Om lesing og lesevaner

Den siste tida har både Silje og Ellikken, og sikkert mange andre også, svart på en rekke spørsmål om lesing og lesevaner som Ina har pønska ut. Jeg hiver meg på, jeg også, nå som sommervarmen gjør det bortimot umulig å konsentrere seg om lengre, sammenhengende tekster.

Var det noen som inspirerte deg til å lese, eller kom det bare av seg sjøl?

Både-og, tror jeg. Jeg var visst opptatt av bokstaver ganske tidlig, og kan huske at jeg titta i Donaldblader og stirra som besatt på disse små, svarte greiene inni snakkeboblene og lurte på hva det var for noe, hvilken mening som lå der som ikke allerede lå i bildet. Noe av det første jeg klarte å pusle sammen, var det som var skrevet med blokkbokstaver, for eksempel at Donald-dinosaurene brøler ROAR. Hvorfor de ropte på Roar, var derimot en helt annen sak, som voldte mye hodebry for et førskolebarn.

Men det var ikke bare Donaldblader som sirkulerte hjemme. Jeg er vokst opp med mye bøker - og veldig gode bøker - rundt meg, og blei tidlig gjort bevisst på det magiske ved god litteratur. Sånn sett er det foreldrene mine, og særlig mamma, som har vært inspiratorer. Noen av de fineste barnebokminnene mine står Kari Bøge og Marit Kaldhol for, med henholdsvis I Trylleskogen og Farvel, Rune. Bøkene om Narnia og Brødrene Løvehjerte er andre viktige verk som har gjort varige inntrykk. Det å kikke i bøker var å gå inn i andre verdener, og det å lese, og å lese sjøl, var egentlig bare en forlengelse av dette. Egenlesinga økte nærheten til fortellinga, som dermed igjen styrka opplevelsen av dette magiske. Og sida har jeg vel egentlig bare vært på jakt etter den magien som er så sterk i et barnesinn og så sjelden hos oss voksne - noe som også langt på vei gjenspeiles i litteraturen for barn og litteraturen for voksne.

Hadde du lesetime på skolen, hvor dere lånte ei bok på biblioteket eller hadde med ei bok hjemmefra som dere leste i? Skulle du ønske det var mer av det da du gikk på skolen?

Vi hadde veldig sjelden lesetimer - skolen prioriterte ei ukentlig time i "skjønnskrift" (med sløydlæreren) og tegnetimer (gjerne med gymlæreren). Ypperlig skole - tatt i betraktning at tegnetimene ofte egentlig var KRL-timer... Men vi var faktisk på skolebiblioteket av og til, et lite rom med få hyller og et snevert utvalg bøker. Det mest spennende der inne var egentlig datamaskina, som vi sneik oss til å bruke uten lov, blant anna til å skrive ut alle Alle barna-vitsene (jeg hadde jo lest det meste uansett). Heldigvis for meg hadde jeg god leselyst og fikk solid stimuli hjemmefra til å lese, og vi var en del på folkebiblioteket i sentrum. Andre i klassen sleit med både lesing og skriving. Så ja, jeg skulle ønske det var flere lesetimer, for lesing er den viktigste basisferdigheten vi mennesker erverver oss foruten det muntlige språket, og lesing er helt obligatorisk for å fungere som et oppegående individ i samfunnet. Til dere som nå mener at for eksempel matematikk er viktigere: om du ikke kan lese, kan du faktisk ikke lese (og løse) matteoppgava heller. Stein på stein, folkens. Bibliotekaren vår var forresten ei kjempesøt, utgammel dame, som hadde nådd pensjonsalder og vel så det da jeg var omtrent åtte. Hun lever fortsatt, ser klin lik ut og hilser på meg når vi ser hverandre i byen (hun henger mye på bakeriet).

Hvis du skulle overtale en person som ikke liker bøker til å lese noe, hvordan hadde du løst det?

