onsdag 25. februar 2015

Bokhyllelesing: Euripides

Bildekilde: Bokklubben
Til andre runde av Bokhyllelesing 2015, da temaet var å lese et skuespill fra antikken, valgte jeg meg det sagnomsuste dramaet Medeia, her ført i pennen av den mesterlige Euripides/Evripides (om lag 480 f.v.t.-406 f.v.t.). Euripides er den yngste av Athens tre store tragedieforfattere (de to andre er Aiskhylos og Sofokles), og er dikteren som debuterer allerede i år 455 før vår tid og som vinner hele fem olympiske seire i diktekunst. Grekerne kjente til over nitti dramatiske arbeider fra mesterens hånd, der han vrir og vender på historie, myter, samfunnsspørsmål og kjærlighet, men dessverre er kun atten bevart for ettertida. Medeia (431 f.v.t.) er et av de mest kjente, og som myte kan vi følge den i alle fall så langt tilbake som 700 år før vår tidsregning begynner.

Jeg visste en god del om stykket forut for lesinga, ikke minst på grunn av det fine forordet til Jan Kjærstad (f. 1953) som er å finne i Verdensbibliotekets forseggjorte utgave av tragedien. Kjærstad diskuterer Medeia som person for å se om han kan komme noe nærmere å forstå hennes handlinger. Det er også en utrolig viktig kontekst å ha med seg for leseren, slik at ikke avstanden mellom da og nå blir fryktelig stor, og slik at en som "moderne leser" ikke blindes så av handlingene at en ikke ser poenget med dem. Og hvem er så Medeia? For ettertida vil hun alltid bli stående som det grusomme eksempelet på kvinna som dreper sine egne barn for å hevne seg på sin mann. I brutalitet er hun kun forbigått av Procne, som tar med seg barneliket inn på kjøkkenet, kokkelerer litt og serverer til mannen Tereus (ei anna gresk myte), og den mer hjemlige Gudrun Gjukesdotter fra Eddadiktene og Soga om volsungane, som gjør noe av det samme. Alle tre er fascinerende kvinneskikkelser som er overraskende komplekse, i alle fall hvis en makter å se bak handlingene.

Når vi kommer inn i stykket til Euripides, er Medeia blitt forlatt av ektemannen Jason. Her er det viktig med kunnskaper om deres felles mytehistorie - hun har hjulpet han, ofra seg for han og til og med drept sin egen halvbror for hans skyld - blindet av Eros, som de sier. De har gifta seg og fått to barn, guttene Mermeros og Pheres, men fordi de turer fram hvor enn de kommer og er ansvarlige for problemer og drap (særlig gjelder dette Medeia, som har mange evner - hennes bestefar er tross alt Helios, solguden, faren er kong Aietes og trollkvinna Kirke er tanta hennes), må de dra fra sted til sted. Når de så kommer til Korint, inntreffer det skjebnesvangre: Jason forlater Medeia til fordel kong Kreons datter Glauke. Dette fjerner Eros' pil, og Medeia ser den grimme sannheten i øya. Jason er svært kjip, og hun sjøl er ei bedratt hustru, en paria i fremmed land, ei kvinne uten verdi, krenka og brukt og attpåtil forvist av kong Kreon på grunn av sitt rykte, sin giftige tunge og onde tanker. Hun er på et absolutt nullpunkt og har ingenting å tape. Og stykket handler om den hevnen Medeia klekker ut og gjennomfører.

En kan gjerne spørre seg om hvorfor Medeia dreper sine egne barn. Er det ikke andre måter å krenke Jason på? Hun kunne nøyd seg med å klaske slapt til han, slik vi blir fortalt er rett oppførsel av filmene, skrevet stygt om han på ei leirtavle og håpa på stor spredning, eller hun kunne fornedra han offentlig på utspekulert vis. Men for Medeia er ikke dette nok, ikke varig nok. Hun gifta seg tross alt nedover. Hans svik er evig, hennes hevn må være likeså. Bare når han er like naken, aleine og desperat som henne, vil han kanskje kunne forstå hennes smerte. Dessuten er barna et reelt problem: om hun ikke dreper dem sjøl, vil de være en trussel for de framtidige barna til Jason og Glauke, som mulige tronpretendenter. Medeia synes det er bedre om hun, som har satt dem til livet med fødselssmerter, også skal ta dem ut av livet. Stolthet i et nøtteskall? 

Jeg skal ikke fortelle hva som skjer videre eller skildre hvordan det utspiller seg, annet enn å framheve et snedig grep fra Euripides' side: All brutaliteten foregår faktisk ikke på scenen, men av. Vi får ikke se noe som helst, vi får det bare gjenfortalt, ergo lager vi bilder i hodet (noe som kanskje av og til er verre enn realiteten). Og det er naturligvis fordi stykket ikke er fokusert rundt disse groteske handlingene, men Medeias indre. Det er tankene og sjelelivet hennes som Euripides forsøker å belyse fra ulike vinkler. Hun skal drepe, har kvaler, hun vil, hun vil ikke, hun må, hun angrer, hun bestemmer seg, hun trekker seg, hun prøver desperat å finne en annen utvei, men klarer ikke. Det er et grusomt dilemma, et umulig dilemma. Samtidig er det å gjøre Jason barnløs den verste krenkelsen Medeia kan komme på - og den mest varige. Å ta fra noen ens barn, er å ta fra en glede, kjærlighet og stolthet, i tillegg til framtidig forsørging og sikker alderdom. Men det er nettopp glede, kjærlighet og stolthet Medeia ønsker å frarøve Jason. Det er det han har tatt fra henne.

Medeia sjøl er seg meget bevisst hva som er rett og galt, men i stykket er det Koret som har rolla med å kontrastere, diskutere, be for at Medeia tar inn på en annen vei og så videre. På sett og vis oppfører Koret seg som Medeias samvittighet - eller en ytterliggjøring av hennes indre - slik at tilskuere og lesere får ta del i hva som virkelig foregår i tankene hennes. Det er et godt kompositorisk grep, særlig i et tett stykke som dette, der det ellers fort kunne blitt endimensjonalt, med de andre rollene som bare fordømmer Medeia. Og er det noe en slik tung tematikk trenger, så er det flerdimensjonalitet, forklaringer, sammenhenger, kontekst. Jeg forsøker ikke å si at bare en legitimerer barnedrap godt nok, så er det greit, men hvis en framstiller en slik situasjon riktig, ser vi hvordan det går fra å være et vilt innfall til å bli en godt rasjonalisert handling. Det er en uhyre spennende psykologisk prosess å følge med på - uavhengig om konklusjonen er rett eller gal moralsk sett.

Det er lett å se på Medeia og andre slike brutale saga- eller mytemennesker som paddeflate karakterer uten dybde. De er liksom bare sinte og hevngjerrige, og er uten andre følelser eller funksjoner, stivna i sitt raseri. Ved første øyekast er det som om personene bare er til for å vekke vår gru. Euripides' tragedie viser at dette ikke er tilfelle med Medeia i det hele tatt. Han skildrer henne helt fordomsfritt, som ei kvinne full av nyanser, fanga i sin egen historie, i sitt eget nett, i en avslutning hun aldri forespeila seg. Skuffelsen er enorm og knapt til å bære. Naturligvis kan en lese inn mye, men i ei oppsetning kommer det veldig an på hvordan hun blir spilt og om skuespilleren makter å gi henne tilstrekkelig dybde. Medeia er nemlig ei sterk, stolt kvinne av gudeætt. Hun har mange evner og er viden kjent for sin klokskap. Og dette er det verste hun noensinne gjør.

