Favorittforfattere: N

Etter mye att og fram er det nå blitt slik: mine favorittforfattere på N er også to kvinner. Kanskje det er utvalget i bokhyllene det står på, men det var rett og slett skikkelig skrint med karfolk på N, både når det kom til fornavn og etternavn. De jeg har i hylla, er ikke en gang potensielle favoritter, og de som fins på ymse prisvinnerlister har jeg som regel ikke lest. Ikke at det var flust å velge i på kvinnesida heller - så valget var ikke enkelt. Men ei dame pekte seg fort ut. Og etter noen dagers fundering fant jeg den andre også. Denne gangen er de begge norske, men skiller seg solid fra hverandre med tanke på målform, tematikk, litterær tilnærming og levetid.

Torborg Nedreaas

Torborg Nedreaas (1906-1987)
Torborg Nedreaas er en av 1900-tallets aller beste skjønnlitterære forfattere her til lands. Hun var kvinne, kommunist, stolt og uredd. Og hun brukte sitt skrivetalent til å blant annet sette fokus på vanskelige konflikter for storsamfunnet, feilslått sosialpolitikk, fattigdomsproblemer, kvinnas stilling innafor forskjellige klasser og yrker - hun var alltid på de svakes side -, ulike eller kolliderende ideologier og religioner, og ikke minst de medmenneskelige og emosjonelle omkostningene av krig og okkupasjon. I dag er det nok mange som tenker at mye av dette er kontekstavhengig, at en må ha vært en del av hennes samtid, den voksne etterkrigsgenerasjonen, for å se verdien av hennes forfatterskap og at hun nå, i likhet med mange andre, har "gått ut på dato". Men det er absolutt ikke sant, og det er det som gjør Nedreaas så enestående. Hun taler fortsatt rett til leserne, og beveger meg som ingen annen norsk forfatter hittil har gjort.

Nedreaas debuterte i 1945 med to novellesamlinger, Før det ringer tredje gang og Bak skapet står øksen. Den første samlinga er litt mer sprikende enn den andre, og har ofte ei ung kvinne som hovedperson. Lite vitner om krig, her er det andre konflikter som spilles ut, ofte menneskets kamp med eller mot naturkreftene og innad i seg sjøl. Andre samling er fullt og helt er konsentrert om krigsopplevelsene. Nedreaas skriver med stor presisjon, sterkt driv og mye undertekst. Hun ser krigen og okkupasjonen fra nær sagt alle vinkler, går inn i emosjonelt forbudte og umulige farvann og balanserer mellom det tragiske og det brutale. Den novella som berørte meg aller sterkest, er tittelnovella. Den omhandler en desperat, sørgende far. Sønnen hans kjempa i den spanske borgerkrigen, kommer hjem til Norge, rekker å gifte seg og få barn, før tyskerne kommer. De finner han mistenkelig og dreper han. I etterkant har faren problemer med å være til stede i sitt eget liv. Han bor med svigerdattera og barnebarnet, men distanserer seg. Om kveldene drar han ut i byen, går, kjører trikk. Han ser uniformene over alt, og vil drepe hver eneste en, spesielt en full og høylydt tysk unggutt. Men ingenting går som det skal. Knapt, stramt, drivende godt og nesten nervepirrende spennende, loser Nedreaas meg gjennom historia, og spiller ut et etisk dilemma som bare kan ende vondt.

Ofte er det vondt, det hun skriver om. Ikke bare i novellene, men også i romanene. Tekstene om Herdis (novellesamlinger og romaner) er såre på så mange måter - hun er det lille skilsmissebarnet som trekkes mellom far, mor og sitt eget voksende indre liv, fylt med farger, historier og musikk. Med oppvekstsåra følger drømmer som brister, en sosial deklassering, en verden i krig, en barndom som svinner, av og til brått, av og til umerkelig gjennom trylleglasset. Jeg tror det ligger mye av Nedreaas i denne ungjenta, og de nære skildringene skaper gjenklang i meg som leser. Den første Nedreaasboka jeg leste, handla likevel ikke om Herdis. Romanen Av måneskinn gror det ingenting kom i 1947, og er en av de aller viktigste norske romanene. Her viser Nedreaas det politiske engasjementet sitt for alvor, og tegner opp et arbeidersamfunn i krise. Leseropplevelsen var utrolig sterk, og sitter enda i. Den kvinnelige hovedpersonen forteller ei historie som er så fæl at en nesten ikke vil tro på det. Men så gjør en det likevel.

