bærer tittelen Kringla Heimsins. Kulturhistoriske fortellinger fra vikingtid og middelalder. Kringla Heimsins er som kjent ikke bare tittelen på avisspalta, det er også kallenavnet på Snorres kongesagaer - ofte sagt andre veien, Heimskringla. Orda er rett og slett verkets åpningsord, og betyr "den runde jordskiva". Der får en altså emnene fint servert - de er henta fra vår verden. Og på samme måte stiller artiklene seg i direkte slektskap med fortida før oss - bindeleddet er at dette gamle, disse ritualene fra middelalderen, vikingtidas gravferdsskikker, bosettingsmønsteret i jernalderen - alt dette er en del av oss i dag, enten vi vil det eller ikke. Og det er et fint perspektiv å bli påmint om, for det er så alt for lett å glemme slikt i vår skjermbaserte, travle hverdag, der alt for mye dreier seg om meg og mitt.

Bokas innhold er delt i to etter forfatter. Først kommer artiklene som er skrevet av Bjørn Bandlien. Disse flyter godt, er lette å lese, de er poengterte, informative, noen ganger morsomme, stort sett godt komponerte og av og til tankevekkende. Så er også Bandlien en skrivefør mann med mange utgivelser bak seg. Han har ofte et hovedfokus på elementer fra den lange middelalderepoken, skriver mye om overgangen fra hedendom til kristendom, nordmenns spor i utlandet og utlendingers omtaler av Norge.

Deretter følger artiklene til Frans-Arne Hedlund Stylegar. Disse bærer preg av å være litt tyngre å lese enn kollegaens, og har en mye større grad av gjentakelser, noe som egentlig er unødvendig i det korte formatet artiklene er i. Det gjorde at jeg brukte mye lenger tid på å komme igjennom andre del, rett og slett fordi flyten og lettheten som Bandlien har, mangla. Men artiklene er ikke mindre informative av den grunn, og minst like tankevekkende. Dessuten når Stylegar fram på en annen måte med alvor og grundighet, noe som ofte gjorde at jeg grubla mer over det han skreiv enn over hva Bandlien skreiv. Motstand er ikke alltid så dumt! Stylegar har også en styrke i det at han ofte varierer kildegrunnlaget sitt - fra dendrokronologi og lovverk til utgravninger før og nå - slik at en opplever at en får en helt annen type oversikt. 

Felles for begge forfattere er naturligvis at de er glødende opptatt av det de skriver om, og at et slik engasjement skinner igjennom! Heldigvis! Det er alltid moro å se at noen koser seg med å formidle det de skriver, sjøl om en da risikerer at nerdefaktoren blir ganske høy. Men her, som i så mange andre tilfeller, er det bare et sjarmerende pluss. Videre er utgivelsen i sin helhet perspektivutvidende, selv om hver enkelt artikkel kanskje ikke er det.

Til sammen sier det seg sjøl at spennet i denne artikkelsamlinga er nokså stort - det eneste bindeleddet mellom forfatterne og artiklene er begrepene «norsk» og «middelalder». Og som leser får en virkelig bryna seg på smått og stort en kanskje ikke tenker på i det daglige. Som det mektige Osebergskipet. Er det sant at det var ei dronning som blei gravlagt der, dronning Åsa? Og hva med sagatekstene og alt Snorre skriver om norsk geografi, slag, gravsteder, storgårder og så videre, stemmer dette? Forfatterne undersøker, og finner ut at det både er ja og nei. En gravhaug som en antok var fra vikingtida, var faktisk fra folkevandringstida. Runebudskapet på steinen kan tolkes annerledes, og det åpner for andre muligheter. Og kan hende var de norske mennene i Konstantinopel mange, men sporene av dem er vanskelige å finne.

Jeg har brukt lang tid på å lese boka av flere årsaker. For det første er ikke dette ei slukebok, men en artikkelsamling. Utbyttet er avhengig av at en faktisk leser oppmerksomt og reflekterer i ettertid. Temaene, som kan framstå som lette og tilgjengelige hver for seg, blir til sammen tunge og tette. Det fant jeg ut de gangene jeg leste mer enn ti artikler i slengen, jeg nådde rett og slett et slags metningspunkt. Deretter var det dette med markante forskjeller i skrivestilene, og til slutt det at jeg hovedsakelig har lest i boka under kveldens tannpuss. Slik sett har den vært helt perfekt, og ingen tannlege kan klage på at jeg pusser for lite, for en artikkel blir fort to eller tre eller fire...

Kringla Heimsins er et flott supplement til alle som er glade i historie, ei utmerka gavebok til den som har alt, og en utgivelse som like gjerne kan gis til historieinteresserte tjueåringer som til den oppegående pensjonisten. Artiklene er over emner en stort sett aldri blir ferdige med, og som en kan vende tilbake til flere ganger, og om også kan være fine utgangspunkter for diskusjon i vennegjengen. Og, bare så det også er sagt, så setter jeg stor pris på at forlagene Andresen & Butenschøn (2010) og Dreyer (2014) har utgitt disse titlene, for artiklene er såpass gode at de fortjener en leserskare utover Klassekampens trofaste abonnenter. 

Sølvhammeren

Bildekilde: Bokelskere

Den norske forfatteren Vera-Margrethe Roscher Lund (1927-2016), bedre kjent som Vera Henriksen, debuterte i 1961 med den historiske romanen Sølvhammeren. Henriksen befant seg da fortsatt i USA, der hun bodde fra 1946 til 1963. Dessverre bærer romanen mer preg av lett tilgjengelig, erkeamerikansk underholdningslitteratur enn mange andre storslagne middelalderskildringer fra Norge, der Sigrid Undsets (1882-1949) verker naturligvis er det første mange tenker på. Slik blir det fort umulig å ikke sammenligne dem med hverandre. Det er kanskje unødig å nevne, men Vera Henriksen trekker naturligvis det korteste strået i så måte. Men det betyr absolutt ikke at hun ikke er lesverdig.

