I døde språks selskap

De siste dagene har jeg vært nokså oppslukt av ei fagbok fra 2009; I døde språks selskap, skrevet av svensken Ola Wikander (f. 1981). Jeg kjøpte boka på Norli i Oslo i 2010 og har lenge hatt lyst til å lese den. Men jeg visste ikke at det kom til å bli nå, like etter at alle vårens eksamener er avlagt, at jeg ikke bare skulle begynne å lese fagboka, men også ha så stor glede av den. Jeg er og blir en uhelbredelig fagidiot, altså. Litt som superfilologen Wikander (som nå også har en doktorgrad), totalt uten nærmere sammenligning.

Ja, for Wikander er ikke bare ung, men også kompetent som få.
Jeg aner ikke hvor mange språk han kan, måtte de være døde eller levende, men regner med at det er flere enn mine fingre og tær til sammen. I tillegg har han en oversikt som er utrolig imponerende, og som ikke bare krever at en holder tunga rett i munnen og leser og tolker rett, men også at en har forståelse for og interesse for generell historie. For i denne språkhistoriske boka er det ikke bare de døde språkene en blir kjent med, den handler i høy grad også om menneskene, samfunnene, religionene. Det er kulturhistorie, religionshistorie, språkhistorie og litteraturhistorie i ett, nesten fra språktidenes morgen med urindoeuropeisk, sanskrit, sumerisk og gammelpersisk, innom rimelig mange avstikkere fra det tredje årtusen før vår tidsregning og fram til gotisk og angelsaksisk, som vi har tydelige spor av i både norsk og svensk og engelsk.

I boka gjennomgår han en rekke døde språk (sumerisk, akkadisk, hebraisk, koptisk, hettitterrikets språk, sanskrit, gammelpersisk, oskisk, etruskisk, gotisk og angelsaksisk), forklarer hvorfor han har valgt ut nettopp disse språkene, forklarer eventuelle slektskap språkene har til andre språk (f.eks. om det er et indoiransk eller germansk språk), greier ut om språkenes utvikling fra begynnelse via høydepunkt til utryddelse, sier litt om bøyingsformer, antall kasus og eventuelle særtrekk, nevner alfabet og skriftpraksis og andre underfundigheter, før han mot slutten av hvert kapittel gir teksteksempler både på det aktuelle språket og i oversettelse. Det er et gjennomført solid og godt håndverk.

Språkene han lister opp er ordna i en slags kronologisk rekkefølge, så samtidig som en følger språkhistoria, får leseren også et kort historisk riss over de viktigste kulturene, deres utbredelse og levetid, undergang og seinere arv. Gjennom kjenneskap til at store deler av flere språk vandrer og tas opp i andre språk, forstår en at det i mange tilfeller ikke bare er snakk om etymologiske arveord, men også kulturarv. For gjennom språket nedarves også ulike mentaliteter og ideologier, styresett, religioner og rettspraksis.
Å følge språkenes reise er det samme som å følge menneskenes.
Og det er uhyre spennende, og godt vist fram av Wikander.

Wikanders bok er grundig, av og til på grensa til knusktørr, med sine lange setninger, krydra med kommaer og parenteser, fulle av ekstra informasjon. Den er nokså hardpakka, men også mildt repeterende. Der kunne forfatteren vært mer effektiv, kutta og heller kommet med ny kunnskap for oss som er interesserte.
En stor mangel er at det dessverre mangler et språktre som viser språkenes antatte slektskap seg i mellom. Han har et språkkart, som er svært nyttig, men burde, for leservennlighetens skyld, inkludert et tre også. Wikander skriver en del om muntlig uttale av disse døde språkene som en kun har skriftlige kilder til. Det er for så vidt ikke noen mangel eller feil ved boka, men jeg synes det er er nokså unødvendig - vi som lesere kan verken uttale eller forstå språkene vi leser om, og det meste er uansett antagelser basert på fragmenter og rekonstruksjon. Etruskerne kommer jo ikke og retter oss dersom vi snakker feil! Dette kunne han heller inkludert i et fyldig oppsummeringskapittel mot slutten av boka, underveis blir det bare rotete.

Dessverre er det noen skrivefeil i boka, som viser at den er blitt oversatt fra svensk (f.eks. står det kung og ikke kong) og som speiler en muligens litt hektisk prosess (det mangler en del e-er i slutten av ord, pluss d- et par steder). Flertallet av de svenske eksemplene til Wikander er erstatta med norske. Det er jeg usikker på hva jeg synes om - det blir mer konkret for en norsk leser, men svensk har en litt annen skriftspråktradisjon og muntlig utvikling som det hadde vært interessant å få innblikk i. Men det verste er likevel rytmen i språket, som er tung og unorsk, omstendelig og utbroderende og, for å bruke ett av Wikanders mest brukte begreper, alderdommelig. Det går nokså treigt og poenget tas lenge før setninga er slutt. Når da samme poeng understrekes i neste setning, blir det mange unødvendige ord.

Men boka er likevel knakende god, informativ og spennende. Wikander har funnet mange flotte illustrasjoner og interessante tekstutdrag på alle de døde språkene, og han er tydelig ivrig og entusiastisk på vegne av hvert enkelt språk. Det synes jeg er utrolig viktig, og det er moro å lese når en skjønner at forfatteren er engasjert og kunnskapsrik. Derfor har jeg også raska med meg De indoeuropeiske språkenes historie av samme forfatter, som jeg ser fram til å lese seinere i sommer. Og på Pax sine hjemmesider finner en enda flere gode tilbud... Det er vanskelig å holde på forsetter om kjøpestopp, altså. Det er godt jeg snart har bursdag!