Fra Shakespeare til Knausgård - 66 klassikere du naturligvis har lest

Bildekilde: Bokelskere

Denne knallrøde, glade boka kjøpte jeg nesten umiddelbart da den kom i 2020, og har siden det gleda meg til å lese den. Jeg er svært glad i ulike former for litterære oversikter, være seg lister, innføringer, gjennomganger, forsøk på kanonisering eller noe annet. Slik har det vært i omtrent tjue år, sida jeg for alvor begynte å interessere meg for litteratur. 

Jeg har brukt hver eneste oversikt til å rydde i det enorme feltet som er litteratur, til å sammenligne og sammenstille, utdype og belyse. Ved å velge noe, velger en alltid bort noe annet, og det sier mye om både den som velger og tida vi lever i. Det er også interessant, og det er spennende å se ulike gjennomganger opp mot hverandre med dette i mente. Kvinner velger for eksempel nesten uten unntak flere kvinnelige forfattere enn menn, som av og til helt glemmer bort at dette med kjønn er noe en bør tenke på. 

I tillegg til solid faglig interesse, har jeg også sansen for Janne Stigen Drangsholt (f. 1974) generelt. Hun er ei kunnskapsrik og vittig dame som skriver poengtert, morsomt og til tider skarpt. Jeg har både lest og hørt henne før, og synes at vi trenger flere litteraturformidlere som henne, som er opptatt av at bøker og litteratur ikke skal gjøres unødig pompøs og utilgjengelig, og at ikke alt trenger å bli tatt så fryktelig seriøst hele tida. Jeg foretrekker helt klart hennes egen stemme over bøkene om den kaotiske Ingrid Winter, som hun nå har skrevet bok nummer fire om (Ingrid Winters makeløse mismot er fra 2015, Winter i verdens rikeste land er fra 2016, Winterkrigen er fra 2018 og Winterferie er årets roman).

Derfor blei dette dessverre et skikkelig magaplask for meg. Med høye forventninger og et tydelig ønske om å kunne bruke lista til noe konkret, var dette en utgivelse som overhodet ikke innfridde. Jeg opplevde at baksideteksten og den sleivete og ikke særlig morsomme innledninga til Drangsholt lovte mye mer enn det jeg faktisk fikk. Men noe av det må jeg kanskje ta skylda for sjøl, i og med at jeg leser mye, er utdanna innafor litteratur, jobber med litteratur og har lest svært mange av bøkene Drangsholt valgte å presentere i utgivelsen. Det var kanskje ikke en leser som meg boka var mynta på i utgangspunktet? Og undertittelen - 66 klassikere du naturligvis har lest - med tilhørende formål - at denne boka skal lære deg å juge om hva du har lest på en overbevisende måte og dermed lykkes i selskapslivet - er heller ikke noe jeg ville gjort. Det er da ingen skam å ikke ha lest Knausgård?! Men på grunn av denne mulige misforståelsen, savner jeg ei tydelig formulert målgruppe fra forfatteren og forlagets side utover at en med dette kan lykkes i selskapslivet. Det kommer jo veldig an på selskapet, tenker jeg...

Gjennomgangene av bøkene er dessverre ikke så morsomme som jeg forventa, men mange av oppsummeringene er gode og presise. Noen av dem er jeg uenig i, og det er helt greit - jeg har ingen illusjon om å være fullstendig samstemt med forfatteren. Av og til er det rotete, som når hun skriver om Store forventninger av Charles Dickens. Andre ganger er det fint gjort. Atter andre ganger opplever jeg at det er harselerende på en respektløs måte, og det liker jeg ikke. Jeg blir både flau og utilpass på forfatterens vegne, og tenker at slikt kan voksne folk la være å skrive.

Drangsholt har heldigvis huska på kjønnsaspektet, kvinne som hun er, og hun har valgt ut flere sterke kvinnelige forfattere som har fått plass i gjennomgangen (men ingen av dem får plass i tittelen). Totalt er det 66 bøker som gjennomgås, 49 er skrevet av menn og 16 er skrevet av kvinner, samt ei bok fra Bibelen med ukjent forfatter (mest sannsynlig en mann). Men noen - mange! - er sjølsagt også utelatt. Hvor er for eksempel Amalie Skram og Ragnhild Jølsen? Er ikke de mer relevante enn Gertrude Stein i en norsk sammenheng? Og om en skal tenke på vestens litterære arv, hvor er da Sapfo? Norrøne kilder mangler fullstendig, mens Bibelen er med. Det forstår jeg ikke helt - norrøne kilder er vel så viktige med tanke på vår litterære arv.