Det går vel ikke an å ikke like bøker, vel! Det er som å si at en ikke liker mennesker, og med det putte absolutt alle i samme bås. Om det nå er slik, at noen få er sånn med bøker eller mennesker, så kan ikke resonnementet være noe anna enn helt tullete (jeg leser ikke og liker ikke bøker, eller omvendt, hvordan kan en vite det hvis en ikke leser?) Uansett, jeg hadde forsøkt å finne ei god bok med spenning på ytre og indre plan, gjenkjennelige personer og situasjoner samt en dæsj humor, som er solid komponert, velskrevet og som kan gi noe ekstra til den som leiter. Kvalitet er viktig, slik at ikke eventuelle (billig)boklige fordommer blir bekrefta. Jeg hadde mest sannsynlig plukka fram en klassiker, og tilpassa det endelige valget etter hvordan personen er og hva jeg tror han eller hun vil like.

Har bøker alltid vært en del av livet ditt, eller kom de inn i bildet på et seinere tidspunkt?

De konkrete bøkene har alltid vært en del av livet mitt. Litteraturen, som begrep og med tilhørende teorier, har jeg mata inn gjennom mange år med samtaler, bevisstgjøring og høyere utdanning. Til sammen har de skapt et fyldig bibliotek, en brukbar oversikt over verdenslitteraturen og mange, mange herlige lesetimer.  

Hva ser du etter når du leiter etter ei ny bok å lese i?

Det svinger veldig, fra vakre klassikere (som Edda) til nye sensasjoner (som Mantel). Og innimellom er jeg innom både antikken, sagalitteraturen, middelalderens versromaner, 1800-tallets sterke realisme, det moderne og det postmoderne - i hjemlig samtidslitteratur og i verdenslitteraturen. Jeg er opptatt av kvalitet, av viktige kontaktpunkter mellom verk og leser, av berøring, den gode leseropplevelsen, et fnugg av magi. Det er mange forfattere som ikke innfrir, for å si det sånn. Men jeg slutter ikke å leite av den grunn.

Hvilke bøker syns du er oppskrytt og hvorfor?

Bøker blir kanskje litt fort oppskrytt, og da er jeg kan hende litt for rask til å unngå dem som pesten. Jeg leser ikke bøker bare fordi de er populære, de må ha noe mer ved seg, en faktisk kvalitet og ikke bare ytre "hype". Derfor unngår jeg nesten konsekvent alt som befinner seg på bestselgerlistene, bøker som skriker formellitteratur eller er rein underholdning, 99,9% av all krim, størstedelen av ny, oversatt litteratur og så videre. Jeg er heller ikke så glad i det mest eksperimentelle, grensesprengende og utleverende og leser ikke bøker som gjør meg fysisk uvel. For å gi en liten pekepinn, kan jeg trekke fram to norske forfattere jeg ikke har lest noe særlig av: Anne B. Ragde og Karl Ove Knausgård. Her tar sosialpornografien totalt overhånd (i det lille jeg har lest). Men jeg kan gjerne lese ei populær bok dersom jeg finner solide anmeldelser som på et mer objektivt grunnlag trekker fram styrker ved verket - noe som for eksempel var tilfelle med Hilary Mantel.

Er det noen karakterer i bøker du forbinder deg med og hvem?

Akkurat dette er utrolig viktig, for om jeg ikke kan leve meg inn i de viktigste personene, blir det vanskelig å komme ordentlig inn i verket. En ting er at personene er gjenkjennelige (brunt hår og blå øyne) eller står midt i noe som jeg kan relatere meg til (er student, har barn o.l.), noe annet er å føle at en lever med dem og faktisk gjør det. Slik sett står Cora Sandels Alberte og Sigrid Undsets Jenny og Kristin i en særstilling for meg. Disse tre sterke kvinnene må inngå smertefulle kompromisser med seg sjøl og omverdenen over lengre tid, men det indre sprenger seg fram og seirer til slutt.   

Ser du alltid filmatiseringer av ei bok, eller styrer du unna?

Det blir mest av det siste, gitt. Men jeg har så klart sett noe, for eksempel Ringenes herre. Men jeg passer på å lese boka først, slik at ikke en eventuell lusen filmopplevelse ødelegger for leseropplevelsen (det store unntaket her er Harry Potter, der jeg så fem filmer før jeg begynte å lese). Om jeg ser filmen først, er det som oftest fordi jeg ikke vil lese boka (som for eksempel The Notebook). 

Spiser du noe mens du leser, eller er det forbudt?

Ingenting er forbudt, men mye er upraktisk. Så om jeg på død og liv skal lese, blir det enkle måltider, som frukt eller yoghurt og lignende. Ikke noe treretters med dryppende saus og brennheit mat hvor en må bruke kniv og gaffel ustanselig i tillegg til å drikke to ganger i minuttet. Og jeg sitter aldri med nesa i ei bok når familien spiser middag (det er faktisk forbudt).

Hvilken bok har skuffa deg aller mest og hvorfor?

Dette spørsmålet er det utrolig vanskelig å svare på, for det er jo ulike måter å bli skuffa på etter hva slags leserforventninger en har. Og leserforventningene varierer. Men det er lite som kan måle seg med John Irving-fadesen. Jeg hadde fått han varmt anbefalt av flere, og begynte deretter på Den fjerde hånden. For å si som Mikkel Rev: Det er det største sludder jeg har hørt (lest). Bare tullball, usammenhengende og utroverdig, svært uinteressant og dessuten ikke ferdiglest. Klarte ikke mer. Orka ikke mer. Det var en gedigen skuffelse - og snart ti år sida. Jeg har ikke turt å nærme meg John Irving igjen.

Hva ser du på TV nå for tida?

Ikke så mye, og heller ikke så bevisst eller systematisk. Tar opp en film i ny og ne og kikker innom nyhetene en sjelden gang. Ellers blir det en og annen serie når jeg skal slappe av og kose meg, som for eksempel Third Watch. 

Og dett var dett! Svar gjerne, du også, dersom du har lyst. God helg!

Gjenlesing, del VII

Så var det endelig den siste boka i serien Legenden om Narnia av C. S. Lewis. Ei bok jeg ikke har lest tidligere, bare hoppa over gjentatte ganger (av uvisse grunner). Etter umiddelbar endt lesing var det mange elementer jeg måtte gruble lenge på.

For det første: dette er ikke lystig lesing. Det er mørkt og dystert hele veien, det er blodig, brutalt og enda mer alvorlig enn tidligere. All sjarm er borte, og tidligere muntre bifigurer er erstatta av den nokså trauste kong Tirian, Narnias siste konge, den onde apen Listig, som setter i gang maskineriet, det stakkarslige eselet Virre, som er offer for Listigs slu planer, og en gjeng krigshissige hærførere og soldater fra Calormen. Det er som om hele boka, og forfatteren, lader opp til Narnias siste dager og endelige undergang. Jeg nøler med å kalle Den siste striden ei barnebok på grunn av måten forfatteren legger fram stoffet på.

Tristheten preger både de som allerede er i Narnia og de som kommer til Narnia. Jill og Eustace snakker om å dø, og er enige om at de gjerne ofrer seg for Narnia. Våre helter er nemlig underlegne i den avgjørende siste striden, og utfallet kan bli døden. Men de gir seg ikke. Kampen er brutal og verre enn noen av de foregående; dvergene inntar en mellomposisjon og dreper på begge sider. De talende hestene, som har blitt brukt som alminnelige trekkdyr og slaver for Listig og krigerne fra Calormen, står bundet. De blir befridd av smågnagerne. Men når de kommer galopperende for å hjelpe til, blir de skutt rett ned.

På hvert sitt vis blir Tirian og hans folk kasta inn i stråhytta, som er veldig sentral i denne boka, bare for å oppdage at de ikke er i ei stråhytte. Aslan har brukt magien sin igjen (som han ikke bruker for å redde liv på slagmarka) og gjør stråhytta til en ny verden, ett nytt Narnia, for de gode som kommer inn. For de onde blir stråhytta deres verste mareritt, representert av menneskerovfuglen og den satanlignende Tash. Det blir ikke forklart hvordan denne stråhytta er for eselet Virre, som tilbrakte mest tid av alle der inne.

Det religiøse motivet og Aslan som en Kristusfigur er noe som har vært mer eller mindre tydelig hele veien. I denne boka tar Aslan steget opp og blir en slags gud. I Den siste striden holder nemlig Aslan dommedag over mennesker og dyr, og deler dem inn etter godhet. Med andre ord; de slemme overlever ikke. De gode sendes videre inn i det "nye" Narnia, de onde blir igjen i det Narnia som forgår. Ikke særlig hyggelig, men kanskje et resultat av forfatterens opplevelser under andre verdenskrig og hans behov for å skape noe godt?

