Biografi: Henrik Ibsen

Bildekilde: Bokelskere

Du verden så lang tid det kan ta å lese ei bok på litt mer enn tre hundre sider! I to uker har jeg drassa med meg denne harde, blå Ibsenboka overalt, først fra kjøkken til stue, innom soverommet og badet og opp på arbeidsrommet, deretter på høgskolen, til legen, til svigers, til barnehagen (!), til postkontoret, på toget, i bilen, i sekken, i veska -. Bare i tilfelle jeg kunne klare å klemme inn ei side eller to i ny og ne! Det sier seg kanskje sjøl at boka til den svært allsidige Hans Dedichen Heiberg (1904-1978), "...født til kunstner". Et Ibsen-portrett ikke er av de mest oppdaterte eller lettest tilgjengelige, sjøl om den i sin tid fikk tre priser og ros for å være både velskrevet og underholdende. Jevnt over er den det jeg vil kalle omstendelig. Av og til er den tung og tett, andre ganger direkte kjedelig, før den tar seg opp med noen mer interessante passasjer og atter faller tilbake til repetisjoner og selvfølgeligheter. Slik beveger boka seg faktisk også i takt med Ibsens arbeidsfaser, og det i seg sjøl er jo litt artig. Men det kunne kanskje helst vært unngått likevel.

Jeg har altså brukt to uker på å lese ganske langsomt om den verdensberømte dramatikeren Henrik Johan Ibsen (1828-1906) i forbindelse med Ingalills biografisirkel, der temaet denne gangen er Herrer med bart. Og det er absolutt ikke bortkasta tid, misforstå meg rett. Men neste gang velger jeg nok en nyere biografi enn en fra året 1967, som jo ikke kan by på det ferskeste fra Ibsenforskninga. Ikke har biografen anlagt et særlig interessant perspektiv heller - Heibergs forsøk på å romme både de litterære verkene og privatpersonen Henrik faller litt igjennom og blir verken fugl eller fisk. Det er egentlig greit, men noe skuffende. Særlig når jeg fra før har lest en minibiografi om samme mann, lest en rekke av hans mest feira dramatiske arbeider, hørt andre på lydbok, sett noen av dem oppført, skrevet oppgave om blant anna Gengangere fra 1881 og ellers lest og hørt en del hist og her. Det var med andre ord lite av disse tre hundre sidene som var nytt stoff.

Men det er vel slik det blir når en velger å lese biografier over mennesker en kjenner greit til på forhånd. Ikke at jeg egentlig hadde forventa skandaler og saftige fortellinger heller, Ibsen var jo ikke en slik mann, og jeg er uansett mest interessert i det litterære. Men at Heiberg skulle klare å syntetisere stoffet på en fin måte, er vel ikke for mye forlangt. Likevel blei det fort mye att og fram sjøl om Heiberg forsøker å gå kronologisk til verks. Verre er i grunn de ineffektive partiene, der hendelser blir gjentatt flere ganger uten at de settes inn i en ny sammenheng eller betraktes med et nytt blikk. Nå som jeg sjøl sitter med et større arbeid hvor jeg må være svært kritisk til omtrent hver eneste setning, er det overraskende lett å se svakhetene i andres arbeider. Det er både irriterende og lærerikt.

Heibergs repetisjoner hadde vært helt i orden om det ikke hadde vært for at språket i tillegg er småpompøst og til tider både treigt og tungt. Men dette har naturligvis mye med hans egen samtid å gjøre, samt datidas krav til biografien som sjanger. En rekke ord han bruker hyppig, som for eksempel "patetisk", er i dag fylt med et ganske annet innhold enn det det var den gangen. Derfor har jeg måttet lese flere avsnitt flere ganger, fordi de kan bety det diametralt motsatte avhengig av hvordan en vekter begrepene. Det er klart at det ikke akkurat har framskynda leseprosessen. Heibergs hyppigst siterte kilder er i tillegg brev, både til og fra Ibsen, og 1800-tallets ortografi var ikke bare lett, og langt ifra vårt moderne norske skriftspråk. Det er mange rare, stive og omstendelige formuleringer å finne her, som også krever at en senker lesetempoet om en virkelig skal få med seg innholdet, som av og til kan være ganske innpakka. Men det er også mye fint, og kildene framstår som autentiske.

Hovedinnholdet, det vil si dette som handler direkte om mennesket og forfatteren Henrik Ibsen, og ikke alle mulige reiser, venner, mottakelser, feiringer, krangler, pengesorger, korrespondanser, hjemlig politikk, skuffelser, teaterbranner, opplagstall og så videre, er det jeg fant mest interessant underveis. For eksempel var det fint å lese mer om Ibsens tidlige liv, barndommen og oppveksten i Skien og Grimstad og den første, fattige tida i Kristiania. At mye er ukjent og udokumentert, gjorde det også litt spennende. For hva veit vi egentlig om Henrik Ibsen, en av verdens mest kjente og mest spilte dramatikere? Det viser seg at det ikke er så mye. Heiberg skriver at Ibsen lukker seg inne, skjuler seg bak en slags maske og er nesten helt utilgjengelig i flere faser av livet, allerede fra han var guttunge. Det er både en beskyttelsesmekanisme, et forsvar og et angrep på samme tid. Da han så etter hvert blei den verdensberømte dikteren han aldri hadde drømt om å bli, var han seg meget bevisst sin rolle som offentlig person. Men jeg tenker at ingen kan være slik, hele tida. Her kan kanskje en nyere biografi by på mer.

Forøvrig var det sårt å lese om Ibsens streberår, både i Kristiania og i Bergen. Det må ha vært svært frustrerende å forsøke å slå igjennom som forfatter i et slikt snevert intellektuelt klima (som han seinere brukte resten av livet på å avsky), der Heltbergs studentfabrikk mer eller mindre var sentrum. Men inspirerende er det også, å lese om denne trangen han etter hvert må ha hatt til å formulere seg skriftlig, arbeidet med å finne fram til personene, stoffet og formen, samtidig som han jobba ved flere teatre. Prøvinga og feilinga, spede suksesser og reine fiaskoer. Han ga ikke opp! I Bergen møter han så den unge kvinna Suzannah Daae Thoresen (1836-1914). Det virker som om de finner tonen nesten umiddelbart, og Heiberg skriver at hun ikke var så veldig pen, Suzannah, men at hun var intelligent, og at hun så kunstneren Henrik Ibsen. Kanskje er det dette som har tiltrukket han? Et slags instinkt om hva slags menneske han trengte for å lykkes? Ibsen frir i brevs form og får ja. Men de må vente lenge før de kan gifte seg. Ibsen må først få en standsmessig, anseelig årsinntekt. Som det var da, kunne han knapt forsørge seg sjøl. Gjelda vokste ustanselig, og bidragene til den uekte sønnen fra Grimstadtida skapte kontinuerlige problemer. Suksessen, og pengene, lar vente på seg. Når de så endelig blir gift i 1858, tar det ikke mange åra før de vender ryggen til hjemlandet, med stor hjelp fra Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910). Og Suzannah bruker hele livet på å legge til rette for den verdensberømte dikteren, på å stå i hans skygge. Hun er en evig inspirasjon, hun leser, lytter, kritiserer. Hun må ha utvist stor kløkt, kyndighet og klokskap i så måte. Som svigerdatteren Bergliot seinere skriver om den lille familien: de tre var ett.

Videre skriver Heiberg en del om Ibsens varierte, dramatiske produksjon, men på et svært grunnleggende nivå. Noe er dessuten utelatt, uten at valgene blir forklart. Det få tolkninger eller artige paralleller å hente, sjøl om Heiberg påpeker noen tilfeller med intertekstualitet. I stedet bidrar biografen med detaljer om urframføringer, musikk, boksalg, korrespondanse med forleggeren Hegel på Gyldendalske forlag i Danmark og så videre. Det er forsåvidt greit nok, men det hadde vært mer spennende med en som gikk djupere ned i dramatikken. Det er tross alt det Henrik Ibsen er kjent for. I det minste blir Ibsens lange pauser mellom hver utgivelse utførlig forklart i biografien. Som Europas fremste dramatiker over en periode på omtrent tretti år, skulle en kanskje tro at han fikk hjelp med både dette og hint. Og kona Suzannah var helt sikkert en stor støtte, som bidro med alt hun kunne. Også sønnen Sigurd var en del av maskineriet fra tidlig alder, blant anna som korrekturleser. Men Henrik Ibsen måtte ordne det aller meste sjøl. Ikke bare måtte han ruge ut sujettene sine, som Heiberg skriver, og få det ned på papiret, han måtte også reinskrive, sende til Hegel og til teatrene. Videre måtte han forhandle alle kontrakter, avtaler og honorarer sjøl, med forlag og teatre, og sørge for oversettelser dersom han skulle ønske det (og det gjorde han), samt bekjempe piratoversettelser. Dette krevde naturligvis en utstrakt og tidkrevende korrespondanse. Men i følge Heiberg var det kanskje ikke så ille likevel. For etter å ha fullført et stykke var Ibsen ganske tom, både for kunstnerisk kreativitet, tematikk og initiativ. Da var det greit å ha andre arbeidsoppgaver. Men Heiberg hadde kanskje ikke trengt å gå inn i alle disse kreative pausene.