Den nøytrale fortellerstemmen som Nedreaas så ofte innehar, og usentimentaliteten, gjør at forfatteren lett kan veksle mellom en kvinnelig og mannlig hovedperson. Hun benytter seg også av virkemidler som ulikt språk, variasjon i vokabular, endring i perspektiv og tempo fra tekst til tekst, slik at hver novelle framstår som unik og intens på sin egen måte. Tematikken eller miljøet (i for eksempel novellesamlinga Trylleglasset fra 1950) forblir det overordna bindeleddet, mens novellene er mennesker som snakker rett til deg. For de er mennesker, disse tekstene, med stemmer, tanker og sansninger, smertefulle erfaringer og jublende glede. Det er Bak skapet står øksen et godt eksempel på. Men dessverre blir Nedreaas ofte skjøvet langt ned på lister over kanoniserte forfattere, eller enda verre, hun blir glemt. Langt veikere og mindre viktige forfattere tar hennes plass, forfattere som ikke gir rom til lys, mørke og musikk. Her er det en rekke mennesker som er ansvarlige for lærebøker, kanonisering, gjenutgivelser o.l. som bør gå i seg sjøl, men det er en helt annen sak.

Marta Norheim

Marta Norheim (f. 1955)
Marta Norheim er mest kjent som radiostemme i sitt yrke som kulturjournalist på NRK P2, men har også lang fartstid som litteraturkritiker. Hun mottok faktisk prisen for Årets litteraturkritiker i 2002, og fikk i 2012 Språkrådets pris for framifrå sakprosa i boka Friksjonar (Samlaget 2011). Jeg synes hun er ei spennende, kunnskapsrik og viktig dame, og velger henne først og fremst på grunn av den sjangeroverskridende (litteraturhistorie, essays, artikkelsamling, oppslagsverk) boka Røff guide til samtidslitteraturen som kom på Samlaget i 2007 (jeg har ikke lest essaysamlinga Friksjonar ennå). Jeg har lest den fra perm til perm to ganger, og slår fortsatt opp i den med jevne mellomrom. Hennes evne til å karakterisere vår tids norske forfattere, skarpt, humoristisk og svært passende, er imponerende.

Norheim konsentrerer seg om den norske litteraturen som kom ut i åra mellom 1990 og 2005, og vektlegger forfattere som har skrevet mer enn ei bok. Med ulike tematiske overskrifter går hun til verks og dissekerer enkelttitler, oppfølgere og hele forfatterskap. Hun sammenligner og peker på forskjeller, gir eksempler fra romaner, noveller og kortprosa, assosierer vidt og bredt og framover og bakover i litteraturhistoria. Men for det meste karakteriserer hun bøker og forfattere, forsøker å sette dem i ulike kategorier, og diskuterer eventuelt hvorfor det ikke går. Mot slutten av hvert kapittel oppsummerer hun, greier ut om de viktigste retningene innafor skjønnlitteraturen, og prøver å forklare hvorfor det er nettopp den tematikken eller det virkemiddelet eller det problemet som går igjen i bøkene og hos forfatterne. Gjenspeiler litteraturen samfunnet vårt, eller ikke? Norheim er aldri fordømmende, men ofte vittig og klok i sin omfattende analyse av samtidslitteraturen. Eksempler på temaer hun tar opp er hvordan barndom, familie, og kjønnsroller skildres, hun skriver om hvilke konflikter og kriger som preger litteraturen, og hvorfor, og hun vier tid til å diskutere ulike livssyn, mentale oppheng og når det bikker over i galskap. Intimitet, og dens grenser, er også med. Hun gir i tillegg eksempler på veldig forskjellige synsvinkler og viser hvordan den kan prege en tekst.

