Bokhyllelesing: Rudyard Kipling

Bildekilde: Bokelskere

Til femte runde av Bokhyllelesing 2015 var temaet barndom. Og jeg fant tidlig ut at jeg endelig skulle ta for meg Jungelboken av Joseph Rudyard Kipling (1865-1936), som jeg har hatt i hylla sia 2011. De fleste kjenner tittelen og deler av verket gjennom Walt Disneys adaptasjon fra 1967, men den opprinnelige boka ligger nokså langt unna jungelfestlighetene som den animerte utgaven av Mowgli opplever. For det første er filmen ikke basert bare på ei bok, men to, The Jungle Book (1894) og The Second Jungle Book (1895). Disse bøkene er ikke romaner om Mowgli, som en kanskje skulle tro, men fortellinger fra og om den indiske jungelen. Mowgli er sammen med panteren Bagheera, bjørnen Baloo, tigeren Shere Khan, slangen Kaa, ulvene Akela og Gråbror og mange flere en gjennomgangsfigur som er med på å binde fortellingene sammen i ett univers. I den norske utgaven av Kiplings verk som jeg har lest (J.M. Stenersens forlag 2008), er alle fortellingene uten Mowgli utelatt, slik at den vesle gutten framstår som hovedperson sammen med jungelen.

Og hvem er så Mowgli? Jo, han er det vesle spedbarnet som vokser opp sammen med de ville ulvene i Indias digre og nådeløse jungel. Hvordan han egentlig kommer seg ut i jungelen, skriver ikke Kipling noe om. Det ligger utafor fortellinga. Når Kipling åpner verket og begynner å fortelle historia, befinner vi oss hos ulvene. Og det er dem vi er hos når vi hører brølene fra den blodtørstige tigeren Shere Khan, vi hører han luske i krattet på jakt etter et bytte, han brenner potene sine i tømmerhoggernes leirbål og plutselig er han der, den lille, nakne gutten. Helt aleine. Moder Ulv og Fader Ulv får han vekk fra Shere Khan, gjemmer han i ulvehulen og nekter å overgi menneskevalpen til den onde tigeren. Heldigvis kan ikke Shere Khans digre kropp trenge seg inn i den trange hulen, ellers hadde de blitt drept, både mor, far, de fire ulvebarna og menneskegutten. Den illsinte tigeren brøler, av smerte og raseri, at mennesket skal bli hans bytte. Men med Moder Ulvs grønne måneøyne og sinte snerr som svar fra hulen, må tigeren lunte vekk. Og slik begynner det, historia om ulvegutten Mowglis liv i jungelen.

Gjennom åtte lange fortellinger, eller moralske fabler, åtte sanger og åtte dikt følger vi det brune, hårløse barnet, menneskeulven Mowgli, den hårløse ulven fra Seeonee-flokken, som vokser opp med ulvefamilien. Han blir "kjøpt" inn i flokken ved hjelp av en okse, og godtatt ved Rådsklippen av alfahannen Akela. Han har bjørnen Baloo til læremester og panteren Bagheera til bestevenn. Og det er ikke akkurat en stereotyp barndom Kipling skildrer. Der andre barn lærer å hjelpe mamma og pappa, lærer Mowgli å jakte og å drepe. Der andre må hente vann, lage mat og passe småsøsken, lager Mowgli hengekøyer av palmeblader, ønsker giftfolket god jakt på deres språk og blir kidnappa av de teite apene, Bandar-log. Han må overkomme stadig nye farer, som den digre slangen Kaa og den illsinte Shere Khan, men Kiplings hovedspørsmål jaller som et jungelord mellom trestammene: Er det egentlig så mye bedre hos menneskene?

Historia om Mowgli er ei utviklingshistorie, der vi gjennom åtte utsnitt i litt tilfeldig, men for det meste kronologisk rekkefølge, blir kjent med en gutt som står midt i mellom dyrenes verden, jungelen, og menneskenes verden, landsbyen. Av utseende er han uten tvil et menneskebarn. Av oppførsel er han en ulv, som blir oppdratt av en bjørn og opplært av en panter. Om ikke det kan få hvem som helst inn i tidenes identitetskrise, veit ikke jeg (Bruce Jenner, ta deg ei bolle). Mowgli kan ule og snakke alle de viktigste jungelspråkene. Han pugger jungellover og slenger seg fra tre til tre, bader i kalde kulper og hete tjern. Med Baloo plyndrer han bikuber for honning, med Bagheera dreper han ville okser. Han opplever stormende regntid og utmattende tørke. Han kan se alle dyr i jungelen rett inn i øya uten å vike, uten å bli redd. Det er dyra som viker for han. Men hvem er han egentlig? 

Å manøvrere i slike omgivelser er svært krevende, og Mowgli har mange spørsmål som han ikke får svar på. Han er nysgjerrig på menneskene, samtidig som han skyr dem. Et besøk i en landsby får han til å legge menneskene for hat. De har nemlig noe som heter penger, som alle er sykelig opptatt av. De er slemme med de snille, og stenger inne sine egne. Og de dreper av lyst, ikke av sult. Mowgli flykter, men kan en flykte fra seg sjøl? Som utstøtt fra Seeonee-flokken, erklærer han at han vil jakte i jungelen aleine. Han vil være natur, han velger natur, både naturen i seg sjøl og den konkrete naturen i jungelen. Men i møte med sine fiender må han bruke mer enn instinkter. Han må bruke mennesket Mowgli.

Men kan en liten gutt, hvis navn betyr frosk, klare å kombinere natur og kultur i og utafor seg sjøl, når han knapt kjenner kulturen han egentlig tilhører? Dyra er både erfarne og kloke, og lærer han alt de veit. Men til slutt er de tross alt bare dyr. Kan de vite noe vi ikke veit? Veit vi noe de ikke veit? Kan Mowgli klare å kombinere det beste fra to verdener, eller vil han trekke med seg skyggesidene også? For barnet Mowgli har utfordringene konkrete løsninger: Jeg har ingen flokk, derfor jakter jeg aleine. For den snart voksne Mowgli blir utfordringene til eksistensielle problemer, der han søker og søker uten å få svar. Det som før var så rett, er ikke lenger rett. Det som før var instinkt og gikk automatisk, må han nå tenke over. Vil det si at det fins andre lover enn jungellovene? Har Mowgli for eksempel noen av disse lovene nedfelt i seg, kun i kraft av å være menneske?

I Jungelboken setter Kipling både Mowgli og leseren på prøve, og får oss til å reflektere rundt alt vi tar for gitt, tar som naturlig for oss, både inni oss og mellom oss. Er det egentlig så naturlig, når alt kommer til alt? Gjennom skildringene av en slik høyst utradisjonell barndom som Mowglis, der alt er satt på spissen, får Kipling sagt uendelig mye klokt om både dyr og mennesker. Han demonstrerer Mowglis styrke som naturvesen i kamp med Shere Khan, men etter hvert som gutten blir eldre, er opphavet ikke til å komme bort ifra. I kamp mot de røde hundene må mer hentes fram, og til slutt, i Mowglis evige, indre kamp må han erkjenne kulturen, og mennesket, i seg sjøl.

Rudyard Kipling setter fingeren på ikke bare problematikken mellom dyr og mennesker, men også mellom "naturmenneskene" (som inderne) og "kulturmenneskene" (som britene). Hovedpoenget i fortellingene kan, og bør kanskje, tolkes allegorisk, også i dag, for eksempel når velmenende vestlige krefter vil gi (det vil si tvinge) demokratiet på folk som er uten forutsetninger for å leve i et demokrati (her sikter jeg naturligvis til mangelen på skolegang og kvaliteten på denne - det er dannelse og det er dannelse). Kiplings finger er så lett, så lett, der den peker i retning av vesentlige problemer i det moderne samfunnet, men trykket fra fingeren er svært, svært hardt. Det han beretter i Jungelboken er fortsatt gjeldende, det Mowgli undrer seg over, er fremdeles praksis. Slik kan det se ut som om det moderne mennesket evolusjonsmessig står bom stille. Kanskje vi har fjerna oss såpass mye fra naturen i oss at det ikke er noen vei tilbake? 

At britisk-indiske Rudyard Kipling er tidenes yngste nobelprisvinner i litteratur (han var 42 år da han mottok prisen i 1907), er ikke så rart. Språket er presist og godt, skildringene svært sanselige og konfliktene oppleves som livsviktige. Verket er originalt og lett, samtidig som det har mange spennende lag. Jungelgutten Mowgli har en skjebne som berører, og jeg går utviklingsstigen sammen med han. Underveis kommer vi til flere veiskiller. Mowgli står av og til stille og nøler før han går videre. Og jeg følger etter, for å se om han valgte rett. Avslutninga er sår og rørende, for ingen, aller minst Mowgli, ville at det skulle gå slik. Men så gikk det slik likevel, som mange av dyra allerede hadde skjønt. Men de ville ha han der likevel, sjøl om det var på lånt tid. Og han ville, måtte, være hos dem. Allegorisk sett er en slik tanke viktig å spinne videre på. 

I tillegg til at Jungelboken har mange storpolitiske innspill, er det også ei bok med mange viktige perspektiver på barndom. For sjøl om jungelgutten Mowgli er uvanlig sterk og rask, er han ikke et vidunderbarn, og fortellingene, der dyr snakker, er ikke av fantastisk art. Det er hjemla i en slags realisme, der dyra er mer gjenkjennelige menneskeskikkelser enn dyr. Og Kipling har fingeren i jorda og lar Mowgli få både psykiske og fysiske sår av jungeltida. Baloo og Bagheera får begge to utfolde seg med fysisk avstraffelse, som ikke var uvanlig på 1890-tallet, verken i Norge, England eller India. Og det legitimeres med at det er bedre at de, som elsker Mowgli, slår han halvt sanseløs fordi han gjør feil, enn at den samme feilen fører til at han dør i jungelen. For jungelen er farlig, messer de, men Mowgli lar seg ikke skremme, verken av tunge labber eller sinte poter. Logikken er den samme som når far i huset med Guds rett tukter kone, barn og tjenestefolk. Det er Gud som slår, er det noen som har sagt. - Og jammen slår han hardt.

Oversettelsen av boka er nærmest upåklagelig gjennomført av Sverre Knudsen (f. 1955), der kun noen nøkkende setninger og noen urytmiske diktstrofer fikk meg til å lese flere ganger på jakt etter ordas egentlige mening. Illustrasjonene til boka er det Akin Düzakin (f. 1961) som står for. De er fint og stemningsfullt utført i duse farger, men streken er av og til litt for lang. Men i møte med et så mektig verk som dette, har det svært lite å si. Og den siste illustrasjonen var, i kombinasjon med Kiplings ord, til å grine av. Jungelboken trer gjennom forfatterens klokskap og dyktighet fram som et av få allalderverk, ei bok som passer like godt for voksne som for barn: Her er det lærdom for oss alle.