Summa summarum blir at Heibergs biografi er ganske gjennomsnittlig, fin og litt utfyllende for en som ikke veit alt om Henrik Ibsen fra før. Og biografen skal ha ros for at han ikke velter seg i spekulasjoner, enten dette dreier seg om Suzannah, andre damehistorier eller bruk av virkelige personer i de dramatiske tekstene til Ibsen. Det er alt for lett å gi etter for ryktene her, men Heiberg skriver rett ut at vi ikke veit noe om hvor langt det gikk med for eksempel denne Emilie Bardach. Men han lanserer en tanke om at Suzannah, etter fødselen av Sigurd, ikke lenger var en fullverdig ektefelle for Henrik Ibsen fordi hun angivelig nekta å få flere barn. Den samme påstanden blir seinere satt på prøve når Heiberg siterer svært varme brev mellom ektefellene. Det er ikke tvil om at det var stor hengivenhet og en solid kjærlighet mellom dem. Men mye forblir hemmelig, og det med rette. Ei heller har det noe å si for lesing og tolking av dramatikken i dag.

I og med at denne runden av biografilesesirkelen hadde Herrer med bart som tema, må jeg nesten nevne noen finurligheter fra boka til Heiberg. Som dere tydelig kan se av bokbildet i innlegget, er Ibsen avbilda med helskjegg, som naturligvis inkluderer en fyldig bart. Dette bildet er mest sannsynlig fra 1861/62 (originalen er forsvunnet, så det er vanskelig å si), og Ibsen, som nå er 33 år, befinner seg fortsatt i Norge. Men Ibsen ser da vel ikke sånn ut, tenker du kanskje. Og det har du delvis rett i. Det er ikke før etter flyttinga til Roma og den voldsomme suksessen med Brand (1866) at han anlegger sitt karakteristiske skjegg, eller enorme, buskete kottiser som vi sier her i heimen. I samme vending slutta han også å gå kledd som en slask, det vil si i bare kalosjer (uten sko under), i grell poncho eller i blankslitt frakk, som var hans uniform i åra i Bergen og Kristiania. Inn kom ei kortere fløyelsjakke og seinere en svart bonjour, som så blei hans faste habitt. Dette har naturligvis sammenheng med en viss pengestrøm inn, og ikke ut, som ikke på noe vis enda var stor, men nok til å kunne legge om stilen. Derfor: herre med bart - Henrik Ibsen! Da barten gikk, kom herren inn.

Sitatet i tittelen, "...født til kunstner", er henta fra Når vi døde vågner (1899) og er lagt i munnen på professor Rubek. Mange vil kanskje tenke at det er svært passende på en mann som Henrik Ibsen. Det synes ikke jeg. For var det noe Ibsen ikke blei, så var det født inn i kunstnerlivet. Som kjent var han apotekerlærling i Grimstad, og i åra i Kristiania ville han stort sett bare studere og få en akademisk karrière, og skreiv og underviste fordi han ikke helt fikk det til. Skrivinga var først bare for moro, deretter en bigeskjeft som stadig tok mer og mer plass og blei et behov. Livet som kunstner kom til ved at Henrik Ibsen sjøl tok mange aktive valg underveis, at han tok arbeidet ved teatret i Bergen svært alvorlig, at han jobba beinhardt i seksten år før den store suksessen endelig kom, at han frasa seg mange goder for å sitte isolert og arbeide i utlendighet, at han hadde Suzannah ved sin side og minimalt med distraksjoner mens han skreiv fram sine mennesker og deres historier. Skarp, det var han utvilsomt, og talent for både skriving og psykologi hadde han også. Men håndverket måtte læres til fingerspissene, og det måtte også forstås, innenfra og ut, før det kunne anvendes. Først da blei Henrik Ibsen kunstner.