Det er klart det er svært langt fra Nedreaas til Norheim, på alle mulige måter. Den ene skreiv skjønnlitteratur på riksmål, med bergensdialekt og tysk innimellom, den andre skriver faglitteratur på nynorsk. Nedreaas var en ekte kunstner, utdanna musikklærer, og levde et liv fylt med litteratur, farger, musikk og politikk. Norheim er cand. philol, journalist og kritiker. Men når en holder på med litteratur i Norge, er ei slik innføringsbok gull verdt. Norheim greier ikke bare ut om den litterære samtidsjungelen, og gir deg komprimert kunnskap rett i fanget, men hun leder leseren inn i litteraturhistoria, inn i håndverket - både fra forfatter- og kritikersida, og med det inn i viktige dilemmaer. Hva med å iscenesette seg sjøl? Hva med å utlevere familie og venner? Viktigheten av boka kan vanskelig overdrives, og etter endt lesing kan jeg nesten garantere at du er en ekspert på området - og at den store stabelen med bøker som bare må leses har mangedobla seg.
Røff guide til samtidslitteraturen bør være obligatorisk lesestoff for litteraturstudenter, skriveskoleelever, norsklærere, kulturjournalister og bokbloggere, for å nevne noen.
Og i 2020 bør Norheim ha neste bind klart.

Hvem er dine favoritter på N?
Det er kanskje flere forfattere på N enn jeg tror. Nini Roll Anker er ei, Niels Fredrik Dahl en annen. Jeg måtte bruke etternavna, det må kanskje du også? I hylla finner jeg da Knut Nærum, Irène Némirovsky og Atle Næss, men ikke Tove Nilsen, sjøl om jeg har lest om skyskraperenglene opptil flere ganger. Nabokov støver ned her, mens Sven Nordqvist leses hyppig. Også er jeg så glad i Njålssoga at jeg vurderte å velge den som favoritt, sjøl om den er helt forfatterløs. Men den begynner i alle fall på N!

God lesehelg!

Tvil, tro og Caravaggio

I den lille romanen Den tvilende Thomas, skrevet av Atle Næss (f. 1949) i 1997, får vi gjennom andres betraktninger lese den underlige historia om maleren Michel Angelo Merisi fra Caravaggio, som levde fra 1571-1610. Han er for ettertida blitt kjent bare som Caravaggio, og var en av de aller dyktigste malerne i Italia mot slutten av 1500-tallet og inn på 1600-tallet. Men jeg må nok korrigere meg sjøl allerede. Historia hans får vi egentlig ikke. Det er bare bruddstykker, fragmenter, som kretser rundt et liv, men som også forteller om andre liv, og som leder fram til hva som skjedde på Campo Marzio i Roma en kveld i mai 1606. Ikke at vi noensinne får helt tak på det. De mange fortellerne skildrer ulike sider ved Caravaggio og har ulike teorier om begynnelsen på hans undergang. Enes gjør de ikke. Og leseren etterlates i usikkerhet.

Men før vi kommer så langt: disse hendelsene ville vært glemt for lenge sida, hadde det ikke vært for bildene. De fantastiske, intense maleriene, groteske, brutale, i overkant realistiske, ja, nesten helt virkelige! De finnes jo! Og det kan få en til å lure på hva som ligger bak, hvem som satt modell, hvorfor en valgte nettopp det motivet og hvem som tok valget og førte penselen over lerretet. Og akkurat dette siste, hvem, som førte penselen over lerretet, er i stor grad hva denne boka handler om. Næss forsøker å nøste opp i en av malerkunstens største gåter: hvem var Caravaggio? Og hva skjedde med han?