I Sølvhammeren, den første boka i en trilogi, møter vi den unge Sigrid Toresdotter. Det er tidlig på 1000-tallet, og vi er langt nord i Norge, langs den mektige kysten. Som eneste datter av forlengst døde foreldre er Sigrid vant med at de eldre storebrødrene Sigurd og Tore rår over henne. Sigurd er blitt godt gift og har flytta fra Bjarkøy. Tore og Sigrid bor sammen på storgården, og en dag forteller Tore at Sigrid, som er rundt seksten år, skal giftes. Mannen heter Olve Grjotgardsson og er en god del eldre enn henne. Han har vært mye i viking, men ønsker nå å slå seg litt til ro og vil gjerne ha noen sønner. Sigrid veit ikke hva hun skal gjøre, et giftermål er både forlokkende og skremmende. Men hun har i realiteten ikke noe annet valg enn å forberede seg på å flytte langt vekk, til Trondheimen, der Olve bor på storgården Egge. Olve er både hovgode og tingmann, så Sigrid gjør et svært godt gifte. Men et godt gifte er ikke det samme som lykke eller kjærlighet.

Kvinnene rundt Sigrid gjør sitt beste for å gjøre henne klar for ekteskapet. Men samme hva de gjør, så føler ikke Sigrid at det er rett, hun er ikke klar, hvem er han, hvem er hun, hva er ekteskap? Hun står i sin fineste stas og skal møte festermannen sin, som kommer med skip sørfra. Hun rekker såvidt å se håret hans før hun stikker av. Hun løper så fort beina kan bære henne, rett ut fra tunet. Hun hadde kanskje ikke regna med at det var han som skulle følge etter. Han tar henne igjen, også, og de får snakka sammen. Olve er verken stygg eller gammel, og han er ikke brutal eller ekkel, slik Sigrid har vært redd for. Hun har nemlig både hørt og sett hvordan mannfolka blir når de er drukne. Noen bruker kjeft, noen slår, andre gjør verre ting. Olve drikker med måte, og oppfører seg fint. Han ser på henne, hører på henne, byr henne drikkehornet sitt. Det ender med bryllup og bryllupsnatt. Og når Sigrid følger med Olve vekk fra Bjarkøy, ser hun seg knapt tilbake.

Men det er annerledes på Egge. Alt er nytt. Foruten to tjenestjenter som hun tok med seg nordfra, er Sigrid stort sett helt aleine. Den beske, lamme svigermora Tora nekter å gi fra seg nøkkelknippet sitt, og Olve gidder ikke si henne i mot. Husfruestatusen uteblir totalt og det er skammelig for Sigrid. Ingen tjenestefolk, huskarer eller treller hører på henne. De gjør som Tora sier, alle i hop. Sigrid begraver seg raskt i arbeidet med ulike billedvever. Hun kritiseres ofte, og Olve er ikke der for å ta henne i forsvar. Han har nemlig søkt dekning hos frilla si. Men Sigrid er sterk og stolt, munnrapp og bråsint, sta og ivrig, men sjøl om hun har det vondt, nekter hun å la det styre henne. 

Sigrid blir fort med barn, men den nyheten får Olve til å trekke seg enda mer unna, både fysisk og psykisk. Svangerskapet er en eneste lang tristesse. Sigrid lengter hjem til Bjarkøy og Tore, og hun er sint, på Tore som gifta henne bort, på Olve som ikke ser henne lenger, som ikke bryr seg, som ikke er her, som ikke en gang legger handa på magen hennes, hun er sint på Tora, på seg sjøl - at hun kunne være så teit, falle for Olves prat og tull og la han gjøre slikt! Hun er sint på hele gården og alle folka på Egge, på barnet i magen. Nei, hun hater barnet i magen, Olves barn. Når Olve er en dritt, vil hun ikke ha hans barn. Til slutt kaster hun seg i det kalde vannet og gjør seg tung, tung -.

Sølvhammeren er inndelt i fem hovedbolker med undertitlene "Bjarkøy", "Sigrid", "Olve", "Tore" og "Nesjar", som konsentrerer seg om stedene eller menneskene i tittelen samtidig som handlinga stadig ruller videre. Totalt spenner den over om lag åtte år. I første bolk handler det om Sigrids liv og følelser fram til hun giftes. Barndommen hennes er Bjarkøy, ektekona Sigrid med koneskaut, nøkkelknippe og verdighet skal tre fram i bolk to. Men i stedet handler det om det vonde svangerskapet og den fæle distansen mellom Sigrid og Olve, som også kombineres med det hormonkaoset som mange tenåringer opplever. I tredje bolk lærer vi Olve å kjenne, i fjerde er det Sigrids bror Tore Hund som har problemer. Til slutt konsentreres handlinga om politiske stridigheter med Nesjar som slagsted og Olav Haraldsson (ca. 993-1030) som fiende. Sigrid Toresdotter er hele veien den mest sentrale skikkelsen, og det fortelles i tredjeperson på et noe gammelmodig riksmål.

Tematikken varierer i takt med bolkene. Den første bolken dreier seg om kjærlighet. I begynnelsen er den mest svermerisk og ungpikeaktig. Følelser og forventninger dominerer, og det inkluderes intime skildringer av Sigrid og Olve med tilhørende metaforer forankra i et norrønt verdensbilde. Deretter går Henriksen djupere inn i det eksplisitt kvinnelige med Sigrid som et stadig utgangspunkt. Det er rom for både lengsler og seksualitet, men når realiteten slår inn for alvor, blir det tøffe tak. Også andre kvinner slipper til med historier og opplevelser i forhold til svangerskap og fødsel, og Sigrid blir en del av noe større gjennom sine erfaringer. Til og med frilla Khadija, som Olve tok med seg fra sydlandene, får noe plass. Gjennom skildringer av menns blikk på, oppførsel rundt og holdninger til kvinner, får forfatteren sagt mye om vikingtidas antatte tilstander, som langt på vei er historisk korrekte. Det som kanskje bryter mest med vår egen samtid, er at kvinnene da blei rådd over, altså at de ikke bestemte over seg sjøl. Men det betyr ikke at de ikke hadde makt.