Medeia veit at hun ikke kan rømme fra skyldfølelse, savn, svik, anger eller desperasjon. Og hun kan ikke rømme fra handlingene sine heller, i alle fall ikke på samme måte som hun kan glemme bitre ord, skarpe skrik og sinte tårer. Men gjennom å rasjonalisere handlingene, gjøre dem logiske, kan hun leve med dem. Sjøl om det er et æreløst og ensomt liv, sjøl om hun er forlatt og forhatt, så kan hun i det minste fortsette å leve, overbevist om at hun valgte rett: hun fikk hevna seg, og hun kvitta seg med Jason, en gang for alle. Alle forbindelser er brutt. Kanskje hun kan klare å stable seg på beina etter hvert. Men, kan en si, er det ikke slik alle som gjør noe galt, tenker? Her i Norge hadde vi jo en grusom dag tilbake i juli 2011 - uten sammenligning forøvrig - der logikken og retorikken til den bakstreverske kronidioten av en tempelridder kan minne litt om dette. Derfor er det viktig at tilskueren eller leseren makter å gjennomskue det som det sløret det er og ser bak, til den rå tomheten. 

Tematikken er tung, i visse stadier av livet kanskje svært tung -  når en har sine egne små blir dette rett og slett ubegripelig. Men det er ikke tungt framstilt i det hele tatt, sjøl om setningene kan kjennes oppstylta slik de er satt opp. For meg funka det bedre å lese det som monolog eller dialog, som uttalte replikker i en samtale (med andre eller seg sjøl), og ikke ta hensyn til verseføtter, rytme eller linjedeling. Da kom jeg mye nærmere det virkelige innholdet i tragedien. Likevel tok det tid å lese, for det er et svært kompakt stoff med mye historie, mange assosiasjoner og mye intertekstualitet. Og det må jo understrekes at det slettes ikke er lystig, sjøl om Euripides er en sjelden kompositorisk begavelse. Tragedien er rett og slett fullendt. Her er den dessuten flott oversatt av Egil Kraggerud (f. 1939), som også byr på et fantastisk noteapparat og et fyldig etterord. 

Men er Medeia ei myte eller en virkelig historie? De lærde strides. Jeg tror at dette like gjerne kan ha et virkelig utgangspunkt som så mye annet - Morrison brukte ei virkelig historie som forelegg da hun skreiv om Sethe, og vi kjenner alle til de fæle historiene fra verdenskrigene. Det er ei rå gjennomføringskraft som hentes fram, en iskald avgjørelse kombinert med glovarme følelser. På ett eller annet nivå veit vi at det er mulig, mennesket er i stand til så forferdelig mye, men vi vil ikke, kan ikke egentlig forstå. Men har det noe å si, om dette er virkelig eller ei? Nei. For det enorme mytekorpuset om Medeia og Jason, hele deres historie, alle variasjonene og framstillinga Euripides gir, taler fortsatt rett til oss og lærer oss om menneskene, psyken og livet.

fredag 20. februar 2015

Nobelprisen, 1918

Ikke før det nærmer seg den høstlige utdelinga av nobelprisene for året 1918, kan store deler av Europa og mange andre land rundt om i verden, endelig puste letta ut. Krigen, den store, blodige og brutale verdenskrigen, er over. Nå skal ikke flere unge gutter slaktes ned. Graver skal graves, og ikke flerres opp igjen av granater. Sår skal få gro, for godt. Familier skal forenes, venner skal møtes igjen. Nå kan en ta til med å bygge opp alt som er blitt revet opp, rasert, sønderknust. Nå kan en følelse av normalitet igjen etter hvert innta hverdagene til de millionene av mennesker som i mer enn fire år har levd i unntakstilstand. Det må ha føltes som en enorm lettelse, men også absurd: Er det endelig over? Er det virkelig sant? Hvordan kan en ha en garanti for at det ikke bryter ut igjen i morra? Da er det kanskje godt med alt som går sin vante gang. Sånn som for eksempel en forventa utdeling av nobelprisen i litteratur. 

De nominerte i 1918 var: 

  6. Adolf Frey (1855-1920), sveitsisk forfatter
  7. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter
  5. Grazia Deledda/Grazia Madesani (1875-1936), italiensk forfatter
  1. Gustav Frenssen (1863-1945), tysk forfatter
  1. Maksim Gorky (1868-1936), russisk forfatter
  5. Henri Bergson (1859-1941), fransk filosof
  1. Alois Jirásek (1851-1930), tsjekkisk forfatter
  9. Georg Brandes (1842-1927), dansk litteraturprofessor
10. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
  1. Gunnar Gunnarsson (1889-1975), islandsk forfatter
12. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
  3. Erik Axel Karlfeldt (1864-1931), svensk poet og akademimedlem
  1. Knut P. Hamsun (1859-1952), norsk forfatter
  4. William Butler Yeats (1865-1939), irsk forfatter
  3. Peter Rosegger (1843-1918), østerriksk forfatter
  2. Bertel Gripenberg (1878-1947), finsk forfatter
  3. Otokar Brezina/Václav Jebavy (1868-1929), tsjekkisk forfatter

Og nå begynner det å stramme seg til! I 1918 var det 19 nominerte fordelt på 17 unike kandidater, og et observant blikk vil nok gjenkjenne flere seinere nobelprisvinnere på lista. Det er, om ikke annet, en slags kvalitetssikring, når en veit at prismottakerne har vært igjennom mange runder som nominerte. For hvert år blir forfatterne tross alt lest, vurdert og diskutert inngående før de fleste til slutt blir kasserte (om ikke veid og funnet for lette, slik som heksene, så i alle fall noe i nærheten). Da er det kanskje ikke helt "tilfeldig" hvem som mottar prisene allikevel, sjøl om enkelte utdelinger opp igjennom åra framstår som svært rare? Kan det for eksempel hende at Patrick Modiano har hengt på listene i flere år? Et umulig spørsmål, veit jeg, som vi må vente femti år på å få svar på. Sånn er det med lukka arkiver!

Årets liste har tre skikkelige travere, mens kun fem kandidater er helt ferske. Her finner vi også en norsk fyr, ser du hvem det er? Ellers er det også moro at bittelille Island dukker opp - det er nok ikke den mest dominerende nasjonen i nobelsammenheng, men de får faktisk en prisvinner etter hvert (og det er fortsatt den ene de har, i følge nobelarkivet). Til slutt må en kunne konkludere med relativt sterk eurosentrisme også i 1918 (enorme Russland er den eneste nasjonen som er på utsida), og en solid mannlig overvekt, som vanlig. Kun ei dame er med, men jeg heier denne gangen også! Likevel må jeg jo bite i det sure eplet, igjen. Årets prismottaker er nemlig... ingen. Det samme gjelder fredsprisen og prisen i medisin. Også innafor fysikk og kjemi er det småtrøblete: komiteene finner ingen verdige prismottakere, men reserverer prisen for neste år. Så noen litt uventa konsekvenser hadde denne krigen, også i 1918. Kanskje ikke så rart når en tenker seg om. Bedre lykke neste gang!

mandag 16. februar 2015

Klar, ferdig, les!

