Magnetisørens femte vinter

Bildekilde: Bokelskere

Den svenske mesterforfatteren Per Olov Enquist (f. 1934) skriver aldri dårlig. Men i Magnetisørens femte vinter (utgitt i 1964, på norsk i 2011 ved oversetter Bodil Engen, f. 1950), er det tydelig at forfatteren er helt i startgropa av sin skrivende karrière. Boka er hans tredje og han er litteraturstudent i Uppsala på siste året, men teksten mangler noe av det som seinere utgjør forfatterens karakteristiske stil og stemme. Likevel er alt å finne her òg, bare mindre fullendt, mindre perfeksjonert. Kimen til den spesielle sjangeren han seinere utvikler, med virkelighet og fiksjon innvevd i hverandre, er her også. Kanskje det er derfor boka blei hans svenske gjennombrudd? Både bok og forfatter gjør nemlig inntrykk, denne gangen også.

Fortalt i episoder, som delvis er forankra i virkeligheten, skrives det fram ei mørk historie som er lagt til begynnelsen av 1790-tallet. Den er uhyggelig forskjellig fra Jane Austens Emma, som ikke er langt unna samme periode. Men her er vi ikke lenger hos den britiske landsbysosieteten, og formålet med boka er ikke å få flest mulig gift. Ei heller finner vi lun humor og herlige personer på hver side. Dette er slettes ikke ei bok en blir glad i, en blir heller fascinert, både fordi en vil forstå og fordi en prøver å forstå, fordi forfatteren trekker oss med inn i et sinn som er langt ifra vårt eget, og skildrer et liv som er en så stor kontrast til vårt komfortable sofasliterliv at det nesten er som en kalddusj. Sånn kunne det også være, tenker jeg, men det var ikke mange som hadde det slik. Det er denne ene, disse få. Og nå har de fått sin historie.

Vi kommer inn i handlinga når hovedpersonen, som skildres i tredjeperson preteritum, ligger inni ei hule i fjellet. Han er på flukt, har vært det i flere dager, og er utmatta av sult og tørst. Omstendighetene for flukten er i begynnelsen ganske uklare. Etterhvert kommer det fram hva han har gjort, og ordet bedrager eller skurk synes å passe godt uten å avsløre for mye. Samtidig er hovedpersonen, Meisner, ikke villig til å akseptere noen slik term. Han har en gave, en kraft, han behersker et talent og kan revolusjonere legevitenskapen. Han er magnetisør. Bare synd de seks mannfolka som er på vei opp mot huleåpninga ikke er enige i Meisners versjon. For dem handler det om store pengesummer, døde husdyr og ei voldtatt ungjente. De har våpen. De kommer for å ta han.

Ved hjelp av et ganske annerledes utseende, med utstikkende kinnbein og svarte øyne, tilfeldigheter, flaks, kløkt, tiltrekkende karisma og reine hersketeknikker, kommer Meisner seg unna de seks landsbymennene. Han går i mange dager sammen med Veveren, som i noen timer ei natt var Meisners fangevokter, før han lot seg overtale til et annet liv. De streifer gjennom mørke, kalde skoger og må stjele eller true til seg mat for å overleve. På veien møter de ei middelaldrende kvinne og hennes halvvoksne, kopparrede datter som er på flukt fra pesten. Disse fire utgjør et usannsynlig selskap i den tid de holder sammen, før Meisner tar med seg Veveren fra vertshuset og stikker av med hest og vogn. De ankommer så byen Seefond, Tyskland.

I Seefond varieres fokaliseringsinstansen, og mye blir sansa gjennom en av byens ni leger, den middelaldrende Claus Selinger. Han betrakter den ukjente Meisner med stor skepsis, men samtidig med sterk beundring. Sjøl er han verken karismatisk, særlig suksessrik eller mektig, mens Meisner er det første og gir løfter om de to siste. Også denne magnetiseringa finner Selinger spennende. Det er nytt og annerledes at noen, uten remedier, igler, varme eller kalde bad, men ved hjelp av en glasstav, en såkalt magnetisk søvn, bestrykninger og ved å bringe kroppens fluidum i balanse, kan kurere de uhelbredelig sjuke. Selinger kan ikke la være å finne ut mer, som lege er han svært interessert i disse nye metodene som kan komme så mange mennesker til gode. Så sier Meisner at han trenger et tilfelle, en suksess, for å komme i gang. Han kan jo kurere datteren til Selinger, Maria, som er blind? Han sier han kan gi henne synet tilbake ved hjelp av magnetiseringer. Og fristelsen blir for stor. Plutselig befinner Selinger seg midt i sirkuset rundt Meisner.

Problemet er bare at Meisner er en svært sammensatt, men ikke særlig sympatisk person. Han behandler kvinnene i skogen elendig og slår Veveren ved flere anledninger. Også noen av pasientene får gjennomgå. Bakgrunnen hans, som vi lesere veit litt om, og som vi stadig pusler på til et mer helhetlig bilde, er Claus Selinger lykkelig uvitende om. Derfor kan han fantasere og la seg begeistre. Men den svarte kappa, det svarte håret og de svarte øya blir stadig svartere for oss lesere. Det er noe der, et maktbegjær, en egoisme, et behov for å hevde seg, som ikke kan presses ned og bort. I takt med folkets begeistring, vokser det. Meisner benytter de anledningene han får, og får han ingen, skaper han dem -. Heldigvis er Selinger ingen lettlurt mann. Han lar seg fascinere, til en viss grad, men makter også å beholde rolla som en ganske nøytral observatør, en fagmann, som stiller spørsmål ved det han ser. Og det er blant annet disse observasjonene vi kan lese, i dagboks form, i romanen.

Blandinga av fokaliseringsinstans, perspektiver og ulike sjangre virker i begynnelsen litt fremmed, men fungerer veldig fint i praksis. Det gir oss muligheten til å se Meisner fra flere sider, sjøl om vi aldri kommer helt innpå. Men det er en del av mystikken som skal omgi han, tror jeg, og ei førstepersonsfortelling ville ødelagt mange scener helt. Her får han framstå som en plaga skurk i fjellhula, en følsom, mislykka magnetisør i dialogene med Maria, en mann med mye tro og sjøltillit i partiene med Selinger og han skildres som mektig og kontrollerende under sine seanser. Pendelen, som er Selinger og folks oppfatning, svinger mellom Meisner som en slags frelser og Meisner som en bedrager. Hva er sant?

Ingenting, vil du kanskje si, for dette er jo en roman, det er fiksjon. Og romanpersonen Meisner er ikke virkelig. Han har derimot et virkelig utgangspunkt i den tyske legen Franz Anton Mesmer (1734-1815), som oppdaga noe han kalte animalsk magnetisme. Og det blei faktisk forløperen til hypnose som behandlingsmetode, utvikla i 1842. Mange av Mesmers tanker er også viktige innafor dagens new age-bevegelse. Det skrekkelige tilfellet med pasienten Keiser bygger dessuten på virkelige hendelser, og Enquist har her brukt en sykejournal fra 1821 som kilde. Denne anvendelsen av medisinalhistorie gjør at teksten får mer autoritet enn en vanlig, skjønnlitterær tekst.

Språklig er det som vanlig ingenting å usette på Enquist. Det er mange flotte skildringer i boka, og fin variasjon mellom indre monologer, dialoger, skildringer og handlingsreferater. Men jeg merker at han ikke stempler teksten inn i leseren, slik han gjør i seinere verker. Detaljfokuset hans er der, men på en annen måte enn i for eksempel Styrtet engel, som også i så måte er helt særegen. Spenninga og spenningsoppbygginga, som Enquist seinere langt på vei går helt bort ifra gjennom verker som Styrtet engel og Livlegens besøk (som foregår i samme tidsperiode og også har en lege som hovedperson), får her følge en mer tradisjonell utvikling. Sånn sett er kanskje denne boka teknisk mer tilgjengelig enn de seinere, men tematisk krever han allerede en våken og oppegående leser som er i stand til å lese mellom linjene og sette sammen fragmenter i forskjellige rekkefølger. I tillegg er det en fordel med litt kunnskap om de historiske personene, stedene og hendelsene som nevnes i boka, men dette kan en eventuelt supplere med underveis for å gjøre leseropplevelsen mer helhetlig.

Magnetisørens femte vinter handler isolert sett om denne ene vinteren i Seefond, hvor Meisner atter en gang forsøker å skape seg et suksessrikt liv som magnetisør og helbreder. Livet hans har så langt gått i bølgedaler. Det har vært voldsomme oppturer hvor han har blitt berømt og har tjent massevis med penger, og skjebnesvangre nedturer der han så vidt har sluppet fra det med livet. Mye kommer an på menneskene, om de vil tro på han, sette lit til det han sier og det han gjør, og om han virkelig lykkes med tilfellene han velger ut. Men boka handler også om mennesker i et større perspektiv, om hva vi tror på og hvorfor, om vi tviler eller ikke, og om hva vi er villige til å ofre for noen vi er glad i.