I tredje bolk blir vi godt kjent med Olve. Henriksen trekker fram det politiske, noe han som stormann unektelig er en del av, samt at hans religiøse grublerier bringes på bane. Etter hvert som boka skrider fram, er det disse to elementene som skal vise seg å bli viktigst. Hedendommen står fortsatt svært sterkt, men Olve, som har vært i sydlandene, har også fått en smak på kristendommen og har gått i prestelære. Han har derfor forutsetninger til å forstå hva prestene og kongene snakker om når de viser til Hvite-Krist og den rette tro. Men hva er egentlig rett? Fins det noe som er mer rett enn det andre? Åra rundt tusenårsskiftet er ei brytningstid i Norge, og de to kristningskongene Olav Tryggvason (963-1000) og Olav Haraldsson farer hardt fram i landet. De kjemper til stadighet med ladejarlene om makt og ære. Olve er alliert med Svein jarl og reiser med han mot Olav Haraldsson i slaget ved Nesjar påskedag år 1016, altså for ganske akkurat tusen år sida. Om det var klokt eller ikke, får vi vite i neste bok.

I fjerde bolk vendes blikket mot Tore Hund, broren til Sigrid. Han gjør noe som er modig: Han gifter seg av kjærlighet. Sigrid ser kontrastene mellom brødrene. Sigurd har gifta seg opp, til gods og gull, men har ei vrang kone. De er ikke lykkelige. Tore gifter seg ned, og faller i status og ære. Men kona er verdens beste, og de er lykkelige, så lenge det varer. Sigrid undrer seg over at folk må velge. Hun har jo vært så heldig å få begge deler, mener hun, altså både gods og lykke. Men er det sant? Jo, hun tenker over konfliktene hun og Olve har hatt, og reflekterer over hvordan disse har bragt dem nærmere hverandre. Og hun er jo ikke ei ungjente lenger, heller, hun er voksen, og hun forstår Olve mye bedre. Kanskje ikke helt dette med kristendommen, bare.

Men i femte bolk begynner Sigrid å forstå mer, hun også. Om at det går an å ha andre perspektiver på verden og livet. Om at blotene og hovene med sine ritualer og gudebilder ikke er alt. At en kanskje ikke må blote for å få noe. Olve snakker om en grenseløs kjærlighet, om agape, noe som er større enn den kjærligheten mellom mann og kvinne og den mellom foreldre og barn. Når Olve fylker seg til krig ønsker han å forsone seg med en eventuell Gud. Presten Anund nekter, og Olve reiser ut uten absolusjon, mørk og tverr. Redd? Sigrid skjønner ikke. Det blir samtaler med prest og trosopplæring.

For den som kjenner norsk middelalderhistorie, er det lett å se hvordan Henriksen bygger opp handling og spenning, bit for bit. Det politiske bakteppet er der, maktkampene som utspilles, ikke bare i krigen, men også i gjestebud, i gester og replikker. Fornærmelser kan utløse dueller, et velment råd bruderov. Allianser dannes, alt rettes mot dette med den nye Olav, Olav Digre, som utfordrer ladejarlene. Det er hov mot kirke, blot mot nattverd, hammer mot kors. Henriksen trekker veksler på alt hun kan og veit, hun bruker Snorre og historieverk, sagalitteratur og Undset. Her er det mange felles tanker og ikke minst: Felles respekt for den gamle tida. Alt som er velkjent, skriver Henriksen om, som for eksempel klesplagg og pynt, mat og drikke, organisering av gården, arbeid og krig. Det framstår som nært og troverdig.

Der vi ikke veit, bare antar, skaper Henriksen fiksjon innafor relativt etablerte rammer. Hun går mye lenger enn Undset i skildringene av det intime, dessverre, og det er slettes ikke alle passasjer som har undertekst eller gnistrer av en skarp penn. Tvert i mot benytter Henriksen seg ofte av språklige klisjeer og floskler, munnhell og sitater. Dette er nok for å etterlikne en arkaisk sagastil, men det tapper i stedet teksten og gjør den platt. På mange måter er det derfor tydelig at dette er en debutroman, sjøl om den både er gjennomtenkt og gjennomarbeida. Sjøl om jeg ikke henger helt med på alt sammen, så aksepterer jeg at dette også er en versjon, at dette er sånn det kunne vært, sånn Vera Henriksen tenkte seg det.

Henriksen er flink til å utnytte og spille på kontrastene mellom det kristne og det hedenske verdensbildet. Perioden rundt trosskiftet var ikke enkel - folk hadde lojalitet til gudene og hadde vanskelig for å gå over til den nye. I stedet for å velge, ender det gjerne med både-og, litt bloting og litt påkalling av helgener, korsing og runeristing, en bønn til gud og en norrøn ed. Videre er tittelen på boka hjemla i den norrøne troa. Sølvhammeren er et smykke som Sigrid bærer i ei reim rundt halsen, det er en torshammer i sølv som verner henne mot onde ånder, jotner, tusser og troll. Helt mot slutten av boka gir hun den fra seg. Men var det rett? Hva med de onde åndene da? En annen konkret gjenstand er løsnesteinen, som brukes til å koke vann på når barselkona har en vanskelig fødsel. Når hun drikker det kokte vannet, skal også barnet løsne. Sigrid bruker steinen når hun hjelper Ragnhild tidlig i romanen, slik vinner hun respekt hos de andre grannekvinnene, og blant tjenestefolket. 

Hovene får hard medfart i sagaene om Olav Tryggvason. Her gjenfortelles deler av teksten, og symbolikken er svært tydelig. Den gamle troa skal hogges ned, koste hva det koste vil. Gudebildene slås bokstavelig talt i stykker, treet er gammelt og råttent, og det vrimler av rotter, ormer og skadedyr blant de stadig bugnende matrestene etter blotene. Folk er vant til å blote, det er minst to store blot på Mærin hvert år, det er sosialt, alliansebyggende, det er viktig, det er en relasjon mellom mennesker og guder. Og folket bloter ellers også, mot uår, for hell i krig, ved sjukdom, som vern mot død og ulykke. Men går det så lett som kongene tror, å slå ned gudebildene, lojaliteten? Historia sier sitt, men hva sier Vera Henriksen? Her er det mange veier å gå, noe for eksempel Olve og Tore viser, og ikke minst Sigrid, som mer enn noen annen forstår hva det vil si å stå i klem mellom to familier. Det blir spennende å lese videre.

Jeg leser trilogien om Sigrid fra Bjarkøy sammen med Birthe. Du kan gjerne hive deg på, du også!

Valkyrjesong

Bilete: Samlaget

Juni er kome og gått utan at eg har lese noko særleg. Hovudet har rett og slett hatt ei stor trong til pause, og det har vore frigjerande og godt. Men ei bok har eg lese, og det er Valkyrjesong. Vikingtida i spenn frå Bysants til Island - ei essaysamling av den røynde forfattaren Solveig Aareskjold (f. 1949). Og det har vore litt av ein lesnad!

På kring 260 sider går Aareskjold gjennom mest heile den norrøne kulturen - i alle fall det ho meiner er dei viktigaste punkta - og ho tek seg tid til å samanlikne nokre element med den samtidige bysantiske kulturen (Tyrkia i dag). Hovudkjelda i aust er den rojale historieskrivaren Anna Komnena (1083-1153), medan ho for det meste nyttar sagalitteraturen som kjelde for den norrøne tida. Attmed har ho ei rik, tverrfagleg historisk tilnærming, og trekkjer inn perspektiv og ordskifte frå idéhistorie, religionshistorie, litteraturhistorie, rettshistorie og ålmen kulturhistorie. Resultatet er ei særs interessant, vettug og morosam, men noko sprikjande essaysamling.

Aareskjold byrjar i Konstantinopel, kalla Miklagard på norrønt, og skriv fram levande bilete av fortida i aust. Miklagard er ein logisk stad å byrje, då fleire norske vikingar kjem seg heilt dit - nokre er berre innom på vitjing, medan andre vert fastbuande. Med ei nøktern samanlikning peikar ho på korleis dette vert vekta i historia:

Fjorten år seinare segla Sigurd Jorsalfar inn på hamna med silkesegl på vikingskipa. Hos Snorre er det ei storhending. (Jorsalfar ventar i to veker på rett vindretning, som vil syne dei praktfulle segla til alle, skriv Aareskjold ein annan plass i boka.) I Konstantinopel gjekk det tretten på dusinet av slike reklamestunt, og i det historieverket som Anna Komnena skreiv på sine eldre dagar, er ikkje Sigurd Jorsalfar nemnd med eit ord. (side 13)

Men desse vitjingane er særs viktige. Dei er nemleg prov på at det tok plass ein omfattande kulturutveksling mellom det norrøne nord og det filosofiske aust, mellom heidendom og kristendom - ei kulturutveksling som berast heim att av profesjonelle leigesoldatar, dei sokalla varangane eller væringane. Gjennom teneste i hæren til keisaren, vert soldatane rett og slett utdanna. Dei fekk nye impulsar, nye tankar, ny tru og lærte seg nye sedar og skikkar. Og sjølv om det med våre auge kan verke noko paradoksalt at teneste som leigesoldat kan leie til pasifistiske haldningar, ei inderleggjering av indre verdiar og ei anna religiøs tru, underbyggjer det også kvifor desse vitjingane var storhendinger hjå Snorre (1178/79-1241). Dei som vende heim att, var med på å endre det norrøne samfunnet, frå ei heide fortid sjølv Snorre ikkje kjende, til den kriste samtida han sit og skriv i. Essaysamlinga handlar mykje om dette, men like mykje om kva som ikkje endrar seg, kva som trekkjast med vidare inn i den kristne tida, og kva me framleis trekkjer med oss.

Essaysamlinga er tematisk inndela i seks bolkar med fire til elleve tekster i kvar bolk. Kvar bolk har vidare eit hovudtema som Aareskjold kastar ljos på, diskuterar og reflekterar kring. Det kan vere døden, ære eller mislukka adaptasjonar. Ho trekkjer liner attende, til dømes til Homer, og framover, til mellom anna moderne filmar. Ho undrar seg over kvifor Hollywood ikkje for alvor har tatt tak i islendingesogene, som er så spanande og sterke tekster med mykje dramatikk. Og ho kjem fram til at mykje har med kvinna å gjere - den stolte, kloke og sta kvinna som ikkje bøyer av for nokon, og som ordnar opp like mykje som nokon mann. Den norrøne kvinna passar ikkje i det heile med det amerikanske kvinneidealet, der alt for mykje handlar om å vere undergjeven og føyeleg. Og Aareskjold trekkjer fram den eine sagakvinna etter den andre, frå dronning Gunhild til Bergtora, og eg humrar av mine eigne indre bilete av livredde amerikanske filmregissørar. Ingen kunne styre Gunhild!

Mest alle refleksjonane er heimla i Aareskjolds eige lesnader av eit utall soger og er difor meir synsingar og teoriar enn faktisk forsking. Men av di ho underbyggjer påstandane sine med ein rik sagalitteratur, som ho delvis gjennomgår i boka, og nokre historieverk, er ho ikkje så langt unna forskinga likevel. Det kjem an på korleis ein les, og om ein tolkar tekstene som skjønnlitteratur eller som faglitteratur, sjølv om eg ikkje vil tilrå å nytte boka som hovudkjelde for eit større fagleg arbeide. Men så er det heller ikkje det som er agendaen til Aareskjold. Eg opplever at ho vil opne horisonten til røynde og nye lesarar, utfordre kva me trur og korleis me tenkjer om vikingtida og minne oss om at fortida framleis er her, i problemstillingar me ofte trur er nye. I alle tilfelle er ho i eit vanskeleg grenseland, der det er mykje å ta omsyn til, også for lesaren. Det lettaste for lesaren er å gå til boka med eit ope sinn - då vil ein kan hende sjå vikingtida i eit nytt ljos etterpå.

Aareskjold skriv ganske personlege essays. Hos skriv om emne ho er interessert i, tema ho kan mykje om, stader ho har vore, tekster ho har lese. Og ho trekkjer liner på kryss og tvers i historia, slik ho sjølv vil - nokre gongar mot den etablerte skulen, noko som kan utfordre fastgrodde tankesett. Det er for det meste forfriskande og herleg, men det krevjer at ein lesar er viljug til å sjå det same som Aareskjold. Men av di ho ikkje er brysamt insisterande på eige perspektiv, kan ein fint vere ueinig i observasjonene og refleksjonene hennar og framleis ha stor glede av tekstene.