Hva: Bokhyllelesing 2015, andre runde
Kriterier: Les et skuespill fra antikken
Når: Mellom 16. og 22. februar

Påmeldte:
- Silje skal lese Odysseen av Homer
- Birthe skal lese Iliaden av Homer (?)
- Hedda skal lese Medeia av Euripides
- Bjørg skal lese Kong Oidipus av Sofokles
- Signe skal lese Medeia av Euripides
- Astrid Terese skal lese Orestien av Aiskylos
- Marianne skal lese En midtsommernattsdrøm av William Shakespeare

Som en ser, er det litt sprikende hva deltakerne skal ta for seg denne måneden. Men det blir mye dramatikk! Mange har valgt å lese et helt epos isteden for et skuespill, noe som sjølsagt er i orden. Det er nok mer utfordrende for leseren, men tematikken er mye av den samme. Og Marianne har fått godkjent sitt Shakespearebidrag fordi hun ikke har antikke skuespill i hyllene. Om du har det samme problemet, gjentar jeg det som jeg tidligere har skrevet: Bokhyllelesinga skal først og fremst inspirere til å lese ut av egne bokhyller. Å lese litt utafor kategoriene er bedre enn å ikke lese! Grip derfor det skuespillet du får øye på, og les det.

Blir du ferdig med både lesing av boka og skriving av innlegget før tida, er det sjølsagt ikke noe i veien for å publisere før. Bruker du lenger tid, er det også greit. Legg i alle tilfelle igjen ei lenke under her, under oppsummeringsinnlegget eller på sida for Bokhyllelesing 2015 når du er ferdig, slik at andre deltakere finner fram til omtalen din. Er du ikke påmeldt, men har lyst til å delta likevel, er det bare å lese. Beskjed til meg kan gis i etterkant, dersom du foretrekker det. Oppsummeringsinnlegg ventes ei ukes tid etter at den ordinære lesetida er avslutta.

Lykke til!

søndag 15. februar 2015

Biografi: Henrik Ibsen

Bildekilde: Bokelskere
Du verden så lang tid det kan ta å lese ei bok på litt mer enn tre hundre sider! I to uker har jeg drassa med meg denne harde, blå Ibsenboka overalt, først fra kjøkken til stue, innom soverommet og badet og opp på arbeidsrommet, deretter på høgskolen, til legen, til svigers, til barnehagen (!), til postkontoret, på toget, i bilen, i sekken, i veska -. Bare i tilfelle jeg kunne klare å klemme inn ei side eller to i ny og ne! Det sier seg kanskje sjøl at boka til den svært allsidige Hans Dedichen Heiberg (1904-1978), "...født til kunstner". Et Ibsen-portrett ikke er av de mest oppdaterte eller lettest tilgjengelige, sjøl om den i sin tid fikk tre priser og ros for å være både velskrevet og underholdende. Jevnt over er den det jeg vil kalle omstendelig. Av og til er den tung og tett, andre ganger direkte kjedelig, før den tar seg opp med noen mer interessante passasjer og atter faller tilbake til repetisjoner og selvfølgeligheter. Slik beveger boka seg faktisk også i takt med Ibsens arbeidsfaser, og det i seg sjøl er jo litt artig. Men det kunne kanskje helst vært unngått likevel.

Jeg har altså brukt to uker på å lese ganske langsomt om den verdensberømte dramatikeren Henrik Johan Ibsen (1828-1906) i forbindelse med Ingalills biografisirkel, der temaet denne gangen er Herrer med bart. Og det er absolutt ikke bortkasta tid, misforstå meg rett. Men neste gang velger jeg nok en nyere biografi enn en fra året 1967, som jo ikke kan by på det ferskeste fra Ibsenforskninga. Ikke har biografen anlagt et særlig interessant perspektiv heller - Heibergs forsøk på å romme både de litterære verkene og privatpersonen Henrik faller litt igjennom og blir verken fugl eller fisk. Det er egentlig greit, men noe skuffende. Særlig når jeg fra før har lest en minibiografi om samme mann, lest en rekke av hans mest feira dramatiske arbeider, hørt andre på lydbok, sett noen av dem oppført, skrevet oppgave om blant anna Gengangere fra 1881 og ellers lest og hørt en del hist og her. Det var med andre ord lite av disse tre hundre sidene som var nytt stoff.

Men det er vel slik det blir når en velger å lese biografier over mennesker en kjenner greit til på forhånd. Ikke at jeg egentlig hadde forventa skandaler og saftige fortellinger heller, Ibsen var jo ikke en slik mann, og jeg er uansett mest interessert i det litterære. Men at Heiberg skulle klare å syntetisere stoffet på en fin måte, er vel ikke for mye forlangt. Likevel blei det fort mye att og fram sjøl om Heiberg forsøker å gå kronologisk til verks. Verre er i grunn de ineffektive partiene, der hendelser blir gjentatt flere ganger uten at de settes inn i en ny sammenheng eller betraktes med et nytt blikk. Nå som jeg sjøl sitter med et større arbeid hvor jeg må være svært kritisk til omtrent hver eneste setning, er det overraskende lett å se svakhetene i andres arbeider. Det er både irriterende og lærerikt.

Heibergs repetisjoner hadde vært helt i orden om det ikke hadde vært for at språket i tillegg er småpompøst og til tider både treigt og tungt. Men dette har naturligvis mye med hans egen samtid å gjøre, samt datidas krav til biografien som sjanger. En rekke ord han bruker hyppig, som for eksempel "patetisk", er i dag fylt med et ganske annet innhold enn det det var den gangen. Derfor har jeg måttet lese flere avsnitt flere ganger, fordi de kan bety det diametralt motsatte avhengig av hvordan en vekter begrepene. Det er klart at det ikke akkurat har framskynda leseprosessen. Heibergs hyppigst siterte kilder er i tillegg brev, både til og fra Ibsen, og 1800-tallets ortografi var ikke bare lett, og langt ifra vårt moderne norske skriftspråk. Det er mange rare, stive og omstendelige formuleringer å finne her, som også krever at en senker lesetempoet om en virkelig skal få med seg innholdet, som av og til kan være ganske innpakka. Men det er også mye fint, og kildene framstår som autentiske.

Hovedinnholdet, det vil si dette som handler direkte om mennesket og forfatteren Henrik Ibsen, og ikke alle mulige reiser, venner, mottakelser, feiringer, krangler, pengesorger, korrespondanser, hjemlig politikk, skuffelser, teaterbranner, opplagstall og så videre, er det jeg fant mest interessant underveis. For eksempel var det fint å lese mer om Ibsens tidlige liv, barndommen og oppveksten i Skien og Grimstad og den første, fattige tida i Kristiania. At mye er ukjent og udokumentert, gjorde det også litt spennende. For hva veit vi egentlig om Henrik Ibsen, en av verdens mest kjente og mest spilte dramatikere? Det viser seg at det ikke er så mye. Heiberg skriver at Ibsen lukker seg inne, skjuler seg bak en slags maske og er nesten helt utilgjengelig i flere faser av livet, allerede fra han var guttunge. Det er både en beskyttelsesmekanisme, et forsvar og et angrep på samme tid. Da han så etter hvert blei den verdensberømte dikteren han aldri hadde drømt om å bli, var han seg meget bevisst sin rolle som offentlig person. Men jeg tenker at ingen kan være slik, hele tida. Her kan kanskje en nyere biografi by på mer.

