Fra Shakespeare til Knausgård - 66 klassikere du naturligvis har lest

Bildekilde: Bokelskere

Denne knallrøde, glade boka kjøpte jeg nesten umiddelbart da den kom i 2020, og har siden det gleda meg til å lese den. Jeg er svært glad i ulike former for litterære oversikter, være seg lister, innføringer, gjennomganger, forsøk på kanonisering eller noe annet. Slik har det vært i omtrent tjue år, sida jeg for alvor begynte å interessere meg for litteratur. 

Jeg har brukt hver eneste oversikt til å rydde i det enorme feltet som er litteratur, til å sammenligne og sammenstille, utdype og belyse. Ved å velge noe, velger en alltid bort noe annet, og det sier mye om både den som velger og tida vi lever i. Det er også interessant, og det er spennende å se ulike gjennomganger opp mot hverandre med dette i mente. Kvinner velger for eksempel nesten uten unntak flere kvinnelige forfattere enn menn, som av og til helt glemmer bort at dette med kjønn er noe en bør tenke på. 

I tillegg til solid faglig interesse, har jeg også sansen for Janne Stigen Drangsholt (f. 1974) generelt. Hun er ei kunnskapsrik og vittig dame som skriver poengtert, morsomt og til tider skarpt. Jeg har både lest og hørt henne før, og synes at vi trenger flere litteraturformidlere som henne, som er opptatt av at bøker og litteratur ikke skal gjøres unødig pompøs og utilgjengelig, og at ikke alt trenger å bli tatt så fryktelig seriøst hele tida. Jeg foretrekker helt klart hennes egen stemme over bøkene om den kaotiske Ingrid Winter, som hun nå har skrevet bok nummer fire om (Ingrid Winters makeløse mismot er fra 2015, Winter i verdens rikeste land er fra 2016, Winterkrigen er fra 2018 og Winterferie er årets roman).

Derfor blei dette dessverre et skikkelig magaplask for meg. Med høye forventninger og et tydelig ønske om å kunne bruke lista til noe konkret, var dette en utgivelse som overhodet ikke innfridde. Jeg opplevde at baksideteksten og den sleivete og ikke særlig morsomme innledninga til Drangsholt lovte mye mer enn det jeg faktisk fikk. Men noe av det må jeg kanskje ta skylda for sjøl, i og med at jeg leser mye, er utdanna innafor litteratur, jobber med litteratur og har lest svært mange av bøkene Drangsholt valgte å presentere i utgivelsen. Det var kanskje ikke en leser som meg boka var mynta på i utgangspunktet? Og undertittelen - 66 klassikere du naturligvis har lest - med tilhørende formål - at denne boka skal lære deg å juge om hva du har lest på en overbevisende måte og dermed lykkes i selskapslivet - er heller ikke noe jeg ville gjort. Det er da ingen skam å ikke ha lest Knausgård?! Men på grunn av denne mulige misforståelsen, savner jeg ei tydelig formulert målgruppe fra forfatteren og forlagets side utover at en med dette kan lykkes i selskapslivet. Det kommer jo veldig an på selskapet, tenker jeg...

Gjennomgangene av bøkene er dessverre ikke så morsomme som jeg forventa, men mange av oppsummeringene er gode og presise. Noen av dem er jeg uenig i, og det er helt greit - jeg har ingen illusjon om å være fullstendig samstemt med forfatteren. Av og til er det rotete, som når hun skriver om Store forventninger av Charles Dickens. Andre ganger er det fint gjort. Atter andre ganger opplever jeg at det er harselerende på en respektløs måte, og det liker jeg ikke. Jeg blir både flau og utilpass på forfatterens vegne, og tenker at slikt kan voksne folk la være å skrive.

Drangsholt har heldigvis huska på kjønnsaspektet, kvinne som hun er, og hun har valgt ut flere sterke kvinnelige forfattere som har fått plass i gjennomgangen (men ingen av dem får plass i tittelen). Totalt er det 66 bøker som gjennomgås, 49 er skrevet av menn og 16 er skrevet av kvinner, samt ei bok fra Bibelen med ukjent forfatter (mest sannsynlig en mann). Men noen - mange! - er sjølsagt også utelatt. Hvor er for eksempel Amalie Skram og Ragnhild Jølsen? Er ikke de mer relevante enn Gertrude Stein i en norsk sammenheng? Og om en skal tenke på vestens litterære arv, hvor er da Sapfo? Norrøne kilder mangler fullstendig, mens Bibelen er med. Det forstår jeg ikke helt - norrøne kilder er vel så viktige med tanke på vår litterære arv.

Drangsholt varierer hvordan hun nærmer seg temaene i bøkene - fra handlingsreferater og tematiske utgreiinger til kortfatta poenger om forfatteren eller utgivelsen. Men det var få poenger jeg sjøl kunne tenke meg å bruke. Og hvorfor skal det sparkes ufint hit og dit, som for eksempel gjentatte ganger til nynorsken? Sånt bør en vel holde seg for god for til å skrive rett ut, av respekt for alle forfattere som skriver på nynorsk, og for alle mennesker som bruker og liker nynorsk? 

Et sted Drangsholt kunne utvist mer skjønn, vært mer fantasifull, eventuelt bidratt med færre fordommer, er når hun skriver avsnittet "Hvem imponerer du?" under hver bok. Snakk om uoriginal stigmatisering - sant eller ikke sant! Kun unntaksvis var det noe morsomt her. Jeg ønsker å understreke at jeg ikke blei støtt eller krenka, verken på egne eller andres vegne, jeg synes rett og slett det er litt usmakelig å fyre opp under fordommer på den måten. Men jeg ser naturligvis humoren i det også. Ellers var det dessverre mange pinligheter her, og billige poenger, og oppfordringer til mye underlig adferd og snåle replikker. Jeg foretrekker helt klart ordentlige litterære diskusjoner - også med en som ikke leser så mye. 

Illustrasjonene i boka er ved Therese G. Eide (f. 1978), og de er forfriskende. Og det er gøy at de har fått såpass stor plass: En portrettillustrasjon av hver forfatter før omtalen av boka kommer, deretter to eller flere illustrasjoner per forfatter, der Drangsholts tekst strekker seg over to-tre sider. Slik får utgivelsen et kjapt og humoristisk tegneserieinntrykk som fungerer overraskende bra også med tørre, tunge og triste temaer. Men hva er greia med variasjonen i mønstrene rundt portrettene? Der fant jeg ingen systematikk, og slikt frustrerer meg veldig. Og når en er inne på manglende systematikk: Etter hvilke hemmelige prinsipper er tekstene i denne boka ordna? Det er verken alfabetisk orden eller kronologisk orden, og tekstene er ikke sortert etter tittel, kjønn, historisk epoke eller sjanger. Jeg ser heller ikke gode tematiske overganger. Knut Hamsun står for eksempel mellom Robert Louis Stevenson og Mary Shelley, mens Emily Brontë har havna mellom Sofokles og Dante Alighieri. Det gir null mening.

Med andre ord: Her er det rom for forbedringer. Jeg håper noen påtar seg oppdraget, så skal jeg mer enn gjerne lese.

Om lesing og lesevaner

Den siste tida har både Silje og Ellikken, og sikkert mange andre også, svart på en rekke spørsmål om lesing og lesevaner som Ina har pønska ut. Jeg hiver meg på, jeg også, nå som sommervarmen gjør det bortimot umulig å konsentrere seg om lengre, sammenhengende tekster.

Var det noen som inspirerte deg til å lese, eller kom det bare av seg sjøl?

Både-og, tror jeg. Jeg var visst opptatt av bokstaver ganske tidlig, og kan huske at jeg titta i Donaldblader og stirra som besatt på disse små, svarte greiene inni snakkeboblene og lurte på hva det var for noe, hvilken mening som lå der som ikke allerede lå i bildet. Noe av det første jeg klarte å pusle sammen, var det som var skrevet med blokkbokstaver, for eksempel at Donald-dinosaurene brøler ROAR. Hvorfor de ropte på Roar, var derimot en helt annen sak, som voldte mye hodebry for et førskolebarn.

Men det var ikke bare Donaldblader som sirkulerte hjemme. Jeg er vokst opp med mye bøker - og veldig gode bøker - rundt meg, og blei tidlig gjort bevisst på det magiske ved god litteratur. Sånn sett er det foreldrene mine, og særlig mamma, som har vært inspiratorer. Noen av de fineste barnebokminnene mine står Kari Bøge og Marit Kaldhol for, med henholdsvis I Trylleskogen og Farvel, Rune. Bøkene om Narnia og Brødrene Løvehjerte er andre viktige verk som har gjort varige inntrykk. Det å kikke i bøker var å gå inn i andre verdener, og det å lese, og å lese sjøl, var egentlig bare en forlengelse av dette. Egenlesinga økte nærheten til fortellinga, som dermed igjen styrka opplevelsen av dette magiske. Og sida har jeg vel egentlig bare vært på jakt etter den magien som er så sterk i et barnesinn og så sjelden hos oss voksne - noe som også langt på vei gjenspeiles i litteraturen for barn og litteraturen for voksne.

Hadde du lesetime på skolen, hvor dere lånte ei bok på biblioteket eller hadde med ei bok hjemmefra som dere leste i? Skulle du ønske det var mer av det da du gikk på skolen?

Vi hadde veldig sjelden lesetimer - skolen prioriterte ei ukentlig time i "skjønnskrift" (med sløydlæreren) og tegnetimer (gjerne med gymlæreren). Ypperlig skole - tatt i betraktning at tegnetimene ofte egentlig var KRL-timer... Men vi var faktisk på skolebiblioteket av og til, et lite rom med få hyller og et snevert utvalg bøker. Det mest spennende der inne var egentlig datamaskina, som vi sneik oss til å bruke uten lov, blant anna til å skrive ut alle Alle barna-vitsene (jeg hadde jo lest det meste uansett). Heldigvis for meg hadde jeg god leselyst og fikk solid stimuli hjemmefra til å lese, og vi var en del på folkebiblioteket i sentrum. Andre i klassen sleit med både lesing og skriving. Så ja, jeg skulle ønske det var flere lesetimer, for lesing er den viktigste basisferdigheten vi mennesker erverver oss foruten det muntlige språket, og lesing er helt obligatorisk for å fungere som et oppegående individ i samfunnet. Til dere som nå mener at for eksempel matematikk er viktigere: om du ikke kan lese, kan du faktisk ikke lese (og løse) matteoppgava heller. Stein på stein, folkens. Bibliotekaren vår var forresten ei kjempesøt, utgammel dame, som hadde nådd pensjonsalder og vel så det da jeg var omtrent åtte. Hun lever fortsatt, ser klin lik ut og hilser på meg når vi ser hverandre i byen (hun henger mye på bakeriet).

Hvis du skulle overtale en person som ikke liker bøker til å lese noe, hvordan hadde du løst det?

Det går vel ikke an å ikke like bøker, vel! Det er som å si at en ikke liker mennesker, og med det putte absolutt alle i samme bås. Om det nå er slik, at noen få er sånn med bøker eller mennesker, så kan ikke resonnementet være noe anna enn helt tullete (jeg leser ikke og liker ikke bøker, eller omvendt, hvordan kan en vite det hvis en ikke leser?) Uansett, jeg hadde forsøkt å finne ei god bok med spenning på ytre og indre plan, gjenkjennelige personer og situasjoner samt en dæsj humor, som er solid komponert, velskrevet og som kan gi noe ekstra til den som leiter. Kvalitet er viktig, slik at ikke eventuelle (billig)boklige fordommer blir bekrefta. Jeg hadde mest sannsynlig plukka fram en klassiker, og tilpassa det endelige valget etter hvordan personen er og hva jeg tror han eller hun vil like.

Har bøker alltid vært en del av livet ditt, eller kom de inn i bildet på et seinere tidspunkt?

De konkrete bøkene har alltid vært en del av livet mitt. Litteraturen, som begrep og med tilhørende teorier, har jeg mata inn gjennom mange år med samtaler, bevisstgjøring og høyere utdanning. Til sammen har de skapt et fyldig bibliotek, en brukbar oversikt over verdenslitteraturen og mange, mange herlige lesetimer.  

Hva ser du etter når du leiter etter ei ny bok å lese i?

Det svinger veldig, fra vakre klassikere (som Edda) til nye sensasjoner (som Mantel). Og innimellom er jeg innom både antikken, sagalitteraturen, middelalderens versromaner, 1800-tallets sterke realisme, det moderne og det postmoderne - i hjemlig samtidslitteratur og i verdenslitteraturen. Jeg er opptatt av kvalitet, av viktige kontaktpunkter mellom verk og leser, av berøring, den gode leseropplevelsen, et fnugg av magi. Det er mange forfattere som ikke innfrir, for å si det sånn. Men jeg slutter ikke å leite av den grunn.

Hvilke bøker syns du er oppskrytt og hvorfor?

Bøker blir kanskje litt fort oppskrytt, og da er jeg kan hende litt for rask til å unngå dem som pesten. Jeg leser ikke bøker bare fordi de er populære, de må ha noe mer ved seg, en faktisk kvalitet og ikke bare ytre "hype". Derfor unngår jeg nesten konsekvent alt som befinner seg på bestselgerlistene, bøker som skriker formellitteratur eller er rein underholdning, 99,9% av all krim, størstedelen av ny, oversatt litteratur og så videre. Jeg er heller ikke så glad i det mest eksperimentelle, grensesprengende og utleverende og leser ikke bøker som gjør meg fysisk uvel. For å gi en liten pekepinn, kan jeg trekke fram to norske forfattere jeg ikke har lest noe særlig av: Anne B. Ragde og Karl Ove Knausgård. Her tar sosialpornografien totalt overhånd (i det lille jeg har lest). Men jeg kan gjerne lese ei populær bok dersom jeg finner solide anmeldelser som på et mer objektivt grunnlag trekker fram styrker ved verket - noe som for eksempel var tilfelle med Hilary Mantel.

Er det noen karakterer i bøker du forbinder deg med og hvem?

Akkurat dette er utrolig viktig, for om jeg ikke kan leve meg inn i de viktigste personene, blir det vanskelig å komme ordentlig inn i verket. En ting er at personene er gjenkjennelige (brunt hår og blå øyne) eller står midt i noe som jeg kan relatere meg til (er student, har barn o.l.), noe annet er å føle at en lever med dem og faktisk gjør det. Slik sett står Cora Sandels Alberte og Sigrid Undsets Jenny og Kristin i en særstilling for meg. Disse tre sterke kvinnene må inngå smertefulle kompromisser med seg sjøl og omverdenen over lengre tid, men det indre sprenger seg fram og seirer til slutt.   

Ser du alltid filmatiseringer av ei bok, eller styrer du unna?

Det blir mest av det siste, gitt. Men jeg har så klart sett noe, for eksempel Ringenes herre. Men jeg passer på å lese boka først, slik at ikke en eventuell lusen filmopplevelse ødelegger for leseropplevelsen (det store unntaket her er Harry Potter, der jeg så fem filmer før jeg begynte å lese). Om jeg ser filmen først, er det som oftest fordi jeg ikke vil lese boka (som for eksempel The Notebook). 

Spiser du noe mens du leser, eller er det forbudt?

Ingenting er forbudt, men mye er upraktisk. Så om jeg på død og liv skal lese, blir det enkle måltider, som frukt eller yoghurt og lignende. Ikke noe treretters med dryppende saus og brennheit mat hvor en må bruke kniv og gaffel ustanselig i tillegg til å drikke to ganger i minuttet. Og jeg sitter aldri med nesa i ei bok når familien spiser middag (det er faktisk forbudt).

Hvilken bok har skuffa deg aller mest og hvorfor?

Dette spørsmålet er det utrolig vanskelig å svare på, for det er jo ulike måter å bli skuffa på etter hva slags leserforventninger en har. Og leserforventningene varierer. Men det er lite som kan måle seg med John Irving-fadesen. Jeg hadde fått han varmt anbefalt av flere, og begynte deretter på Den fjerde hånden. For å si som Mikkel Rev: Det er det største sludder jeg har hørt (lest). Bare tullball, usammenhengende og utroverdig, svært uinteressant og dessuten ikke ferdiglest. Klarte ikke mer. Orka ikke mer. Det var en gedigen skuffelse - og snart ti år sida. Jeg har ikke turt å nærme meg John Irving igjen.

Hva ser du på TV nå for tida?

Ikke så mye, og heller ikke så bevisst eller systematisk. Tar opp en film i ny og ne og kikker innom nyhetene en sjelden gang. Ellers blir det en og annen serie når jeg skal slappe av og kose meg, som for eksempel Third Watch. 

Og dett var dett! Svar gjerne, du også, dersom du har lyst. God helg!

Den magiske tittelen

Mange mener at tittelen er noe av det viktigste ved ei bok. Den skal være gjennomtenkt, passe til bokas innhold, helst være underbygd i teksten underveis og gjerne inneha en dobbel betydning. Samtidig skal den, sammen med forsida på boka, kommunisere til sine potensielle lesere gjennom å spille på elementer som gjenkjennelse, mjuke emosjoner, humor, forventninger, stemninger, spenning, intertekstualitet eller lignende i ordvalg, farger og forsidas motiv. Tittelen er som regel noe av det siste forfatteren pønsker ut. Og det er, ikke uten grunn, ofte utrolig vanskelig. Vi kan jo alle tenke oss til hvor feil det blir om tittelen faktisk ikke reflekterer bokas innhold.

Ettordstittelen har lenge vært populær her til lands, mens de i engelskspråklige land ofte må bruke minst to eller tre ord, som "The Ett-eller-annet", eller rett og slett et egennavn. Mange forsøker krampaktig å skvisje alt for mye inn i tittelen sin, mange etterstreber først og fremst å komme med noe "nytt". Men i og med at bokmarkedet ekspanderte ekstremt både i bredden og dybden allerede tidlig på 1800-tallet, og seinere ikke har vært til å stoppe, er det nesten umulig å holde den slags brukttitteloversikt i dag. Det meste er brukt før. Det nye ligger da i konteksten. Et godt eksempel her er Karl Ove Knausgårds (f. 1968) bevisste bruk av Adolf Hitlers heller belasta tittel, Min kamp. Et lurt valg, vil mange si, fordi de allerede har en knagg å henge verket på. Smakløst, sier jeg.

Blant ettordstitlene varierer det fra et navn, som Orlando, Jenny eller Rebecca, til noe mer beskrivende, som Ulvetid, Dronningsagaen, Timene og Brakk, til noe mer symbolsk som Draumkvedet, Haugtussa, Maskespill og Forrådt. Akkurat hva tittelen betyr og hvor bærende den er, vil vi som regel ikke få full innsikt i før boka er ferdiglest. Titlene med egennavn er sånn sett mye flatere enn de andre: vi skjønner jo at det dreier seg om et bestemt menneske, og at dette mennesket er viktigst i verket. Det er begrensa hvor mye spenning en kan knytte opp til et navn. De beskrivende titlene blir gode hvis de klarer å gi oss doble signaler; som navn på boka vi holder i handa akkurat nå, og i tillegg en eller flere assosiasjoner. Spenninga kan da umiddelbart ligge i om assosiasjonene er riktige eller ikke. De symbolske titlene er de mest lukka, de mest uigjennomtrengelige, men også de mest spennende. For hva betyr maskespill i denne konteksten - har forfatteren henta handling fra teateret, bruker hovedpersonene faktiske masker i boka eller er det kun i overført betydning? Og på hvilket nivå blir noen forrådt - handler det om krigsforræderi, utroskap, om å bli fryst ut av vennegjengen eller å bli tysta på? Ofte er grensa mellom de beskrivende og de symbolske titlene litt flytende. En tilsynelatende innovervendt, beskrivende tittel kan etter endt lesing ha åpna seg opp og blitt sterk nok til å bære hele boka. Først da skjønner vi hvor god tittelen er.

Toordstitler er det også flust av. Igjen fins det mange navn, fra Jane Eyre via Eugénie Grandet og Anna Karenina til Peter Pan. Men disse titlene sier oss egentlig ikke så mye om boka. De gir oss heller en forventning om bokas episke innhold: verket skal inneholde ei unik og sterk livshistorie. Ofte forbindes slike titler med klassikere. Derfor bryter det med en veletablert tradisjon da Gyldendal velger å kalle den nyeste boka til Ian McEwan (f. 1948) for Serena Frome, når originalen heter Sweet Tooth. Mer beskrivende er da Litterær salong og Egalias døtre, Hett blod og I kjølvannet, eller rammegivende titler som Svendsens catering og Mansfield Park. Titler som Stormfulle høyder og Styrtet engel har med all sin styrke og symbolikk for alltid gått inn i litteraturhistoria som bærende, gode prakttitler som makter å vekke følelser hos den som holder boka.

Treordstitler kan fort bli litt klumpete, men også her fins det mange gode eksempler på velfungerende titler. Forskjellen er at det mer sjeldent er ett egennavn, unntak er som for eksempel Gösta Berlings saga og Fru Marta Oulie. Oftere består tittelen av "Den/Det ett-eller-annet", eller "Den og Det". Derfor opplever jeg at titlene ikke lenger er så flate når de består av tre ord eller mer, de er mer påståelige: Den onde hyrde, Den blinde morderen, Den engelske pasient, Den elskelige giftblandersken. En må rett og slett akseptere at tittelen er en karakteristikk av den eller det som boka i stor grad omhandler. Også blant treordstitlene finner vi rammetitler som Den afrikanske farm og Det siste landet - det interessante her er at de røper en geografisk avgrensing, noe som forekommer mer sjeldent når titlene består av ett eller to ord. Tittelen trenger derfor ikke å avspeile noe tematisk ved boka. Et unntak her blir Kejsarn av Portugallien - alle som har lest denne boka veit at den ikke handler om en regent i Portugal. Den må derfor forstås i overført betydning, noe som er vanskelig om en ikke kjenner til bokas innhold, noe en som regel ikke gjør forut for lesinga. De mer beskrivende titlene kan her være Kaptein Corellis mandolin, Stemmen som hvisket, De tre musketerer og den mindre vellykka Musikk og stilhet. Titler som må forstås mer symbolsk er Den lukkede bok, Alt som er, Borte en vinter, Trost i taklampa og Ping pong luftballong.

Og hittil fungerer det meste. Men hva skjer når det ikke lenger er tre ord å forholde seg til, men fire eller fem? Får de lange titlene egentlig sagt mer, eller blir det bare rot? Romanen Utvalgte emner i katastrofefysikk kunne fint hatt en annen tittel, men forfatteren skiller seg ut ved bruk av det siste, lange ordet. Forøvrig har ikke boka noe med katastrofefysikk å gjøre, men en kan jo si at den ender i en slags katastrofe. Soga om Tristram og Isond er en konkret, flat tittel, som ikke avspeiler tematikk eller hendelser, men hovedpersonene. Saman er ein mindre aleine er beskrivende og gjør det motsatte, men som vi ser, fungerer begge deler. Vi kan godt kysse er et eksempel på en tittel som ikke fungerer så veldig godt, rett og slett fordi den avslører for mye. Kvinnen og den svarte fuglen avslører på sin side veldig lite. Mer symbolske er da Av måneskinn gror det ingenting og Huset med den blinde glassveranda.

Ett premiss er viktigere enn alle andre når det kommer til titler. Setter en, som forfatter, redaktør, bokhandler, leser eller anmelder, ikke sin lit til det tittelen formidler, blir det vanskeligere å tro på bokas innhold. Tittelen aleine er en vei inn i boka, forsida en annen, baksida en tredje. Disse skal helst fungere sammen og trekke i samme lei, eller i alle fall ikke sprike vilt. Når titlene blir lange, går det ofte på bekostning av hva forsida og baksida formidler av farger og bilder. Eksempler her er Ekstremt høyt og utrolig nært, Aske i munnen, sand i skoa, Folk har begynt å banke på, Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu og Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut. Forsidene som består av disse orda, kommuniserer ikke så mye annet - i alle fall er sistenevnte utrolig flat. Men Pettersons bok gir i alle fall leseren en distinkt følelse, og det mener jeg er noe bra. Det gjør ikke Breiteig, han forsøker heller å spille på forventningene, og kommer kanskje til kort. Men Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede klarer å gi informasjon både via tekst og bilde, og diktsamlinga Jeg har tenkt meg til de elysiske sletter skaper indre bilder, som mange av de symbolske titlene også gjør.

Inntil nylig trodde jeg at det var nettopp Rune Christiansen (f. 1963) som stod for en av de lengste titlene noen kunne finne på å sette på et verk. Diktsamlinga hans fra 2002 heter nemlig Om trær som vokser seg skakke i trange skyggefulle hager, men som likevel (eller nettopp derfor) gjør inntrykk og som man husker livet ut. Det er mulig mange finner dette utrolig poetisk, men jeg synes det blir litt mye, forfatteren legger to bilder oppå hverandre (de skakke trærne og de trange skyggefulle hagene) og forventer at jeg i tillegg skal være enig i påstanden han kommer med. I tillegg tror jeg mange leser så lange titler litt fort, og derfor sitter de igjen med noe sånt som "Om trær som skakke i skyggefulle inntrykk livet ut". Og det gir jo ikke mening. Styrken ved en slik tittel er definitivt at den skiller seg ut, men den er nesten umulig å huske for andre enn forfatteren. Vi får jo ingenting å henge den på, og den blir stående aleine i en krok, der diktsamlingene ofte står i bokhandelen. Er kort derfor godt? Uansett er Christiansens tittel ingenting i forhold til den tittelen jeg kom over her om dagen, og som er årsaken til at jeg begynte å tenke på titler i sin helhet. I 1577 ga den eventyrlystne nederlenderen Hans Stadens (f. 1525-1579) ut ei bok med følgende deskriptive utgreiingstittel: Sannferdig beretning om og beskrivelse av et vilt, nakent, grusomt, kannibalistisk folks land, beliggende i den nye verden Amerika, som både før og etter Kristi fødsel har vært helt ukjent i Hessen inntil for to år siden, da det ved selvsyn av Hans Staden fra Homberg i Hessen ble kjent og nå ved dette skrift kommer for en dag.

Noen bedre?