søndag 25. mars 2012

Franske fristelser

I dag er det tid for Lesesirkel 1001 bøkers lesesirkelbok nummer tre i 2012, og denne gangen er det den velkjente romanen Ringeren i Notre-Dame av Victor Hugo (1802 - 1885). Jeg skulle så gjerne vært med, og etter å ha lest hva flere andre synes, er det tydelig for meg at jeg har gått glipp av en stor roman, på alle måter. Men midt oppi obligatoriske oppgaver, hjemmeeksamener og kompliserte fagbøker på svensk, frista det dessverre ikke så mye med en diger og omfattende roman på engelsk. Hadde den i det minste vært å få tak i på norsk, hadde det vært en annen sak, men sjøl da tror jeg ikke at jeg hadde klart å lese den ut i tide. Men da kunne jeg i alle fall begynt!

Til mitt forsvar (?) har jeg, som så mange andre, sett Disneys tegnefilmversjon. Det er da noe, sjøl om den er heftig forvrengt og tilpassa sitt amerikanske barnepublikum. Jeg veit i alle fall sånn omtrentlig hva hovedplottet er, sjøl om jeg regner med at en såpass rutinert forfatter som Hugo både bygger ut og kompliserer flere ganger underveis, i motsetning til hva Disney gjør. Jeg har også lest at slutten er en helt annen i bok og på film, og det er i grunn ikke særlig overraskende. Men likevel alltid skuffende. Om slutten endres drastisk, blir jo historien en annen.

Victor Hugo står for meg som en av Frankrikes viktigste 1800-tallsforfattere, sammen med blant annet Honoré de Balzac (1799 - 1850), George Sand (1804 - 1876) og Alexandre Dumas (1802 - 1870). I tillegg til å være forfatter, var Hugo også politiker. Han satt blant annet i Det franske akademi fra 1841 - 1885. Jeg har fortsatt til gode å lese noe av han, sjøl om jeg kjenner mange av verkene gjennom gjenfortellinger og populærkulturelle referanser, da kanskje særlig Ringeren i Notre-Dame (1831) og De elendige (1862). Jeg har heller ikke lest George Sand, men har veldig lyst, og håper at jeg snart vil få anledning til nettopp det. Alexandre Dumas har jeg derimot lest, og han er eventyrlig! Og Honoré de Balzac har et utrolig bredt perspektiv, sans for detaljer og skriver med god flyt. Det hadde vært flott å få lese mer av han, og i hylla venter allerede et par-tre titler. Jeg gleder meg! Men først, altså: hjemmeeksamen.

Det flotte fotografiet av Victor Hugo er tatt av Stanislaw Walery og er henta fra Wikipedia.

tirsdag 20. mars 2012

Kjærleik og livskamp

Det er ikkje ofte eg les ei bok som er god samstundes som ho er vond, som er lett samstundes som ho er vanskeleg, som er full av kjensler og luft og sjel og alt det som gjer eit menneske til eit menneske og ei verkeleg god bok til ei verkeleg god bok, heilt utan klisjear eller flosklar. Det ikkje ofte eg les om heilt unike menneske som Mattis, betre kjent som Tusten der han kjem ifrå. Og diverre er det ikkje ofte eg les noko av Tarjei Vesaas (1897 - 1970) heller. Men det må eg nok endre på, frå no.

Mattis er ikkje skarp. Men det tyder ikkje at han ikkje kan tenkje. For å tenkje, det gjer Mattis heile tida. Han tenkjer så arbeidet vert vanskeleg å gjere, han tenkjer så han mest ikkje klarar å prate, han tenkjer på det ingen andre kan prate om. Og han maktar å setje ord på det. Men systera Hege, som bur i lag med Mattis, vil ikkje prate. Ho strikkar og lagar mat, og seier at dei kan ta det ein annan gong, seier at Mattis ikkje skal prate om det, seier at han skal leggje seg. Då er det ikkje så greitt å vere Mattis. Kvifor skal det vere feil å snakke om ting som hender? Kvifor skal han ikkje seie at han tenkjer? Sjølv om Mattis ikkje er skarp, meinar eg at han på sin eigen måte er klok. For han kan sjå menneske, og fuglar, nett slik dei er.

Det einaste Mattis kan gjere medan han tenkjer, er å ro. Medan han ror, er alt greitt. Tankane lagar ikkje problem. Han kan ro att og fram, beint og fort. Han kan sjå stranda si, og veit at bustaden til han og Hege er nett oppom. Han er trygg. Andre menneske kan ikkje gjere narr av han i båten, dei kan ikkje kalle han Tusten eller seie stygge ting. I båten er det berre Mattis og tankane. Ein dag går det nesten gale, og Mattis må ro i land på ein holme. Han ventar på at nokon skal kome, og plutseleg er det to jenter der, to framande jenter. Dei veit ikkje kven han er. Og Mattis vert fri, i alle fall for resten av dagen. Han pratar med dei. Han ror dei i land. Og han er stolt! Det er når han byrjer som ferjemann at problema kjem. Fyrst Jørgen. Dinest Hege. Og i Mattis sjølv. Finst det ei løysing?
Ja, Mattis finn ei løysing. Men ho er ikkje god.

Vesaas skriv så lunt og varmt, er full av omsorg og tid, her vert aldri skummelt eller spanande på ein heseblesande og jagande måte. Spenninga er der likevel, i det poetiske og gode språket, i tankane til Mattis, i naturen, som Mattis kan sjå og høyre og kommunisere med. Romanen er symbolsk, full at teikn og frampek, og endå meir enn fuglane er båten eit berande element. Men viktigast er Mattis. Med han syner Vesaas at det å ikkje vere skarp ikkje tyder at ein er mindre menneske. Kanskje er det faktisk omvend?

For meg er hovudtemaet kjærleik. Kjærleik mellom Mattis og Hege, mellom Mattis og naturen. Mattis er ikkje redd for å seie eller gjere, det er noko inni han som styrer, ein kan kalle det kjensler, eit moralsk kompass, intuisjon - det spelar ikkje eigentlig nokon rolle. Han er ikkje redd. Men ho er. Hege er redd, sliten, trøytt. Ho arbeider for to, har aldri pause. Ho orkar ikkje så mykje av pratet til Mattis, ho skyv han vekk. Samstundes syner ho kjærleik og omsorg i kva ho gjer. Men Mattis trengjer orda med. For han slest kvar dag, med seg sjølve, fysisk og psykisk, med den store og trugande verda. Han trengjer at ho er der. Men så kjem Jørgen. Og Hege er ikkje der meir, ikkje som før.

Mattis lengtar. Etter nokon å prate med, etter menneske, etter ei jente. Ei han kan vere i lag med. Men det vert klårare og klårare at han er åleine. Og den redsla, for å verte heilt åleine, er meir enn kva Mattis kan bere. Einsemda vert meir trugande enn heile verda og alle menneska. Einsemda, stilla, å ikkje kunne elske. Tanken vert uuthaldeleg.

Romanen er uttenkt og velskriven og full av tid. Han hengjer i hop, frå det enklaste til det mest kompliserte, frå kjensler og tankar til handlingar og replikkar. Han er eit eige univers, eit nært, sårt, sannsynleg og andande univers. Og utan at eg har lese meir av forfattaren, trur eg så gjerne det dei hjå Gyldendal skriv bakpå boka: at Fuglane frå 1957 er meisterverket til Tarjei Vesaas. Godt og vondt på same tid. Så lett, og så vanskeleg.

fredag 16. mars 2012

Dagens leseliste

Nå er vi godt og vel inne i en ny måned, faktisk mer enn halvveis, det er flust av nye oppgaver som skal gjøres og nye bøker som skal leses. Det er med andre ord full fart videre med en solid bunke pensum! Her er litt av det jeg bør lese i løpet av de nærmeste dagene, i alle fall om jeg vil holde tritt med resten av gjengen.
Ja, jeg har altså ikke fri denne helga heller.