Forøvrig var det sårt å lese om Ibsens streberår, både i Kristiania og i Bergen. Det må ha vært svært frustrerende å forsøke å slå igjennom som forfatter i et slikt snevert intellektuelt klima (som han seinere brukte resten av livet på å avsky), der Heltbergs studentfabrikk mer eller mindre var sentrum. Men inspirerende er det også, å lese om denne trangen han etter hvert må ha hatt til å formulere seg skriftlig, arbeidet med å finne fram til personene, stoffet og formen, samtidig som han jobba ved flere teatre. Prøvinga og feilinga, spede suksesser og reine fiaskoer. Han ga ikke opp! I Bergen møter han så den unge kvinna Suzannah Daae Thoresen (1836-1914). Det virker som om de finner tonen nesten umiddelbart, og Heiberg skriver at hun ikke var så veldig pen, Suzannah, men at hun var intelligent, og at hun  kunstneren Henrik Ibsen. Kanskje er det dette som har tiltrukket han? Et slags instinkt om hva slags menneske han trengte for å lykkes? Ibsen frir i brevs form og får ja. Men de må vente lenge før de kan gifte seg. Ibsen må først få en standsmessig, anseelig årsinntekt. Som det var da, kunne han knapt forsørge seg sjøl. Gjelda vokste ustanselig, og bidragene til den uekte sønnen fra Grimstadtida skapte kontinuerlige problemer. Suksessen, og pengene, lar vente på seg. Når de så endelig blir gift i 1858, tar det ikke mange åra før de vender ryggen til hjemlandet, med stor hjelp fra Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910). Og Suzannah bruker hele livet på å legge til rette for den verdensberømte dikteren, på å stå i hans skygge. Hun er en evig inspirasjon, hun leser, lytter, kritiserer. Hun må ha utvist stor kløkt, kyndighet og klokskap i så måte. Som svigerdatteren Bergliot seinere skriver om den lille familien: de tre var ett.

Videre skriver Heiberg en del om Ibsens varierte, dramatiske produksjon, men på et svært grunnleggende nivå. Noe er dessuten utelatt, uten at valgene blir forklart. Det få tolkninger eller artige paralleller å hente, sjøl om Heiberg påpeker noen tilfeller med intertekstualitet. I stedet bidrar biografen med detaljer om urframføringer, musikk, boksalg, korrespondanse med forleggeren Hegel på Gyldendalske forlag i Danmark og så videre. Det er forsåvidt greit nok, men det hadde vært mer spennende med en som gikk djupere ned i dramatikken. Det er tross alt det Henrik Ibsen er kjent for. I det minste blir Ibsens lange pauser mellom hver utgivelse utførlig forklart i biografien. Som Europas fremste dramatiker over en periode på omtrent tretti år, skulle en kanskje tro at han fikk hjelp med både dette og hint. Og kona Suzannah var helt sikkert en stor støtte, som bidro med alt hun kunne. Også sønnen Sigurd var en del av maskineriet fra tidlig alder, blant anna som korrekturleser. Men Henrik Ibsen måtte ordne det aller meste sjøl. Ikke bare måtte han ruge ut sujettene sine, som Heiberg skriver, og få det ned på papiret, han måtte også reinskrive, sende til Hegel og til teatrene. Videre måtte han forhandle alle kontrakter, avtaler og honorarer sjøl, med forlag og teatre, og sørge for oversettelser dersom han skulle ønske det (og det gjorde han), samt bekjempe piratoversettelser. Dette krevde naturligvis en utstrakt og tidkrevende korrespondanse. Men i følge Heiberg var det kanskje ikke så ille likevel. For etter å ha fullført et stykke var Ibsen ganske tom, både for kunstnerisk kreativitet, tematikk og initiativ. Da var det greit å ha andre arbeidsoppgaver. Men Heiberg hadde kanskje ikke trengt å gå inn i alle disse kreative pausene.

Summa summarum blir at Heibergs biografi er ganske gjennomsnittlig, fin og litt utfyllende for en som ikke veit alt om Henrik Ibsen fra før. Og biografen skal ha ros for at han ikke velter seg i spekulasjoner, enten dette dreier seg om Suzannah, andre damehistorier eller bruk av virkelige personer i de dramatiske tekstene til Ibsen. Det er alt for lett å gi etter for ryktene her, men Heiberg skriver rett ut at vi ikke veit noe om hvor langt det gikk med for eksempel denne Emilie Bardach. Men han lanserer en tanke om at Suzannah, etter fødselen av Sigurd, ikke lenger var en fullverdig ektefelle for Henrik Ibsen fordi hun angivelig nekta å få flere barn. Den samme påstanden blir seinere satt på prøve når Heiberg siterer svært varme brev mellom ektefellene. Det er ikke tvil om at det var stor hengivenhet og en solid kjærlighet mellom dem. Men mye forblir hemmelig, og det med rette. Ei heller har det noe å si for lesing og tolking av dramatikken i dag.

I og med at denne runden av biografilesesirkelen hadde Herrer med bart som tema, må jeg nesten nevne noen finurligheter fra boka til Heiberg. Som dere tydelig kan se av bokbildet i innlegget, er Ibsen avbilda med helskjegg, som naturligvis inkluderer en fyldig bart. Dette bildet er mest sannsynlig fra 1861/62 (originalen er forsvunnet, så det er vanskelig å si), og Ibsen, som nå er 33 år, befinner seg fortsatt i Norge. Men Ibsen ser da vel ikke sånn ut, tenker du kanskje. Og det har du delvis rett i. Det er ikke før etter flyttinga til Roma og den voldsomme suksessen med Brand (1866) at han anlegger sitt karakteristiske skjegg, eller enorme, buskete kottiser som vi sier her i heimen. I samme vending slutta han også å gå kledd som en slask, det vil si i bare kalosjer (uten sko under), i grell poncho eller i blankslitt frakk, som var hans uniform i åra i Bergen og Kristiania. Inn kom ei kortere fløyelsjakke og seinere en svart bonjour, som så blei hans faste habitt. Dette har naturligvis sammenheng med en viss pengestrøm inn, og ikke ut, som ikke på noe vis enda var stor, men nok til å kunne legge om stilen. Derfor: herre med bart - Henrik Ibsen! Da barten gikk, kom herren inn.

Sitatet i tittelen, "...født til kunstner", er henta fra Når vi døde vågner (1899) og er lagt i munnen på professor Rubek. Mange vil kanskje tenke at det er svært passende på en mann som Henrik Ibsen. Det synes ikke jeg. For var det noe Ibsen ikke blei, så var det født inn i kunstnerlivet. Som kjent var han apotekerlærling i Grimstad, og i åra i Kristiania ville han stort sett bare studere og få en akademisk karrière, og skreiv og underviste fordi han ikke helt fikk det til. Skrivinga var først bare for moro, deretter en bigeskjeft som stadig tok mer og mer plass og blei et behov. Livet som kunstner kom til ved at Henrik Ibsen sjøl tok mange aktive valg underveis, at han tok arbeidet ved teatret i Bergen svært alvorlig, at han jobba beinhardt i seksten år før den store suksessen endelig kom, at han frasa seg mange goder for å sitte isolert og arbeide i utlendighet, at han hadde Suzannah ved sin side og minimalt med distraksjoner mens han skreiv fram sine mennesker og deres historier. Skarp, det var han utvilsomt, og talent for både skriving og psykologi hadde han også. Men håndverket måtte læres til fingerspissene, og det måtte også forstås, innenfra og ut, før det kunne anvendes. Først da blei Henrik Ibsen kunstner.

torsdag 12. februar 2015

Favorittbøker: G

I min ferd gjennom alfabetet på jakt etter favorittbøker, har jeg nå kommet til bokstaven G. Og til min store overraskelse fant jeg ingen favoritter. Misforstå meg rett, jeg fant bøker med titler på G i hylla, opptil flere også, men ingen av dem når helt til topps når jeg tenker meg om. Det er ingen egentlige favoritter, bare sånn-passe-bøker, ganske-gode-bøker og nestenfavoritter. Og da kan jeg jo ikke kåre ei favorittbok. Derfor blir dette et innlegg om tre gode bøker på G, isteden for ei utrolig god bok på G.

Bildekilde: Aschehoug
Gjestene
Den første boka jeg vil trekke fram, er Gjestene (2007), av den norske forfatteren Merethe Lindstrøm (f. 1963). Gjestene var den første boka jeg leste av forfatteren, og seinere har det blitt flere titler. Lindstrøm er utrolig dyktig, kanskje særlig som novellist, der hun makter å konsentrere både spenning og tematikk på en uhyre elegant måte. Gjestene er en av de fineste og strammeste novellesamlingene jeg har lest noensinne, der tematikken er den røde tråden. Det er de usagte følelsene, de usagte orda, det er fortid og nåtid som veves sammen, det er alt vi vil, men aldri får gjort, og disse brå blaffene der vi plutselig ser oss sjøl utafra, som besøkende i vårt eget liv. Det at så mye er usagt, skaper tidvis et voldsomt trykk i tekstene, slik at det nærmest kan bli ubehagelig å lese. Men mest av alt er det imponerende - veltenkt, velformulert og velskrevet.

Bildekilde: Bonnier
Gösta Berlings saga
For oss som er opptatt av å lese klassikere, kan en umulig komme utenom Gösta Berlings saga (1891) av svenske Selma Lagerlöf (1858-1940), ja, du veit, hun som både blei første kvinne til å motta nobelprisen i litteratur og deretter blei første kvinne i Svenska Akademien. Boka ei brei folkelivsskildring fra 1820-tallets bygdesverige. Formen er episodisk, stilen er varm og allvitende, og Lagerlöf veksler både mellom personer, hendelser og steder i Värmland i kapittelfortellingene, som til sammen gir et tverrsnitt av den svært varierte og sammensatte befolkninga. Øverst troner majorinnen og brukspatronen, sistenevnte angivelig i ledetog med Satan sjøl, nederst finner vi de fattige bøndene. Hovedpersonen er likevel Gösta Berling, den lettsjarmerte, drikkfeldige presten som mister jobben på grunn av sine mange historier med kvinner og alkohol. Fortellingene bygger på hverandre, og skaper en bevegelse i tekstene. Det er mye sjarm, humor og menneskekunnskap.  

Bildekilde: Ålesund bibliotek
Gilgamesh
Også Gilgamesh, verdens første epos, er et fascinerende verk, både i kraft av dets historie, og i kraft av det verket faktisk forteller. Sagahelten Gilgamesh er nemlig mest sannsynlig også en virkelig person, en konge fra svunne tider, fra Uruk i det mesopotamske området. Men da må vi over 4600 år tilbake i tid, minst! Det setter min baling med de norrøne sagaheltene i perspektiv. Men fakta er at de har ganske mye til felles, disse mytiske personene, som gjennom sine utfordringer og kamper formidler livsviktig kunnskap til menneskene, som former fortid, nåtid og framtid gjennom historie, mytologi og riter. Alle bokelskere bør i grunn sneie innom verket minst en gang i løpet av livet, om ikke annet så for å sette all seinere litteratur inn i en konkret kontekst. Det blir ikke særlig mer opprinnelig enn dette, og da er det en glede å kunne fortelle at det også er veldig bra. 

Hva er din favorittbok på G?
Vinner noen av disse fram hos deg, eller foretrekker du Greven av Monte Cristo? Eller vil du til Sverige, du også, men heller til Gutten i graven ved siden av? Eller kanskje Sylvia Plaths Glassklokken var en fengslende leseropplevelse? Margaret Skjelbred vant fram til nye lesere med den nydelige romanen Gulldronning, perledronning, mens andre har bejubla eller sliti seg gjennom lappetepperomanen Guden for små ting. Forhåpentligvis er det også andre som lider av samme skjebne som meg, med mange gode bøker på G i hyllene, men ingen favoritter. Og da spør jeg naturligvis, hvorfor er det slik?

søndag 8. februar 2015

Moonfleet - ei røverhistorie

Bildekilde: Bokelskere
Moonfleet - Diamantens forbannelse var den lydboka som blei med meg i bilen da jeg en tidlig morgen ikke hadde nok tid til å foreta et veloverveid Ibsenvalg. Det blei produsert av NRK Lørdagsbarnetimen i 2002, og utgitt på lydbok året etter. Hørespillet er basert på ei bok av den ikke særlig produktive britiske forfatteren John Meade Falkner (1858-1932), som i løpet av sin skrivende karrière kun utga sju bøker. Boka Moonfleet er fra 1898, og var ei populær barne- og ungdomsbok til langt inn på 1970-tallet. Moonfleet blei dramatisert av Nick Warburton (f. 1947) og er oversatt til norsk av Else Barratt-Due (f. 1954).

Handlinga er lagt tilbake til 1757, og 15-årige John er hovedperson i ei historie som har mange tematiske fellestrekk med for eksempel Skatten på sjørøverøya (1883) av Robert Louis Stevenson (1850-1894) og Vertshuset Jamaica (1936) av Daphne du Maurier (1907-1989). Viktige ingredienser er med andre ord nokså unge og litt naive hovedpersoner (Jim Hawkins er tidlig i tenåra og Mary Yellan er 23), et sjaskete vertshus med tvilsomt klientell og dårlig rykte, skumle historier, mistenkelige personer, mørke netter med uvær, en skatt som må finnes og et stadig voksende nett av problemer, hemmeligheter og intriger. Men det må sies at den ramsalte sjørøveroriginalen til Stevenson og du Mauriers smuglerkrim begge er mer fullendte og spennende verk enn Moonfleet, og at lydbokversjonen av dem også er mer solide. Det skyldes nok først og fremst den ujevne utdelinga av talent blant forfattere.

John er som sagt hovedperson i Falkners verk (om du syns forfatternavnet låter kjent, så må jeg innrømme at jeg også syns det er kort til den mye mer kjente William Faulkner, 1897-1962, men disse to må for all del ikke forveksles). Han bor hos tanta si, som ikke er særlig kjærlig, går på skole med den søte jenta Grace og bruker ellers tida si på å streife rundt i Moonfleet, som også er navnet på den britiske kystlandsbyen han bor i. Når vi kommer inn i handlinga er en unggutt akkurat blitt skutt og drept i en kamp mellom vrakplyndrere og smuglere på den ene sida og lovens lange arm på den andre, representert ved magistraten mr. Maskew. Det var mr. Maskew sjøl som skjøt, på kloss hold, og i følge mange vitner var det helt unødvendig og en rein maktdemonstrasjon. Den døde gutten er David, sønnen til den lokale kroverten, Elzevir Block, som nå mer enn noensinne har ei høne å plukke med Maskew. John er nysgjerrig på hva som er hendt med David, og får historia av graveren på kirkegården, mr. Ratsey, mens han hugger ut inskripsjonen på gravsteinen. Innbakt i den kommer også ei hundre år gammal fortelling om smugleren kaptein Mohune, bedre kjent som Svartskjegg, og den store diamanten han rappa fra kong Charles I (1600-1649).  

Legenden sier at Svartskjegg går rundt og leiter etter skatten sin nattestid. John blir redd og vil helst ikke oppsøke kirkegården, men gjør det likevel. Nåtid og fortid veves sammen i Johns fantasi. Han blir raskt oppslukt av alt som har med Svartskjegg å gjøre, inkludert smuglergruppa mohunene og sjølsagt diamanten. Han observerer de voksne, særlig Ratsey og Elzevir, og mistenker at de leiter etter diamanten i landsbyen. Etter et fryktelig uvær har det blitt oversvømmelser rundt i Moonfleet, blant anna på kirkegården. Det fører til at flere hulrom på kirkegården åpner seg. John sniker seg inn i ett av dem, finner en hemmelig gang som leder til krypten og der: smuglergods. Rett under kirka! Når smuglerne kommer, må John gjemme seg bak ei gammal og råtten trekiste. Han kjenner igjen flere av stemmene og skjønner at store deler av landsbyens mannlige befolkning driver med vrakplyndring på si, rett under nesa på Maskew. Hvem kan han da stole på? Så går de endelig. Det er bare ett problem: de stenger igjen utgangen når de går. Og John befinner seg aleine i krypten, uten noe annet selskap enn kister og vintønner og det som viser seg å være liket av Svartskjegg. 

Og derfra går det slag i slag. Hørespillet, som varer i halvannen time, er fylt til randen med spenningstopper - for min del blei det litt for mye. Det er ikke grenser for hva John vikler seg inn i, finner ut av og får til, og de voksne han har rundt seg, er mer opptatt av at han skal være en mann og være med på "moroa", som drikking og vrakplyndring, enn at han skal skjermes for brutalitet og voldsomhet. Kun én mann, Elzevir, tar en mer omsorgsfull rolle. På mange måter kan en si at han erstatter sin David med John, og de to utvikler et svært rørende og fint skildra forhold. Men det redder dem likevel ikke fra kjipe lurerier, lange fengselsopphold og hardt tvangsarbeid. Slik går flere år av Johns liv, og mot slutten av historia er han blitt voksen. Men det er fremdeles ikke over.  

Dette virker kanskje veldig spennende, og er det også, på mange måter. Men ikke for en voksen lytter som kjenner igjen et frampek når det kommer susende. Det kommer også av det fortellertekniske grepet som er valgt: vesentlige deler av historia fortelles isteden for å spilles ut. Mange egentlig gode og dramatiske scener blir da platte, matte og helt uten futt. Men for målgruppa, som jeg oppfatter er barn og unge mellom 12 og 16 år, er dette helt passe. Avbruddene med gjenfortelling fungerer som hvilepunkter, slik at ikke de hektiske spenningstoppene tar pusten fra en eller skremmer vannet av andre. Dessuten er det gjort veldig solid og overgangene er fine, slik at det slettes ikke er et irritasjonsmoment. Men kontrasten blir stor, til for eksempel Vertshuset Jamaica, der en rett på hele tida, uten pause. Likevel syns jeg at ensemblet kunne tatt seg tid til å dramatisere noen flere scener, for det ville tjent helhetsinntrykket av hørespillet og gitt John mer å spille på. Men det er kanskje for mye forlangt. Ikke veit jeg hvem som er ansvarlig i dette tilfellet heller, om det er forfatteren sjøl, den opprinnelige adaptasjonen fra bok til hørespill eller norsk tilpasning og oversettelse.

Også er det noen andre momenter som skurrer litt. For eksempel kommer historia så fort i gang at menneskene vi følger ikke er godt nok etablert i lydbildet. John er på plass, og det er greit, men de resterende karfolka, ja, for det er stort sett mannfolk som gestalter rollene her, byr på et sammensurium av østlandsdialekter. Det er mange like mannsstemmer som både brummer og brøler mens andre lydeffekter buldrer i bakgrunnen, og da blir det av og til svært vanskelig å skille dem fra hverandre. Enkle grep kunne gjort dette mye lettere for lytterne. 

Både på handlingsplanet og utviklingsplanet er teksten svært endimensjonal og enspora. Det dreier seg stort sett bare om denne diamanten og forviklingene og dramatikken den skaper, alt annet er uviktig. Relasjonen mellom John og Grace kunne for eksempel blitt spilt litt mer ut til glede for målgruppa, slik at vi skjønner at det er mer enn ei begeistring, og at den er gjensidig. Det krever at John er fascinert av mer enn utseendet hennes, som likevel ikke synes særlig godt gjennom stereoanlegget. En kunne også problematisert det faktum at hun er Maskews datter, noe som etter hvert setter John i en svært vanskelig posisjon. Slik det er nå, er Grace en helt tom figur. I begynnelsen hadde John også tante Jane, men hun kaster han ut etter at han har vært noen dager i krypten og deretter liggi sjuk på vertshuset. Hun tror han er blitt en fyllefant, og vil ikke ha noe mer med han å gjøre. Dette er noe John sørger over i kort tid der og da, til han blir tatt inn av Elzevir, men seinere tenker han knapt på det. Jeg finner ikke det særlig troverdig hvis det er slik at han er oppvokst hos henne. Denne handlingstråden kunne en holdt på lenger, og kommet tilbake til mot slutten for å skape mer helhet. 

I tillegg går det noe hurtig i visse passasjer, noe som i sin tur kan føre til at lytteren blir i stuss om hva som egentlig har skjedd eller faktisk skjer. Dette gjelder for eksempel når John knekker bibelverskoden på papirlappen han fant i medaljongen til Svartskjegg. Hvordan det egentlig henger sammen med disse versene, er kan hende litt vanskelig å begripe for en moderne lytter. Bibelvers er ikke lenger en solid og naturlig referanse for den oppvoksende generasjon og ei heller et grunnlag i samfunnet på samme måte som før. Her hadde det vært lurt å ta det hakket mer langsomt, slik at en sikrer at i alle fall halvparten av målgruppa henger med.

Moonfleet er inndelt i to deler på hver sin cd, med henholdsvis åtte og ti avsnitt. I rolla som den unge John finner vi en ganske overbevisende Lars Berteig Andersen (f. 1988), mens John som voksen og fortellerrolla er forbeholdt en alltid solid Mads Ousdal (f. 1970). Han har dessuten en veldig flott stemme som gjør seg godt i lydbokformatet, sjøl om han her har mindre å spille på enn i andre sammenhenger. Lasse Lindtner (f. 1955) bekler rolla som Elzevir og er svært god, mens Ratsey spilles av Sverre Bentzen (f. 1941). Når disse i tillegg får selskap av Eindride Eidsvold (f. 1961) som magistrat Maskew, blir det fort mange like mannsstemmer, sjøl om hver og en egentlig gjør en fin innsats. 

Ellers må jeg påpeke at lydbildet lett blei dominert av litt klisjéfylt hollywoodmusikk. Det er kanskje vanskelig å unngå i slike produksjoner, men noen andre grep innimellom hadde likevel ikke gjort noe. For en voksen lytter blei det tidvis irriterende og veldig forutsigbart - jeg skulle ønske de i produksjonen hadde hatt mot nok til å la stemmene bære og stillheten få litt rom av og til. Det var også mye utydelig roping og kaving i mørket, noe som bare virker forvirrende, og den raske slutten er noe i retning av at "alle var enige om at det hadde vært en fin tur", noe det jo slettes ikke var. Men målgruppa vil nok kjøpe det lell, fordi slike røverhistorier som denne først og fremst er underholdning, ikke usedvanlig godt håndverk.

fredag 6. februar 2015

Magnetisørens femte vinter

Bildekilde: Bokelskere
Den svenske mesterforfatteren Per Olov Enquist (f. 1934) skriver aldri dårlig. Men i Magnetisørens femte vinter (utgitt i 1964, på norsk i 2011 ved oversetter Bodil Engen, f. 1950), er det tydelig at forfatteren er helt i startgropa av sin skrivende karrière. Boka er hans tredje og han er litteraturstudent i Uppsala på siste året, men teksten mangler noe av det som seinere utgjør forfatterens karakteristiske stil og stemme. Likevel er alt å finne her òg, bare mindre fullendt, mindre perfeksjonert. Kimen til den spesielle sjangeren han seinere utvikler, med virkelighet og fiksjon innvevd i hverandre, er her også. Kanskje det er derfor boka blei hans svenske gjennombrudd? Både bok og forfatter gjør nemlig inntrykk, denne gangen også.