Ofte skriv ho også seg sjølv inn i essaya. Det er eit spanande grep, særleg når forfattaren har relevante erfaringar og mykje å kome med. Det bringar før og no saman, gjennom at forfattaren vert ein slags vegvisar i dei kaotiske kulturkollisjonene som kom før, i og etter vikingtida, i dei norrøne områda, i Miklagard og i resten av verda. Samstundes er tekstene litt lukka - ein må både vere med fagleg og følgje med tekstleg for å kunne hengje med på og "ta" konnotasjonar og digresjonar forfattaren kjem med. Det er ikkje lett å forstå nett kva Aareskjold kritiserer i moderne filmer viss ein ikkje kjenner dei eldgamle tekstene filmane byggjer på, som til dømes Beowulf, av di ein lett trur at filmen har "rett". Difor er eg veldig glad for at eg har lese mykje gamal litteratur forut for Aareskjold, for det gjorde at eg kunne halde tritt heile vegen. I dei tekstene som er stutte eller som stoppar plutseleg, sakna eg at ho nøsta vidare og ga meg noko nytt å tenkje på.

Med ei essaysamling som står midt i mellom faglitteratur og skjønnlitteratur, historie og litteratur, natur og kultur, er det noko skuffande at Aareskjold ikkje problematiserer kjeldene, og at ho heller ikkje skriv om eigen kjeldebruk. Ho liter mykje på både Komnena og Sturlason, kan hende litt for mykje? Og korleis kan ho vite at hennar tolking er "rett"? Det hadde vore interessant å vite kva Aareskjold har tenkt ut sjølve og kva tema andre også har skrive om. Kjeldelista bak i boka gjev ein peikepinn, men ikkje utan omfattande leiting i mange verk. Essaysamlinga har også mange intertekstuelle referansar, noko Aareskjold fint gjer greie for i kjeldelista. Attmed har ho nokre kommentarar til utvalde tekster, men då det ikkje visast til desse i essaya, kjem dei litt overraskande på der dei står. Eit fotnoteapparat hadde nok vore betre.

Tematisk er essaya delte i to: Dei tekstene der Aareskjold samanliknar kulturar og historie, og dei tekstene der ho er meir fokusert på det norrøne og til dømes islendingesogene. For meg var alt saman interessant, men eg undrar litt på kva ho eigentleg vil med Bysants-tekstene. Det hadde kan hende vore betre med to essaysamlinger - ei om vikingtida og Bysants, og ei berre om vikingtida. Då ville forfattaren ha moglegheit til å gjere fleire samanlikningar, syne fram fleire sider ved samfunn, kultur og litteratur, og gjeve tekstene meir tyngde. Eg ville ha lese båe to. 

Eg likar tittelen på essaysamlinga utruleg godt. Med eit samansett ord som valkyrjesong gjev forfattaren dei sterke krigarmøyene også noko mjukt, roleg, men viktig. Tankane går attende til Homer: Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs og Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide. Det er lett å sjå for seg korleis alle lytter til desse kvinnene, slik som gudane lytter til volva i Voluspå. Og det er lett å sjå Aareskjold sjølv som ei av desse møyene, med det lange, vakre håret og all kunna. Difor er det leit at tittelen, og valkyrjene, ikkje er så berande i samlinga som eg trudde. Det verkar som om dei er henta fram etter at tekstene er skrive, mest for å binde essaya saman. Eg hadde gladeleg lese mykje meir om dei - og dei har mykje meir å spele på! 

Dei kortaste tekstene er kan hende dei minst vellukka - her rekk ein berre såvidt kome i gang med tenkinga før dei er over. Eg kosa meg mykje med dei lange essaya, der Aareskjold får ause av kunna si, og der ho kan trekkje meg med til ei anna tid som er så spanande at eg gløymer mi eiga. Nokre fakta vert repetert litt ofte, men det gjer ikkje noko. Aareskjold er vittig, vettug og vis, og ho er ikkje redd for å sparke korkje opp eller ned, framover eller bakover. Og ho skriv så lett og godt at ein knappast merkjer at sidene flyr. Men det beste av alt er at ho har stor vyrdnad for sagalitteraturen og historia, og at kvar side gneistrar av interesse og forteljeglede.

Vårlesing, del III

Endelig er det blitt mai måned, og endelig har jeg kommet i mål med masteroppgava. Alt er levert! Før tida! Og jeg tror ikke det blei så verst, heller, men jeg venter med feiringa til etter muntlig sensur. For jammen er jeg sliten. Akkurat nå kjennes det ut som om jeg har intellektuell kapasitet på nivå med ei skilpadde. Lesetempoet er omtrent like radig, og det å formulere meg skriftlig er en risikosport jeg helst ikke bedriver. Jeg har ingen styring på hva som kan komme ut! Hjernen er full, eller tom, jeg veit ikke helt, men den har i alle fall behov for litt pause. Derfor er det ikke sikkert det kommer til å skje så mye her på bloggen de nærmeste ukene. Men det stopper ikke meg fra å oppsummere april eller å planlegge lesinga for tida framover. Det får heller falle litt i fisk.

Ragnhild Jølsen

Det er siste gang på rimelig lenge at denne dama er med på oversikta og leseplanene, da jeg nå har lest alt hun har skrevet. Hun er så absolutt lesverdig, og jeg anbefaler henne gjerne, men det er mest godt å få henne unna vei akkurat nå. Jølsen har nemlig vært en klamp om foten ei stund, slik det fort blir med alle bøker en skal lese eller alle ting en skal gjøre når tida ikke strekker til. Innlegg om Ragnhild Jølsens verker finner du her: Ve's mor, Rikka Gan, Fernanda Mona, Hollases krønike, Brukshistorier og Efterlatte arbeider. God les!

Sturlason & Henriksen

Etter et nesten permanent opphold på skrivebordet de siste to åra, har Snorre Sturlason nå endelig flytta tilbake i bokhylla. Boka er ikke ferdiglest, derfor kommer det ikke et lesekryss nå, men jeg har ambisjoner om å innkassere det i framtida. Vera Henriksen, derimot, håper jeg å lese ut om ikke så lenge.

Selma Lagerlöf

Mens hjernen slurrer på et lite samarbeidsvillig gir, leser jeg siste bok i trilogien om den aristokratiske familien Löwensköld. Det er akkurat passelig avansert for meg nå, og veldig koselig lesing. For er det noe jeg veit, er det at det kommer til å gå bra med de viktigste hovedpersonene. Slik har det i alle fall vært så langt i trilogien... Omtaler finner du her: bind I og bind II. Så kommer jeg forhåpentligvis snart i mål med bind III også.

