Je m'appelle Agneta

Bildekilde: Bokelskere

Det er sjeldent jeg leser svært lettbeinte bøker, men nå har jeg gjort det! Og av og til er det kanskje ikke så dumt. I alle fall ikke når boka det gjelder er Je m'appelle Agneta av svenske Emma Hamberg (f. 1971)!

Agneta er veldig midt i livet med sine 49 år. Og hun er nokså satt, kanskje til og med helt satt fast. De to barna har flytta ut og tar bare kontakt når de trenger penger (swishe, som det står i boka - kunne gjerne vært oversatt med det norske vippse, lurer på hvorfor det ikke er gjort?), og mannen Magnus er mer opptatt av ukas fugl på sin egen Instagramkonto, eviglange sykkelturer i all slags vær og aller helst svømming, gjerne i kaldt vann, også i oktober eller november, enn av kona. Dessuten kjører han på med et ekstremt kostholdsregime som alle, det vil si også Agneta, må følge (null alkohol, ikke gluten, ikke sukker, ikke fett, null karbohydrater og så videre), og han vil brått ha sex fordi det er sunt for hjertet, sjøl om de knapt har vært intime på flere år og for lengst har hvert sitt soverom.

Jobben på trafikkontoret er verken spennende eller givende, og når arbeidsdagen er over, middagsbrokkolien er fortært, den tørre quinoaen er skrapa ned i matsøpla og Magnus har forsvunnet ut for å svette, legger Agneta seg på sofaen eller på soverommet sitt. Der drikker hun vin, som hun gjemmer under senga, og av og til tar hun en tur ned i kjelleren der hun har gjemt smør og syltetøy eller en veldig god ost. Hun smugspiser og smugdrikker og sukker høyt. Hvordan har det seg at dette er livet hennes?

Seint en kveld kommer hun ved en tilfeldighet over ei annonse: Eldre gutt trenge hjelp. Nå. Lage mat. Vaske klærne. Rengjøre kjempestor hus. Veldig viktig - hver fredager 17.00 på baren sin. Må prate svensken! Gutten bor Saint Carelle. Provence. Frankrike. Svar til bar-fabien@gmail.com. Slik vekkes endelig en interesse i den litt monotone og tafatte Agneta, en nysgjerrighet, en lyst! Hun har alltid drømt om å reise til Frankrike, om å snakke fransk, om å være et annet sted, i noe annet. Og helt ut av det blå sender hun en e-post og tilbyr seg å ta jobben. Kaoset er komplett da hun får den, og da Magnus vantro må være vitne til at Agneta pakker sakene sine og reiser. 

Turen går ikke knirkefritt, og situasjonen i Saint Carelle er ikke helt slik Agneta har blitt forespeila. For eksempel er det ikke egentlig en "eldre gutt" det er snakk om, men en gammel mann. En gammel, homofil mann med demens. Og "kjempestor hus" er mest som et slott, et overdådig, luksuriøst og prangende slott, med skitne klær, draperier og tunge gardiner, malerier, tomme vinflasker, skulpturer av nakne menn, rot, stearinlys, et svømmebasseng forma som en penis, bøker, musikk, mer rot, matrester, sigarettsneiper og katter overalt. Det eneste som stemmer, er at denne eldre gutten trenger hjelp. Kjempehjelp.

Slik er det duka for forviklinger i Frankrike, men også ei steil læringskurve. Ikke bare er språket nytt og ukjent, men det tar også tid å lande i alt det nye, og forstå hva hun skal gjøre og hvordan hun skal gjøre det. Det tar tid å forstå at Einar, mannen hun skal passe på, er sjuk. Og det tar tid å bli kjent med lokalsamfunnet, Einars bakgrunn og Einars venner. Det å besøke den lokale puben er heller ikke enkelt, og Agneta og Fabien, innehaveren, bruker oversettelser via telefonen for å snakke med hverandre på melding. Og hadde det ikke vært for at Einar egentlig er svensk og nå snakker mest svensk, hadde det nok ikke gått i det hele tatt, for språkøre kan en ikke anklage Agneta for å ha. 

Romanen er lettbeint og lettlest, sjarmerende og underholdende, og er greit oversatt av Eli-Ann Tandberg (f. 1970). Den har såre og litt sørgmodige partier, som for eksempel når Agneta gransker eget liv på jakt etter feil, eller skjønner at hun ikke lever sitt eget liv, men Magnus sitt, eller når Einar forteller om sitt lange liv og uvanlige og uaksepterte valg. Den har også enkelte avsnitt der forfatteren driver vill gjøn med erkekjedelige mannfolk i femtiåra - her sikter jeg sjølsagt til den svette Magnus i evigomklamrende kondomdrakt med tilhørende ullfett. Hamberg balanserer fint mellom disse to ytterpunktene, og holder seg såpass innafor at det er troverdig. Jeg brøler aldri av latter, men jeg griner heller ikke, og Agnetas reise, både den fysiske og konkrete, og den indre, mentale og emosjonelle, er oppriktig skildra. Jeg føler med Agneta. Og hun drites ikke ut, sjøl om det til tider er på grensa. 

Hamberg driter ikke ut så mange andre enn Magnus og de to barna han og Agneta har sammen. De blir mest stive pappfigurer, men det aksepterer jeg, for Agneta forflytter seg raskt bort, og det er borte, i Frankrike, at det hele utspiller seg. Unntaket er det som skjer mot slutten av boka, det er ikke troverdig i det hele tatt, men jeg skal ikke avsløre noe av det her. Vi følger Agneta i førsteperson og kommer svært tett på, nesten ubehagelig tett på. Vi får være med på usikkerheter, sjauing og matlaging, betraktning av egen kropp i speilet, utprøving i det franske, forsøk med Einar, tanker om livet hjemme i Sverige, prøving av undertøy og noen helt unødvendige runder med egen kropp. Det var det andre stedet Hamberg mista meg som leser - jeg tenker at ei voksen kvinne naturligvis er kjent med egen kropp, og at dette ikke trenger å skildres. 

På den andre sida underbygges denne tettheten, intimiteten om en vil, av tittelen og denne insisteringa på at "jeg er Agneta", som også gjentas i boka. Det er hun som ER Agneta! Setninga kan sies på nytt og på nytt, med ulike ord i versaler, og fortsatt være viktig. Er kanskje nettopp denne insisteringa avgjørende for at Agneta skal klare å finne seg sjøl, kjenne seg sjøl, eie seg sjøl, hun som har vært mer en kulisse enn ei viktig brikke i eget liv? Slik blir boka en kraftig påminnelse om at det aldri er for seint å ta tak i eget liv og endre kurs, framfor å klage over nedtråkka stier, svette ektemenn, kjipe vaner og kjedelig jobb. Merk at jeg ikke legitimerer en fullstendig ansvarsfraskrivelse og at en kan bruke boka som ei unnskyldning for å stikke av og drikke vin hele dagen, - balanse er viktig! Men en kan bruke boka som utgangspunkt for refleksjon rundt egen situasjon. Kanskje er det ikke så vanskelig å gjøre små endringer? Og kanskje er det nettopp i de små detaljene at gleden fins? 

Hvordan det går med Agnetas eventyr i Frankrike, vil jeg ikke røpe. Men jeg kan si såpass at det har kommet en oppfølger, og at jeg ikke har tenkt til å lese den. For sjøl om Agneta er sympatisk, varm og snill, er hun verken spennende, interessant eller særlig minneverdig. Boka er fort lest og fort glemt, men av og til er det helt i orden. For den var ganske hyggelig underveis. 

Koke bjørn

Bildekilde: Bokelskere

Det er sommeren 1852. Vi befinner oss i bygda Kengis, langt nord i Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius (1800-1861) og den unge samegutten Jussi kombinerer blant annet kritisk tenkning, logikk, prostegjerning og naturstudier når de er på sine mange vandringer rundt i egnen. En dag er det ei lokal seterjente som blir borte. Familien leiter, men uten hell. Prosten påkalles, og Jussi, som er vår folkaliseringsinstans i størstedelen av boka, følger med, slik han alltid gjør. Sammen med prosten går han i gang med å granske stedet jenta sist blei sett. De gjør andre funn enn familien, og følger andre spor. Og de lar seg ikke skremme av de lange kloremerkene på trestammene. Bjørn, sier de som bor i nærheten. Hm, sier prosten. Det bærer ut i myra - til ei løe. Der finner de blod i halmen og en liten stilk med kantlyng mellom de gule stråene. Lyng, som slettes ikke vokser i Kengis. Hvordan har den stilken kommet seg inn i løa? Like etter finner prosten og Jussi kroppen til den unge jenta dytta langt ned i myra med en staur. Bjørn, sier du?

Ja, den uinteresserte, sjølsentrerte og alkoholiserte lensmannen mener det er bjørnen som har vært på ferde. En diger, mannevond og brutal bjørn har slått i hjel ungjenta, sier han, og dytta henne langt ned i myra. Med en staur? lurer prosten. Men lensmannen hører ikke. Ikke lokalbefolkninga heller. De rister på hodet og gjør seg klare for å gå på bjørnejakt. Og slik blir det. De finner en bjørn, ei binne, og de dreper den på brutalt vis, pluss de to ungene hennes. Og når en kunstner, som tilfeldigvis også er i traktene, finner ut at et bjørnedrap i grunn er et godt motiv, må de rigge til ei skikkelig slagscene. Oppå der legges diverse kunstneriske friheter, og etterpå blir bjørnen flådd, partert og kokt. Og slik vokser bjørnedrapet seg stort, mens drapet på jenta blir lite. Og slik kunne det forblitt, om det ikke hadde vært for at enda ei jente blir borte. Noe er på ferde i Kengis, og det er ikke en bjørn. Det veit både prosten og Jussi.

Og leseren veit det også. Det er slettes ikke noen bjørn som tar med seg ungjenter inn i løer for å deretter trøkke dem ned i myra. Men hvem det er, veit vi ikke. Spora er mange og spredte, fra kantlyng, blod og kloremerker på trestammene, til nedsunket halm, kanskje i form av en kropp, en bukett med hårstrå, fotspor bak trærne langs veikanten og noe som er skrapa av med kniv, kanskje fra en blyant? Videre kompliseres det hele av at ei tredje jente blir borte, og en mann dør, i ei hytte som er låst innafra. Men hva henger sammen med hva? Og hvilken rekkefølge er riktig? Og hva med den jenta som overlever, men som tar livet sitt etterpå - hva har egentlig skjedd der? Og hva med Maria, som Jussi er så glad i? Er hun i fare? 

Sammen med Jussi og prosten blir vi med på ei intens etterforskning av hendelsene i Kengis - ei etterforskning som må gjøres mest mulig i hemmelighet. I tillegg til å ta i bruk nye metoder som fotografier og fingeravtrykk, opplever prosten og Jussi at etterforskninga også splitter, utfordrer, skaper uvennskap og krever sitt fra prosten, og nesten tar livet av Jussi. Vi peiler oss inn på flere ulike gjerningspersoner etter hvert som vi leser, og både den ene og den andre teorien, bortsett fra bjørneteorien, framstår som sannsynlige. Likevel veit vi, rett og slett fordi det fortsatt er en del igjen av boka, at løsninga ikke er den riktige. Det er flere menn i bygda som har noe i mot prosten, og flertallet holder med lensmannen, rett og slett fordi han er ei brutal bølle. Derfor fortsetter vi å nøste og spekulere sammen med prosten og Jussi, helt til bokas siste side.

Forfatter Per Mikael Niemi (f. 1959) er fra Pajala i Nord-Sverige, i omtrentlig samme egn som denne romanen utspiller seg. Han debuterte i 1988 med ei diktsamling, og fikk sitt store gjennombrudd i år 2000 med romanen Populærmusikk fra Vittula, som langt på vei er ei oppvekstskildring. Med utgivelsen Koke bjørn (på svensk i 2017, på norsk ved Erik Krogstad (f. 1949) i 2019) er sjangeren historisk roman, og Niemi blander sammen fakta og fiksjon når prost Lars Levi Læstadius og samegutten Jussi snakker om vekkelsen og sameopprør i Nord-Norge på den ene sida og oppklarer forbrytelser og kjemper mot udanna overmakt på den andre.

Boka er utgitt som en roman, men er like spennende og intens som en kriminalroman. Den har alle ingredienser som trengs - som drap, voldshendelser, falske spor, undersøkelser, oppklaringer, ulike bevis, fengsling, rettssak og dom. Men samtidig er boka så innmari mye mer, med alle sine hemmeligheter. I tillegg er det juging, lureri, forelskelse, forførelse og misforståelser, det er naturstudier, skildringer av vandringer, kirkelig praksis og Jussis bakgrunn, det er variasjoner i språk, tro og kultur i skjæringspunktet mellom det svenske, det finske og det samiske, og ikke minst vekkelsen, som skaper et historisk sus i teksten. Det gjør at bakteppet er svært rikt og interessant, og at boka ikke bare drives framover av den ytre spenninga. Alle skildringene, av mennesker og hendelser, er med på å nyansere, fargelegge og tydeliggjøre, og det at vi er så tett på Jussi og alt som skjer med han, gir boka psykologisk dybde. 

Men først og fremst er dette ei bok som er utrolig godt skrevet. Den er velkomponert og solid, og elementene er godt balansert opp mot hverandre. I kapitlene veksles det mellom Jussis bakgrunn, dagligliv med prosten, arbeidet med saken og skildringer av det som skjer i området. Boka har videre et stort ordtilfang, og Niemi karakteriserer blant annet gjennom replikkvekslingene. For eksempel er lensmannen folkelig og rå i målet, lensmannsdrengen fniser og hermer etter lensmannen, de lokale bøndene er ofte fåmælte og bruker dialektord, prosten er dannet og veltalende, Jussi er tilbaketrukket, undrende og mye mer taus, men konkret. Jussi har et rikt indre liv, der han øver seg på å sette ord på følelser og opplevelser både muntlig og skriftlig. For han betyr språket så mye mer enn at det bare er et praktisk verktøy. 

Niemi holder seg som sagt stort sett til Jussi som folkaliseringsinstans, og Jussi er en sympatisk og ydmyk hovedperson. Men det er også kapitler der Niemi bruker en allvitende forteller, uten at disse vekslingene lugger for leseren. Alle skildringene av og scenene med Lars Levi Læstadius, og det at vi kommer svært tett på han, prostearbeidet, arbeidet med vekkelsen og oppklaringa av de brutale hendelsene i Kengis, gjør at han også framstår som en hovedperson, sammen med Jussi. Og dette tospannet fungerer svært godt - læremesteren og læregutten.

Romanen er rå og brutal, men uten at forfatteren velter seg i forferdelighetene. De er bare en del av skildringene, av livet. For det er mye i boka som slettes ikke går bra, og da tenker jeg ikke bare på de døde kroppene. 1850-åra var ei krevende tid for mange, og de aller fleste i lokalsamfunnet er avhengige av at avlinga ikke slår feil, at barna lever opp, at redskapene kan brukes år etter år og at de holder seg inne med lensmannen. Det er ikke nødvendigvis nød, men ikke velstand heller. Det gjenspeiles når ressursene fordeles. Bakerst i køen kommer hele tida de fattigste, de usleste, samene. Slik peker Niemi på hvordan samer kunne bli og blei behandla på 1850-tallet. Det er undertrykkelse satt i system, der til og med lensmannen rakker ned på Jussi, kun fordi han er same. Slik sett er prosten en modig mann, som tar til seg en samegutt og behandler han som sin egen. Prosten lærer Jussi å lese, lærer han om kristendommen, lærer han alt han sjøl kan og veit. Det er et uvanlig valg, som prosten får kritikk for mange ganger i løpet av boka. Men gang på gang står han i det, og viser seg som karakterfast, sympatisk og varm. Det samme gjelder i alle hans undersøkelser, og i arbeidet med ulike metoder med tanke på rettssaken.

Og en slik læremester skaper varig endring i Jussi, og setter djupe spor. Det gjør at Jussi tar noen valg i forhold til søstera si, som han er utrolig glad i, og i forhold til Maria, som han er villig til å gjøre alt for, og i forhold til alle de fæle og ekle menneskene han møter på sin vei. Jussi har alltid håp, Jussi tilgir og vil alltid videre. Slik blir romanen også sår og vakker, og det gjør at vi som leser, ikke kun kjenner på avmakt og tragedie. Her er det så utrolig mye mer, og i sum blir det en helt suveren leseropplevelse. 

Svik 1938

Bildekilde: Bokelskere

Matilda har nettopp gått et ærend for sin arbeidsgiver, advokat Claes Thune. Det er midt i mars, året er 1938, og i Helsingfors er det midt mellom sein, seig vinter og antydning til vår. Akkurat denne dagen, den 16. mars, er det tåke. Grå tåke. Frøken Matilda Wiik har handla inn litt mat og drikke til Onsdagsklubben - en sammenkomst Thune er med på hver måned. Da samles en gjeng litt høyerestående mannfolk, de drikker, spiser og skråler, og krangler. Denne måneden er det Thunes tur til å være vert, men husholdersken, fru Leimu, er blitt sjuk. Derfor må Matilda hjelpe til. Hun er på vei opp trappene til advokatkontoret, fullasta med drikkevarer og mat - ønskene var kraftig paté, vellagrede oster, britiske kjeks, italienske, grønne olivener uten kjerner og godt med brennevin - og det er her, midt i trappene, at hun hører den. Stemmen. Hun stivner til, stemmen gjør henne uvel, hun blir kald i hele kroppen og beina kjennes dirrende og svake. Det er ingen tvil om at det er han. Så samler hun seg, tar et fast grep om alt hun bærer, og går opp.

Slik starter romanen Svik 1938 av den finlandssvenske forfatteren Kjell Westö (f. 1961). Det er en historisk roman som lag for lag skildrer et Helsingfors under sterkt press: Kampene ute i Europa tilspisser seg, ideologiene er knallharde og kompromissløse, politikken er ekstremt krevende, det å velge side er farlig, og ikke minst blir Tyskland farligere og farligere. Tyskerne og det nazistiske tankesettet fosser fram som et godstog, rytmisk, dunkende, støyende, med sterk retorikk, mye patos, og skinnende glansbilder av en arisk rase og det tredje riket som en slags drømmeverden. Og dag for dag kommer en nærmere og nærmere det vi veit vil bli en realitet. En krig som skal ta livet av millioner av mennesker. Den kommer.

Dette er bakteppet, og parallelt med dette, blir vi kjent med den trettiseks år gamle frøken Matilda Wiik, sekretæren til Claes Thune. Hun er svært dyktig, hun kan finsk og svensk, er tilfredsstillende i tysk og brukbar i engelsk, hun har eksamen fra Handelsinstituttet, kan maskinskriving og stenografi. Med henne ved sin side blir Thune mer effektiv, ja, han ser hvordan han kan utvide firmaet. For så vidt blir vi kjent med Thune også, for romanen er skrevet i tredjeperson, og forfatteren lar leseren komme tett på begge to. De øvrige i romanen, som Matildas familie og venner og resten av Onsdagsklubben, holdes på en armlengdes avstand. Inkludert han. 

Samtidig med bokas nåtid, med den skremmende politikken og det brede persongalleriet, rulles det også fram flere historier fra fortida. Da skal vi ytterligere tjue år tilbake i tid, til den finske borgerkrigen, som utspilte seg fra januar til mai i 1918. Krigen stod mellom "de røde" (sosialistene) og "de hvite" (den borgerlige regjeringa), og henger sammen med Finlands løsrivelse fra Russland året i forveien. Borgerkrigen ramma flere av menneskene i boka svært hardt, og mange av dem har brukt år på å komme seg videre. De lever fortsatt med minner og traumer, og nå, når det politiske klimaet igjen hardner, kommer mange historier fram, bit for bit. Det er historier som skal vise seg å henge sammen, og som avslører vonde skjebner, fæle hendelser og tragiske situasjoner. Og ikke minst avdekkes det til slutt hvem han er, og hvordan hans liv er fletta sammen med Matildas. For en ting veit vi, når vi trekker pusten sammen med Matilda i begynnelsen av boka, rett før vi strammer grepet om handlekurven og varene, det er at han er en av dem. Et medlem av Onsdagsklubben.

Kjell Westö har skrevet en rik historisk roman, med spennende detaljer, flotte skildringer av Helsingfors, skarpe observasjoner av politiske endringer og hvordan de forårsaker og henger sammen med ørsmå forskyvninger av menneskers etikk og moral. Presist får han fram de sosiale forskjellene mellom for eksempel Thune, Gabi, Matilda og broren Konni, og deres respektive liv, han skildrer hvordan de lever, hvordan de har det hjemme, hva de har på seg og hvordan de ter seg. Han skildrer byen, der teknologien og moderniteten er kommet for å bli, der en aldri er aleine i menneskemengdene, men likevel kan kjenne seg fryktelig ensom. Særlig om ens kone har forlatt en for ens beste venn! Han skildrer forskjellene mellom bydelene, mellom store, tomme leiligheter og mange mørke, stille rom, og disse alltid våkne, alltid travle bygårdene med mange trange leiligheter, smug og uterom som lukter, men som puster og er.

Og det er nettopp dette, den godt balanserte blandinga av politikk, følelser, sted, nærvær og fortid, som gjør at dette blir en skikkelig god roman. Her får vi spenning, i perioder nesten jagende: Hva er det som egentlig har skjedd med Matilda? Westö lar oss kun få vite litt - så er vi tilbake til nåtida, til timene på advokatkontoret, til amerikanske og finske kinofilmer, til biting av negler, mørke portrom og kvelder nesten uten søvn. Så vender vi tilbake til borgerkrigstida og følger Matilda noen skritt videre, der hun fraktes fra en leir til den neste, der hun er på venterommet, der det er hennes tur til å komme inn på kontoret, der hun må undersøkes -. Her får vi dramatikk: Hva i all verden skjedde mellom Thune og Gabi? Vi får såre skildringer av Jary, som er inn og ut av behandling, og som får det verre og verre. Vi får politikken: Onsdagsklubben får stadig sterkere skillelinjer, og på det store sportsstevnet går det helt skeis når slektningen til Jary ikke får den pallplassen han skal ha. Alle så at han kom først, men ingen våger å overprøve dommeren. Og denne stadige kryssklippinga mellom før og nå, mellom det store og det lille, det allmenne og det spesifikke, er så elegant utført at en aldri blir stressa, aldri er i stuss og aldri blander sammen verken personer eller hendelser. Det er så godt utført at alt leseren trenger å gjøre, er å lese.

Westö har et uhyre solid grep om fortellinga og personene sine, og han skriver svært godt. Han har et stort vokabular og som tilpasses den han skildrer - Thune er opptatt av politikken, Matilda av filmene - han evner å komme tett på, men fortsatt beholde en viss avstand uten at det oppleves kjølig. Han varierer tempoet, makter å få med subtile hint og viktige detaljer - så er det opp til leseren om hun snapper dem opp! Westö skriver akkurat nok til at leseren forstår, men samtidig så lite at nysgjerrigheten fortsatt er der. Og det gjør at vi bare må lese videre, litt til, en setning, ei side, ett kapittel. Så mottok han også en velfortjent Nordisk råds litteraturpris for Svik 1938 i 2014. 

Nydelig oversatt av Erik Krogstad (f. 1949).

Kort & godt: De indoeuropeiske språkenes historie

Bildekilde: Bokelskere

Jeg kan ikke tidfeste det helt, og det er kanskje heller ikke så farlig, men jeg var fortsatt tenåring da jeg for første gang hørte om det svenske språkgeniet Ola Wikander (f. 1981). Han er fem år eldre enn meg, og suste inn i den svenske faglitterære sfæren på begynnelsen av 2000-tallet. Som sønn av to akademikere med en litt spesiell interesse for språk, var det kanskje gitt at poden også skulle gå den veien. Men jeg tror ikke helt de hadde sett for seg at han skulle studere latin "for alvor" i en alder av tretten år. Og at han, for å spe på latinen, også skulle studere gresk, gotisk og oskisk, i tillegg til ei lang rekke andre språk, primært døde språk. Det var da også temaet i hans første bok, som kom på svensk i 2006, I döda språks sällskap. Den har jeg skrevet om her.

Bok nummer to har fått tittelen De indoeuropeiske språkenes historie og kom på norsk i 2010. Og etter å ha hatt den i hylla i mer enn ett tiår (!), er den nå, endelig, lest. Det sier kanskje en del om meg som leser, og det er helt greit. Jeg er ikke så utålmodig, jeg, og jeg tenker det er viktig å vente på riktig tid for riktig bok. Hvis ikke, blir det fort dårlige resultater for både leser (som da ikke får lest) og bok (som ikke blir lest). Og hva er da poenget?

Men i dette tilfellet blei boka altså lest, sjøl om det tok sin tid. De indoeuropeiske språkenes historie er ei fagbok som belyser nettopp språkets historie - vår felles indoeuropeiske språkhistorie. Boka er ikke spesielt lettlest eller gjort allment tilgjengelig gjennom bruk av bilder, figurer og enkelt språk, slik som er tilfelle med mange populærvitenskapelige utgivelser. Likevel har boka vakt både interesse og begeistring og vært en tankevekker for flere lingvistiske områder. Boka kan helt ærlig i partier framstå som tørr og ekstremt detaljorientert. Men det er noe av poenget - for løsninga ligger jo i de ørsmå detaljene! Og skjønner en det, blir det ikke tørt, men spennende. En kan gjerne ha bakgrunnskunnskaper før en gyver løs på denne boka, da glir det meste mye lettere, men viktigst er interesse for fagområdet og ei nysgjerrighet når det kommer til språkene, historia og kulturen. For alt henger svært tett sammen.

Ola Wikander er god på å gi leseren oversikt, og han gjør det på en ryddig måte gjennom språktrær der han viser slektskapsforhold, gjennom lister, paradigmer, komparasjon og eksempler. Han tar oss med nærmest på ei reise, fra vårt eget språk og bakover i tida til den perioden vi ikke helt veit hvilket språk som blei snakka. Men, skriver han, vi tror at det blei snakka et felles språk som vi velger å kalle protoindoeuropeisk, altså det som var forut for indoeuropeisk. Og grunnene til at vi tror de indoeuropeiske språkene har et felles opphav, bruker han resten av boka på å diskutere, vise og eksemplifisere. 

Hovedmetoden er komparasjon, altså den komparative indoeuropeiske lingvistikken. Wikander peker på ord og begreper, gjerne knytta til familie, landskap, jordbruk og redskaper, som er like i svært mange og veldig ulike språk - men det eneste samlende de har til felles, er at de medregnes i den indoeuropeiske språkfamilien. Gjennom å følge orda bakover i tida, hoppe fra språkområde til språkområde, gjennom dekoding, utforsking av lydlover, et trent øye for blant annet reduplikasjoner, assimilasjon, apokope med mer, med superstratteorier, fonologi, morfologi, etymologi og mye mer i verktøykassa, klarer han å sette opp gode eksempler, gi plausible forklaringer, vise sannsynlige ordreiser og samtidig gi leseren en ny og helhetlig forståelse for språk gjennom å tenke helhet og slektskap framfor å se på ett og ett språk for seg. Og en slik gjennomgripende struktur er det helt nydelig å få på plass!

Ola Wikander er svært kunnskapsrik og øser av det i teksten sin, helt på kanten av det belærende. Av og til blir det for ordrikt og noe repeterende, og setningene blir litt for lange og snirklete. Jeg tror ikke oversetter Lars Nygaard (f. 1976) kunne gjort så mye med det uten at det hadde gått utover stilen og tonen som Wikander har. Så det får vi bare leve med, vi som er interesserte i språk. 

Kort & godt: Hunden

Bildekilde: Bokelskere

Det var vinter da jeg leste Hunden (1986, på norsk i 2016) av den svenske forfatteren Kerstin Ekman (f. 1933). Og nå er det vinter igjen. På sett og vis passer det veldig godt, for det er nemlig mange vinterskildringer i boka. Det gjenspeiles både på forsida, som er et vinterlandskap, og i åpninga.

(…) Om vinteren får granene vide kjoler. Snøen når så høyt at den fletter seg inn i den nederste kransen av grener. Når stormen feier den sammen, blir det huler og hi under granene. En rev kan søke ly der på dagtid, vernet mot blåst og farer. Orrhønene ligger under granenes kjoler, men aldri under samme rot som reven. Han krøller seg sammen der inne og venter på natten. På månelyset og skaren venter han. (…)

Og inn i dette ugjestmilde, iskalde og krevende landskapet, kommer en liten hund. En hundevalp. Som ved en tilfeldighet, et instinkt kanskje, eller en trang, løp av sted. Bare for å plutselig befinne seg helt aleine og være så fullstendig overgitt de brutale livsvilkåra ute i skogen. Med skaresnø som skjærer seg nådeløst inn i mjuke poter. Med is og snø på alle flater, og ikke noe vann som kan drikkes. Med fullstendig fastfrosset bakke som ikke gir noe varme, bare kulde. Uten mat. Med rovdyr luskende rundt, fremmede lyder, fremmede lukter. Og månens iskalde sølvglans som eneste lyskilde. Under granenes vide kjoler må han gjemme seg.

Kan noen overleve i et slik landskap? Kan en liten hundevalp klare seg? Ekman skildrer hundens kamp, mot seg sjøl, mot sulten, mot naturen, mot andre dyr, og hvordan den må overkomme den ene utfordringa verre enn den andre, helt uten å ha forutsetninger for å klare disse utfordringene. Kun instinkter, kun små, pipende lyder. En liten, uskyldig hund som var tiltenkt et helt annet liv der hjemme, på det varme kjøkkenet. Ekman er tett på hunden, som hun helt konsekvent skildrer i tredjeperson, men like fullt lar seg gli inn i som om han var en vanlig romanperson. Hun skildrer redselen hans, minnene om et hjem, at han ikke liker søle som klistrer seg fast i pelsen, hvordan han kaster opp av sult, hvordan lukter stikker i den følsomme nesa, hvor vondt det er å gå på de blodige og såre potene.

Og det som gjør denne lille romanen så flott, kan oppsummeres i to hovedpunkter. Gjennom å skildre hunden så levende, gå så nært og gjøre han menneskelig, blir det vanskelig å la være å lese «menneske» framfor «hund». «Han» like gjerne kan være en menneskelig han, en gutt. Her er naturligvis tolkningsmulighetene mange, men det er lett å leve seg inn i hundens sted. En kan sammenligne hundens liv med et menneskeliv, eller med den krevende og nødvendige frigjøringsprosessen barna har når de blir voksne og flytter hjemmefra. Det er mye som er vondt, men det vonde er også en del av livet. Videre menneskeliggjør Ekman dyret og bygger ned skillene mellom mennesker og dyr, kultur og natur, og gir en følsom leser mye å reflektere over.   

Samspillet mellom hund og menneske er det andre hovedpunktet. Hunden i boka kommer fra et godt hjem, og har slik gode forutsetninger. Men tilfeldighetene vil noe annet, og naturen gir hunden dens nye premisser. Fra å ha vært vant til mennesker, må hunden lære seg til å være uten. Fra å kue naturlige instinkter i menneskelige omgivelser, som for eksempel bjeffing, biting og hopping, må hunden lære seg til å stole på de instinktene den har for å skulle klare å overleve. Så møter den mennesker igjen. Og hvordan det går, er helt opp til hvordan menneskene møter denne vesle, sårbare valpen, som nå er en vaktsom, skeptisk og redd hund. Disse møtene er utrolig rørende skildra, og Ekman får så godt fram hvordan tillit og respekt er nødt til å ligge som grunnpilarer i enhver relasjon. Igjen er det vanskelig å ikke trekke paralleller til hvordan vi mennesker behandler hverandre, og hvor raske vi er til å dømme, uansett om det gjelder mennesker vi ikke kjenner, mennesker fra andre land eller flyktninger. Her er det mye lærdom å hente i hvordan Ekman skildrer at mennesket nærmer seg hunden på nytt. Og igjen på det menneskelige planet; det er naturligvis de mest sårbare av oss, de som har vært utsatt for for eksempel vold eller omsorgssvikt, som det vil ta lengst tid å få tillit fra og komme nær. De er som skada dyr.

Samtidig kan en ikke komme unna at Ekman sier klart og tydelig ifra om hvordan vi bør behandle dyr, og at vi bør ha en respekt for det iboende hos dyrene. De er tross alt dyr og natur, ikke mennesker og kultur. Men når vi lærer oss å eksistere sammen og stiller oss inn på hverandre, kan begge parter få så uendelig mye ut av det. Hunden av Kerstin Ekman er ei nydelig lita bok som passer godt for romanleseren, for dyreelskeren og for alle som trenger ei sår og vakker vinterbok. Stemningsfullt oversatt av Elin Brodin (f. 1963).

Bokhyllelesing: August Strindberg

Bilete: Bokelskere

I september er utfordringa i Bokhyllelesing 2020 å lese ei bok i ein sjanger du til vanleg ikkje les. Eg tok difor fram eit skodespel av den svenske kunstnaren, forfattaren og dramatikaren August Strindberg (1849-1912), av di eg les alt for lite skodespel, men har mange på vent i hylla. Tittelen på skodespelet er Eit draumspel. Det vart skrive i 1901-1902, utgjeve i 1902 saman med to andre tekstar og satt opp for fyrste gong i Stockholm i 1907. Mi utgåve er frå 2004 og er omsett til nynorsk av Edvard Hoem (f. 1949).

Eg har hatt boka særs lenge, kan hende litt for lenge. Eg kan hugse at eg har teke ho fram mange gongar, lese den fyrste sida, der forfattaren har skrive kva stykket handlar om. Eg kan hugse at eg har hatt eit ønskje om å lese, men at eg ikkje har vore klar. Noko med den teksta på fyrste side har det utan tvil vore, teksta har vore kaotisk og vanskeleg å gripe og ho har latt lesaren, det vil seie meg, tru at stykket også er slik. Men det er jo ikkje sant i det heile. For teksta er der, open og klår til å verte lesen, om lesaren berre kan gå med på føresetnadane til Strindberg.

Kort skrive er det slik i Eit draumspel: Guden Indra sender dotter si ned til jorda for at ho skal setje seg inn i korleis det er å vere menneske. Og då er ho nøydd til å røyne sjølv båe kjærleiken, lukka, kvardagen og fattigdomen, blomar og skit, venskap og einsemd, sorg og sut, fortviling, motløyse og ei lengt etter den endelege frigjeringa - døden. Ja, som ho seier i stykket, det er ikkje lett å vera menneske, arme, arme menneske! Det er synd på menneska.

Stykket er satt opp som om det skulle vere ein draum, med til dømes mange brå sceneskift og eigen logikk, der personar kan verte borte like fort som dei dukkar opp, og der stader og gjeringar og ytringar repeterast. Til dømes er dei utanfor eit slott og inni ei grotte, ei mann ventar på ei dame på eit teater, lenge, dei tettar alle sprekkane i eit lite hus for å halde varmen inne og Kristin seier eg tettar, eg tettar, Indra seier det er synd på menneska. Men sjølv om desse elementa, og manglande ytre form som til dømes bruk av omgrep som akt og scene, som stykkar opp teksta, gjer at skodespelet kan verke framand, er det heile vegen realistisk. Personane me råkar i stykket er vanlege folk - dei må arbeide heile tida viss dei skal tene nok pengar til mat og klede og husvære. Dei ventar. Dei lid. Dei sørgjer. Og Indra, som no har menneskeham og vert kalla Agnes, er med på venting og liding og sorg.

Parallellen til Bibelen, med Gud som sende sin son ned til jorda er sjølvsagt openberr. Her sendar ein gud dottera si ned til menneskja, men ho skal ikkje verte ofra, ho skal røyne. Slik at ho, når ho kjem heim att, skal gjere godt? Ein annan parallell er livet sjølv, korleis me, som Indra, vert fødde og kasta inn i noko me ikkje veit kva er. I byrjinga er det leik og glede, så kjem arbeidet og suta. Og når me skal døy, kunne me gjerne hatt meir arbeid og sut, om me berre fekk leva! Med smerta, og sorga, men i livet. 

Og dette les eg, som ein draum, eit spel med draum og røynd på fleire nivå, der draumspelet kommenterar røynda. Men ein draum er det ikkje. Eg får mer ei kjensle av eit mareritt, der eg er fanga, der eg ventar på at eg skal vakne ordentleg, der eg på eit punkt er halvveges vaken og halvveges i draumen men likevel ikkje klarar å fortelje meg sjølv at no må eg vakne heilt, opne auga og ande. Eg får det ikkje til, eg er berre i dette, heilt til det er over. Igjen, det er nett slik me er fanga i våre eigne liv, i kvardagen, i rotet i heimen og maset på jobben, eller slik me ventar på alt som skal kome og at livet skal ta til, medan me sakte vert gråare i håret. 

Samstundes som eg fekk denne mareritt-kjensla av skodespelet, fekk eg også ei god kjensle. For Strindberg skildrar nært og realistisk gjennom sceneinstruksjonar og replikkar, og det kan vere trist eller fælt, men det vert aldri vonløyse og æveleg undergang. Nei, det er berre ein kamp, der ein vert dratt i fleire retningar, der kjenslene seier noko og fornuften noko anna. Å, som det kan trekkje i ein, så ein mest vert galen! Agnes kjenner det, med -. Kven som vinn, spør du? Det er ikkje viktig. Det er sjølve kampen som er livet, og det er det som vert skildra her.

Doktor Glas

Bildekilde: Bokelskere

En tenker kanskje at det er lett å være lege. Ha egen praksis, nyte stor anseelse, tjene godt med penger. Kunne forske, fordype seg, delta på konferanser, holde foredrag, skrive artikler eller bare behandle og kurere og redde liv. Være en helt! Hvem ville vel ikke vært lege? Vel, da skal du høre her. Du skal høre min historie.

Å være lege er å avlegge legeeden. Å være lege er å hele tida gjøre det som er rett. Men hva er rett? Når ei ung jente kommer til deg, desperat, gråtende, og ber deg om å fjerne barnet hun bærer, kan du ikke si ja. Du har ikke lov til å ta liv. Du kan ikke hjelpe med ei slik handling, uansett hvor mye hun gråter og ber, uansett hvor mye de vil betale deg, uansett hvor mye du føler med dem og vil hjelpe -. Det føles rett å hjelpe henne, og hun trygler, men det er ikke rett! Tenk om det ryktet kommer ut, at du hjelper med slikt. Alle de fattige og fortvila ville komme til deg, alle de prostituerte. Tjenestejenter og unge arbeiderkoner som allerede er utslitte av barnefødsler. Alle. Og snart ville du miste retten til å være lege. Snart ville du være innesperra i fengsel. Der er ikke den lange medisinutdanninga di relevant. Der er du ingen helt. Nei, slike ulovlige aborter kan du ikke gjøre.

Men hva hvis det kommer ei ung kvinne som ikke trenger hjelp til en abort, men som bare vil forebygge at samleie i det hele tatt finner sted? Kunne du hjelpe med det? Finne på en medisinsk årsak for henne, slik at den gamle og ekle ektemannen hennes ikke skal forgripe seg på henne? Det bryter jo ingen legeed. Det tar ikke liv. Det kunne du vel santens bidra med. Kanskje det ville være litt fornøyelig også, å holde den gamle prestekroken unna sin vakre frue og vite at han lider!

Etter det, da? Hva blir det neste? Når hun kommer igjen og vil ha, må ha, hjelp på ny -. Når mannen hennes ikke vil respektere legens beskjeder, forordninger, krav. Ikke vil gå med på avholdenhet eller separate soverom. Når han nekter å gi slipp på henne, enda så urettmessig det er. Det er jo hennes kropp, og hun vil ikke! I alle fall ikke med han -. Hvordan kan du befri henne fra hennes egen skjebne? Og når blir hun egentlig fri? 

Ja, velkommen inn i min verden. Slik er det å være medisinsk licentiat Tyko Gabriel Glas, i disse sommerdagene mot slutten av 1890-tallet. Vil du fortsatt være lege?

Dagbokromanen Doktor Glas utkom i 1905, er skrevet av den svenske forfatteren Hjalmar Söderberg (1869-1941), og oversatt til norsk av Henning Hagerup (f. 1959). Romanen er svært god, og i stedet for å skrive boka i hjel og drukne den i superlativer, lar jeg den tale for seg sjøl. Kjerna i innholdet dreier seg om Dr. Glas' behov for å gjøre noe, en stor handling, bety noe! Men det må naturligvis være noe som en lege kan gjøre, han er jo ingen hvem som helst. Samtidig med dette behovet, den konstante sjølrefleksjonen, sjølpininga!, angsten, ensomheten, tausheten (leseren er hans eneste fortrolige), og de mange etiske prinsippene han har, blir han vippa av pinnen når den unge prestefrua kommer inn i livet hans som hans pasient. Bare Dr. Glas veit hvor langt han er villig til å gå, og vi leser hans bekjennelse av hva som virkelig fant sted mellom 12. juni og 7. oktober dette året. Hjalmar Söderberg skildrer aldeles nydelig og har et utrolig sanselig språk. Det er bare å drømme seg bort i Stockholms kulisser - og lide med.

Riktig god les!

Takk for alt, Per Olov Enquist

Det kom en utrolig trist nyhet fra Sverige i helga. Den drukna nesten helt i alt som har med coronaviruset å gjøre, men jeg fikk den altså med meg likevel. Den svenske forfatteren, regissøren, dramatikeren, kritikeren og journalisten Per Olov Enquist er død. Og jeg må innrømme at jeg blei helt satt ut ei lita stund.

Per Olov Enquist blei født den 23. september 1934 i Sjön, Hjoggböle, Bureå forsamling, Västerbottens len, Sverige. Og han døde altså om kvelden, lørdag 25. april 2020. Innimellom disse to datoene ligger et åttifem år langt, rikt menneskeliv. Et liv jeg ikke kjenner, men som jeg likevel er berørt av.

Per Olov Enquist vokste opp sammen med mora Maja, ei svært religiøs og streng lærerinne som aldri snakka om det døde barnet sitt, gutten hun fikk før Per Olov. Faren hans, Elof, var skogsarbeider og døde da Per Olov var rundt et halvt år gammel. Slik var det bare han og Maja og det grønne huset i skogen under de syngende telefonlinjene i mange, mange år. Han var mye aleine som barn, skriver han blant anna i sjølbiografien Ett annat liv fra 2008. Men han var aldri ensom.

På 1950-tallet var Enquist en av Sveriges mest lovende høydehoppere, med en rekord på 1,97 meter. Men det blei ingen høydehopperkarriere. Det blei studier. Han studerte litteratur ved Universitetet i Uppsala, og etter filosofisk embetseksamen i 1960 studerte han videre og jobba som kulturkritiker parallelt med at han skreiv sjøl. Debuten kom i 1961 med romanen Kristallögat. Deretter fulgte Färdvägen i 1963, også den en roman. Gjennombruddet kom allerede i 1964 med romanen Magnetisörens femte vinter.

Med dokumentarromanen Legionärerna. En bok om baltutlämningen fra 1968 var Enquist virkelig blitt et stort litterært navn, og i ferd med å skape en helt egen litterær sjanger: Hybriden mellom roman og dokumentar, fiksjon og fakta, fantasien og det virkelige. Han tar leseren med på ei reise inn i historiske og faktiske begivenheter, ofte også med historiske hovedpersoner, foretatt på en fullstendig annerledes måte. Med sans for detaljer, kontraster og gjentakelser blir leseren og leserens forventninger slått helt ned. Det vi får servert, er så mektig og konsentrert, lada og stemningsfullt, og ikke minst annerledes, at det tar lang tid å lese, og lang tid å komme seg etter leseropplevelsen. Og dette skulle mer enn noe annet bli hans særmerke som forfatter. Men å skrive slik tar tid. Derfor ligger det ofte år mellom romanutgivelsene. Men heldigvis bryner han seg også på andre sjangre, som dramatikk.

Mye av Enquists forfatterskap sirkler rundt dette med sannhet. Men hva er sannhet? Og for hvem? Er sannhet noe absolutt, noe objektivt? Hvordan skal sannheten behandles, etisk sett? Ett eksempel: Enquists søken etter sin egen far. Hvem var egentlig denne Elof Enquist? Dette motivet gjentar seg over flere av tekstene hans, denne lengselen etter en far, uvissheten. Hva veit han om opphavet sitt, egentlig? Hva er sant? Moras versjon? De fysiske gjenstandene? Sladderen? I kombinasjon med poetisk språk og intens indre spenning, blir det svært sterkt.

Når Enquist skriver om større historiske hendelser eller hendelser som er avgjørende for et stort flertall mennesker, legger han ofte perspektivet litt på sida av hendelsene, hos en uutdanna, hos et barn, hos en fremmed, hos en som ettertida for alltid skal glemme. Slik får han leseren til å se og erkjenne det lille i det store, og vi må hele tida forholde oss til de konkrete konsekvensene av det som skjer. For eksempel i Musikanternas uttåg fra 1978, der framveksten av arbeiderbevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet blant anna betraktes av guttungen Nicanor, som ikke helt fatter rekkevidda av det han er vitne til. Men leseren, som sitter med konteksten, den historiske kunnskapen og som kjenner til konsekvensene, fatter. Og da er det ekstra fælt å lese om gale valg og handlinger som gjør vondt verre. Om de bare kunne holdt ut litt til -.

Enquist har en mesterlig sans for spenningsoppbygging, og det er mange paralleller mellom romanene hans og dramatikken. En stor del av tekstene har også filmatiske preg. Enquist åpner gjerne ei tekst med å forklare hva som skjer helt til slutt: Struensee dør. Så det i seg sjøl er jo ikke spennende. Men han makter å skape spenning likevel, som fra ingenting, knytta til Struensee, til døden, til mellomspillet: Det som skjer i bokas sanntid. Med visse gjenstander. Steder. Mennesker. Før denne døden, og det stille intet. Før alt går videre som før. Enquist evner nærmest å pause tida i sine nedslagspunkter, slik at vi kan sanse uforstyrra og ta inn hele scenen han skildrer for oss.

Per Olov Enquist reiste mye, så mye, opplevde mye, skreiv mye, drakk mye og hadde stor suksess både som forfatter og dramatiker. Han er oversatt til mer enn tretti språk, og er internasjonalt anerkjent for flere av sine bøker. I hjemlandet Sverige er han en av få som har mottatt den høythengende Augustprisen to ganger, for Livläkarens besök i 1999 og Ett annat liv ni år seinere. Og jeg er nok ikke aleine om å mene at Enquist burde fått Nobelprisen i litteratur tilbake i 2011, i steden for han som faktisk fikk den. I lange perioder bodde Enquist i utlandet, blant anna i København og Berlin.

For meg vil han først og fremst bli stående som en av de første voksenbokforfatterne jeg virkelig likte, og som, når han vokste med meg, blei en av mine absolutte favorittforfattere. Jeg leste han for første gang som 19-åring, og boka var naturligvis Nedstörtad ängel fra 1985. Ei styggvakker bok om hat og kjærlighet og menneskenes brutalitet - så fortetta og full av luft på samme tid. Så godt kunne det altså gjøres! Etter det har jeg fulgt han tett, og jeg har skaffa meg nesten hele forfatterskapet hans.

Jeg har naturligvis vært klar over at han er blitt gammel. Sjuk også. Men likevel -. Han hadde ei gnistrende, smittende kraft i seg, og var et følsomt og kompromissløst vesen på samme tid, som våga å si det upopulære og skrive det stygge, men som aldri, aldri slapp taket i det gode og riktige. Han brukte seg sjøl, hele seg, aktivt og bevisst i egen diktning. Han utleverte aldri sine medmennesker, men skreiv nådeløst om eget alkoholmisbruk, egne feil og fadeser. Han var klar på egne valg, og at disse var hans, ikke andres. Og ikke minst var han evig skapende, i tanke, ord og skrift. Til nå.

Jeg håper familie og forlag makter å forvalte den litterære arven etter Per Olov Enquist godt, slik at mange generasjoner av lesere kan bli med inn i hans enestående universer, forbauses av historiene, begeistres av detaljrikdommen, gråte av tragediene, lamslås av språket og likevel komme igjennom boka og ut på andre sida, rikere, klokere og bittelitt mer sårbar.

Hjalmar Söderberg x 4

Söderbergs fire.
Bildekilde: Boktanker

Hjalmar Erik Fredrik Söderberg (1869-1941) var et ubeskrevet blad for meg helt til jeg leste han for første gang i fjor høst. Naturligvis har jeg hørt navnet flere ganger tidligere, særlig i forbindelse med tittelen Doktor Glas (1905). For mange år sia fikk jeg faktisk en oppfølger til Doktor Glas i gave, Mordets praktik (2009), ført i pennen av Kerstin Ekman (f.1933). Men fordi jeg er en smule rigid når det kommer til lesing, og fullstendig avhengig av å lese bøker i kronologisk rekkefølge, har jeg ikke lest den. Jeg har jo ikke lest Doktor Glas! Men det må jeg kanskje gjøre noe med.

De fire små bøkene jeg har lest, er utgitt av det svenske forlaget Novellix. Ei av bøkene består av fire små historietter, som Söderberg kaller det, et tilsvarende norsk begrep er kanskje skisser, tablåer eller rett og slett kortprosa. Assosiasjonene går også til Alexander L. Kiellands (1849-1906) novelletter - og logikken hos begge er den samme, novelletter er korte noveller og historietter er korte historier. Alle fire tekstene er for øvrig henta fra samlinga med samme navn fra 1898. De tre andre bøkene består av ei novelle hver, Blom (1907), Porträttet (1919) og Aprilviolerna (1929). I hver bok er det også et kort forord til nettopp Hjalmar Söderbergs forfatterskap - perfekt for lesere som ikke kjenner så godt til denne svenske stilisten, meg sjøl inkludert.

I dette forordet står det blant annet at Soderberg skreiv og skreiv om hele livet. Han blei aldri virkelig ferdig med en tekst, det var alltid noe som kunne strammes opp, kuttes, sies på en annen måte. Jesper Högström (f. 1965), som har skrevet forordet og også en biografi om Söderberg, bemerker at Söderberg ville gjøre opprør mot alle disse forfatterne som fylte bok eller bok med "klangfull, musikalsk poesi". Sjøl ville Söderberg ikke at hans ord skulle synge, han ville at teksten skulle være tydelig og klar! Men, legger Högström til mot slutten av forordet, klartekst og sang, det er Hjalmar Söderberg.

Og det må jeg faktisk si meg enig i. I dette utvalget jeg har lest nå, som gir seg ut for å være representativt for Söderbergs lange forfatterskap, fins både klartekst og sang. Det fins dirrende usikkerhet og støyende latter, og vi er ikke i tvil om hva som menes og hva som skildres. Det er lengselen og utroskapen, sviket og nederlaget. Men også lykken! Vi føler hjerteslagene, forte og raske, og hører pusten, skrittene over golvet. Forventingene som bygges opp -. Og vi sitter igjen med den uendelig store skuffelsen etterpå, når vi våkner opp aldeles aleine og forlatt, og oppdager at vi også er blitt bestjålet, og da ikke bare i overført betydning. Og skuffelsen og virkninga blir enda større nettopp fordi den ikke kommenteres og utbroderes, og fordi underteksten får rom.

Mer er det vanskelig å skrive, uten å skulle gå inn på hver enkelt tekst. Men det jeg sitter igjen med etter å ha lest dette knippet, er svært presise og realistiske skildringer av mennesker, interiør og natur, vart formulerte stemninger og stemningsskifter, psykologisk dybde og en klangbunn som også er relvant for mennesker i dag. Det gjorde at møtet med Söderberg ikke bare var lesverdig, men også interessant og aktuelt, samt at det frister til gjentakelse.

Feelgood x 4

Bildekilde: Boktanker

Av mangel på et bedre norsk begrep, blei det altså "feelgood" allerede i overskrifta. Men kanskje er underholdningslitteratur vel så dekkende? Bare mye lenger og ganske mye mer klumpete. Vel, feelgood er det begrepet det svenske forlaget Novellix bruker for å beskrive disse fire små bøkene med ei novelle i hver bok. De er skrevet av henholdsvis Jojo Moyes (f. 1969), David Nicholls (f. 1966), Sophie Kinsella (f. 1969) og Nora Ephron (1941-2012), som alle er velkjente navn i den litterære delen av underholdningsindustrien.

Altså, dette er og skal være lette og forholdsvis friksjonsfrie tekster, der målet er at leseren skal føle seg bra når teksten er ferdiglest. Likevel var det ganske store variasjoner i dette utvalget. Etter rekkefølgen på forfatterne over er tekstene Tretton dagar med John C fra 2017, Samma tid nästa vecka? fra 2011, Göra om fra 2001 og Att gå vidare fra 2007. Det som slår meg først, allerde før jeg begynner å lese, er naturligvis kjønnsfordelinga (tre kvinner, en mann, som virker å være typisk for sjangeren), forfatterens opphavsland (tre briter, en amerikaner) og aldersfordelinga (Ephron er en del eldre enn de andre, og dessverre også død). Men kanskje dette er irrelevant?

Britiske Jojo Moyes, som er svært kjent her til lands gjennom sine bestselgerromaner som jeg ikke har lest, har skrevet en lett og gjenkjennelig tekst med utgangspunkt i et helt vanlig ekteskap og mobiltelefoner på avveie. For når en plutselig får en flørt i fanget, kan det jo være vanskelig å stå i mot? Det er i alle fall det som skjer her, når den fremmede John C. stadig tekster Miranda, sjøl om både hun og vi veit at det ikke egentlig er til henne. Hva skjer så når de møtes? Tematikken er relevant for de fleste, relasjonene er tatt på kornet - for eksempel den litt slappe, fotballelskende ektemannen til Miranda - og spenningsoppbygginga i teksten er fin. Moyes har også fått til en litt overraskende vending mot slutten, og det var gledelig. Selve slutten er ikke overraskende, men ganske bittersøt, og veldig forståelig. En ganske god tekst med bevisst kompoisjon og friksjonsfritt språk som holder det sjanger og forlag lover. 

Britiske David Nicholls har hittil skrevet fem romaner, og En dag (2009) er kanskje den han er mest kjent for. Den har jeg også lest tidligere, og jeg likte den godt under middels, tatt i betraktning at jeg ikke er noe særlig begeistra for lettbeint underholdningslitteratur. Nicholls skriver flytende og ofte småmorsomt, men temaet i denne novella er et annet enn det en kanskje skulle forvente av sjangeren. Her handler det om en talentløs gutt som insisterer på å lære seg å spille piano hos ei nabodame, til alles fortvilelse.

Synsvinkelen er nokså gjennomført fra et barns ståsted, men teksten er egentlig trist. Også spenningspunktet heller mot det triste framfor det spennende, og vi får ikke egentlig en løsning eller et svar på det som er hendt. Og derfor følte jeg meg ikke noe særlig bra etterpå. Teksten er uten tvil den svakeste i utvalget, og forblir ikke særlig lenge i leserens bevissthet. Men det som er fint, er at Nicholls bringer inn et annet perspektiv i sjangeren, slik at det ikke bare er frustrerte damer som jakter på drømmemannen.

Sophie Kinsella, også brite, står for utvalgets desidert beste tekst, ei novelle jeg blei både positivt overraska over og fascinert av. For her var det god dramaturgi, en hovedperson en kunne identifisere seg med, og ikke minst: Forfatteren tok seg tid til å etablere personer, situasjoner og konflikter. Det at hun bruker denne tida, og utnytter den til det fulle, gjør at hennes hovedperson Emma framstår som hakket djupere enn de vi møter hos Moyes, Nicholls og Ephron. Kinsella hadde også et noe bedre språk, troverdige situasjoner, solid spenningsoppbygging og hint om en lykkelig slutt. I tillegg har Novellix valgt en svært god tittel på teksten, som minst har dobbel klangbunn. Tematikken hos Kinsella er mer tradisjonell for sjangeren - her møter vi Emma som konfronteres med fortida si, og som sjølsagt tråkker rett inn i det hun aller helst ikke vil håndtere. Men måten Kinsella løser dette på, er ganske særegen.

Amerikanske Nora Ephron er nok ikke mest kjent som skjønnlitterær forfatter, som de tre øvrige, men som filmregissør, produsent og manusforfatter. Hun blei nominert til Oscar tre ganger for beste originalmanus, så at hun er skrivefør, er det ingen tvil om. Teksten i dette utvalget er litt underlig, og jeg stusser over at den er inkludert. Men det er en kritikk retta mot forlaget, ikke mot Ephron. For slik jeg leser teksten hennes, så er den slettes ingen novelle, heller et essay, der tematikken er hennes eget forhold til en leilighet i en bestemt bygning i New York der hun bodde i mange år. Ganske annerledes enn for eksempel Kinsellas tekst.

Teksten er svært personlig og veldig kontekstavhengig. Her er massevis av referanser til datidas New York; bygninger, gater, gjenstander, populærkultur og ikke minst mennesker. Det betyr minimalt for en leser i Norge så mange år etterpå, og jeg strevde litt med å komme inn i teksten. Den er mye flatere og tørrere enn de andre novellene, eller kanskje riktig ord er saklig, for også denne er morsom. Ephron makter å si mye om hvordan vi forholder oss til ideen om et hjem, hvordan vi skaper et hjem, hva vi er villige til å gjøre for hjemmet vårt og hvordan det er å skulle flytte til et annet sted. For det er unektelig en del av livet, det å gå videre.

Hva med kjønnsfordeling, nasjonalitet og aldersfordeling, da? De to første hadde lite å si, men for meg var det tydelig at Ephron tilhørte en eldre garde, med et annet syn på for eksempel det å kjøpe eller leie en leilighet. Men hadde teksten hennes vært skjønnlitterær, hadde det muligens vært annerledes. Likvel var det ett trekk ved alle fire tekster som binder dem sammen i samme sjanger (men da strekker jeg begrepet langt for å få med Nicholls), og det er kjærlighet. Kjærlighet til spenning, musikk, en mann, et hjem. Og kjærlighet føles jo godt, så da er kanskje ikke sjangernavnet så dumt allikevel?

Selma Lagerlöf x 4

Bildekilde: Boktanker

De fleste som er glade i litteratur, og kanskje særlig litt gammel litteratur, har hørt navnet Selma Lagerlöf. Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1858-1940) er en av Sveriges aller mest kjente forfattere. Hun var den første kvinna som fikk Nobelprisen i litteratur (1909), den første kvinna som blei innvalgt i Svenska Akademien (1914), hun var en stor berømthet i sin samtid, opphavskvinna bak fortellinger om alt som rører seg mellom himmel og jord i de svenske skoger og skikkelser som Nils Holgersson, og som om ikke det var nok, samtidig en skarp og klok menneskekjenner. Og summen av alt dette, og mer til, har gjort at bøkene hennes fortsatt står seg, mer enn hundre år etter at de først kom ut.

Det svenske forlaget Novellix, som kun utgir noveller, har naturligvis Lagerlöf på lista også. Hun skreiv mange noveller i løpet av sitt liv, og jeg har lest fire nå: Tjänsteanden (1911), Vägen mellan himmel och jord (1914), Dödskallen (1914) og Frid på jorden (1917). Alle tekstene blei publisert for første gang i ulike svenske julehefter, og tematiserer jula på forskjellige måter. Det er finstemte noveller, som, i likhet med Lagerlöfs forfatterskap for øvrig, åpner for at det fins mer her i verden enn vi kanskje tror at vi veit. Den folketroa Lagerlöf ofte skildrer, var svært levende i hennes samtid. Og med til folketro, og overtro, hører ritualer, munnhell, følelser og historier.

I dette knippet med noveller møter vi først en ung gutt, som i et anfall av tøffhet vil vise læremesteren sin at han tør å ta med seg kirkegårdsjord hjem. Han tror jo ikke på slikt, at en ånd da kan bli med i den oppgravde jorda! Likevel er det nettopp dette som skjer med unggutten, og før han veit av det, endrer han både oppførsel og tankesett. Og naturligvis får det konsekvenser. Videre møter vi en gammel mann som får besøk av døden. Han velger å bruke den siste dagen av livet på ei lang vandring for å lytte til musikk, sjøl om han kunne valgt å spise god mat eller å besøke en gammel kjærlighet. I den tredje novella er vi med på en drankers julefeiring - han vil heller feire med hodeskallen han har funnet, enn med kona. Og i den siste teksten møter vi en familie som er i full sving med julefeiringa da døra plutselig glir opp og en ubeden gjest trer inn, med det som skal vise seg å være en grusom historie. 

Tekstene til Lagerlöf er hjemla i ei fortid som føles fjern, men likevel kjent. Det er som å gå en tur i et skogholt en ferdes i som liten: Alt er forandra, men er likevel det samme. Trærne er større og tjukkere, stien er smalere, skogen er mindre. Blomstene er annerledes og vokser kanskje andre steder, mens blåbærtua er på samme sted. Elva, som var så vanskelig å krysse og altfor lett å plumpe i, er kanskje bare en smal bekk. Men luktene er like. Og følelsen er den samme - du kommer tilbake til et sted du har vært før, et sted du kjenner.

Menneskene i Lagerlöfs tekster bærer preg av nettopp dette. De er helt vanlige, de kunne vært deg og meg. De har trekk du kjenner igjen fra en onkel eller en nabo, men er ikke overtydelige typer. De rusler framoverluta, hutrer i kofta og snakker med hodet på skrå. De går og ferdes, arbeider og prater i dette noe gammelmodige landskapet, der alt er kjent, men også der alt kan skje. Den allvitende fortelleren sveiper over landskapet og gjør sitt nedslag: Her skjer det. Her skal det fortelles. 

Lagerlöf har blikk for sårbare og vanskelige situasjoner og hjerte for de svake i samfunnet. Hun skildrer objektivt, men viser stor omsorg for personene sine, sjøl om de av og til gjør urett. Lagerlöf gjør plass til alle følelser og sinnsstemninger, men har samtidig rom for løye og skjemt. Og midt oppi det hele, når du tror du aner retninga fortellinga skal ta, vrir hun på alt sammen med en detalj, en replikk eller ved at en ny person kommer til. Ofte bærer dette nye også med seg noe jeg ikke kan beskrive med et bedre ord enn magisk, noe magisk som løfter stemninga og teksten opp til et nytt nivå - og her går religiøse overtoner og kristen symbolikk hånd i hånd med grøssende undertoner og hedensk symbolikk, slik at tekstene beveger seg i samme mytiske og udefinerbare landskap som et eventyr. 

Og uansett om en kaller det eventyr eller novelle eller fortelling, når håra reiser seg på armen underveis, eller når en må gråte en skvett til slutt fordi det er trist eller fordi det gikk bra, kan en ikke la være å tenke: Kanskje Lagerlöf har litt rett, kanskje det er slik? Kanskje det er mer mellom himmel og jord enn vi aner og tror. Og det er jo slettes ingen dum tanke å ta med seg inn i jula.

Agatha Christie x 4

Bildekilde: Boktanker

Da jeg var i slutten av tenåra hadde jeg en forholdsvis lang periode der jeg utelukkende leste krim. Jeg følte meg for stor for mange av ungdomsbøkene og for liten for voksenbøker - krim syntes å lande et sted midt i mellom. Jeg må også legge til at jeg ikke helt hadde sansen for tegneserier, jeg vokste fra det etter en periode med Donald og en med Fantomet, og jeg så virkelig ikke poenget med fantasylitteratur: Bøkene måtte være realistisk forankra, hvis ikke ville jeg helst ikke lese. Dette var i tillegg før ung voksen eller young adult blei etablert nærmest som en egen sjanger. Ergo var valgene få, men jeg ville jo gjerne lese!

Løsninga blei som sagt krim - formellitteratur med spenning. Romantikk og anna kliss, legeromaner og kioskromaner, hadde aldri heller vært min greie, så det var ikke en gang et alternativ. Men på vei inn i krimmens verden var jeg. Og hos bestefar kom jeg over selveste Agatha Christie (1890-1976), krimdronninga. Han snakka varmt om et par bøker, og derfra var veien særdeles kort til å låne og lese, og på biblioteket supplerte jeg med forfattere som Kim Småge, Karin Fossum, Kjersti Scheen, Karin Alvtegen, Minette Walters, Unni Lindell, Bjarne Reuter, Maurits Hansen, Pernille Rygg, Anne Holt, Edgar Allan Poe og så videre.

Til slutt hadde jeg lest ganske mye og nokså ulikt, og et par favoritter stod igjen, deriblant Christie. Og nå har jeg lest henne igjen, for første gang på mange, mange år. Med sine to detektivhelter har hun skapt to helt forskjellige, men like uforglemmelige karakterer: Den pertentlige og bartekammende belgieren Hercule Poirot og den tedrikkende og strikkende peppermøa miss Marple. Begge er omtrent like interessante som et møbel fra Ikea ved første øyekast, men de skjuler et uvanlig skarpt blikk, sans for detaljer og ikke minst deduktive evner.

I dette knippet med fire noveller av Agatha Christie, utgitt av det svenske novelleforlaget Novellix, møter vi Miss Marple to ganger, Hercule Poirot én gang, og i den siste novella radarparet Tommy og Tuppence, som jeg aldri hadde lest om før. Stilen er velkjent, dette er langsomme og noe alderdommelige fortellinger der tida har stansa. Teksten er svært dialogdrevet og direkte, detaljfokusert og enkel. Og her, i disse novellene, er det enda lettere å gjennomskue forfatterens underliggende struktur og handlingsrammer.

De fire novellene jeg har lest er Ett vattentätt alibi (1929), Den blå pelargonen (1932), Döden i floden (1932) og Diomedes hästar (1947). I alle fire tekster er det naturlig nok et mysterium som skal løses, men det er slettes ikke alltid et alvorlig mordmysterium - skjønt vi får det også i de to tekstene fra 1932. I den første teksten handler det om et veddemål: Ei kvinne går med på å gifte seg med en mann dersom han kan bevise hvilken historie som er riktig, at hun er ute en kveld i London, eller at hun er i Torquay? I den siste teksten er det Poirot som må finne ut hva som egentlig foregår i en krets med priviligerte unge mennesker der narkotikaen florerer.

Christie er seg sjøl lik, og følger omtrent samme mal i alle tekstene. Situasjonene som skisseres er konkrete og lettfattelige, dialogene er greie å følge og gjenfortellingene er enkle å se for seg. Språket flyter lett, også på svensk, og løsninga som gis til slutt, gir mening. Og sjøl om det var hyggelig å lese henne igjen, merka jeg også at det holdt med disse fire på rappen. For meg blir det for lett, og for gjennomskuelig. Neste ut får være en kriminalroman - kanskje de har stått seg bedre enn krimnovellene?

Det tynne sverdet

Bildekilde: Bokelskere

Da jeg leste barneromanen Ishavspirater tilbake i 2017, blei jeg fullstendig bergtatt. For ei barnebok! Den hadde virkelig alt; humor, varme, spenning, farer og feller, et umulig oppdrag, venner og fiender, alvor, klokskap, liv og død, forklaringer, utvikling og en slutt en nesten ikke tør å håpe på. Tiåringen Siri tar nemlig opp kampen med den verste piraten på Ishavet, kaptein Hvithode. Hun har ingen andre valg dersom hun skal få tilbake lillesøsteren sin!

Men hvordan kan forfatter Frida Nilsson (f. 1979) følge opp en slik suksess, spurte jeg meg i tida etter endt lesing. For boka var så enestående, og jeg ville ha mer! Men ville det være mulig? Universet der Siri, Miki, den gamle pappaen, Hvithode og alle de andre bodde var så fullendt og troverdig, med blant annet egne dyr og fugler, og personene var like sprell levende som Maria Parrs Tonje Glimmerdal, der hun suser nedover bakkene og gauler Fart og sjølvtillit!

Så kom den neste boka til Nilsson. Tittelen er mer lukka - Det tynne sverdet (på svensk i 2017, oversatt til norsk av Nina Aspen (f. 1965) i 2018) sier ikke så mye om handlinga som Ishavspirater. Likevel er den fin, og bærer bud om at noe spennende skal skje. Vi går jo ikke rundt med sverd sånn uten videre, i alle fall ikke i barnelitteraturen. Men det var et helt nytt og uventa landskap å tre inn i, der jeg kanskje delvis forventa at Nilsson skulle dikte på noe av det samme som sist. Vi befinner oss ikke lenger oppe i Ishavet, men et helt annet sted. Det eneste vi får vite, er at det er ved kysten, for Sasja og pappa bader. Og de bor i et vanlig hus, og det er griser hos naboen, og de har hunder hjemme.

Men det er noe som ikke er som det skal være. Noe som gjør at pappa får et alvorlig drag i ansiktet. Noe som gjør at Sasja blir stille. At lufta i huset er annerledes, at marerittene til Sasja kommer, han drømmer om de ekle fluene. Sjøl når det er midt på natta og han lister seg rundt, kan han høre dem surre i vinduskarmen. Han må bare sjekke Semilla. Se at hun er der, at hun puster. Semilla ligger i senga, hun ligger bare i senga. Hun er nesten uten farger nå. Både Sasja og pappa veit at hun snart skal dø. Semilla veit det sjøl også.

Men hun får ikke lov! Hun kan ikke, skal ikke, må ikke dø! Da veit ikke Sasja hvor han skal gjøre av seg. Det er ille nok at hun blei sjuk. At det er noe inni kroppen hennes som gjør henne dårlig. Men at Døden skal komme å ta henne? Nei! Sasja nekter. Han vil ikke tenke på det en gang. Men så er det en natt at Semilla ikke ligger der. Sasja skjønner med en gang at Døden har kommet. Sasja løper ned til stranda og ser det digre dødsskipet, allerede på vei bort. Semilla må være ombord der, han bare veit det! Han har ikke noe annet valg enn å knabbe naboens lille pram og følge etter.

Men vil han i det hele tatt komme fram? Vil han komme seg til Dødens rike, og vil han klare å finne Semilla? Og er det bare å ta henne med tilbake i prammen, eller må han kjempe? Må han lure Døden? Og hvem er egentlig denne Døden? Spørsmåla er mange, og både leser og hovedperson får svar, litt etter litt, i det som viser seg å være et spennende, trist, morsomt og engasjerende eventyr for både barn og voksne, der Sasja bærer hovedrolla, men flankeres solid og noe kranglevorent av Trine, Prinsessen og Hødre.

Barneromanen strekker seg over mer enn fem hundre sider, og er derfor ikke en tekst for de utålmodige leserne. Men Nilssons sans for dramaturgi og spenningsoppbygning gjør at det sjeldent er kjedelige øyeblikk - men her må leserne evne å skille mellom 'kjedelig' og 'alvorlig'. For alvor er det mye av, og de mange dialogene krever at leseren også reflekterer og svarer. For hva skjer egentlig når vi dør? Hvor kommer vi? Og hva hender etterpå? Nilssons bok gir seg aldri ut for å være en sannhet, men hun og teksten tar like fullt barna på alvor. Nilsson drøfter de store følelsene som barn kjenner på når en nær voksenperson er alvorlig sjuk, som frykt, sinne og sorg, opplevelsen av at noe er urettferdig, kaos, maktesløshet, meningsløshet og så videre. Og hun gir følelsene rom og plass, og hun rydder enkelt i dem, uten å si at noe er feil eller gi barna følelsen av å ikke strekke til.

Sasja er en utrolig sympatisk hovedperson. Han er ikke spesiell på noe vis, han er bare en helt vanlig gutt som ei natt reiser etter Døden. Og det at han er så vanlig skal vise seg å bli en styrke et sted der alle de andre er nokså uvanlige, i alle fall i våre øyne. Sasja tviler på det han driver med, han angrer på reisa, han lengter hjem, han er redd, og han føler seg virkelig ikke modig. Men likevel er han det, der han går rett inn i det skumle og uvisse med hele seg, slik barn gjør. Han skjelver av frykt, skrubber seg opp, svelger elvevann, blir tatt av ras og gråter såre tårer, men han gir ikke opp. Kjærlighet, vennskap, samarbeid og håp gjør at reisa inn i Dødens rike kan fortsette.

Det tynne sverdet er en fantastisk samtalestarter. Å lese den sammen gir barn og voksne et samlingspunkt der de kan møtes og drøfte vanskelige spørsmål, uten at det blir for tett og privat. Eller de kan velge å bruke boka som en vei inn i seg sjøl, og avsløre egne tanker, følelser og redsler. Det er utrolig viktig at ei bok som dette fins, som tar barn på alvor og er direkte og konkret i språk og metaforer, men samtidig ikke leiker med det at vi ikke veit hva som skjer når vi dør. Boka kan være avgjørende i barns sorgarbeid, for Nilsson setter enkelt ord på det som er vanskelig og i Sasja møter barna en nær venn. 

Jeg vil ikke si noe mer om hvem Sasja møter underveis eller om hvordan hele reisa utarter seg og ikke minst avsluttes, da det vil avsløre alt for mye for den som vil lese. Men det er et skikkelig eventyr, dette også, et langt eventyr der helten må gjennom en rekke prøvelser, både fysisk, psykisk og emosjonelt. Nilsson er tro mot formelen hjemme-borte-hjemme og flere eventyrformler, men gjør det helt eget likevel. Boka har en svært god struktur, er godt uttenkt og fint balansert mellom for eksempel indre monolog og dialog, mellom at reisa fortsetter eller at vi har hvilepunkter. På sett og vis er jeg bittelitt skuffa over slutten, som ikke er like realistisk som starten, og løsninga føles litt ut som litt juks, men den er veldig, veldig fin likevel, og boka anbefales varmt. 

Novellesommer

Ei herlig sommerpakke!
Bilde: Boktanker

Tidligere i år leste jeg det vesle fragmentet Emma av Charlotte Brontë (1816-1855), en tekst som jeg har bestemt meg for å ikke skrive om. Den er så lita og knapp, kun to kapitler lang, at bare noen linjer ville ødelegge den fine opptakta til en uferdig roman og spolere gleden for andre Brontë-elskere, som med nettopp disse to kapitlene kan drømme seg rett inn i et univers der hva som helst kan skje - nådeløst, kompromissløst, elegant, med snert og brodd og masse alvor. Derfor forblir den ubeskrevet.

Men hvordan i alle dager kom jeg over en slik tekst? Jeg fikk den i gave, naturligvis, som mange andre bokskatter - de kommer susende ad tilfeldige veier og omveier. Denne kom fra mamma. Det var tilbake i 2016, men som alle veit, lesekøen er lang. Og derfor blei den ikke lest før på vårparten i år, etter Villette, men før Systrarna Brontës värld. Mamma hadde funnet den i en bokhandel, ei bittelita, nydelig bok med en bitteliten nydelig tekst inni.

Det tok litt tid før jeg våga å undersøke boka ordentlig. Jeg leste den nøye, grundig, faktisk to ganger rett etter hverandre. Og jeg merka meg forlaget, kalt Novellix. Etter å ha grubla i to minutter, søkte jeg det opp. Og jeg fant en helt ny verden. I Sverige er det altså et forlag, Novellix, som kun utgir noveller. All slags noveller! Krimnoveller, historiske noveller, fantastiske noveller, lette og morsomme feelgoodnoveller, triste noveller, scifinoveller, moderne noveller, klassiske noveller, lengre fortellinger, korte stubber - de er svenske, japanske, norske, britiske, amerikanske, franske, russiske, finske, danske, canadiske og så videre, det er nobelprisvinnere og kritikerroste noveller og helt ferske noveller om hverandre. Altså ALT! 

Og som om ikke det var nok, lager Novellix de peneste bøker. Det er gammelt og nytt om hverandre, med design som står til, laga av svenske kunstnere, grafikere og designere, ofte fire og fire sammen i ett tema, som for eksempel storbynoveller, svenske klassikere, feelgood, kvinnelige samtidsforfattere, skrekk, kjærlighet, amerikanske klassikere, Astrid Lindgren, franske klassikere med mer. Og disse temabøkene kan en kjøpe med en spesiell eske til. Du kan også fylle dine egne esker med akkurat det du vil. Bedre gave skal en leite lenge etter!

Jeg kikka raskt gjennom alt innholdet deres, og blei rett og slett så begeistra at jeg bestilte den største bokpakka jeg kunne finne med en gang. Og, som du kan se av bildet over, er den nå kommet i hus. Inni pappesken, under bølgepappen, bak bobleplasten, inni papirposen, lå det 125 bittesmå nydelige bøker. Av hittil omtrent 160 titler, så det er klart at her må det suppleres.

Husk at du ikke betaler moms eller toll når du kjøper bøker! Men dersom du også kjøper noe anna fint fra Novellix, som bokstøtter eller handlenett eller postkort eller notatbøker, må du ut med litt ekstra penger. Eller så kan du legge turen innom hvis du likevel er i Stockholm. Og om du ikke er så innmari glad i å lese fysiske bittesmå nydelige bøker, kan du alltids kjøpe en av Novellix' mange utgivelser som e-bok eller lydbok. Herlig!

Og nei, innlegget er ikke sponsa. Jeg er bare veldig, veldig begeistra! God novellesommer!

Brontë, Brontë, Brontë

Bildekilde: Adlibris.com
Mer informasjon her.

Ja, for de var tre: Anne Brontë (1820-1849), Emily Jane Brontë (1818-1848) og Charlotte Brontë (1816-1855). Egentlig var det tre søsken til i den etter hvert verdensberømte søskenflokken, nemlig de to eldste jentene Maria (1814-1825) og Elizabeth (1815-1825), samt en gutt, Patrick Branwell (1817-1848). Men de to eldste døde av tuberkulose etter å ha oppholdt seg på en særdeles dårlig kostskole (de to neste slapp såvidt unna), og Branwell, som han blei kalt av familien for å ikke forveksles med far Patrick (1777-1861), var en alkoholisert portrettmaler som, når hans tid kom, også smitta to av sine gjenlevende søstre med tuberkulose. Alas, for noen korte, tragiske liv! Men like fullt: Så fulle av fantasi, skapelse, kunst, kreativitet og litteratur.

Britiske Ann Dinsdale har skrevet boka The Brontës at Haworth (2006), oversatt til svensk som Systrarna Brontës värld (2015) av Anna-Karin Malmström Ehrling (f. 1940) og Per Ove Ehrling (f. 1948). Boka blei utgitt av Bokförlaget Angria. Dinsdale er særdeles godt kvalifisert til å skrive ei slik innføringsbok om søstrene Brontë, da hun er øverste sjef for samlingene på Brontë Parsonage Museum i Haworth - verdens største samling av Brontëgjenstander - og har årelange Brontëstudier bak seg, med støtte i historie og litteratur. Så er også boka en velskrevet liten sak, med flotte, stemningsfulle bilder av Simon Warner.

Jeg har i mange år undra meg stort over den såkalte coffee table books-trenden - altså at folk som drikker kaffe skal ha noe å kikke i mens de sitter der og venter og blåser og smaker og svelger. På godt norsk kan disse storformats litt ubrukelige bøkene (litterært sett) kanskje kalles pyntebøker. De er laga for å ligge framme på stuebordet for å pynte og dekorere i seg sjøl, med trendy farger og store, smakfulle bilder av geiter i Tyrkia, interiørdetaljer som et stolbein, ei nyvaska, men rustikk krydderhylle med omtrent førti ulike krydder, flytende roseblader i en usedvanlig stor glasskål, åpne ildsteder med perfekte flammer og null sot, mil på mil med enstavs eikeparkett, svarte, matte vegger og minimalistisk innredning (seriøst, hvor mange barnefamilier har én stol i stua??). Jeg tror bøkene ekstisterer bare fordi noen mener at gjestene skal ha litt underholdning mens du fikser det siste på middagsbordet (i tilfelle praten går trått før vinen kommer i glasset), men i virkeligheten er de jo bare en forskjønning av legekontorets skrinne utvalg av gamle ukeblader - du blar, glaner og glemmer.

Til nå. Til denne. Systrarna Brontës värld er et eksempel på en slags coffee table book med innhold (den kan også kalles ei innføringsbok eller ei sakprosabok, eller en kort biografi - men formatet og bildene får meg til å plassere den i nevnte kategori). Slike pyntebøker vil jeg gjerne ha! Her er det massevis av nydelige fotografier, av landskapet i Haworth, detaljer, malerier, interiør (riktignok ikke så moderne, men pytt), svart-hvitt-tegninger gjort av Emily, skisser av Branwell, miniatyrer av Charlotte med mer. Alle søsknene malte, dikta, skreiv, tegna og fantaserte. Bildene følges av presise, velformulerte og korte opplysninger om familien Brontë, om det som er avbilda og om situasjonen kunsten trolig oppstod i. Denne boka kan jeg gjerne kikke i mens jeg venter på hva det måtte være, og selskapet rundt meg kan være hvem som helst.

Boka har fire hoveddeler som handler om henholdsvis familien Brontë, søsknene Brontës kunst, miljøet rundt familien og arven etter søstrene Brontë. Dinsdale går kronologisk til verks, har ei fyldig tidslinje i starten, og begynner så med Brontësøstrenes foreldre. Deretter kommer søsknene i riktig rekkefølge og til slutt tjenestefolket på prestegården. Alle får sine biografiske riss, med noen sitater, eller utdrag fra brev og dagbøker, kanskje ett portrett. Sjukdommer og dødsårsaker oppgis, likeså personlige særpreg og kunstnerlige preferanser.

For eksempel døde mora, Maria Branwell (1783-1821), etter seks kjappe svangerskap og et smertefullt sjukeleie av noe som trolig var livmorkreft. Hun har derfor ikke stor plass i boka, men hun dukker opp i barnas diktning eller har påvirka diktninga nettopp med sitt fravær. Emily var veldig glad i å tegne - hun var også veldig begava - og hun likte spesielt godt å tegne familiens til en hver tid store ansamling av diverse husdyr, særlig hunder. Hun var også ekstremt hjemmekjær. Anne, derimot, var den som oppholdt seg mest utafor hjemmet, gjennom mange år som guvernante. Charlotte balanserte på midten, blant annet med opphold i Brussel, og mange forsøk på å delta i Haworths selskapsliv, noe Emily ikke så poenget med. Dinsdale holder seg for god til å spekulere, og nevner kun kort at Charlotte trolig var i et tidlig stadium av graviditet da hun døde, mens Wikipedia på sin side vil ha det til at hun bortimot døde under fødselen. Her er jeg ikke i tvil om hvem jeg holder med.  

Deretter følger den kanskje mest interessante delen, nemlig de sidene som omhandler kunsten. Dinsdale tar med alt, fra søsknenes tidlige interesse for kunst, utdanninga de fikk hjemme i farens bibliotek og av moras søster, som bodde sammen med dem og tok seg av hus og barn fram til hun døde, fantasi og fabulering i ungdomsåra (ja, Angria (som forlaget som har utgitt boka) er ett av søsknene Brontës fantasiland!), lyrikk og romaner. Naturligvis nevner hun også pseudonymene - Acton, Currer og Ellis Bell - og årsaken til at søstrene valgte disse navnene. Korrespondansen med forlaget får litt plass, samt hvordan de ulike bøkene blei mottatt i samtida. Dinsdale har sitert en rekke anmeldelser, og kritikerne er nokså nådeløse mot disse seinere kanoniserte verkene. Blant anna får Annes roman gjennomgå, sannsynligvis fordi Agnes Grey (1847) blei utgitt sammen med Stormfulle høyder (1847), noe som ikke var et smart trekk. Opp mot Emilys roman blir Agnes Grey nokså flat. Men Emily får også kritikk, for Stormfulle høyder er jo alt for dramatisk! Og dessuten også voldelig og seksuell og svært mørk og ukristelig. Charlottes første roman, Professoren, blei ikke utgitt før etter hennes død, mens Jane Eyre hadde suksess. Men det hadde ikke Villette -.

Delen som handler om miljøet rundt familien var kanskje den delen som var mest lærerik. Her går Dinsdale systematisk til verks i ulike historiske kilder for å beskrive hvordan det var å bo på prestegården i Haworth. Hun diskuterer hygieniske forhold, mangelen på toaletter, få vannkilder, usannsynlig trangbodde leiligheter, prestegården inne og ute, ombygginger og utbygginger, kirka og kirkegården og så videre, slik at leseren sitter igjen med et helhetlig, stemningsfullt inntrykk. Livet på den forblåste heden var ikke enkelt.

I siste del forsøker Dinsdale å ta livet av en del Brontëmyter, skapt etter Charlottes død av hennes venninne og første biograf, den partiske forfatteren Elizabeth Cleghorn Gaskell (f. Stevenson, 1810-1865). Hun kom med en rekke påstander, hvorav få var velbegrunna (for eksempel mente hun at far Brontë var en eksentriker), slik at moderne Brontëforskere har hatt store problemer med å skille klinten fra hveten. Hva var reelt, og hva var oppspinn? Gaskell overdreiv på mange områder, men på enkelte punkter hadde hun jo rett. Livet i Haworth var i perioder ganske ensomt. Det var få mennesker der som søstrene kunne samtale med og omgås med, som hadde samme sosiale stand og samme interesser som dem. Charlottes beste venner bodde langt unna, og de så hverandre sjelden. Verken Emily eller Anne var særlig sosiale av seg, og etter at forsøket med å starte skole ikke gikk, satsa de på skrivinga. Søstrene var derfor avhengige av hverandre, hverandres tilbakemeldinger, stimulering og tanker, og det er så lett å se dem for seg, gående ute på heden i all slags vær i lange skjørter, sittende i hver sin stol, skrivende, Emily gjerne på kjøkkenet mens hun tok del i matlaginga, deretter rundt middagsbordet om kveldene, lesende, diskuterende, med panna lett rynka fra alle tankene som farer igjennom hodet.

Coffee table book eller ikke, bruksområdene er mange, innholdet er det samme - dette er ei kjempeflott bokgave til alle som er glade i britisk 1800-tallslitteratur, og særlig søstrene Brontë. Her er det både noe å lære, noe å berøres av og kanskje noe å overraskes av også.