Fortalt i episoder, som delvis er forankra i virkeligheten, skrives det fram ei mørk historie som er lagt til begynnelsen av 1790-tallet. Den er uhyggelig forskjellig fra Jane Austens Emma, som ikke er langt unna samme periode. Men her er vi ikke lenger hos den britiske landsbysosieteten, og formålet med boka er ikke å få flest mulig gift. Ei heller finner vi lun humor og herlige personer på hver side. Dette er slettes ikke ei bok en blir glad i, en blir heller fascinert, både fordi en vil forstå og fordi en prøver å forstå, fordi forfatteren trekker oss med inn i et sinn som er langt ifra vårt eget, og skildrer et liv som er en så stor kontrast til vårt komfortable sofasliterliv at det nesten er som en kalddusj. Sånn kunne det også være, tenker jeg, men det var ikke mange som hadde det slik. Det er denne ene, disse få. Og nå har de fått sin historie.

Vi kommer inn i handlinga når hovedpersonen, som skildres i tredjeperson preteritum, ligger inni ei hule i fjellet. Han er på flukt, har vært det i flere dager, og er utmatta av sult og tørst. Omstendighetene for flukten er i begynnelsen ganske uklare. Etterhvert kommer det fram hva han har gjort, og ordet bedrager eller skurk synes å passe godt uten å avsløre for mye. Samtidig er hovedpersonen, Meisner, ikke villig til å akseptere noen slik term. Han har en gave, en kraft, han behersker et talent og kan revolusjonere legevitenskapen. Han er magnetisør. Bare synd de seks mannfolka som er på vei opp mot huleåpninga ikke er enige i Meisners versjon. For dem handler det om store pengesummer, døde husdyr og ei voldtatt ungjente. De har våpen. De kommer for å ta han.

Ved hjelp av et ganske annerledes utseende, med utstikkende kinnbein og svarte øyne, tilfeldigheter, flaks, kløkt, tiltrekkende karisma og reine hersketeknikker, kommer Meisner seg unna de seks landsbymennene. Han går i mange dager sammen med Veveren, som i noen timer ei natt var Meisners fangevokter, før han lot seg overtale til et annet liv. De streifer gjennom mørke, kalde skoger og må stjele eller true til seg mat for å overleve. På veien møter de ei middelaldrende kvinne og hennes halvvoksne, kopparrede datter som er på flukt fra pesten. Disse fire utgjør et usannsynlig selskap i den tid de holder sammen, før Meisner tar med seg Veveren fra vertshuset og stikker av med hest og vogn. De ankommer så byen Seefond, Tyskland.

I Seefond varieres fokaliseringsinstansen, og mye blir sansa gjennom en av byens ni leger, den middelaldrende Claus Selinger. Han betrakter den ukjente Meisner med stor skepsis, men samtidig med sterk beundring. Sjøl er han verken karismatisk, særlig suksessrik eller mektig, mens Meisner er det første og gir løfter om de to siste. Også denne magnetiseringa finner Selinger spennende. Det er nytt og annerledes at noen, uten remedier, igler, varme eller kalde bad, men ved hjelp av en glasstav, en såkalt magnetisk søvn, bestrykninger og ved å bringe kroppens fluidum i balanse, kan kurere de uhelbredelig sjuke. Selinger kan ikke la være å finne ut mer, som lege er han svært interessert i disse nye metodene som kan komme så mange mennesker til gode. Så sier Meisner at han trenger et tilfelle, en suksess, for å komme i gang. Han kan jo kurere datteren til Selinger, Maria, som er blind? Han sier han kan gi henne synet tilbake ved hjelp av magnetiseringer. Og fristelsen blir for stor. Plutselig befinner Selinger seg midt i sirkuset rundt Meisner.

Problemet er bare at Meisner er en svært sammensatt, men ikke særlig sympatisk person. Han behandler kvinnene i skogen elendig og slår Veveren ved flere anledninger. Også noen av pasientene får gjennomgå. Bakgrunnen hans, som vi lesere veit litt om, og som vi stadig pusler på til et mer helhetlig bilde, er Claus Selinger lykkelig uvitende om. Derfor kan han fantasere og la seg begeistre. Men den svarte kappa, det svarte håret og de svarte øya blir stadig svartere for oss lesere. Det er noe der, et maktbegjær, en egoisme, et behov for å hevde seg, som ikke kan presses ned og bort. I takt med folkets begeistring, vokser det. Meisner benytter de anledningene han får, og får han ingen, skaper han dem -. Heldigvis er Selinger ingen lettlurt mann. Han lar seg fascinere, til en viss grad, men makter også å beholde rolla som en ganske nøytral observatør, en fagmann, som stiller spørsmål ved det han ser. Og det er blant annet disse observasjonene vi kan lese, i dagboks form, i romanen.

Blandinga av fokaliseringsinstans, perspektiver og ulike sjangre virker i begynnelsen litt fremmed, men fungerer veldig fint i praksis. Det gir oss muligheten til å se Meisner fra flere sider, sjøl om vi aldri kommer helt innpå. Men det er en del av mystikken som skal omgi han, tror jeg, og ei førstepersonsfortelling ville ødelagt mange scener helt. Her får han framstå som en plaga skurk i fjellhula, en følsom, mislykka magnetisør i dialogene med Maria, en mann med mye tro og sjøltillit i partiene med Selinger og han skildres som mektig og kontrollerende under sine seanser. Pendelen, som er Selinger og folks oppfatning, svinger mellom Meisner som en slags frelser og Meisner som en bedrager. Hva er sant?

Ingenting, vil du kanskje si, for dette er jo en roman, det er fiksjon. Og romanpersonen Meisner er ikke virkelig. Han har derimot et virkelig utgangspunkt i den tyske legen Franz Anton Mesmer (1734-1815), som oppdaga noe han kalte animalsk magnetisme. Og det blei faktisk forløperen til hypnose som behandlingsmetode, utvikla i 1842. Mange av Mesmers tanker er også viktige innafor dagens new age-bevegelse. Det skrekkelige tilfellet med pasienten Keiser bygger dessuten på virkelige hendelser, og Enquist har her brukt en sykejournal fra 1821 som kilde. Denne anvendelsen av medisinalhistorie gjør at teksten får mer autoritet enn en vanlig, skjønnlitterær tekst.

Språklig er det som vanlig ingenting å usette på Enquist. Det er mange flotte skildringer i boka, og fin variasjon mellom indre monologer, dialoger, skildringer og handlingsreferater. Men jeg merker at han ikke stempler teksten inn i leseren, slik han gjør i seinere verker. Detaljfokuset hans er der, men på en annen måte enn i for eksempel Styrtet engel, som også i så måte er helt særegen. Spenninga og spenningsoppbygginga, som Enquist seinere langt på vei går helt bort ifra gjennom verker som Styrtet engel og Livlegens besøk (som foregår i samme tidsperiode og også har en lege som hovedperson), får her følge en mer tradisjonell utvikling. Sånn sett er kanskje denne boka teknisk mer tilgjengelig enn de seinere, men tematisk krever han allerede en våken og oppegående leser som er i stand til å lese mellom linjene og sette sammen fragmenter i forskjellige rekkefølger. I tillegg er det en fordel med litt kunnskap om de historiske personene, stedene og hendelsene som nevnes i boka, men dette kan en eventuelt supplere med underveis for å gjøre leseropplevelsen mer helhetlig.