Tarjei Vesaas

Denne mannen trenger neppe noen introduksjon etter to innlegg om samme bok i april. Kort sagt: lesekryss til meg, og Isslottet anbefales til deg! Jeg vil svært gjerne lese mer av Vesaas, og har noen andre titler på lur i ulesthyllene. Men det blir kanskje ikke før til vinteren.

Raymond Chandler

Nathaniel Hawthorne stod bak aprilboka i lesesirkel 1001 bøker. Men jeg bytta han i siste liten ut med Raymond Chandler og leste kriminalromanen Det lange farvel i stedet - også ei 1001-bok. Årsaken er hovedsaklig Hans H. Skei. Omtale finner du her.

Hans H. Skei

Litteraturprofessor Hans H. Skei har i den interessante sjangerbiografien Blodig alvor. Om kriminallitteraturen samla et knippe av sine viktigste artikler om norsk og internasjonal kriminallitteratur, fra startskuddet for sjangeren gikk omkring 1840, til hva som beveger seg mellom permene litt utpå 2000-tallet. Og da temaet i Ingalills biografisirkel plutselig var forbrytelse og straff, passa det godt å lese denne. Jeg er klar over at boka ikke egentlig er en biografi, men jeg fikk den godkjent likevel. Lesekryss!

Nikolaj Gogol

I fjerde runde av Bokhyllelesing 2015 er det russernes tur. Etter mye att og fram har jeg endelig klart å velge både forfatter og bok, og falt ned på romanen Døde sjeler. Det kan hende jeg ikke kommer i mål denne gangen, på grunn av det tidligere nevnte lesetempoet, men jeg vil like fullt forsøke. Om du er usikker på om du skal delta eller ikke, kan du lese mer på samlesida. Jeg vil også minne om at alle deltakere denne gangen står helt fritt når det kommer til sjanger og tema. Eneste kriterium er at boka opprinnelig er skrevet på russisk!

Charlotte Brontë

Å, jeg skulle mer enn gjerne vært med resten av 1001-gjengen og lest romanen Villette! Men jeg vil ha overskudd når jeg skal gjøre det, jeg vil kose meg, og ikke presse meg igjennom med dårlig lesetid og et hue som ikke helt følger med. Det er så ødeleggende! Derfor vil Brontë bli bytta ut, men jeg aner ikke med hvem. I ulesthyllene er det ikke veldig mange 1001-damer igjen, så det spørs om jeg ikke bare må ta ei tilfeldig bok. Men det er helt ok. Å lese ut fra ulesthyllene er blitt et av årets viktigste prosjekter. Målet er å få klemt inn alle uleste bøker i en reol, og holde det slik. Inntil videre er det svært lite sannsynlig, og golvet, eventuelt bøkene, lider.

Linn Ullmann

Da jeg var i innspurten med masteroppgava, lovte jeg meg å sjøl å velge ut minst to titler fra bokhylla som jeg kunne kose meg med i tida fram mot muntlig sensur. Den ene jeg har valgt, er skrevet av Linn Ullmann, som jeg ikke har lest noe av før. Det er en signert utgave av Det dyrebare, og nå tenker jeg at det er på tide å lese den. I tillegg virker boka som en typisk, gjennomsnittlig norsk roman, det vil si ikke alt for intellektuell og avansert (som jeg er redd Gogol er, russer som han er), og derfor overkommelig slik situasjonen er nå.

Carl Frode Tiller

Om mai tryller fram mye mer lesetid enn april, vil jeg også gjøre rom for Carl Frode Tiller og den andre boka i den kritikerroste Innsirkling-serien. Han er dessuten, i likhet med Linn Ullmann, et koselesingsvalg for mai, og et av mine ønskelesemål for 2015. Det er egentlig bare å få ut fingern. Jeg har bok tre et sted i stablene også, så jeg kan fortsette om jeg blir hekta.

Faglitteratur

I april koste jeg meg faktisk med to slags sjangerbiografier. Først ut var Jónas Kristjánsson med sin Eddas and Sagas. Iceland's Medieval Literature, ei fascinerende og spennende bok om middelalderlitteraturen. Deretter var det Hans H. Skei og kriminallitteraturen. Og nå som fagbøkene på golvet er redusert til kun én ulest tittel, som jeg håper å lese snart, ser det ut til at det, med få unntak, blir ei aldri så lita fagbokpause i månedene framover. Puh!

Og noe mer enn dette tør jeg verken satse på eller regne med. Jeg skal jo ha en muntlig sensur, noe som vil kreve en del arbeid, jeg må få tid til å hente meg inn igjen, og dessuten er det en diger bunke med ymse gjøremål som har hopa seg opp mens jeg har vært borte i masterland. Etter ei lita pause, er det på tide å ta fatt der. Men først skal jeg nyte soldagene. Det håper jeg du gjør også. God vår!

Vårlesing, del II

Værmaktene blander årstidene heftig sammen og skaper et rør uten like her på Østlandet. Da vi endelig hadde vendt oss til tanken på vår og kjent vinterbøra gli av skuldrene sammen med de tjukke vinterklærne, hakka bort isen fra plattinga, henta fram utemøblene, sett krokusen stikke opp av bedet til bestefar, lagt snømåka, vinterstøvlene og vinterdressen på loftet, sett kostebilen i full aksjon, luka i beda, kjøpt påskeliljer og stemorsblomster og spist lunsj ute for første gang, med solbriller og joggesko, da kom naturligvis det største snøfallet. Nesten tretti centimeter med våt, tung, hvit snø på omtrent ei natt. Bra vi bare hadde prata om å legge om på bilen! Men ei drøy uke seinere er vi nesten tilbake der vi var. Og igjen letter det kalde vinterspøkelset fra kropp og sjel. Det er herlig med vår! Her er forresten leseoppsummeringa for mars og leseplanene for april.

Ragnhild Jølsen

Fingern er nå offisielt ute og Jølsen - begge de gjenstående verkene hennes - er ferdiglest. Det er nesten så jeg skulle satt kryss i taket, men jeg har en vippende kontorstol med hjul og ganske glatt golv, så det får bli med tanken. Grunnen til at jeg endelig kom i mål med disse bøkene, er tredje runde av Bokhyllelesing 2015, der vi denne uka leser og skriver om ulike europeiske novelle- eller diktsamlinger fra 1900-tallet. Jeg begynte tidlig for å være sikker på å komme i mål, og omtalen av Brukshistorier fra 1907 finner du her. Efterlatte arbeider fra 1908 skal jeg skrive om i løpet av uka. Lesekryss!

Sturlason & Henriksen

Nå nærmer det seg slutten for disse to traverne også, som har holdt meg med selskap i lange tider. Årsaken er naturligvis at jeg nærmer meg innleveringsfrista for masteroppgava med stormskritt - ei frist jeg har tenkt til å overholde og vel så det. Deretter smetter nok disse to på plass i hylla igjen, og der skal de stå til jeg igjen kan kose meg med sagaene, helt uten å tenke på handlingsskjema, dekonstruksjon, analyse og tolking.

Selma Lagerlöf

Når en først har begynt på en romansyklus av Selma Lagerlöf, er det ganske vanskelig å stoppe midt i. Første bok, Löwenskölds ring, leste jeg i februar. Andre bok, Charlotte Löwensköld, blei lest nå i mars. Og for april har jeg naturligvis planer om å lese den siste boka i trilogien, Anna Svärd. Andre lesere har bare kost seg med Gösta Berlings saga, som var 1001-boka i februar. De får ett 1001-kryss, men jeg får tre lesekryss og mye ekstra kos!

Tarjei Vesaas

Jeg er i skrivende stund akkurat blitt ferdig med Isslottet, ei fæl og fin bok som virkelig fortjener de prisene den fikk da den kom, og som fortsatt fortjener både lesere, omtaler og oppmerksomhet. Vesaas skriver så fint, så fint, og boka har i all sin enkelhet mange lag, mye symbolikk og mye klokt å fortelle om oss mennesker. Jeg gleder meg til å skrive om den.

Charles Dickens

Mars måneds 1001-bok, denne gangen vil det si reinspikka underholdningsroman, er det Charles Dickens som står for. Den falt dessverre ikke helt i smak her. Charles Dickens kan bedre enn Oliver Twist, det veit jeg! Men omtale blei det lell, og lesekryss også.

Biografi

I midten av måneden braker det løs med ei ny runde av Ingalills biografilesesirkel, og denne gangen er temaet forbrytelse og straff. En kan altså hive seg over alt som kan krype og gå av kjeltringpakk og røvere, fra Jack the Ripper til de mindre intelligente Nokasgutta, eller gjøre som meg og tenke litt annerledes. Lenge vurderte jeg faktisk å lese en biografi om den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij, mannen bak den virkelige romanen Forbrytelse og straff. Det ville passa ypperlig ellers også, direkte erfaring med begge deler hadde han jo, som den spillegale tukthusfangen han var. Men Geir Kjetsaas biografi blei dessverre for omfattende akkurat nå, i masterinnspurt og alt. Derfor skal jeg lese om kriminallitteraturen som sjanger i stedet. Og der finner en jo rimelig mye av både forbrytelser og straff! Verket er det Hans H. Skei som står for. Om det godtas som "biografi" er en annen sak...

Nathaniel Hawthorne

Månedens 1001-bok hos Line er det Nathaniel Hawthorne som har skrevet, og det er sikkert en finfin utgivelse. Men den godeste Hawthorne skal hos meg bytte ut stokk og bart med hatt og frakk og bli en helt annen. Akkurat hvem han transformerer seg til, har jeg ikke helt styring på enda, men det blir nok en annen 1001-fysak fra ulesthylla. En aldri så liten overraskelse der, altså.

Faglitteratur

I mars blei det ikke lest noe særlig ny faglitteratur her hos meg, men det er helt i orden, for jeg har mer enn nok med å jobbe med de verkene jeg allerede har lest. Og de fire meterhøye stablene som lenge har okkupert golvplassen på arbeidsrommet, har nå krympa én enkelt stabel på tolv titler, der kun tre er uleste. Hurra! Det er god grunn til å juble, for det betyr at jeg er i rute, at det går strykende, fykende og at jeg snart er i mål med masteroppgave og mastergrad.

Leselista for april er nok en del kortere enn disse listene pleier å være, men jeg har jo ei oppgave å ferdigstille og en del andre prosjekter å se i land også. Nå gjelder det å koste på med alt jeg har, bihulebetennelse eller ikke, koselese kan jeg gjøre etterpå! Og om jeg kommer igjennom de oppsatte titlene for april, er det mye fint å ta av i bokhyllene - som vanlig. Fortsatt god påske til dere alle sammen, og riktig god vårlesing!

Vårlesing

Det er første mars, i teorien den første vårdagen, og snøen vrimler utafor vinduene, kun avbrutt av piskende regn. Begge deler leveres i noenlunde vannrett retning før det kleber seg fast til det første det treffer. Hår og bart får altså gjennomgå, og vinterklærne er etter få minutter spraglete av væte. Det svært varierende underlaget (nysnø, is, slaps, søle, digre pytter, små bekker, rein asfalt, strødd, ikke strødd, hålke og utflytende hundebæsj) får oss voksne til å ønske oss lune og platåsålte cherroxer, muligens med en liten, passe spiss brøyteplog montert foran, heftige pigger under og deretter et par gåstaver, knuga fast i regnvottbekledde hender, for balansens skyld. Det var med andre ord veldig godt å komme inn! Lunt plassert i sofaen var det også lettere å tenke på gjennomføringa av den korte lesemåneden februar og planlegge lesinga for mars - sjøl om jeg samtidig måtte lirke ut en hard, sammenrulla papirbit fra det ørlille neseboret til småtten.

Ragnhild Jølsen

Jølsen må leses i mars, og sånn er det bare. Hun er min utvalgte forfatter til tredje runde av Bokhyllelesing 2015, og skal derfor være ferdiglest til starten av april. Temaet er å lese ei europeisk novelle- eller diktsamling fra 1900-tallet, og sånn sett er Jølsen absolutt innafor. Ikke er det vanskelig å finne andre titler heller - bare ta en titt i bokhylla di! I mitt tilfelle er det to verker og drøye tre hundre sider som skal gjennomgås. Men mange samlinger er både korte og greie, så her kan de som vil få et lettjent lesekryss. I mitt tilfelle gjelder det bare å få ut fingern...