Historia er i og for seg spennende. Leseren drives framover av nysgjerrighet - hva er det som egentlig har hendt? Og hvorfor?
Noe av det første som slo meg, er at jeg skulle ønske jeg hadde mer bibelkunnskap forut for lesinga. Næss poengterer at Caravaggio i stor grad malte religiøse motiver, og sjøl om jeg kjenner til mange av de sentrale historiene, skulle jeg ønske jeg visste mer. Da tror jeg at jeg ville fått mer ut av boka og dens symbolikk. Det som er viktigere å huske på, er religionens betydning i det italienske samfunnet i brytningspunktet mellom 1500- og 1600-tallet, ei tid da både middelaldertankegangen henger igjen i folk flest, og den intense og langvarige renessansen er i ferd med å bli erstatta av den barokke, ved blant anna Caravaggio. Roma er et særdeles viktig sentrum, både religiøst gjennom paven og alle kardinalene, og kulturelt. Roma er på mange måter en normsender. Men Roma rommer alt. Også sjukdom, død, prostituerte, voldelige menn og fyllesjuke malere.

De mange menneskene som kommer til orde i boka, er tydelig filtrert gjennom samme instans, for så å si alle har samme rytme, samme tankestrøm, samme språk. Det er kanskje det som er mest utroverdig ved boka. En pater og en skjøge snakker vel ikke likt, tenker vel ikke likt? Ja, for menneskene er ulike, og de forteller om sine liv og Caravaggios tilstedeværelse i disse. De vektlegger ikke det samme, men språkføringa og tonen, det litt enspora fokuset, den bakenforliggende ideologien, er lik. Forfatteren har veldig tydelig kun hatt ett prosjekt i tankene, og sånn sett er romanen helhetlig. Men jeg mener at boka antageligvis ville vært tjent med mer differensiering. I tillegg merker jeg at jeg et par steder faktisk blir irritert på det i overkant poserende riksmålet. Det kommer i veien for historia.

Og når jeg er inne på hva som er bokas svakheter: dette er en roman om Caravaggio og hans kunst. Flere bilder skildres i boka (her er det kjempelurt å ha bildene foran seg når en leser), og det fortelles også om noen av maleprosessene. Men hvor blir det av det sanselige? Hvor er fargene, både i bildet og i den fiksjonelle virkeligheten? Hvordan lukter det der Caravaggio maler, i studioet hans? Hvordan blander han fargene, hva bruker han på lerretet, hva slags pensler har han, hvordan er det å stå modell i varmen? Hvilke lyder siver inn fra gata? Hvordan kjennes stoffene mot kroppen? Og når det gjelder Lena, som sier hun er Caravaggios kvinne; hvordan lukter han, smaker han, kjennes han? Skal jeg tro på en forelskelse helt uten sanser? I det hele tatt kunne jeg godt tenke meg å få vite mer om teknikker og redskaper, lys og skygge, og om hvordan et dagligliv i Roma er for et fattig menneske rundt år 1600. Men kanskje også dette faller utafor forfatterens prosjekt?

Næss hevder at beretningene er henta fra Vatikanets arkiver. Det kan godt være. Likevel undrer jeg på hva som er sant og hva som er usant, hva som er virkelighet og hva som er fiksjon. Både Næss og Caravaggio beveger seg i brytningspunktet fordi de begge kommuniserer gjennom kunsten og noe de har skapt, og skaper med det forvirring. Men det er ikke en forvirring som på noen måte ødelegger for historia, det er en integrert del av historia. Og hvis en som leser klarer å akseptere det faktum at vi aldri får vite helt sikkert hva som skjedde, er det spennende å være med på oppnøstinga av det lille vi veit. Hvis ikke, kommer sannhetskravet og behovet for ei endelig løsning i veien for romanen.

Boka er godt komponert, og prosjektet virker gjennomtenkt og gjennomarbeida. Likevel bærer romanen preg av å være skrevet fra et litt arrogant, akademisk, maskulint ståsted. Det er det i og for seg ikke noe i veien med, annet enn at det akademiske fører til en belærende holdning i enkelte partier av boka, og det maskuline gjør ikke akkurat kvinneskildringene gode. Ingen av delene er til bokas beste. Likevel var leseropplevelsen fin. Og det er rett og slett fordi Caravaggio er en uforutsigbar og spennende skikkelse, og fordi det skinner igjennom at nettopp det synes Næss også.