Magnetisørens femte vinter handler isolert sett om denne ene vinteren i Seefond, hvor Meisner atter en gang forsøker å skape seg et suksessrikt liv som magnetisør og helbreder. Livet hans har så langt gått i bølgedaler. Det har vært voldsomme oppturer hvor han har blitt berømt og har tjent massevis med penger, og skjebnesvangre nedturer der han så vidt har sluppet fra det med livet. Mye kommer an på menneskene, om de vil tro på han, sette lit til det han sier og det han gjør, og om han virkelig lykkes med tilfellene han velger ut. Men boka handler også om mennesker i et større perspektiv, om hva vi tror på og hvorfor, om vi tviler eller ikke, og om hva vi er villige til å ofre for noen vi er glad i.

søndag 1. februar 2015

Vinterlesing, del III

Tenk at det allerede er første februar! Vinteren kom seint i år, og har ikke vart lenge. Nå er den altså snart over, i alle fall om en har forventninger om at også naturen følger syklusen vi mennesker har laga. Men det bør en jo ikke ha. Her har det vært fullt fokus på jobbing med masteroppgava hele januar, noe som har vært veldig fint. Nå ligger jeg greit an i forhold til planen. Mer overraskende er det at jeg også har fått lest en del skjønnlitteratur. Faktisk har jeg innfridd nesten alle de lesemåla jeg hadde satt meg opp, og det er ikke så ille. Nå håper jeg februar, kort som den er, blir like bra. Under følger en oppsummering av januar og mål for februar.

Ragnhild Jølsen
Denne dama må snart tas fram for alvor, for jeg skal være ferdig med hennes samla verker i løpet av mars måned, til det som er tredje runde av Bokhyllelesing 2015. Jeg gleder meg egentlig til å tre inn i universet hennes igjen, for nå er det lenge sida, men det som trekker ned er at jeg ikke er helt i stemning for noveller og historier. Men det kommer seg nok.

Sturlason & Henriksen
Jeg er fortsatt god venn med disse to også, sjøl om det akkurat nå går litt trått med lesinga. Jeg skriver så det spruter på masteroppgava, og så lenge det er sånn, er jeg lykkelig! Jeg får ta igjen resten etterpå, ved behov, så forfatterne forlater nok ikke leselista med det første. En nær slektning av disse to er forresten sagaen Den legendariske Olavssaga, oversatt av Kåre Flokenes, som jeg også har lest denne måneden.

Siri Hustvedt
Kryss for lesing kom på plass helt i starten av januar! Og da var jeg helt ærlig litt lei av det amerikanske, så en vending mot Ibsen passa helt perfekt. Jeg leste boka sammen med Silje, og innlegget mitt finner du her.

Henrik Ibsen
Her har jeg et pågående lydbokprosjekt, sånn at jeg skal komme meg fram og tilbake over heia i bil uten å falle i søvn i skumringa, og sånn at jeg faktisk ser litt fram til å reise (Ibsen er med andre ord en lokkebiff av de sjeldne - noen av verdens beste skuespill på høyttaleren OG aleinetid i bilen! Ikke verst). I januar har jeg vært igjennom Catilina og Terje Vigen. Men ett spørsmål grubler jeg fælt på: Får en egentlig lesekryss for lydbøker?

Henrik Ibsen, igjen
I tilfelle du lurer: jeg er ikke dement, og du har ikke lest feil. Henrik Ibsen dukker opp to ganger på rad nå, av den enkle grunn at han er min mann til Ingalills biografilesesirkel hvor temaet er herrer med bart. Ibsen hadde både bart og skjegg, så jeg regner det som innafor, og gleder meg veldig til å lære mer om en av verdens fremste dramatikere. Hans Heiberg er forresten forfatter av den biografien jeg har valgt meg, som jeg har hatt på lur i bokhylla i snart ti år.

Per Olov Enquist
I skrivende stund er jeg halvveis i romanen Magnetisørens femte vinter fra 1964, ei bok som ikke kom på norsk før i 2011. Jeg kom over den i ei restekasse i juni 2011, der et usedvanlig digert bokhandelmehe hadde plassert den til den nette sum av tjue kroner eller noe sånt. Jeg sa sjølsagt ingenting, men vedkommende burde hatt sparken og vel så det. Behandle nye bøker slik! Behandle Enquist slik!

John Meade Falkner
Men det er ikke bare Ibsen som går i cd-spilleren i bilen. Her en dag hadde jeg det så travelt at jeg ikke rakk å velge hvilket Ibsenstykke jeg ville høre på, jeg grafsa bare med meg det som lå øverst i bunken. Den blei ei lydbok ved navn Moonfleet - Diamantens forbannelse, basert på ei bok av den for meg helt ukjente forfatteren John Meade Falkner. Ikke Ibsen, med andre ord. Omtale kommer.

Jane Austen
Månedens 1001-bok hos Line var Overtalelse, men da jeg har lest denne to ganger, bytta jeg den ut med uleste Emma. Det var en riktig fornøyelig affære, og jeg koste meg veldig. Og dessuten vanker det både 1001-kryss og lesekryss for romanen. Hipp, hipp! Les mer her.

Chrétien de Troyes
Denne forfatteren er det kanskje ikke så mange som kjenner til, med mindre de har studert litteraturhistorie eller lignende. Men han er faktisk en av Frankrikes viktigste forfattere. I årets første bokhyllelesing skulle vi lese bøker med grønt omslag. Jeg valgte meg den helt grønne ridderromanen Erec og Enide, og var godt fornøyd med det.

Selma Lagerlöf
Denne underbara svenske dama skal leses igjen, og jeg gleder meg! Anledninga er egentlig at hun har månedens bok i lesesirkel 1001 bøker, men da jeg har lest om Gösta Berling tidligere, skal jeg nå lese om familien Löwensköld. Löwenskölds ring er den første boka i en trilogi, og jeg har alle bøkene liggede klare. Men jeg er en smule usikker på hvor mye jeg rekker på grunn av masterarbeidet. Derfor er målet kun å lese første bind, alt anna blir en bonus. Forøvrig er det ikke noe 1001-kryss å hente her, men jeg får da et lesekryss eller tre. Og det er godt nok for meg!

Euripides
Andre runde i Bokhyllelesing 2015 går ut på å lese et skuespill fra antikken. Medeia er mitt valg, og jeg ser fram til å gyve løs like etter at Ibsenbiografien er ferdiglest. Startskuddet går 16. februar, men du kan gjerne begynne tidligere, om du vil. Og du kan melde deg på under, dersom du også har lyst til å bli med.

Tarjei Vesaas
Nå har jeg plutselig nådd et punkt hvor det rett og slett er nok. All denne skravlinga om Vesaas og bruken av Isslottet i pensum- og undervisningssammenheng gjør at jeg bare må lese boka før jeg har fått levert ut hele greia i en fragmentert, fillete pdf-versjon. Dessuten forestiller jeg meg at boka må leses når det er vinter, så det er bare å komme i gang. Her smelter snøen fortere enn den kom.

Og har jeg ledige stunder innimellom dette og masteroppgavearbeidet, kan jeg alltids hive meg over Ragnhild Jølsen. Eller så er det også mye annet rart på lur i hyllene, som plutselig blir med i veska eller i sekken. Dere kjenner vel til dem, alle sammen, disse bittesmå, stille snikebøkene som har det med å kullseile ethvert lesemål. Vi får vokte oss vel. God les!