Susan får ikke være med. Sjøl om hun lenge var dronning i Narnia og har vært i landet to ganger, får hun ikke være med i denne boka. Begrunnelsen er at hun ikke lenger tror på historia, hun husker ikke Narnia, hun tror det er en leik de fire Pevensie-barna leika da de var yngre. Dette synes jeg er litt over grensa. Særlig når det kommer fram at de andre Narnia-farerne og Pevensie-foreldrene i virkeligheten er døde, de kom ikke til Narnia ved hjelp av Aslans magi, som vanlig, de kom fordi de døde og Narnia er himmelen. C. S. Lewis spanderer ikke ei eneste linje på Susan; ingen har tid til å tenke på henne som er den ensomme etterlatte. I en bokserie som ellers formidler intens medmenneskelighet og kjærlighet, og som til og med har med ett tilgivelseselement i hver eneste historie (denne gangen var det eselet Virre som blei tilgitt av Aslan), synes jeg dette er rart.

Det er Narnias siste dager. Det blir gjort klart helt fra begynnelsen av. Undergangen skal komme, må komme. Men ingen veit hva som kommer til å skje og at Narnia egentlig består, bare i en fotoshoppa variant. De som er gode, de som tror, blir spart. De opplever ingen smerte, de får se Narnia forgå. De får se hvordan Aslan deler inn sin nye verden i to motsetninger; godt og ondt. I det "nye" Narnia er alt så mye bedre, maten smaker bedre, fargene er klarere, barna kan løpe så langt de vil uten å bli slitne, og de er heller ikke i stand til å føle redsel eller sorg. De blir, i mine øyne, redusert som mennesker. Hvordan er det forsvarlig?

Jeg synes Legenden om Narnia som helhet er en flott serie som formidler mange gode, fantasifulle, rørende, morsomme og spennende historier. Men er virkelig den totale undergangen og tilhørende frelsa nødvendig? Og må alle, unntatt Susan, dø, sjøl om de ikke egentlig dør? Sjøl om det skrives side opp og side ned om hvor fint de har det i det nye Narnia, tror jeg ikke helt på det. Hvordan kan noen omfavne noe nytt uten å ofre det gamle en eneste tanke? Jeg skulle ønske legenden endte annerledes og at C. S. Lewis var mer nyansert og inkluderte flere elementer enn det svarthvite troende - ikke-troende, snill - slem, frelse - undergang. For verden er faktisk grå.

Gjenlesing, del VI

I nattens mulm og mørke, mens de første virkelige vindkasta med høstlukt i seg piper i luftventilene og buldresuser rundt hushjørnet, sitter jeg våken med beina trekt oppunder meg i sofaen, med ullteppet dratt godt opp til haka og leselampa på full styrke en halv meter unna. Det er innspurten nå, nemlig, Eustace, Jill og Dysterpytt har funnet prins Rilian i verdenen under jorda, de har løst han fra trolldommen, de har drept den grønne heksa og befridd jordmennene, men kommer de seg opp til jordas overflate i tide? Under dem stiger nemlig vannet og de få lyktene som finnes slukker én etter én.

Sjølsagt går det bra denne gangen også. Men, for aller første gang, var jeg faktisk usikker på akkurat hvordan det kom til å ende. For denne boka veit jeg at jeg ikke har lest før, og ikke har jeg hørt den heller (tror jeg). Rett og slett: ikke egentlig en gjenlesing, men en ordinær lesing. Men det må sies: enkelte elementer hadde jeg vage inntrykk av, lagra langt baki huet, fra den tidligere nevnte BBC-serien. Jeg huska for eksempel ei vandring i myra med Dysterpytt. Men egentlig ikke så veldig mye mer.

Med Sølvstolen opplever jeg at C. S. Lewis går tilbake til sin opprinnelige eventyrformel, isteden for å lage en slags kristen barnebokversjon av noe annet (forrige bok, Reisen til det ytterste hav minna litt for mye om Homers Odysseen). Og det er jeg veldig glad for. Her er det mye mer som er på plass og jeg opplever at hovedpersonene Eustace, Jill og Dysterpytt har et felles mål som de jobber sammen for å oppnå, framfor en masse små historier som er heller tilfeldig sammenvevd, som inntrykket kan bli i Reisen til det ytterste hav. Målet, og forhindringene underveis, er spennende og fascinerende. Her finnes hekser og kjemper, dverger og ugler, myrvrikkere og løver. Trolldommen ligger tjukk over Underverdenen, men når Aslan lurer i kulissene er det ikke vanskelig å gjøre det riktige valget.

Når det kommer til personene, synes jeg Eustace er en matt versjon av seg sjøl i forhold til i Reisen til det ytterste hav. Av de tre hovedpersonene er han den som er minst aktiv, både fysisk og verbalt, og fortellerstemmen ligger så å si aldri hos han. Den eneste som gjør et enda veikere inntrykk enn Eustace er prins Rilian, som til hans forsvar ikke dukker opp før to tredjedeler av boka er lest (med ett unntak). Jill er en høyst ordinær figur som gir meg inntrykket av å være litt dum, men ellers sympatisk. I forhold til Susan og Lucy, som er godt etablerte og utbygde som karakterer, blir inntrykket av Jill veldig smalt. Bortsett fra at hun og Eustace går på samme skole, får vi vite så godt som ingenting om hvem hun var før Narnia. Det er kanskje ikke viktig, men hvordan kan leserne ellers følge med på den indre reisa hennes og nikke anerkjennende av den hun blir? Ikke at utviklinga hennes er forrykende, men jeg bare spør.

Dysterpytt synes jeg er en fornøyelig skikkelse, som med sine mørke og pessimistiske kommentarer hele tida klarer å gjøre situasjonen hakket verre for barna (men morsommere for den ikke fullstendig bokstavelige og alvorlige leseren). Og akkurat her er jeg glad for at C. S. Lewis har tatt den helt ut og faktisk skriver at Dysterpytt blir, av de andre myrvrikkerne, omtalt som en som ikke tar livet alvorlig nok og som alltid skal sprelle og skråle. Også er han så langsom og tung i humøret! Men det skal sies, Dysterpytt trår alltid til når det trengs.

Et lite tankekors: etter seks bøker i denne serien er det fortsatt ingen som har spurt seg om hvorfor ikke Aslan, den store løven, den virkelige kongen av Narnia, med all verdens magi i sin makt, kan ordne opp i alt dette tullet om hvem som skal regjere og om heksene skal kastes ut og finne igjen forsvunne prinser og grever og så videre, sjøl? Men da hadde det kanskje ikke blitt noen bøker...? Jeg lurer i alle fall på det, for jeg opplever ikke at alle konfliktene og utfordringene karakterene møter er relevante eller utviklende, det er mer som om de er der kun for spenningas skyld. Og da mister bøkene en veldig viktig dimensjon for meg.

Bortsett fra at Gyldendal fortsatt ikke har spandert på seg verken korrekturlesere, gode trykkere eller en redaktør med en viss kontroll på når det sømmer seg å ha et linjeskift, og bortsett fra at Aslan her for meg blir litt for stilisert og karikert, og bortsett fra C. S. Lewis' litt vel politiske agenda med å skrive nedsettende om Eksperimentskolen side opp og side ned ikke en gang er forsøkt skjult, og for å ikke glemme den alltid like intenst kristne linja hans som er enda mer dominerende her, så synes jeg at denne boka er god. Men for meg er det altså Dysterpytt som redder historia.

Gjenlesing, del V

I bok fem i serien om Narnia, Reisen til det ytterste hav, møter vi igjen Lucy og Edmund, de to yngste av Pevensie-barna (de to eldste, Peter og Susan, deltar ikke aktivt i denne boka, de nevnes kun innimellom). De kommer, sammen med førstereisgutt fetter Eustace, til Narnia på nytt, denne gangen gjennom et maleri.

Maleriet framstiller et klassisk motiv; hav som glitrer i sola, høye bølger med skumtopper, lyseblå himmel, et skip med blafrende seil. De tre barna trekkes mot bildet og brått befinner de seg i vannet. Over dem seiler skipet, og når de blir redda, ser de at det er prins Caspian som er ute på ekspedisjon. Han skal sjekke tilstanden hos samtlige øyer som delvis er under Narnias kontroll, samt at han forsøker å spore opp noen av hans far, kong Caspian, sine venner. Lever de fremdeles? Og hvor? Og kan de fortelle noe om kongen? Gjensynet mellom de tre kongelige er muntert, Eustace surmuler og vil stadig bli ført til et britisk konsulat.