Sturlason & Henriksen

Etter å ha vært norrøn i huet i flere måneder, og vært mer opptatt av sagalitteraturen enn av samtidslitteraturen, og mer fokusert på sagamenneskene enn de virkelige menneskene (sånn kjennes det i alle fall av og til, det tror jeg de rundt meg syns også), begynner jeg nå å se fram til å pakke bort alt sammen, inkludert disse to. Og enden er ikke så ekstremt langt unna, hvis jeg skal dømme etter antall bibliotekbøker på arbeidsrommet (nå er jeg nede i to små stabler, hver på omtrent tjuefem centimeter, i stedet for fem meterhøye stabler). Den gjenstående leselista er også kort. Med andre ord lover det bra!

Henrik Ibsen

Ingen lydbok i februar, bare biografi, derfor bør det vel egentlig stå Hans Heiberg her også, han som faktisk skreiv biografien (for sjøl om Ibsen ville og forsøkte, fikk han aldri til å skrive sine memoarer eller en mer utfyllende sjølbiografi - det blei med mer sporadiske og svært korte notater). Biografien var forøvrig et bidrag til Ingalills biografisirkel, og du kan lese mer om Ibsen her. Lesekryss til meg!

Per Olov Enquist

Sist var jeg halvveis, nå er jeg for lengst ferdig med romanen Magnetisørens femte vinter fra 1964. Det var ei spesiell bok, men sjøl om den ikke var Enquists beste, koser jeg meg med å lese meg gjennom forfatterskapet hans. Det er interessant å se hvordan han stadig blir mer bevisst de ulike tekniske virkemidlene han kan benytte - og hvor profesjonelt han etter hvert anvender dem. Neste bok ut fra hans hånd må nok bli Et annet liv, men slike tjukke og krevende saker må vente til etter masteroppgava er levert.

John Meade Falkner

I februar var det denne karen som sneik seg med (det er gjerne en liten boksnik hver måned), riktignok i lydbokversjon. Hørespillet Moonfleet - Diamantens forbannelse blei tidsfordriv i bilen, og var helt akseptabelt i så måte. Men målgruppa hadde nok hatt enda større glede av produksjonen enn det jeg hadde. Forøvrig er det veldig lærerikt å sette seg litt inn i hvordan et hørespill fungerer. 

Selma Lagerlöf

Månedens forfatter i februar i lesesirkel 1001 bøker var ingen ringere enn Selma Lagerlöf. Men da Gösta Berlings saga blei lest for omtrent ti år sida, vendte jeg denne gangen blikket mot andre uleste Lagerlöfbøker jeg hadde stående i hylla. Og så fant jeg ut at tida endelig var moden for en av trilogiene hennes - denne gangen om familien Löwensköld. Disse bøkene er riktignok ikke 1001-utgivelser, men pytt! Lagerlöf er herlig, og jeg koser meg uansett. Del en av tre er allerede ferdiglest, og omtale kommer. Jeg håper å lese i alle fall ei bok til i mars.

Euripides

Antikk dramatikk stod på plakaten i årets andre bokhyllelesing. Jeg valgte meg Medeia av tragediedikteren Euripides, et stykke som snart er 2500 år gammelt. Det er stilig, og utrolig imponerende at det har holdt seg så lenge! Mer om Bokhyllelesinga kan du lese her. Og om du også har lest noe til denne runden, kan du gjerne legge igjen ei lenke under. 

Tarjei Vesaas

Den eneste planlagte boka jeg ikke rakk å lese i februar, var Isslottet av Tarjei Vesaas. Og det var ikke fordi jeg ikke forsøkte, for det gjorde jeg virkelig. Men de gangene jeg lirka fram boka fra hylla, opplevde jeg at humør, stemning, modus, tid eller noe anna kolliderte med teksten. Jeg var glad og lett, Vesaas sin romanåpning sterk, lada og symbolrik. Slikt må en være i stand til å ta innover seg. Boka skyves derfor inn i mars, og jeg håper jeg får lest Vesaas før snøen blir helt borte.

Charles Dickens

I mars er det Oliver Twist av Charles Dickens som står for tur i lesesirkel 1001 bøker. Jeg har raska med meg boka fra biblioteket, en gammel rød utgave på norsk, men i tilfelle det blir for semmert, har jeg også praktutgaven liggende på engelsk. Uansett ser jeg fram til å lese Dickens igjen. 

Faglitteratur

I februar leste jeg også en del faglitteratur. Blant anna kom jeg igjennom det omfattende og imponerende verket til professor og sagaforsker Preben Meulengracht Sørensen, Fortælling og ære. Studier i islændingesagaerne, og den litteraturteoretiske innføringsboka til Rolf Gaasland, Fortellerens hemmeligheter, hvor han stadig vender tilbake til ei novelle som eksempel. Det er nok ikke så dumt. Videre bladde jeg igjennom Norrøn litteraturhistorie av Jón Helgason, finleste masteroppgava Å fostre, eller ikke å fostre. Fostringsinstitusjoner i Europa før og etter kristningen av Guro Nilie Dahlberg og skumma til slutt Else Mundals Sagadebatt. Jeg har også et par titler liggende som jeg tenker å lese i mars, i tillegg til de tolv sagaene jeg jobber aktivt med.

Innimellom slaga har jeg tenkt at det kan være lurt å ha litt lettere litteratur tilgjengelig. Jeg kjenner meg ofte tung i huet etter å ha lest og skrevet hele dagen, og da er det ikke så greit å skulle kaste seg over en russer, et flerbindsverk eller ei bok på over en kilo eller mer enn fire hundre sider. Da er det mer fristende å gå seg en tur, noe jeg ofte gjør. Men til de kveldene det virkelig ikke er fristende å gå ut heller, har jeg funnet fram noen små og korte bøker som kanskje kan passe. Vi får se om mars blir måneden da disse kupper totalt, eller om jeg klarer å holde meg til planen... I alle tilfelle ønsker jeg deg en riktig fin marsmåned, og god vårlesing!