Norsk historie 1625 - 1814
Fra dansketid til svensketid, fra å være et lydrike til å bli et mye mer sjølstendig rike igjen. Det stormer om kongene, særlig fra Christian IV og de eneveldige, seinere om den sinnssyke Christian VII. Jeg blir så lett fascinert av kongene og deres dronninger, og leser mye ekstra om dem, de er inngangsporter for meg, for å forstå samtida og ettertida. Det kommer også godt med at jeg har lest noen historiske romaner, blant anna Musikk og stillhet (fra Christian IVs hoff på 1600-tallet) og Livlegens besøk (om det litt spesielle trekantdramaet mellom Christian VII, dronning Caroline Mathilde og livlegen Struensee på 1700-tallet).

Dikt i samling
Og denne gangen av Halldis Moren Vesaas. Begge Vesaasene er på pensum i vår, og jeg gleder meg til å lese! Fra før kjenner jeg kun til noen dikt og noveller av henne, lest i skolesammenheng opp igjennom åra. Nå har jeg lyst til å benytte anledninga til å lese mer enn "Ord over grind", og utvider pensumdikta med hele samlinga.

"The functions of Dramatis Personae"
Et utdrag fra Vladimir Propps bok Morphology of the Folktale. Litt tungt å komme inn i, men som det glir når jeg først har kommet i gang! Spennende forskning på og interessante teorier om eventyr, som har vist seg å være svært bærekraftige.

Ny rettskriving for 2000-talet
Som kort og godt (eller ikke, fila består av 232 sider) omhandler de nye rettskrivingsformene for det nynorske skriftmålet, forfatta av Rettskrivingsnemda for nynorsk i Språkrådet. Forventer at det skal være litt tørt, mange regler, mye pugging, men sikkert noen gledelige overraskelser her og der. Det er bare å hive seg rundt!

Fuglane
Lystleseboka, som jeg fortsatt ikke har kommet i gang med. Men som er høyst relevant for pensum akkurat nå, jamfør den andre Vesaasen. Jeg får bare prioritere han litt høyere opp, mellom alt dette andre, og bruke skjønnlitteraturen som en kjærkommen pause når jeg ikke orker å lese om eller tenke på gale konger og eventyrfunksjoner og hersens språkregler. Så det så.

Dessuten skal jeg også lese ut et kompendium eller to og friske opp kunnskapen om Asbjørnsen og Moe, brødrene Grimm og H.C. Andersen. Men det er mest kos. God lesehelg!

tirsdag 13. mars 2012

Norsk historie 1300 - 1625

Endå ei historiebok er lese, denne gongen Norsk historie 1300 - 1625 med undertittel "Eit rike tek form". Ho er skrive av dei to historikarane Geir Atle Ersland og Hilde Sandvik, og gjeve ut på Samlaget i 1999 som ein del av deira serie om norsk historie. Innhaldet er, som alltid, spanande og interessant, epoken er samansatt og variert, det hender mykje på 325 år! Mitt fyrste ynskje er at forfattarane skulle skrive meir, meir om alt. Eg synest 250 sider er litt lite. Det kan vere vanskeleg å velje ut kva som skal vere med og ikkje, og mykje, av stor tyding, får ikkje plass. Eg saknar kort sagt ein fyldigare einskap.

Av di eg nett har lese fleire framifrå historiebøker, legg eg kanskje lista litt høgt. Denne boka er den fyrste som er skreve av to forfattarar, og det ber ho preg av. Eg tvilar ikkje på at dei har arbeidd saman, og dei har forsøkt å tråkle det heile i hop. Men for meg misser boka mykje med å vere oppdelt og skrive av to menneske som tenkjer og skriv med ulik rytme. Det ser ikkje ut som om forfattarane har vore sams om kva dei skal fokusere på, kva lange liner dei skal følgje, kva detaljar dei skal kome attende til. Boka sprikjer mykje, men det gjer tida òg, kan ein seie til deira forsvar. Men samlinga av og fordelinga av kunnskapen, som eg meiner er hovudoppgåva til forfattarane av ei lærebok i historie, er diverre ikkje bra nok.

Denne boka er heller ikkje så lettlese som dei andre. Ho er prega av lange, ofte tunge setningar, liten variasjon i språket og ein del unødige oppattakingar. Til dømes dei mange sidene om at folk i nord (og langs kysten, vil eg leggje til) både dyrkar jorda, held husdyr og er fiskarar, samstundes som dei er avhengige av importert korn. Dette treng forfattarane ikkje skrive meir enn ein gong, men det gjer dei. Det er heller ikkje akkurat ei overrasking at dagleglivet til dei fleste menneske var samansatt av fleire typar primærnæringar. Kvifor er nett dette vekta i boka med så mange sider? Fleire kapittel rommar fleire tema, som t.d. kapittel 4 og 9. Nokre stader vert det uryddig (som i kapittel 9). Viss forfattarar eller forlag hadde delt opp meir, i kapittel, delkapittel eller avsnitt, hadde det vore litt lettare å rydde i kunnskapen sjølve. Kapittel 2, om pestane og konsekvensane av dei, var særs spanande og godt skrive.

Viss eg skal vere litt stygg: boka er detaljorientert om det mange veit (t.d. sidene om jordbruk og fiske) og meir overfladisk om det det er viktig å lære seg ordentleg (t.d. om kvifor det vart union). Eg skulle ynskje at forfattarane hadde hatt meir fokus på mellom anna dronning Margrete og hennar politiske talent, samt gjeringane til fleire av dei andre regentane. Kva dei gjer og korleis dei gjer det meiner eg er viktig for oss i ettertida. Korleis kan vi forstå kva som hender med folk og land viss me ikkje har innsikt i kva regentane gjer?

Til sist vil eg nemne at mi utgåve av boka ikkje var heilt prima av årsaker som ikkje gjeld forfattarane: fleire stadar var trykken så dårleg at eg måtte gisse kva det eigentleg skulle stå over fleire liner. Då vert samanhengen og innhaldet sjølvklart ikkje så godt og klårt som det kunne vore.

lørdag 10. mars 2012

Favorittforfattere: A

Å, det er så utrolig mange fantastisk dyktige forfattere! Både for min egen og andres del tenkte jeg at det kunne være interessant å se hva som dukker opp i løpet av en alfabetisk gjennomgang. Målet er å holde seg til to eminente forfattere per bokstav, ei kvinne og en mann. Hvis ikke er jeg redd det bare blir en nærmest endeløs oppramsing av mer eller mindre tilfeldige, ganske gode forfattere, som det er bortimot umulig å sammenligne eller rangere, særlig etterhvert som lista blir lenger. Av alle de som er ganske gode, er den nemlig alltid noen som peker seg ut. Og det er disse noen jeg ønsker å fange opp her.

Amalie Skram (1846 - 1905)
Amalie Skrams forfatterskap er sterkt, godt og intenst, og mest kjent er nok de fire bindene i romansyklusen Hellemyrsfolket, som er blitt selve definisjonen på og høydepunktet i norsk naturalisme. Jeg leste henne for første gang på ungdomsskolen som en del av et litt overfladisk og haltende norskpensum ("Karens jul" er uten tvil den teksten jeg husker best), så det var først i voksen alder at verkene hennes blei mer enn et grøssende innblikk i de fattiges liv på attenhundretallet, jamfør den tidligere nevnte Karen. Da jeg leste Hellemyrsfolket blei jeg utrolig imponert og fascinert, og var lenge opptatt av både bøkene og forfatteren. I hylla har jeg flere titler, de fleste har jeg lest, men jeg har fortsatt et par å glede meg til, blant annet Forrådt. Jeg ser også fram til å lese biografien Liv Køltzow skreiv for flere år sida, som jeg kjøpte på tilbud tilbake i 2005. Uten at jeg er en ekspert, tror jeg at livet til Amalie Skram også var ganske intenst, så intenst at hun flere ganger knakk sammen og blei innlagt, som hun seinere skildrer i flere romaner. Det å ha kunnskap om det en skriver om, viser seg å være svært viktig i Skrams tilfelle, og hun anvender kunnskapen på et profesjonelt og konsentrert vis.


