Favorittforfattere: C

Mellom å repetere den lange, norske kongerekka og å pugge ymse årstall for Danmark-Norges mange kriger, bestemmer jeg meg plutselig for å ta ei lita pause. Det trengs, om jeg i det hele tatt skal henge sammen og komme igjennom de to eksamenene jeg har igjen. For å få noe annet inn i hjernen, for å tenke på noe ikke-faglig, for å skrive litt, ikke bare lese, for å ha ei konkret oppgave foran meg og ikke bare litt ullen og retningsløs eksamenslesning, passer det fint å komme en bokstav videre i alfabetet. Det er tid for favorittforfattere på C.

Men denne gangen var det enda vanskeligere å velge enn sist. Det er så uhorvelig mange gode forfattere å forholde seg til, norske og utenlandske, kvinner og menn, levende og døde. Og de er gode på hver sine måter, og kan nesten ikke sammenlignes. De to jeg har funnet fram til har, overraskende nok, en del overfladiske trekk til felles, hvis en velger å gå se på utgivelsene deres og ikke fokuserer på samtida. For da er det faktisk mer enn 150 år, og svært mange konvensjoner, trender og teknikker i mellom dem.

Fellestrekk jeg vil framheve er evnen til å se og skildre mennesker på en grundig og realistisk måte, vilja til å vise fram gode og dårlige sider hos hovedpersonene, og til å gi gripende, intense psykologiske portretter. Fortellingene deres er imponerende, solide og levedyktige. De blei begge fort kjent for sin særegne fortellerstil og tematikk. Jeg synes også de er modige i valg av synsvinkel i romanene, særlig hvis en legger til grunn samtidige smaksdommere og eventuelle fordommer mot kjønn eller språk. Gjennom velvalgte ord tangerer forfatterne alt som er viktig i menneskers liv, og viser fram både det verste og det beste. De er ærlige fortellere. Og det er vel kanskje derfor de, og romanene deres, beholder sin posisjon.

Charlotte Brontë (1816 - 1855)
Det dummeste med Charlotte Brontë er at hun døde alt for tidlig, og derfor ikke fikk en særlig lang karriere. På den andre sida er Jane Eyre (1847) en av de viktigste britiske romanene fra 1800-tallet, og gjennom den har Brontë for alltid skrevet seg inn i litteraturhistoria. Boka, som stadig kommer i nye utgaver, nye opplag og blir oversatt både for n-te og for første gang, er hyppig sitert og en viktig, svært godt innarbeida del av populærkulturen, dukker stadig opp som intertekstuell referanse, og er blitt filmatisert mange ganger (omtrent tjue, kan Wikipeida fortelle). Romanen befester dermed sin posisjon som et viktig verk gang på gang på gang, og er nesten ikke å komme utenom for engasjerte lesere eller litteraturstudenter. Særlig ikke hvis de, som jeg, har en forkjærlighet for den britiske romanen. Brontë skreiv også noen andre romaner, som jeg hittil ikke har fått lest. For meg er Jane Eyre så innholdsrik og viktig at det så langt har holdt å lese den flere ganger, men jeg gleder meg til å åpne den digre CLE-boka mi og lese Shirley (1849) og Villette (1853) også.

I tillegg til at Jane Eyre inneholder mange historisk korrekte elementer, som dette med de grusomme kostskolene og skildringa av de innsnevra mulighetene for unge kvinner, har romanen også blitt noe mer enn bare en roman gjennom for eksempel begrepet "the madwoman in the attic". Andre forfattere har også dikta videre på Brontës historie, som Jean Rhys gjør i romanen Wide Sargasso. Her gir Rhys et mer nyansert bilde av Bertha Mason, en bifigur i Jane Eyre. Med karakteren Jane Eyre er Brontë på mange måter forut for sin tid. Hun skildrer ei ung jente som må tåle både tøffe og vonde opplevelser, som på den tida ikke var uvanlig. Hun mister foreldrene tidlig, og den nye familien er ikke akkurat snille. På kostskolen blir døden igjen nærgående, men Jane lar seg ikke knekke. Hun vil mer enn å tilhøre noen, være gift, og hun satser. Hos Mr. Rochester får hun både anerkjennelse og kjærlighet, men ikke før de er likestilte og Jane virkelig veit hvem hun er og hva hun vil, kan de få hverandre. Jane vil nemlig ikke være tjeneren som gifter seg med godseieren, og dessuten lar hun seg skremme av Mr. Rochesters hemmelighetskremmeri. Det ender med at hun forlater sin store kjærlighet. Denne prosessen er dramatisk og krevende, og det ender med at Mr. Rochester blir blind. Her er det verdt å la tankene gå til de antikke epos, hvor den blinde ofte oppnår innsikt. Og det gjør jo Mr. Rochester, men også Jane. I England er Jane Eyre litt som de mest kjente av Shakespeares utallige teaterstykker, det er et verk en må kjenne ut og inn og kunne referansene til, for de er så innbakt i folket, kulturhistoria og språket.

Carl Frode Tiller (f. 1970)
Fra ei død, britisk dame til en høyst levende, norsk mann, født 115 år etter hennes bortgang: Carl Frode Tiller er min andre favoritt på C. Jeg har fulgt han i flere år, og eier alle utgivelser, med unntak av lydbøkene og det siste skuespillet (men jeg har tenkt til å kjøpe det). Tiller er, med sin nynorske, intense, lett gjentakende prosa, helt særegen i Norge, men kanskje heller ikke helt uten assosiasjoner til en annen nynorsk mester: Jon Fosse. Men der Jon Fosse er knapp og messer på det samme og tematiserer stillstand og fremmedgjøring, bruker den litt mer ordrike Tiller anledninga til å komme med én ny detalj midt i repetisjonene. Slik lader han romanene sine, og slik holdes spenninga oppe over mange, mange sider. Leseren venter på dette nye, det nye som vektes, som huskes, som betyr noe. Og brått kan en lese hele historia i et nytt lys. Det er enkelt, og genialt. Hvis jeg skal velge meg ei yndlingsbok av Tiller så langt, så må det bli den første boka om David, Innsirkling. Sjøl om Tiller bruker samme fortellerteknikk i Bipersonar, synes jeg det sitter enda bedre i Innsirkling. Det er ei fascinerende historie, og det er utrolig spennende at vi som lesere får være med på å nøste opp et liv, uten at en allvitende forteller plager oss underveis med sin bedrevitenhet. Det virker som om leseren er den eneste som samler trådene, og det føles som om en får være med på å oppklare tidenes hemmelighet. Ikke dårlig! Jeg håper Tiller bare såvidt har begynt sin forfatterkarriere, for jeg venter ivrig på neste roman. Og i mens kan jeg lese Innsirkling om igjen.

Hvem er dine favorittforfattere på C?
En av dem som jeg lenge vurderte, var den fantastiske Camilla Collett. Hun er viktig, inspirerende og, litt som Charlotte Brontë, forut for sin tid med kvinnesak og moralske krav. Men fordi Amtmandens Døttre ligger litt lenger bak i pannebrasken enn Innsirkling og Jane Eyre, blei det disse to og deres forfattere. For å kåre en favorittforfatter handler jo ikke bare om bøkene, men også leseropplevelsene. Det er leseropplevelsen som i stor grad avgjør hvilke minner som sitter i - og ikke. Og seinere uti alfabetet veit jeg at forfatterens biografi også får en del å si...

Fortsatt god helg!