Men før vi kommer så langt: disse hendelsene ville vært glemt for lenge sida, hadde det ikke vært for bildene. De fantastiske, intense maleriene, groteske, brutale, i overkant realistiske, ja, nesten helt virkelige! De finnes jo! Og det kan få en til å lure på hva som ligger bak, hvem som satt modell, hvorfor en valgte nettopp det motivet og hvem som tok valget og førte penselen over lerretet. Og akkurat dette siste, hvem, som førte penselen over lerretet, er i stor grad hva denne boka handler om. Næss forsøker å nøste opp i en av malerkunstens største gåter: hvem var Caravaggio? Og hva skjedde med han?
Historia er i og for seg spennende. Leseren drives framover av nysgjerrighet - hva er det som egentlig har hendt? Og hvorfor?
Noe av det første som slo meg, er at jeg skulle ønske jeg hadde mer bibelkunnskap forut for lesinga. Næss poengterer at Caravaggio i stor grad malte religiøse motiver, og sjøl om jeg kjenner til mange av de sentrale historiene, skulle jeg ønske jeg visste mer. Da tror jeg at jeg ville fått mer ut av boka og dens symbolikk. Det som er viktigere å huske på, er religionens betydning i det italienske samfunnet i brytningspunktet mellom 1500- og 1600-tallet, ei tid da både middelaldertankegangen henger igjen i folk flest, og den intense og langvarige renessansen er i ferd med å bli erstatta av den barokke, ved blant anna Caravaggio. Roma er et særdeles viktig sentrum, både religiøst gjennom paven og alle kardinalene, og kulturelt. Roma er på mange måter en normsender. Men Roma rommer alt. Også sjukdom, død, prostituerte, voldelige menn og fyllesjuke malere.
De mange menneskene som kommer til orde i boka, er tydelig filtrert gjennom samme instans, for så å si alle har samme rytme, samme tankestrøm, samme språk. Det er kanskje det som er mest utroverdig ved boka. En pater og en skjøge snakker vel ikke likt, tenker vel ikke likt? Ja, for menneskene er ulike, og de forteller om sine liv og Caravaggios tilstedeværelse i disse. De vektlegger ikke det samme, men språkføringa og tonen, det litt enspora fokuset, den bakenforliggende ideologien, er lik. Forfatteren har veldig tydelig kun hatt ett prosjekt i tankene, og sånn sett er romanen helhetlig. Men jeg mener at boka antageligvis ville vært tjent med mer differensiering. I tillegg merker jeg at jeg et par steder faktisk blir irritert på det i overkant poserende riksmålet. Det kommer i veien for historia.
Og når jeg er inne på hva som er bokas svakheter: dette er en roman om Caravaggio og hans kunst. Flere bilder skildres i boka (her er det kjempelurt å ha bildene foran seg når en leser), og det fortelles også om noen av maleprosessene. Men hvor blir det av det sanselige? Hvor er fargene, både i bildet og i den fiksjonelle virkeligheten? Hvordan lukter det der Caravaggio maler, i studioet hans? Hvordan blander han fargene, hva bruker han på lerretet, hva slags pensler har han, hvordan er det å stå modell i varmen? Hvilke lyder siver inn fra gata? Hvordan kjennes stoffene mot kroppen? Og når det gjelder Lena, som sier hun er Caravaggios kvinne; hvordan lukter han, smaker han, kjennes han? Skal jeg tro på en forelskelse helt uten sanser? I det hele tatt kunne jeg godt tenke meg å få vite mer om teknikker og redskaper, lys og skygge, og om hvordan et dagligliv i Roma er for et fattig menneske rundt år 1600. Men kanskje også dette faller utafor forfatterens prosjekt?
Næss hevder at beretningene er henta fra Vatikanets arkiver. Det kan godt være. Likevel undrer jeg på hva som er sant og hva som er usant, hva som er virkelighet og hva som er fiksjon. Både Næss og Caravaggio beveger seg i brytningspunktet fordi de begge kommuniserer gjennom kunsten og noe de har skapt, og skaper med det forvirring. Men det er ikke en forvirring som på noen måte ødelegger for historia, det er en integrert del av historia. Og hvis en som leser klarer å akseptere det faktum at vi aldri får vite helt sikkert hva som skjedde, er det spennende å være med på oppnøstinga av det lille vi veit. Hvis ikke, kommer sannhetskravet og behovet for ei endelig løsning i veien for romanen.
Boka er godt komponert, og prosjektet virker gjennomtenkt og gjennomarbeida. Likevel bærer romanen preg av å være skrevet fra et litt arrogant, akademisk, maskulint ståsted. Det er det i og for seg ikke noe i veien med, annet enn at det akademiske fører til en belærende holdning i enkelte partier av boka, og det maskuline gjør ikke akkurat kvinneskildringene gode. Ingen av delene er til bokas beste. Likevel var leseropplevelsen fin. Og det er rett og slett fordi Caravaggio er en uforutsigbar og spennende skikkelse, og fordi det skinner igjennom at nettopp det synes Næss også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar