Kongespeil

Bildekilde: Bokelskere

Speil, speil på veggen der,
hvem er mektigst i landet her?

Vi skriver 1066 og svaret er sjølsagt Harald Hardråde (1015-1066). Han er kongen, sterk og frykta. Han er upålitelig, urimelig og umettelig. Nye områder skal herjes, okkuperes, kues! Med skip, sverd og slag farer han fram som ei mare, med dragekrot i stavnen, raslende brynje og blinkende hjelm. Gud og Jesus kan ha seg langt pokker i vold, her er ikke plass for slike mjuke greier og kvinnelige dygder! Gi han heller et saftig blot -. Så kan han, Harald, være den største kongen av alle, koste hva det koste vil!

Taktisk, viljesterk og kravstor er han, i ett og alt. Ellisiv har ikke så mye hun skulle ha sagt når Harald får det for seg å utkalle leidangen for å segle til England på et nytt hærtog. Så ufattelig mange skip! Så ufattelig mange unge gutter -. Ellisiv kjenner Harald godt etter mange års ekteskap. Hun har aldri vært redd for å si sin mening. Også nå protesterer hun, hun trenger da vel ikke være dronning i England også! Men Haralds snakk er så overbevisende. Han er tross alt den som er best egna til å ta makta. Og det er ustabilt i England nå. Tenk hvilket rike han vil få!

De legger ut fra Norge med god bør. Med på kongeskipet er dronning Ellisiv. Hennes og Haralds to døtre er også om bord. Maria er nesten voksen og trolova med en dyktig og god mann på et annet skip. Veslejenta Ingegerd, oppkalt etter Ellisivs svenske mor, er mest med ammen sin. På toktet er også Haralds frillesønn Olav, som en slags nestkommanderende. Han skal endelig få farga sverdet rødt! Den andre frillesønnen er igjen i Norge for å skjøtte kongsnavnet.

På Orknøyene stanser leidangen for å vinne mer støtte hos jarlen. Flere skip slutter seg til den veldige flåten i havgapet. Atter en gang stevner de mot England. Men denne gangen må Ellisiv se dem fare. Harald har bedt henne så vakkert om å egge han til strid, slik som før, sjøl om det strider mot hennes kristne tro. Hun ber om å få slippe, vil ikke bære ansvaret for slikt. Men Haralds vesen er vinnende. Og Ellisiv husker de mange slagene hun har sett og vært i. Stridslarmen. Blanke sverd som glimter i sola før de treffer hverandre med harde hugg. Lukta av blod. Haralds kropp over hennes etterpå. Så sterk. Uovervinnelig.

Dagene går uten nytt fra England. Ukene også. Det som skulle være en kort, brå kamp, nærmest som et strandhugg å regne, virker å gli over i noe annet. Ellisiv ser stadig mot horisonten, etter skip, etter tegn. Men ikke annet enn fugler kommer glidende. Bølgene slår mot fjellknauser og stup, steiner og fjell, ustanselig. Alltid brusende, sprutende, i veldige kast. Vinden farer hardt over det øde landskapet. Regnet pisker henne i ansiktet. Så ser hun det. Seglet. Stavnen. Skipet.

De segler langsomt, skipene som kommer. De er ikke mange. Ellisiv speider med stivt blikk etter kongeskipet, etter merket, etter Harald! Men skipet kommer ikke. Harald kommer ikke. Og budet hun får høre, etterlater henne i en vektløs tilstand midt i mellom drøm og våkenhet. Som dråpene som løsriver seg fra bølgene idet de slår mot land, faller hun.

Hele Norges sagadronning Vera Henriksen (1927-2016) skriver med Kongespeil (1980) fram ei mektig og troverdig historie om en av Norges barskeste konger. Men vi får ikke den tradisjonelle fortellinga her, slik den er ført i pennen av Snorre Sturlason (1179-1241). Nei, her kommer Ellisivs egen versjon, der Haralds tause år får språk, der Haralds handlinger får farge, der hans tanker forklares og der vi også forstår følelsene til denne mannen, hvis overmodige åtak på England skulle ende vikingtida som æra her i Norge. Og desto viktigere handler romanen om Ellisiv, Haralds hustru fra Kiev (1025-1067) og hennes liv, først som barn og ungdom i sin hjemby Kiev, der faren Jaroslav (978-1054) var konge, dernest som dronning i Norge og deretter som degradert dronning i eksil, fratatt heder og ære, penger, makt, personlige eiendeler, smykker og til og med sine egne barn.

Smerte er altså noe hun er vant til, denne Ellisiv. En må kanskje kjenne på det, om en skal leve med Harald, som alltid har baktanker og sin egen agenda, som bruker menneskene rundt seg slik han vil og nærmest kaster dem fra seg etterpå. Men Ellisiv nekter å la seg kaste, og skaper seg et liv på ny. Hun er sterk i vilje og sinn, kanskje det er derfor hun ikke eier slik frykt? Likevel blir hun fullstendig perpleks når hun mottar nyheten om Haralds fall. Sjøl om hun nesten venta det -.

Hun frykter dette nye livet. Livet uten Harald, hennes livs kjærlighet, som hun trassa seg til å gifte seg med for mer enn tjue vintre sia. Og i sin kaotiske, bunnløse sorg, gjenkjenner hun en annen som sørger. Frillesønnen Olav, sønnen etter Harald og Tora. Tora, som tok hennes plass -. I øya til Olav ser Ellisiv mye av seg sjøl. Hun ser raseriet hun levde med så lenge. Hun ser beundringa. Hun ser savnet. Olav og Ellisiv møtes i Haralds ettermæle, i rotet av følelser og lengsler, i intensiteten som fins i kjærlighet og hat. Og i sitt forsøk på å forstå Harald og hans liv og akseptere at han nå er borte, ender Ellisiv opp med å fortelle sin egen historie.

Romanen er fint utforma og materialet er godt disponert. I starten tar Henriksen seg tid til å bli kjent med personene, og vi loses forsiktig, men bestemt inn i vikingtida, og blir gradvis presentert for konfliktene som danner bakteppet for historia som skal følge. Når vi seiler ut på havet, har vi allerede etablert Harald som kompromissløs og kan hende litt farlig, mens Ellisiv er en mer usikker på. Er hun mjuk og svak, er hun klok nok til å holde tann for tunge og velge sine kamper, eller setter hun Haralds jordiske liv over sitt eget åndelige? I perioden på Orknøyene blir vi mer kjent med både henne og Olav, forholdene der, prestene, været og landskapet. Henriksen balanserer naturskildringer og Ellisivs psyke på en mesterlig måte. Deretter tar teksten mer og mer form av en dialog, av og til rein monolog, der Ellisiv forteller og forklarer, og der både hun og Olav konfronteres med sitt eget forhold til den avdøde. Men går det an å hate og å elske samme menneske på samme tid?

Kontrastene mellom den stormannsgale og brutale kongen, den erfarne og djupt troende dronninga og den unge og ydmyke frillesønnen er store. Likevel makter Henriksen å få fram komplekse personligheter hos dem alle, slik at vi som leser ikke bare ser dem for oss, men også lever oss inn i fortellingene deres og tror på dem. Ellisivs historie formidles hele tida i tredjeperson, men oppleves nesten som en førstepersonsfortelling. Den er spennende og tett, og vi blir godt kjent med Ellisiv. Hun er en sympatisk og pålitelig forteller, sjøl om en ikke alltid liker det hun har å si. Henriksen lar Ellisiv beholde et historisk sus, samtidig som hun uttrykker følelsene og tankene sine på en slik måte at det ikke er vanskelig å forstå henne.

Henriksen har benytta seg av mange kilder for å få til et mest mulig korrekt historisk bakteppe, og denne grundigheten avspeiles når Ellisiv kommer inn på detaljer i sin personlige historie. Her er det mange navn og årstall å holde styr på, og da er det både spennende og imponerende når dette stemmer overens med andre middelalderkilder. Henriksen har også fletta inn flere skaldekvad i teksten for å skape et mer autentisk preg. Ikke bare var det en vanlig uttrykksform gjennom mange hundre år og en ettertrakta kunst mange beherska, men Harald var også en svært god skald sjøl. Noen av kvadene i teksten tilskrives han, noe som gjør teksten enda mer spennende. Andre har Henriksen skrevet sjøl, og også disse fungerer. Bakerst i boka finner en mer informasjon om personer, hendelser, kilder, begreper og steder, noe som er flott for en vitebegjærlig leser. Også den velvalgte tittelen får et par linjer.

Kongespeil er en interessant, drivende god og spennende fortelling om ei kvinne midt i livet, der hun skuer bakover for å kunne håndtere nåtida, og samtidig inviterer leseren med på refleksjonene hun foretar seg. Perfekt lesing en stille søndag.