Arne Garborg (1851 - 1924)
Fra før hadde jeg lest bare litt av og om Arne Garborg, og han var for meg "enda en" av disse mange trauste og naturelskende nynorskforfatterne fra en svunnen tid. Sjeldent har jeg tatt mer feil! Jeg er nå lykkelig nyfrelst og fremdeles svært opptatt av hele mennesket Arne Garborg; som er intellektuell, politiker, målmann, forfatter, tenker, lærer, bladmann, journalist og så videre, han sprenger både grenser og roller - og er fortsatt aktuell! Jærmannen Garborg er imponerende mangefasettert, klok og vittig, han beveger seg elegant og leikent over flere sjangre, byr på dødelig alvor, eksistensfilosofi og angst, lise og lått, lyrikk og essayistikk om mange emner. Han blir kalt åndshovdingen av blant anna Jon Hellesnes. Og jeg er så enig. Han kjempa hele livet, på alle fronter, og sleit seg helt ut. I dag ville vi sikkert sagt at han var utbrent. Men idealister blir ofte det, for de fortsetter å kjempe når andre gir seg, de fortsetter når vi andre ikke tør, og de holder det gående med dårlig helse og dårlig råd, fordi sakene er viktige og fordi fellesskapet teller mer enn det enkelte individ. Arne Garborg, vi trenger flere som deg!

Hvem er dine favorittforfattere på A?
Sjøl om mitt valg gikk utrolig greit denne gangen, ser jeg at det blir store problemer allerede på neste bokstav... Har du noen forslag eller argumenter, som kan gjøre B-valget enda verre?
God helg!

torsdag 8. mars 2012

Kvinnedagslektyre

Hipp hurra, alle damer! Enda ett år er gått, og nå er det kvinnedagen igjen. Som så mange andre unge mennesker blir jeg litt usikker når jeg blir spurt om hva kvinnedagen betyr for meg. For jeg har aldri kjempa for min egen rett til å stemme ved valgene, til å spise aleine på restaurant, til å ikke gifte meg, til å leve som jeg vil. Det er en selvfølge for meg, og det er nesten litt flaut. For generasjoner før meg har kjempa hardt nettopp for å få lov til dette - rettigheter som menn så naturlig innehar. Derfor er kvinnedagen en dag for meg hvor jeg kan tenke på, lese om, sette meg inn i situasjonen til og snakke om de som faktisk kjempa - og de som fortsatt kjemper. Og kanskje jeg kan hjelpe?

Sjøl om vi lever i et av verdens rikeste land og har det umåtelig godt, behøver vi ikke å gå langt før vi finner eksempler på kvinner som fortsatt sloss, hver dag. Det er de som lever i voldelige og ødeleggende forhold, de som blir utsatt for trusler og trakassering, det er voldtektsofre, det er ofre for diskriminering av ulik grad, de som gang på gang blir forbigått av menn på arbeidsplassen, sjøl om de er både glupere og bedre utdanna. Det er alle de som "finner seg i" urettferdighet fordi det er mest bekvemt, enten det er å bli klådd på, sett ned på eller gjort narr av. Og dette er bare i min egen by!

Så i dag kan vi som ikke har ei parole å gå under kanskje ta kontakt med krisesenteret der vi bor for å høre om de trenger frivillige. Vi kan være natteravner. Vi kan holde en liten moralsk tale for ei yngre kvinne, for å gi sjøltillit og kraft. Vi kan si ifra neste gang vi mener vi blir tråkka på eller blir latterliggjort. Og vi kan si ifra på vegne av andre, som kanskje ikke tør. I myndighet av å være voksne må vi bli tatt på alvor, og i myndighet av å være kvinner, nær halvparten av verdens befolkning, må vi bli tatt på alvor.

Hvis du ikke finner en sak å sloss for akkurat i dag, dukker den kanskje opp en annen dag. I mellomtida kan du berike deg med litteratur fra ei av de eminente kvinnene fra lista under.

Atwood, Margaret
Brontë, Emily
Collett, Camilla
Ditlevsen, Tove
Ekman, Kerstin
Fagerholm, Monika
Garborg, Hulda
Hagerup, Inger
Jølsen, Ragnhild
Køltzow, Liv
Lindstrøm, Merethe
Munroe, Alice
Nedreaas, Torborg
Oksanen, Sofi
Plath, Sylvia
Ravatn, Agnes
Skram, Amalie
Tikkanen, Märta
Undset, Sigrid
Vesaas, Haldis Moren
Woolf, Virginia
Xinran, Xue
Ystaas, Torunn
Ørjasæter, Tordis
Aareskjold, Solveig

Gratulerer med dagen!

lørdag 3. mars 2012

Haugtussas løyndomar

Det er oppgåvetid, og denne gongen skal ho vere om tenkjar og forfattar Arne Garborg (1851 - 1924). Eg har lese Ein Fritenkjar, Bondestudentar og eit passande utval essays og artiklar. Nett no les eg også ein biografi av Rolv Thesen, Ein diktar og hans stid, og den fantastiske diktsyklusen Haugtussa frå 1895.

Og det er mest dette siste som gjer meg nysgjerrig og interessert. Ein fritenkjar var fantastisk skrive, rørande og sterk, Bondestudentar gir eit godt bilete av både Daniel Braut og eit samfunn på veg mot noko nytt. Men i Haugtussa speler ikkje samfunn eller studier, pengar eller mat noko rolle. Menneska er mest underordna naturen og alle skapningane som lev der. Veslemøy er spesiell, for ho kan sjå og føle dei, ho drøymer om huldrer og troll, og ute med kyra liknar kvar kolle og stein på noko anna. Det er ei gåve å få sjå kva Veslemøy kan sjå, og det er spanande å følje med på kva ho tenkjer, gjer, drøymer.

Og eg vert imponert. At ein mann, på over førti år, kan skrive så godt og nært, sanseleg og sant om ei ung jente! Tankane hennar er så sterke at dei er verkelege, kjenslene er like såre som eg kan hugse, redsla kjenner eg med, her eg sit. Og kjærleiken, der han bryt ut, og fell i grus... Det er berre då det gjer så vondt. Eg tenkjer at Arne Garborg må ha vore eit særs medvite og samla menneske, klok og skarp, som kunne sjå og hugse og skildre det som så mange gløymer og ikkje ser. Attil er språket rikt, lett, dansande lett, klukkande og overraskande mjukt.

Natur og mystikk, sorg og kjærleik, røynd og løyndom glir over i kvarandre i Haugtussa. Ho er, i mangel på betre ord, reint magisk. Det er opnande å lese. Både av di det opnar for ein samanheng i litteraturhistoria eg før ikkje har sett, Garborg er ikkje åleine om å vere fascinert av gygrer og nøkkar og alvar som dansar. Det er spanande å dra lina, både attende og fram. Men mest av di det opnar eit rom i meg, som eg ikkje heilt visste at eg hadde.


Måneskinsmøyane

Jordi søv i sitt vinterlin.
Bjørki den unge, rimkvit og fin,
stend som i sylvet skòri,
eller som bygd av stjerneskin.

Jordi søv i sin vinterblund.
Månen lyser på himilrund.
Tusund av diamantar
glimar um grein i den frosne lund.

Bråkveikt benkjande, strålerein
bivrar den glitring um kvist og grein.
Det er liksom lunden lìvde,
strådd med perlur og glimestein.

Stirande inn i den sylvblå glans
Veslemøy stend utan hugs og sans;
då ser ho med ein gong møyar,
kvite møyar som gjeng i dans.

Kvite møyar som gjeng i ring;
stille sviv dei i stìg og sving.
Det er som ein dans i draumar
til takt av stilslegt sylvklokke-kling.

Bygde er dei av lufti blå;
Kjolar av måneflor hev dei på,
sauma med stjerneglitter,
løynande lett dei barmar små'.

Håret flyt i vallande flaum
ned yvi rygg som ein sylvgrå straum.
Yvi dei bleike vangar
Stjerne-augo i stille draum.

Aldri såg dei den varme dag;
stilt det er i det ungdomslag.
Stivt dei i dansen smiler.
Kalde søv desse andlits-drag.

Lengi tryllt må Veslemøy stå,
drøymd den dansen stirande på.
Då nikkar dei som til helsing.
Og kverv i luft som ein frostrøyk grå.