onsdag 20. november 2019

Jakten på Olav den hellige

Bildekilde: Bokelskere
Stiklestad, år 1030. Bondehæren og kongshæren møtes like ved en bakke. Kongshæren er på toppen og har fra første stund overtaket. De sender ut ei pilskur som får lufta til å dirre før pilene treffer, hardt og presist. Det grønne gresset får røde og brune flekker. Hestene knegger. Det egges til kamp og skytes på ny. Plutselig går kongen ut av fylkingen, han og merket styrter nedover bakken. Det glimter i sverd, kvasse egger treffer skjold, brynjer, bein. Så faller kongen.

Oslo, år 2010. Religionshistoriker Øystein Morten (f. 1973) kommer over levninger som den katolske kirka hevder stammer fra Olav den hellige (995-1030). Hvordan er dette mulig? Er det mulig? Hva om det er liket av en annen? Kan vi finne ut av det med sikkerhet? Spørsmåla er mange, og Morten klarer ikke å la saken ligge. Dette må han undersøke videre og komme til bunns i. Han allierer seg med vitenskapelige eksperter, og søker om å få lov til å undersøke og å ta prøver av skinnebeinet som oppbevares og brukes som en relikvie i kirka. Og etter en del fram og tilbake, får han lov.

Stiklestad, år 1031. Det er gått litt mer enn et år sida Olav Haraldsson blei drept på Stiklestad. Nå ønsker den engelske hirdbiskopen Grimkjell (død i 1047), som stod Olav nær, å erklære Olav som helgen. Han forteller om et velduftende lik, der hår og negler stadig vokser. Om et lik som ikke lar seg grave ned, men som blir skjøvet opp igjen av jorda. Han forteller at Olav er rød i kinna, som om han bare tar seg en dupp. Og formørkelsen som kom i øyeblikket kongen døde, om det vidunderlige lyset som lyste over stedet der kongen falt, blei pleid, salva og seinere lagt i kiste, lyset som omkranser Olav, hans person og hans historie. Legendene er mange - blinde får tilbake synet, lamme kan gå etter å ha rørt ved Olavs lik. Det bygges først ei lita kirke på stedet, seinere reises Nidarosdomen, som også blir hans gravkirke, til hans ære. Kirka blir raskt et ynda pilegrimsmål, og St. Olavs skrin, kista som Olav ligger i, blir landets viktigste relikvie.

Vi forstår at Grimkjell har en agenda ved sitt valg om å kanonisere Olav. Han ser at Olav og Olavsdyrkinga kan ha en relevant funksjon for kirka, kristninga og i sin tur statsbygginga i Norge. Men et velduftende lik? Det er vel ingen som tror på det? Hva er den egentlige historia, som ligger bak helgenkåring, helgenpropaganda og den katolske kirkas behov? Hva ligger under sagatekster og legender, skaldekvad og krøniker? Mellom Olavs død i 1030 og Mortens grubling i 2010 ligger det 980 år. Er det mulig å spore opp en snart tusen år gammel sannhet? En sannhet om Olav den hellige som er annerledes enn den vi kjenner? Eller vil alt være fordreid av historia og flere hundreår med muntlig og skriftlig tradisjon, kirkekultur og helgenkult? Og hva med skinnebeinet i kirka, det hellige relikviet som nødig vises fram, er det ekte?

Jakten på Olav den hellige (2013) forteller om hele prosessen til Morten, der han graver seg bakover i kildemateriale ingen har kikka i på mange år, der han blåser støv av pergamenter og sagaer, kontakter flere spesialister og foretar DNA-analyser, røntgenfotograferinger og karbondateringer, analyserer skaldekvad og vurderer arkeologiske kilder. Vil han finne sannheten? Vil han finne Olav?

Samtidig som han leiter, forteller Morten om Olav. Han skriver Olavs historie på nytt, fra fødsel til død. Han kasserer velbrukte sagaformuleringer og leiter på kryss og tvers i utenlandske krøniker, åpner knappe formuleringer og fyller igjen svarte hull i Olavs biografi med kunnskap og fakta. Han beveger seg, nesten umerkelig til å begynne med, bort fra bildet av en hellig mann, en Guds mann, som kjempa for kristendommen og kristninga av Norge, til en usedvanlig bråmoden unggutt, sterk og kraftig, som i praksis var yrkesmilitær gjennom sine mange år som leiesoldat. En gutt som seira og vant og blei mann ute i felt, som tok kongsnavn og blei drevet på flukt, og som vendte tilbake for å redde kongsnavn og ære.

Slik blei det ikke. Han falt for flere menns angrep, omtrent samtidig, og endte som et lik på slagmarka. Men evig ære, det fikk han.

Øystein Morten har skrevet ei lesverdig og spennende bok, som er en flott inngang til historie som fag, vikingtida og ikke minst sagalitteraturen. Morten går i dybden av Olavs samtid og skjebne, følger liksporet som en etterforsker fra 1030 og fram til vår tid. Morten aktualiserer og diskuterer, og det er kreativt gjort og interessant skrevet. Den tverrfaglige tilnærminga hans er ei styrke, og det viser seg at den også er smart og underholdende. Morten står fram som en kunnskapsrik og varm formidler, som har stor respekt for legendene han nå roter rundt i. Og meninga er aldri å ødelegge, bare berike og belyse.

Men er Jakten på Olav den hellige en slags biografi eller heller ei sakprosabok? Det siste med innslag av det første eller omvendt? Uansett hvordan en vurderer akkurat disse detaljene - i denne sammenhengen er det faktisk ikke så viktig. Dette er ei svært god bok som gir masse leseglede til en interessert leser.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar