Dikt i utvalg

Bildekilde: Bokelskere

Samlinger med tittelen Dikt i utvalg eller Dikt i samling kan være så mangt. Og nettopp derfor kan det være moro å lese ei samling fra tid til annen. En veit jo aldri helt hva en får! Denne gangen var det dikt av den amerikanske poeten Robert Lee Frost (1874-1963), som jeg tidligere kun har lest noen enkeltdikt av. Han var fra østkysten av USA, et sted mange andre amerikanske forfattere også kommer fra. Han slo igjennom i USA allerede med den første diktsamlinga i 1913, og året etter kom det internasjonale gjennombruddet. I løpet av forfatterskapet mottok han Pulitzerprisen for poesi hele fire ganger; i 1924, 1931, 1937 og 1943. Ingen andre har oppnådd det samme. 

Frost var altså en populær forfatter i sin samtid, og han er fortsatt populær. Han er hyppig inne på amerikanske pensumlister, og er en vanlig referanse for amerikanere. I tillegg til å skrive dikt, var Frost bonde og lærer. Særlig det første gjenspeiles i diktene, da han ofte er svært nær naturen, eller bruker naturen som kulisse i diktene sine. Han representerer et tradisjonelt, langsomt og stille liv, tett på årstidene og det harde fysiske arbeidet som alltid må gjøres på en gård. Fraværet av modernitet, klokkestyrt tid, fabrikkliv og teknologi er tydelig. Det synes jeg som leser er godt. Og språket er rolig, nedpå, dagligdags og forståelig. Oversetter Karin Haugane (f. 1950) skriver i etterordet at Frost ønska at diktene skulle se tilforlatelige ut, og at et normalt folkespråk skulle benyttes. Samtidig jobba han bevisst med form, struktur og rytme.

Noen av diktene hans er derfor veldig stramme, og en ser at Frost har vært nøye med antall stavelser, vokalsamklang og hvilke ord han har benytta. Enkelte ganger er det også enderim, men det er såpass sjeldent at jeg blir usikker på om det er tilsikta eller ikke. Haugane skriver at hun har unnlatt å presse enderimene for hardt, så det kan eventuelt være årsaken. Frost praktiserer jevn venstremarg med unntak av noen innrykk, men varierer antall verselinjer og strofer fra dikt til dikt. Det er i alle fall slik det ser ut gjennom denne samlinga. Haugane opplyser om at Frost ofte bruker jambisk pentameter eller blankvers, men det er ikke alltid så lett å telle seg fram. 

Jeg synes flere av diktene til Frost er såpass nedpå og dagligdagse at de heller nærmer seg prosadikt og små skisser som med litt mer tekst kunne blitt kortprosa eller ei novelle. Et eksempel er diktet som heter "Hjemmebegravelse". Der er det mye dialog mellom de to hovedpersonene, kona og ektemannen, og det er dialogen som bærer diktet. Det er et grep som ikke er så vanlig i lyrikken av nokså soleklare årsaker. I tillegg er teksten så tydelig og åpen at den ikke gir rom for leserens medtolkning i særlig stor grad. For eksempel skriver Frost "Og ansiktet gikk fra livredd til grått.", "hun ble tverr", "Slipp meg inn i sorgen din.", "En mann kan'ke snakke om sitt døde barn.". Her kommer altså leseren rett inn i en helt bestemt situasjon, og får den utspilt. Det sies jo til og med, som replikk i diktet, "Slipp meg inn i sorgen din.". Som leser har jeg verken spørsmål eller innspill til det som skjer, for alt er opp i dagen. Men som leser slipper jeg heller ikke inn i noen sorg, men jeg ser den fortvila situasjonen ektefellene er i, der de til stadighet snakker forbi hverandre. 

Jordbruksdiktene, som handler om grensegjerder og vedhogst og graving og naturen og landskapet, er mer tradisjonelle. De er konkrete, sanselige, lette å følge, lette å visualisere. Samtidig er de stemningsfulle. Jeg liker dikt uten oppstylta dialog, der det heller er et lyrisk jeg som snakker til en leser og som inviterer leseren med, framfor å fortelle meg hva som skjer. Som for eksempel følgende:

Når jeg går gjennom en nyslått eng,

    Stenger nedmeid gress,

Lagt fint som stråtak med tungt dogg på,

    Halvveis stien til oss.

Utdrag fra "En kveldstur", side 9. Dette er enkelt, fint og lett å se for seg. Samtidig peker det framover mot det som skjer i de neste strofene.

*

Det var aldri annen lyd ved skogen enn én,

Og det var min langljå som hvisket mot jorda.

Utdrag fra "Ljåen", side 10. Dette diktet handler om arbeidet med slåtten, om ljåen og det som helt konkret foregår når gras slås. I løpet av teksten er vi innom ulike blomster, samt symboler og assosiasjoner som gis av alver, gull og en grønn orm. Jeg ser for meg at det er slåttekaren som tenker og fantaserer mens han slår graset, så det hvisker rundt han. Det er kort mellom virkeligheten og eventyret.

*

Når jeg ser bjørketrær bøye seg mot bakken

Stå i bue over rettere mørke trær,

Liker jeg å tro at en gutt har svingt i dem.

Men svingningen bøyer dem ikke helt

Slik isstormen gjør. Ofte må du ha sett dem

Fulle av is en solfylt vintermorgen

Etter regn. Det knepper i dem

Når vinden øker, og de blir flerfarget

Når emaljen brått smatrer og krakelerer.

