Anna Karenina

Det er endelig lesesirkelsøndag, og tid for å blogge om klassikeren Anna Karenina. Ja, det var i alle fall det jeg tenkte i går, da jeg begynte å skrive dette innlegget i huet. Men det er ikke så greit å få gjort så mye om dagen, når så å si hele livet mitt er pakka ned i store, brune pappesker med en distinkt og meget gjenkjennelig lukt, mengder av poser i ymse størrelser og ett dusin plastkasser, og jeg må løse tilbakevendende, tilsynelatende umulige logistikkproblemer, som inkluderer manglende kjøleskap og forsinka komfyr, breibånd på bærtur og boder uten lås, snarlig overtakelse, null vaskelyst og kun regnvær, så beising blir umulig. Det er egentlig ikke så greit å få lest noe nå heller (alle bøkene er jo pakka ned), men det er en annen sak.

Anna Karenina, ja. Jeg har ikke vært så aktiv i lesesirkelen til Line i vår, og jeg deltar egentlig ikke nå heller, boka leste jeg tilbake i 2009. Jeg husker den fortsatt godt, og jeg husker at jeg var svært opptatt av den, ja, nesten fanga. Det er ei sprikende bok, synes jeg. Den er romantisk og rørende, oppramsende og nesten essayistisk om ideologi og politikk, det er ei brei bok som skildrer folkeliv, skikker og kultur, som setter ord på umuligheter, på ulike typer isolasjon, være seg fysisk eller psykisk, som tematiserer kjønn, kvinnerolla og mannsrolla og harselerer med klassene og deres ulike levesett og forventninger til hverandre og seg sjøl. Jeg var vel egentlig ikke så imponert etter endt lesning, sjøl om jeg burde vært det, jeg var mest letta. Boka er lang, med flere tunge partier hvor det er litt for enkelt å dette av. Men Tolstoj fanger alt i Anna Karenina, og mer enn noe annet fanger han Anna. Eller fanger hun seg sjøl?

Anna Karenina er en av de mest legendariske kvinneskikkelsene i litteraturen - hun lever, lider og dør for kjærligheten med stor K. Men jeg synes likevel ikke at jeg blei ordentlig godt kjent med henne, sjøl om Tolstoj skildrer følelsene hun har for ektemannen, som kjølner raskt, blir formaliserte og effektive, og følelsene for sønnen, som er overbeskyttende og intense, og elskeren, som kanskje mer enn noe annet preges av drømmen om den perfekte mannen og det perfekte samlivet, om sann kjærlighet mellom likeverdige og om personlig frihet. Ironisk nok er det akkurat dette som fanger henne. Til tross for alt dette lurer jeg likevel på hvem Anna er, uten mennene, uten sønnen, uten all jamringa og sytinga. Eller kanskje jeg lurer mer på hvem Anna var, før alle mannfolka.

Den jeg blei mest kjent med i denne omfangsrike og varierte romanen, var godseieren Levin. Han er så forferdelig søt i sin nesten barnlige kjærlighet til Kitty, og så sterk i sin kunnskap at jeg blir imponert og så tvilende i sin tro at jeg blir rørt. I han samles essensen av Tolstojs Russland, det er bondestand (arbeidere) mot overklassen (eierne), det er tradisjonalisme mot modernitet, streng ortodoksisme mot kommunisme. Og bak pruster den industrielle revolusjonen, fortere og fortere, nesten som et damplokomotiv. Det er ei brytningstid på så mange måter, og alt samles i Levin. Og dét, er fantastisk godt gjort. Det er også Levin som sies å være mest lik Leo Tolstoj av hans mange, mange romanpersoner. I så fall må han ha vært en utrolig klok mann.

De beste skildringene i boka, er derfor for meg sentrert rundt Levin og ikke Anna. Det er han som sørger og er så trist at det kan få en til å grine, det er han som ydmykes offentlig, og som til slutt vinner hjertet til sin kjære. Det er han som aldri gir opp. Det er han som tror. Det er han som krangler så busta fyker med broren sin, for de er uenige om alt, men som likevel drar og sitter med han på dødsleiet. Det er han som verken dømmer Anna eller Vronskji. Det er han som har tanker, har sjel, er bokas sjel. Derfor er jeg glad for at jeg leste Anna Karenina, og letta da boka var lest ut, for det gikk jo bra med Levin. Og egentlig bare på grunn av han vil jeg anbefale Anna Karenina videre. Resten blir bare ett pluss. Hvis du kommer deg igjennom.