Othello

Bildekilde: Bokelskere

Vi er i Venezia i Italia når stykket tar til og første akt settes i gang. Den unge venetianske adelskvinna Desdemona og den mauriske generalen Othello, som lenge har vært betatt av hverandre og som i hemmelighet har inngått ekteskap, blir avslørt. Det er et hardt slag for den overbeskyttende far Brabantio, som helst skulle sett datteren sammen med en helt annen mann. Like ille er det for adelsmannen Roderigo, som er forelska i Desdemona og som har bedt Brabantio om å få lov til å gifte seg med henne. Begge har slik ei høne å plukke med Othello, da de mener at han er skyld i deres problemer. Men Othello reddes av nyhetene som kommer: Tyrkerne er i ferd med å angripe Kypros, og Othello må reise umiddelbart.

Slik kastes vi rett inn i ett av William Shakespeares (1564-1616) store dramatiske verker, Othello fra 1603. Stykket er delt opp i fem akter, og er svært konsentrert i tematikk, handling, tid og rom etter første akt, som altså foregår i Venezia. I de fire andre aktene er vi på Kypros. Othello er stykkets hovedperson og protagonist, mens motstanderen og antagonisten er den forræderiske psykopaten Iago, en usedvanlig kjip renkesmed som bare vil ha makt og som styres av en eneste følelse: Sjalusi. Han går ikke av veien for å trekke i trådene eller påvirke direkte med baksnakking, manipulering, juging og reint oppspinn. Slik får også stykket et truende aspekt og oppleves som utrygt - Iago er så utilregnelig av hva som helst kan skje. Slik går det også.

Othello drives av plikt, være seg til sine øverstkommanderende, sitt land eller til Desdemona. Han har et godt rykte, jobber bra som soldat, er godt likt av sine menn og er høyt elska av kona. Og egentlig er han en veldig flott fyr, hadde det ikke vært for at Iago tramper og stamper og insisterer på å plante sjalusifrøet i Othellos hjerte og sinn. Iago er slangen i paradiset, gallen av væsker, den motbydelige løgnhals som kun vil mele sin egen kake. Han drives av sjalusien og er rasende fordi han er blitt forbigått; Othello forfremma en annen mann, Cassio, over han, en mann Iago anser å være en langt dårligere soldat enn han sjøl. Iago vil gjøre alt han kan for å ta igjen, og det med renter. Når han tenker seg om, er det jo også slik at Othello har en bedre stilling, mer lønn, høyere anseelse, bedre rykte, vakrere kone... Jo, det er like greit å bli kvitt hele fyren.

Slik går Iago i gang med sin nøye uttenkte plan. Han legger opp til konflikter, framprovoserer slåsskamper, forgifter Othellos sinn, lurer Desdemona, juger for kona si, presser og tvinger andre soldater til å gjøre drittjobbene for seg, så langt det er mulig, alt for å nøre opp under sinne og frustrasjon, raseri og misunnelse, og deretter rette det mot Othello. Så lener han seg tilbake og venter på at alt skal utspille seg slik han har tenkt. Dessverre for Iago går ikke alt etter planen, han må blant annet gripe inn og stikke litt med kniven. Men det fine mellom Othello og Desdemona sønderrives, ingenting blir som før og alt ender skrekkelig tragisk.

Stykket er merkbart mer enspora enn for eksempel Hamlet, som handler om mye mer enn én følelse. Men likevel er dette et språklig uovertruffent, livfullt, variert, ordrikt og kraftfullt maktspill der vi også i dag uten tvil har mye å lære. I vår tid legges glansbildene ut på sosiale medier så alle kan se hvor vellykka vi er, og det grønne sjalusimonsteret kan lett ta bolig i oss. De andre er jo alltid rikere, penere, sunnere, ryddigere, stiligere, og har større hus, kulere biler, mer eksklusive ferier og mye mer designprodukter enn det du noensinne ville kjøpt. Vi lever i en sammenligningskultur, der vi stadig måler oss opp mot hverandre. Med hvilken rett? Og til hvilken pris? Othello minner oss om hvilke fatale og tragiske konsekvenser et slikt usunt perspektiv kan ha, der vi hele tida jager etter mer og aldri er fornøyde, framfor å være glade for det vi har, den vi er og det vi får til.

Det har vært mange diskusjoner rundt Othello opp igjennom (hundre)åra, for eksempel når det kommer til Othellos etnisitet og kontrastene dette skaper mellom han og Desdemona. Er det egentlig et ekteskap med ei reell framtid? Jeg vil ikke gå videre inn på dette her, da det er veldig godt belagt andre steder. Men det er et originalt og modig grep fra Shakespeares side å gi hovedrolla til en maurer, altså en mørk mann. Effekten av dette, i et hvitt Europa, må ha vært enorm. Jeg tror ikke at vi i dag helt kan forestille oss hvordan det må ha vært.

Historia om Othello og Desdemona er ikke bare Shakespeares, slik mange tror. Ei italiensk fortelling fra 1565, ført i pennen av Giovanni Battista Giraldi (1504-1573), er den opphavlige. Riktignok har Shakespeare foretatt en adaptasjon, men hovedkonflikten er den samme, noe som i sin tur kan være utgangspunkt for en debatt omkring Shakespeares mange tekstlån og utstrakte bruk av intertekstualitet. Men jeg skal la også dette ligge, da jeg ikke ønsker å legge føringer på andre lesere.

Fordi følelsen Shakespeare appellerer til i Othello er så alminnelig og lett å leve seg inn i, vil stykket trolig fortsatt stå seg i framtida også. Mange hundre år fra nå, når verden kanskje er helt annerledes, er følelsene fortsatt likedan, vil jeg tro, da jeg deler blant anna Sigrid Undsets (1882-1949) perspektiv på "menneskenes hjerter" - på godt og vondt. Det er alltid en der ute som du misunner, om så bare bittelitt. Bare husk på å ikke gi næring til slike følelser, verken hos deg sjøl eller andre, så får vi det så mye bedre, alle sammen. Og glemmer vi oss, ja da får vi jammen ty til Shakespeare igjen!