Den britiske barne- og ungdomsbokforfatteren Rosemary Sutcliff (1920-1992) gir i boka Robin Hood (Aschehoug, 2009) sin variant av dette velkjente sagastoffet. Det er ei bok som er utgitt for og markedsført mot ungdom også her i Norge, men den passer fint for både yngre og eldre lesere som enten er interessert i skikkelsen eller historiene. Fortellerstilen er ufølsom og kjapp, ja, faktisk bråkjekk og småhumoristisk, samtidig som det er rom for lune og naturorienterte skildringer. Men stort sett er det de fredløse det dreier seg om, og det er ikke måte på hvor tøff, listig og lur Robin Hood og den hardbarka gjengen hans er. Samtidig er det heller ikke grenser for baronenes, riddernes, de geistliges og, noen ganger, kongens maktmisbruk. Sutcliff gjør det klart at Robin Hood og hans like trengs, og går langt i å rettferdiggjøre kampene til de fredløse og drapene de begår. Men sjøl om mange soldater og annet kjeltringpakk blir ett hode kortere, særlig mot slutten, er boka aldri blodig eller voldelig. Sutcliff er overfladisk i disse passasjene, bruken av vold glorifiseres ikke, noe som er et herlig og hederlig motstykke til mye av dagens ungdomslitteratur, som for eksempel The Hunger Games-serien, Twilightsagaen, Battle Royale og lignende.
Sutcliff har lagt sin bok til en periode på omkring førti år, fra slutten av 1100-tallet og fram mot 1230. Det er altså kong Rikard Løvehjerte og broren Johan uten land som regjerer i store deler av tida. Den ene er god, men han tumler stadig rundt ute på ymse korstogsreiser, mens den andre gjør livet verre for de aller fleste både mens han forvalter brorens kongerike og etter dennes død. Og det er nettopp de aller fleste, altså bøndene, være seg livegne, leilendinger eller frie menn, som Robin Hood sloss for. For det må vel være et velkjent jungelord: Robin Hood tar fra de rike og gir til de fattige. Og fattige er nesten alle. Kongene sloss hardt, både mot familie, forrædere og fiender, for å holde på makta. Kongens menn, være seg abbeder, riddere eller sheriffer, får privilegier. De andre må betale urettferdig mye i skatt for å finansiere enkelte kongers ustanselige krigføring. Urettferdigheten er svært stor. Sutcliff har med dette et svært spennende historisk bakteppe, og hun henter mye derfra.
Boka er inndelt i avsluttende kapitler, nesten episoder, som kan leses hver for seg. Preget av kontinuitet og sammenheng kommer ikke før mot slutten av boka, og det er kanskje mest derfor jeg synes den delen er hakket bedre. Jeg kvier meg litt for å kalle dette en roman, for det kan virke som om Sutcliff har valgt seg ut noen av de mest kjente Robin Hood-fortellingene, utbrodert en smule med detaljer, navn og replikker, og satt det hele i kronologisk rekkefølge. Den allvitende, altseende og uhøytidelige fortelleren holder leseren på avstand og er et hinder både for skaping av spenning og for at en virkelig blir kjent med mennesket Robin Hood og de andre fredløse. Det er ikke før mot slutten av boka at dette "imaget" smuldrer opp, og både Robin Hood sjøl og resten av Sherwoodgjengen blottlegges med all sin følsomhet. Og det er ikke egentlig før en kommer hit at boka berører og engasjerer.
Ikke at boka er dårlig eller ikke fungerer, men for meg er den for lett, for overfladisk, for klisjéprega. Riktignok er middelalderen tida for de store gestene og de svulmende replikkene, både til sin herre og sin husfrue, gjennom den høviske kulturen og dennes krav til høvisk adferd, som det et par steder i boka refereres til. Men når til og med fortelleren hoverer over Robin Hoods fienders uvitenhet om hva som kommer til å skje (noe de naturligvis ikke kan vite), sier det seg sjøl at leseren ikke kan la være å ha fått det med seg. Ingen skal henges denne dagen heller, nei, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur. Sutcliff tar språklig sett mange lette utveier, i steden for å skildre grundig og ordentlig, sette ord på konkrete farger, stoffer, lukter og lyder og så videre. Det gjør at boka bærer et preg av letthet som kler Robin Hood-skikkelsen som Sutcliff forsøker å karakterisere, men som ikke kler stoffet. Det er klart at en slik indre konflikt i stoffet bør unngås.
Og igjen klarer jeg ikke å la være å tenke på om det virkelig skal være sånn at alt til barn og ungdom skal være lett, enkelt og overfladisk. Skal de ikke få ordentlig litteratur? Skal de ikke få bryne seg, få fordypa seg, få gleden av et ordentlig, solid litterært univers, få bruke fantasien, lage indre bilder? Jeg opplever at Sutcliff ikke gir rom for det, fordi hun forsøker å holde er såpass høyt tempo at leseren ikke skal kjede seg. Men det er forskjell på middelalder og nå! Og jeg tror at hvis Sutcliff hadde tatt seg bedre tid, tatt det med ro, latt leserne komme inn på Robin Hood, etablert miljøet på en litt mindre selvfølgelig og arrogant måte, ville spenninga kjennes mer ekte, og de fine scenene mot slutten av boka ville stått fram som sjeldent gode, solide og svært rørende - scener som huskes, scener som skaper lesere og litteraturelskere. Slik det er nå, tror jeg de færreste kom seg helt til slutten, fordi boka er ufokusert og virrende, full av forfatterkommentarer og litt slapstick. Men - jeg skal ikke la alt gå utover Sutcliff. Forrige bok jeg leste i serien "Berømte Bøker" var Greven av Monte Cristo - en svært amputert og flau variant av klassikeren. Kanskje Aschehoug forlag har vært ute på de samme revestrekene denne gangen også.
Bokas omslag er ikke noe jeg vanligvis kommenterer, men her var det en detalj jeg merka meg: mannen på forsida, som skal forestille Robin Hood (får en tro), er brålik skuespilleren Gerard Butler. Og det er jo egentlig en tabbe, for i storfilmen med samme navn fra 2010 er det kollegaen Russell Crowe som innehar hovedrolla som fredløshelten. Det hadde det vel vært greit å få med seg...?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar