Feelgood x 4

Bildekilde: Boktanker

Av mangel på et bedre norsk begrep, blei det altså "feelgood" allerede i overskrifta. Men kanskje er underholdningslitteratur vel så dekkende? Bare mye lenger og ganske mye mer klumpete. Vel, feelgood er det begrepet det svenske forlaget Novellix bruker for å beskrive disse fire små bøkene med ei novelle i hver bok. De er skrevet av henholdsvis Jojo Moyes (f. 1969), David Nicholls (f. 1966), Sophie Kinsella (f. 1969) og Nora Ephron (1941-2012), som alle er velkjente navn i den litterære delen av underholdningsindustrien.

Altså, dette er og skal være lette og forholdsvis friksjonsfrie tekster, der målet er at leseren skal føle seg bra når teksten er ferdiglest. Likevel var det ganske store variasjoner i dette utvalget. Etter rekkefølgen på forfatterne over er tekstene Tretton dagar med John C fra 2017, Samma tid nästa vecka? fra 2011, Göra om fra 2001 og Att gå vidare fra 2007. Det som slår meg først, allerde før jeg begynner å lese, er naturligvis kjønnsfordelinga (tre kvinner, en mann, som virker å være typisk for sjangeren), forfatterens opphavsland (tre briter, en amerikaner) og aldersfordelinga (Ephron er en del eldre enn de andre, og dessverre også død). Men kanskje dette er irrelevant?

Britiske Jojo Moyes, som er svært kjent her til lands gjennom sine bestselgerromaner som jeg ikke har lest, har skrevet en lett og gjenkjennelig tekst med utgangspunkt i et helt vanlig ekteskap og mobiltelefoner på avveie. For når en plutselig får en flørt i fanget, kan det jo være vanskelig å stå i mot? Det er i alle fall det som skjer her, når den fremmede John C. stadig tekster Miranda, sjøl om både hun og vi veit at det ikke egentlig er til henne. Hva skjer så når de møtes? Tematikken er relevant for de fleste, relasjonene er tatt på kornet - for eksempel den litt slappe, fotballelskende ektemannen til Miranda - og spenningsoppbygginga i teksten er fin. Moyes har også fått til en litt overraskende vending mot slutten, og det var gledelig. Selve slutten er ikke overraskende, men ganske bittersøt, og veldig forståelig. En ganske god tekst med bevisst kompoisjon og friksjonsfritt språk som holder det sjanger og forlag lover. 

Britiske David Nicholls har hittil skrevet fem romaner, og En dag (2009) er kanskje den han er mest kjent for. Den har jeg også lest tidligere, og jeg likte den godt under middels, tatt i betraktning at jeg ikke er noe særlig begeistra for lettbeint underholdningslitteratur. Nicholls skriver flytende og ofte småmorsomt, men temaet i denne novella er et annet enn det en kanskje skulle forvente av sjangeren. Her handler det om en talentløs gutt som insisterer på å lære seg å spille piano hos ei nabodame, til alles fortvilelse.

Synsvinkelen er nokså gjennomført fra et barns ståsted, men teksten er egentlig trist. Også spenningspunktet heller mot det triste framfor det spennende, og vi får ikke egentlig en løsning eller et svar på det som er hendt. Og derfor følte jeg meg ikke noe særlig bra etterpå. Teksten er uten tvil den svakeste i utvalget, og forblir ikke særlig lenge i leserens bevissthet. Men det som er fint, er at Nicholls bringer inn et annet perspektiv i sjangeren, slik at det ikke bare er frustrerte damer som jakter på drømmemannen.

Sophie Kinsella, også brite, står for utvalgets desidert beste tekst, ei novelle jeg blei både positivt overraska over og fascinert av. For her var det god dramaturgi, en hovedperson en kunne identifisere seg med, og ikke minst: Forfatteren tok seg tid til å etablere personer, situasjoner og konflikter. Det at hun bruker denne tida, og utnytter den til det fulle, gjør at hennes hovedperson Emma framstår som hakket djupere enn de vi møter hos Moyes, Nicholls og Ephron. Kinsella hadde også et noe bedre språk, troverdige situasjoner, solid spenningsoppbygging og hint om en lykkelig slutt. I tillegg har Novellix valgt en svært god tittel på teksten, som minst har dobbel klangbunn. Tematikken hos Kinsella er mer tradisjonell for sjangeren - her møter vi Emma som konfronteres med fortida si, og som sjølsagt tråkker rett inn i det hun aller helst ikke vil håndtere. Men måten Kinsella løser dette på, er ganske særegen.

Amerikanske Nora Ephron er nok ikke mest kjent som skjønnlitterær forfatter, som de tre øvrige, men som filmregissør, produsent og manusforfatter. Hun blei nominert til Oscar tre ganger for beste originalmanus, så at hun er skrivefør, er det ingen tvil om. Teksten i dette utvalget er litt underlig, og jeg stusser over at den er inkludert. Men det er en kritikk retta mot forlaget, ikke mot Ephron. For slik jeg leser teksten hennes, så er den slettes ingen novelle, heller et essay, der tematikken er hennes eget forhold til en leilighet i en bestemt bygning i New York der hun bodde i mange år. Ganske annerledes enn for eksempel Kinsellas tekst.

Teksten er svært personlig og veldig kontekstavhengig. Her er massevis av referanser til datidas New York; bygninger, gater, gjenstander, populærkultur og ikke minst mennesker. Det betyr minimalt for en leser i Norge så mange år etterpå, og jeg strevde litt med å komme inn i teksten. Den er mye flatere og tørrere enn de andre novellene, eller kanskje riktig ord er saklig, for også denne er morsom. Ephron makter å si mye om hvordan vi forholder oss til ideen om et hjem, hvordan vi skaper et hjem, hva vi er villige til å gjøre for hjemmet vårt og hvordan det er å skulle flytte til et annet sted. For det er unektelig en del av livet, det å gå videre.

Hva med kjønnsfordeling, nasjonalitet og aldersfordeling, da? De to første hadde lite å si, men for meg var det tydelig at Ephron tilhørte en eldre garde, med et annet syn på for eksempel det å kjøpe eller leie en leilighet. Men hadde teksten hennes vært skjønnlitterær, hadde det muligens vært annerledes. Likvel var det ett trekk ved alle fire tekster som binder dem sammen i samme sjanger (men da strekker jeg begrepet langt for å få med Nicholls), og det er kjærlighet. Kjærlighet til spenning, musikk, en mann, et hjem. Og kjærlighet føles jo godt, så da er kanskje ikke sjangernavnet så dumt allikevel?