Drangsholt varierer hvordan hun nærmer seg temaene i bøkene - fra handlingsreferater og tematiske utgreiinger til kortfatta poenger om forfatteren eller utgivelsen. Men det var få poenger jeg sjøl kunne tenke meg å bruke. Og hvorfor skal det sparkes ufint hit og dit, som for eksempel gjentatte ganger til nynorsken? Sånt bør en vel holde seg for god for til å skrive rett ut, av respekt for alle forfattere som skriver på nynorsk, og for alle mennesker som bruker og liker nynorsk? 

Et sted Drangsholt kunne utvist mer skjønn, vært mer fantasifull, eventuelt bidratt med færre fordommer, er når hun skriver avsnittet "Hvem imponerer du?" under hver bok. Snakk om uoriginal stigmatisering - sant eller ikke sant! Kun unntaksvis var det noe morsomt her. Jeg ønsker å understreke at jeg ikke blei støtt eller krenka, verken på egne eller andres vegne, jeg synes rett og slett det er litt usmakelig å fyre opp under fordommer på den måten. Men jeg ser naturligvis humoren i det også. Ellers var det dessverre mange pinligheter her, og billige poenger, og oppfordringer til mye underlig adferd og snåle replikker. Jeg foretrekker helt klart ordentlige litterære diskusjoner - også med en som ikke leser så mye. 

Illustrasjonene i boka er ved Therese G. Eide (f. 1978), og de er forfriskende. Og det er gøy at de har fått såpass stor plass: En portrettillustrasjon av hver forfatter før omtalen av boka kommer, deretter to eller flere illustrasjoner per forfatter, der Drangsholts tekst strekker seg over to-tre sider. Slik får utgivelsen et kjapt og humoristisk tegneserieinntrykk som fungerer overraskende bra også med tørre, tunge og triste temaer. Men hva er greia med variasjonen i mønstrene rundt portrettene? Der fant jeg ingen systematikk, og slikt frustrerer meg veldig. Og når en er inne på manglende systematikk: Etter hvilke hemmelige prinsipper er tekstene i denne boka ordna? Det er verken alfabetisk orden eller kronologisk orden, og tekstene er ikke sortert etter tittel, kjønn, historisk epoke eller sjanger. Jeg ser heller ikke gode tematiske overganger. Knut Hamsun står for eksempel mellom Robert Louis Stevenson og Mary Shelley, mens Emily Brontë har havna mellom Sofokles og Dante Alighieri. Det gir null mening.

Med andre ord: Her er det rom for forbedringer. Jeg håper noen påtar seg oppdraget, så skal jeg mer enn gjerne lese.

Stormen

Bildekilde: Bokelskere

Den canadiske forfatteren Margaret Atwood (f. 1939) utga romanen Hekseyngel i 2016 for å markere at det da var fire hundre år siden William Shakespeare (1564-1616) døde. Den er ei moderne gjenfortelling av det som regnes å være Shakespeares siste egne stykke, skuespillet Stormen fra 1611. Derfor måtte jeg naturligvis lese Stormen før jeg leste Hekseyngel.

Fra før kjente jeg til Stormen av omtale, gjennom utdrag og gjennom de intertekstuelle referansene i Karen Blixens (1885-1962) fortelling "Stormer" fra samlinga Skjebneanekdoter (1958). Men fordi jeg på daværende lesetidspunkt ikke hadde lest Shakespeares Stormen, fikk jeg nok ikke så stort utbytte av den fortellinga som jeg kunne fått.

Skuespillet Stormen kan framstå som litt utilgjengelig å tre inn i ved første gjennomlesing. Det foregår på ei øy, det har mange personer, det hoppes i tid i dialogen sjøl om handlinga er svært konsentrert, menneskene snakker i symboler og bilder som er fremmede for oss i dag, hovedpersonen Prospero har lært seg magi i løpet av sine år på øya, ånder er en del av persongalleriet, politisk maktkamp blandes med fantasier og en vanskapning, det trylles og drømmes slik at en er usikker på hva som er fantasi og hva som er virkelighet - grensene viskes ut. Og går det egentlig bra til slutt? Sjangermessig er også stykket vanskelig å plassere, da det har både komiske og tragiske elementer om hverandre. Derfor plasseres det som regel sammen med Perikles fra 1607-08, Cymbeline fra 1609 og Vintereventyret fra 1611 og på disse tre brukes ofte samlebetegnelsen eventyrspill, eller Shakespeares romanser. 

Hovedtemaet i stykket er hevn. Prospero, som er den egentlige hertugen av Milano, blei for tolv år siden offer for et komplott. Han og datteren Miranda, da tre år, blei lurt om bord i et skip. Planen var at skipet skulle forlise, men Prospero og Miranda kom seg i land på øya og overlevde. Og siden den gang har Prospero pønska ut ei hevn, samtidig som han har lært seg magi. Nå som endelig tilfeldighetene vil ha det til at han får samla svikerne og ført dem til øya, kan han iscenesette planen. Det blir et skuespill inni skuespillet, altså et metanivå, der Prosperos ord og handlinger kanskje også kan tolkes som Shakespeares egne. Det gir stykket en interessant dimensjon, og åpner for flere symbolske tolkninger i ulike lag. Ved endt stykke kan en derfor like gjerne lese det på nytt, og vil da få en annen leseropplevelse. Slik er det absolutt ikke med alle tekster!

Stykket er likevel overraskende endimensjonalt i handlinga. Bortsett fra hevntemaet, handler det om fint lite annet. Jeg har lest flere andre stykker av Shakespeare tidligere, og de har alltid hatt mye mer handlings- og detaljrikdom enn det en finner i Stormen, som er svært konsentrert rundt sitt prosjekt. Eksempler er Hamlet (1601-02), Macbeth (1606), Othello (1604) og Kong Lear (1605), som alle har hver sin hovedkonflikt, men også ei rekke andre knuter på tråden, slik at en som leser stadig nøster og pusler sammen en helhet. Her er det bare hevnen, eller hevnlysten, som styrer stykket. Men når den da så kommer, blir jo ikke alt slik det en gang var. Det er også en visshet, eventuelt en visdom, å ta med seg.

Stormen i seg sjøl er interessant, og karakterene er spennende å bli kjent med. Replikkene deres er bare riss i ei overflate - de er så mye mer. Men det krever at leseren gjør en innsats. Og det er unntak. Miranda, for eksempel, er en ganske flat og uinteressant person, og hennes beiler Ferdinand er like flat. De er der bare, mistenker jeg, for å symbolisere at verden går videre, og for å gi en positiv utgang. Før dette har de naturligvis hver sine roller i Prosperos skuespill, der han nærmest styrer dem som marionetter. Svikerne eller skurkene i stykket, altså de som har bedratt Prospero med mål om at han skulle miste livet, framstår som viktigere. De har alle slags nyanser, fra fullstendig dust til svært angrende, noe jeg opplever som sannsynlig. Prosperos hjelper, ånden Ariel, er uten tvil den underligste karakteren, og det forklares heller ikke hvordan en ånd på så selvfølgelig vis tar del i et stykke. På den andre sida figurerer det jo et spøkelse i Hamlet. Vanskapningen Caliban blir en heller ikke helt klok på. Hva slags vesen er han? Og, om han er så grusom, hvorfor har ikke Prospero tatt livet av han? Disse to er de mest fremmedgjørende elementene i stykket, altså de elementene som bryter mest med vår samtidige virkelighet og som skaper avstand mellom 1600-tallsteksten og nåtidsleseren.

Jeg setter stor pris på etterordet til Olav Lausund (f. 1936), som setter både stykket, karakterene, konfliktlinja og Shakespeare sjøl inn i en konkret historisk og litterær sammenheng. Slike etterord tror jeg er en viktig inngangsport for mange lesere, for det er ikke til å legge skjul på at det tross alt har gått mer enn fire hundre år sida stykket blei skrevet, og da med en helt annet form og estetikk enn det som er vanlig for nåtidas dramatikk. Bare tenk på kontrastene mellom Shakespeare og Fosse! Ei god innføring er derfor gull verdt for å få så mye som mulig ut av stykket og lesinga. En god oversettelse er like viktig - her ved Erik Bystad (f. 1952), som også har skrevet et flott forord der han hjemler sine tekstlige valg. 

Men kan et stykke fra 1600-tallet fortsatt være relevant? Ja, det mener jeg så absolutt. Det er mye å hente i Stormen, særlig hvis en setter seg nøyere inn i teksten, sjøl om det også ligger et lag av mystikk og hemmeligheter over stykket. Men er ikke livet også slik? Hemmelighetsfullt og stormfullt og tidvis vanskelig å forstå? Trenger vi å forstå alt, avklare alt, sette to streker under svaret? Mitt svar er nei, og det lever jeg helt fint med. Jeg liker at noe er ubesvart og holdt i det skjulte - som for eksempel hvordan det går med Prospero etter stykkets slutt. Han mister sine nærmeste, var da planlegginga, hevnen, iscenesettelsen, magien, smerten, verdt det? Så bryter han også med magien i sin monologepilog, oppgir sitt prosjekt og går tilbake til å være "bare" den gamle Prospero. Men han kan aldri fullstendig bli sitt gamle jeg igjen. Og sånn er det vel også med oss lesere i møte med tekster, være seg dramatikk, lyrikk eller epikk. Vi tar med oss noe, mens noe annet blir liggende igjen.

Dinas bok

Bildekilde: Bokelskere

Dinas bok fra 1989 er den første boka i romankvartetten om den sterke, strie, egenrådige, musikalske, følsomme og intense nordnorske kvinna Dina Holm. Boka er inndelt i tre hoveddeler, kalt bøker, deretter kapitler. Hvert kapittel åpner med et sitat fra Bibelen, som understreker handling, tematikk og kontraster i kapittelet som kommer. Parallelt med den kronologiske handlinga får vi korte glimt inn i Dinas psyke gjennom kursiverte avsnitt i førsteperson som svært ofte begynner med ordene Jeg er Dina, som om hun har et behov for å hamre det inn i oss, så vel som i seg sjøl.

I prologen, der vi kommer brått inn i handlinga, er dette det første vi møter: En fortellerstemme som slår fast at hun er Dina, og som ser en slede med et menneske på, rulle kast i kast nedover ei skrent. Etter det kursiverte avsnittet, der vi følger jeg-personen, byttes det synsvinkel til tredjeperson, og det skildres hvordan kvinna, som er blodig og holder en kniv i den ene handa, stirrer på sleden, som nå har stansa og så vidt ligger og vipper på vei ned mot fossen. Hun klatrer så ned skrenta mot sleden, fjerner taustumper og setter på plass lærremmer før hun til slutt sparker sleden løs. Den vipper. I samme øyeblikk glir skinnfellen bort fra ansiktet på sleden, og mannen som ligger der åpner det ene øyet sitt. Så fyker sleden utfor.

Det er ikke til å legge skjul på at dette er en ganske brutal og ubehagelig romanåpning. Det rykker nærmest i en, og vi forsøker å pusle sammen ei historie av hva som kan ha skjedd. Hvordan kom vi hit? Er det virkelig så fælt som vi kanskje tror? Eller er det noe her som er tvetydig? Som leser håndterer vi både tvetydighet og ubehagelighet, fordi dette er en godt skrevet roman som ikke velter seg i det som er fælt, mer presser seg og oss igjennom det, med ei rytmisk veksling mellom korte og lange setninger og syngende replikker på nordnorsk dialekt. Holdninga som stiger opp fra teksten er at det som skildres er premissene for fortellinga, dette er livsvilkåra, og det må vi bare håndtere. Deretter brettes ermene opp, og vi går i gang.

I første kapittel skrus tida tilbake, og vi blir med inn i Dinas barndom. Hun er født på 1820-tallet og vokser opp som datter av en lensmann langt nordpå. Hun gifter seg når hun kun er 16 år, og blir dermed Dina Grønelv og husfrue på Reinsnes. Ektemannen er den tre ganger så gamle enkemannen Jacob, en venn av faren til Dina. Men når Dina klatrer opp i det store tuntreet på Reinsnes på bryllupsdagen - kun iført undertøy og med alle gjestene som tilskuere - skjønner både han og vi at her har vi ei nokså særegen kvinne. Og hun fortsetter i samme stil, egen og sær, kompromissløs og modig, tilsynelatende uten omsorg for andre, men likevel svært medmenneskelig. 

Dina er en fascinerende romankarakter, og det er det mange årsaker til. Hun er en sterk person, og hun er utypisk for kvinner i sin samtid. Dette underbygges av at hun også er høy og kraftig og har en mandig måte å føre seg på. Dina er videre veldig god med tall, og driver etter hvert både storhusholdning og omfattende handel fra Reinsnes, med jekter, fiske og utsalg. Hun regner ut hvor mye den enkelte lofotfisker trenger i fiske på en sesong for å treffe riktig med innkjøp, forberedelser og forsyninger. Hun rir, mye og ofte, og er gjerne i stallen med hestene. Hun spiller cello, ofte på natta. Hun røyker sigar med mannfolka framfor å brodere med kvinnene. Hun drikker vin i lysthuset, også vinterstid. Blant hennes nærmeste er ammen Stine, altså en tjener, som hun forsvarer i flere situasjoner og lar bo med seg. Hun diskuterer politikk, historie og økonomi ved bordet og bryter tradisjoner så gamle Mor Karen og kokka Oline får pustebesvær. Hennes ord er lov. Og de døde bærer hun med seg hele tida, hun ser dem, puster dem inn og lever med dem.

Bibelen er ei viktig bok i teksten - det er nemlig Hjertruds bok. Det er boka Dina har etter mora si, boka hun lærer seg å lese i, boka hun forholder seg til, siterer, lever med og søker etter mening i. Den er på mange måter retningsgivende, samtidig som den er forvirrende. For det er jo ikke alt rundt Dina som foregår på samme måte som i Hjertruds bok. Og det er ikke alt som gir mening. Samtidig kjenner Dina igjen mange mennesketyper og situasjoner fra skildringene i Bibelen. Hun blir en god menneskekjenner og gjennomskuer de hun har rundt seg. Som for eksempel Niels. For leseren er det spennende intertekstuelle referanser å hente i dette samspillet.

Men viktigere enn Bibelen er nok friheten. Den friheten som Dina setter så høyt, og som hun trenger så inderlig, og som hun ikke bare tar, men erobrer. Frihet til å spille cello når hun vil. Frihet til å ri hvor hun vil. Frihet til å råde over egen kropp og egne midler. Frihet til å tenke og snakke slik hun vil! Dina er på mange måter et moderne menneske - kanskje litt for moderne til at det er sannsynlig for ei ung kvinne på 1840- og 1850-tallet - men såpass lik dagens lesere at det blir interessante spenninger i teksten og mellom henne og menneskene hun har rundt seg. For det blir spenninger når ei kvinne tar seg til rette slik som Dina og sitter bredbeint i røkesalongen. Ikke alle liker det. Men noen lar seg forføre.

Jeg har med vilje ikke lest bøkene om Dina før nå - jeg har rett og slett ikke kjent meg klar, og jeg har vært usikker på om det er bøker jeg oppriktig vil like. Tora-bøkene har jeg fortsatt klart i minnet, med fæl tematikk, nydelig sårhet og en intensitet og et nærvær i teksten som av og til kan være krevende for leseren. Ville dette være noe av det samme? På mange måter ja. Forfatter Herbjørg Wassmo (f. 1942) er uten tvil dyktig. Hun bruker tid på å skildre interiører, klær og detaljer, steder, skip og stuer, og vektlegger at det skal være historisk korrekt. Språket er godt, og det er en herlig variasjon å bruke talemål i replikkene. Det gjør at personene blir mer levende. Romanen er tettpakka med handling og har mange konfliktlinjer, uten at en som leser kjenner seg bombardert med alt som skjer. Noe foregår opp i dagen, noe er dunkelt, noe vies mye plass, noe nevnes i en bisetning, noe er mer utydelig og krever at vi som leser er oppmerksomme og nesten dikter med. Litt av utfordringa da er å huske på at det vi leser ikke nødvendigvis er logisk eller rett for oss i dag, men at det ga mening for 1800-tallets mennesker.

Ett punkt kommer jeg likevel stadig tilbake til. Og det kan verken bortforklares eller legitimeres på noe vis. For uansett hvordan jeg vrir og vender på det, tar Dina noen ekstreme valg. Og jeg ville ikke valgt det samme. Det gjør at jeg grunner på hva som får Dina til å gjøre som hun gjør, og deretter om hun klarer å leve med valgene og handlingene sine. Mye vitner om at det er tungt å være Dina gjennom hele den første boka, og det ligger ikke an til at den neste blir noe lettere. 

Dinas bok er første bok i et mektig firebindsverk som det tar tid å lese, og en skal være i riktig stemning for å ta innover seg disse sveipende skildringene, de intense og lange tankerekkene, vekslingene i fortellerstemme, dramatikken, insisteringa på at Jeg er Dina og tausheten som omslutter hele Dina, der vi kun i små glimt får innblikk i hva hun egentlig tenker og hvem hun egentlig er. Kanskje neste bok gir flere svar?