Utdrag fra "Ungbjørk", side 28. Dette er et lengre dikt om bjørka, og er på mange måte en hyllest til de smale, vaiende, seige, livskraftige trærne, som ikke brekker, men som klarer seg og klarer seg i all slags vær. Bjørkas liv settes opp mot menneskets liv og eksemplifiseres med gutten som svinger seg i treet, jenter på huk som slenger håret framover, om å balansere på stammen, om igjen og om igjen. Slik er jo menneskets liv, ofte en kamp, ofte hardt arbeid, med mange repetisjoner. Symbolikken er tydelig og fin. Diktet avsluttes slik:

Om jeg kunne avslutte i en bjørk,

I svarte greiner opp en snøhvit stamme

Mot himmelen, til treet ikke bar mer, 

Men vippet stopp og satte meg ned igjen.

Både å dra herfra og lande ville gjort godt.

Det fins verre ting enn å være en bjørkesvinger.

*

Kappsaga snerra og skrangla på bruket

Og lagde sagmugg og slapp vedkubber ned,

Velluktende stoff når en bris blåste over det.

Utdrag fra "Ut, ut - ", side 31. Her er vi i en veldig tydelig situasjon der det hugges og kappes ved. Flere karer jobber sammen, en ung gutt er også med. Vi har utsikt mot fem fjellrygger langt inn i Vermont. Det jobbes så lenge det er dagslys. Stemninga er varm, før den brått skifter. Frost forteller en enkel tragedie i dikts form, det er knapt og usentimentalt, tydelig, uten rom for tolkning. "At livet rant ut.", står det, som er et frampek til slutten av diktet: "Litt - mindre - ingenting! - og det var slutt." Gutten dør, men hverdagen må like fullt gå videre. 

*

Jeg har ønsket at en fugl fløy vekk

Og ikke sang ved huset mitt i ett sett.

Har klappet mot den fra gangdøra

Når den plaget meg så jeg holdt meg for øra.

Feilen må delvis ha vært min.

Fuglen kan ikke klandres for tonen sin.

Og selvsagt er det galt å ha hang

Til å ville stilne enhver sang.

Diktet "En mindre fugl", side 45. Dette diktet har jeg gjengitt i sin helhet, fordi det er så lite og konsentrert, og samtidig er et godt eksempel på mye av Frosts diktning. Diktet kan leses helt konkret, eller en kan lese inn symbolikk og tolke hvem denne fuglen er. Uten tolkning blir diktet ganske flatt, men tolkninga tillegger ikke nødvendigvis så mye ekstra heller. Diktet er lite, på alle måter.

*

Vinter i en skog alene

Mot trærne går jeg i fred.

Jeg merker en lønn jeg fortjener

Og legger lønnen ned.

Klokka fire tar jeg øksa nord,

Og i ettergløden

Min stripe av skyggedype spor

I den rødmende snøen.

Naturen takler ganske lett

At ett tre falt i dag

Og jeg står her med ryggen rett

Og takler enda et slag.

Diktet "[Vinter i en skog alene...]", side 79. Gjengitt i sin helhet. Samlingas siste dikt, utgitt i 1962. Atter en gang har vi en konkret situasjon, og naturen er kulisse og speil. Kanskje det fineste og såreste diktet i samlinga. Her er slaget, sorgen, tapet noe helt usagt, og det gjør at det kan treffe leseren mye sterkere enn i et dialogdikt. Leseren kan legge inn sin egen sorg, og oppleve at diktet trøster. Vi kommer tettere og nærmere det lyriske jeg-et, og sjøl om Frost sier det samme her som i flere andre dikt (hverdagen går videre), så er det noe mer her, som gjør at jeg som leser vil være i diktet.

*

Det siste diktet jeg vil trekke fram, "Veien jeg ikke tok" fra 1916, er det mest kjente. I alle fall er den siste strofa berømt, og jeg har lest den flere ganger i ulike sammenhenger. Jeg blei derfor litt overraska over at diktet har tre strofer til! Under gjengir jeg hele diktet.

En vei delte seg i høstgul skog, 

Og lei for valget mellom de to

Vandrer som jeg er, sto jeg en stund

Og fulgte én så langt øyet så

Til den svingte av mot lyngkledd mo;

Så tok jeg den andre, like godt,

Og hadde kanskje trukket beste lodd,

For den var tilvokst og ønsket tråkk;

Selv om folk hadde gått begge to

Var sporene her blitt overgrodd,

Begge lå i samme morgenlys da

I løv ingen hadde tråkket ned.

Å, jeg tar den første en annen dag!

Siden jeg vet at veier ofte tar av,

Tvilte jeg på om vi møttes mer.

En gang, et sted, årevis fra nå

Vil jeg sukke og si hva som gjaldt:

En vei delte seg i en skog, og så - 

Valgte jeg den som var gått av få,

Og den forskjellen har avgjort alt.

Her er det veldig lett å tolke og meddikte. Livet er stien, og vi mennesker må ofte velge hvilken vei vi går, altså hvilket liv vi ønsker å leve. Alle de små valgene vi tar i løpet av et liv, er en slik sti som deler seg. Ofte handler det om det uviktige, men noen valg får dramatiske konsekvenser. Jeg liker diktet, men synes det har noe overtydelig ved seg. Essensen ligger i siste strofe. De tre andre er ulike varianter av det samme. Trengs alle? Kanskje ikke. Og kanskje er det derfor at siste strofe er berømt. 

Dikt i utvalg av Robert Lee Frost er ei lettlest samling med naturnære dikt, som kanskje særlig godt passer en noe eldre, mannlig leser i et kroppsarbeideryrke, som for eksempel en bonde eller en tømrer. Det er viktig at leseren setter pris på det rolige tempoet og det nære språket. Samlinga kan leses uten noe særlig bakgrunnskunnskaper, men blir rikere og finere hvis leseren kan dikte med.