Denne boka kan jeg faktisk ikke huske å ha lest i det hele tatt. Har jeg gjort det? Jeg tror ikke det. Jeg veit at jeg har sett denne boka filmatisert, men jeg har mine egne bilder også, som må komme fra ei høytlesning langt tilbake i tid. Uansett var det veldig koselig å lese boka, gjenskape bilder og minner og ikke minst; fylle ut glemselens svarte hull.

Likevel har jeg en del innvendinger til historia. Denne boka opplever jeg nemlig som mye mer handlingsdrevet enn de tidligere. Det skjer noe hele tida, og muligheten for refleksjon og ettertanke, særlig hos hovedpersonene, er minimal. Dette litt hektiske smitter naturligvis også over på leseren. Før har konfliktene vært mer konsentrerte og fokuserte rundt ett eller flere elementer som naturlig nok henger sammen (eksempler er evig vinter i Narnia, heksa Hvit, spådommen om Adam og Evas barn på trona eller onkel Miraz som kupper trona, Caspian som må vinne trona, landet og innbyggernes tillit). Her er det mye mer spredt; Eustace, som blir drage, har sin reise, Lucy får sin utfordring hos trollmannen, Ripipip seiler til verdens ende, Caspian oppsporer de fortapte grevene og så videre. Utfordringer må overkommes og negative egenskaper må bevisstgjøres og endres. I det hele tatt minner dette veldig om en slags Odyssevs, Gullivers eller Niels Klims reise.

Jeg har ofte klare forventninger når jeg begynner å lese ei bok. Utifra omslag, kunnskap om forfatteren og omtale er det jo mulig å danne seg et bilde av hva dette er og hva det skal omhandle. Jeg trodde jeg hadde rimelig god peiling når det kom til Reisen til det ytterste hav, men blei altså overraska over hvor lite samla boka er. Hvert kapittel kan nesten leses som en avsluttende fortelling for seg, og hvis tittelen hadde vært Anekdoter fra Narnia eller lignende hadde det ikke vært et problem. Men dette skal jo egentlig være ei barnebok, en roman.

Narnia er eventyr. Og særlig Reisen til det ytterste hav, som virkelig har sin del av medhjelpere og motstandere, magi og monstre, og ikke minst snåle figurer (som for eksempel enfotingene/trampeføttene). Det er virkelig et utrolig univers å søke tilflukt i eller komme på besøk til for barn i alle aldre. Men jeg hadde likt dette mye bedre dersom C. S. Lewis hadde holdt igjen litt handling og gitt meg tid til å kose meg med hver hendelse, dersom han hadde kosta på seg noen flere skildringer og vendt fokuset litt mer mot barna, ikke mot hva som skal skje. Når ei bok blir hektisk er det så mye som mistes; humor, varme, tanker, følelser og, aller viktigst for meg, leserens mulighet til å bygge en varig relasjon med personene i boka.

Gjenlesing, del IV

De har drevet seg sjøl inn i ei felle. I jordhulene er det kaldt. Soldatene blir færre og færre. Og snart er det ikke mer mat igjen. Det ene, store angrepet slår helt feil (det er kjempen Vinkelvankels skyld), telmarinene blir stadig mer overlegne og truende. Hva skal de gjøre? Nikabrik begynner så smått å snakke om å påkalle mørkere krefter. Han mener at det ikke finnes en annen utvei. Men Cornelius har et annet forslag. Prins Caspian, den rettmessige arvingen til trona, den virkelige kongen, må blåse i dronning Susans horn, som sies å kunne påkalle hjelp. Timene går og Caspian sloss for livet. Vil hjelpen komme?

Som du kanskje skjønner; jeg har lest Narnia igjen. Prins Caspian, bok nummer to i utgivelsesrekkefølge (1951), bok nummer fire i forfatterens anbefalte leserekkefølge, foregår flere hundre år etter at Pevensie-søsknene sist var i Narnia (narniatid er som kjent annerledes enn vår tid). De har vært ett år hjemme i England og sitter på en jernbanestasjon når de kjenner at noe begynner å trekke i dem. Hva kan det være? Kan det...? Er det virkelig...? Men når de kommer fram er de litt usikre på hvor de egentlig har havna. Er det Narnia? Men hvor er de? Og hvem bodde egentlig i slottet ved kysten, der det bare er ruiner igjen? De finner ut at det ikke kan ha vært andre enn dem sjøl, de store kongene og dronningene av Narnia. Og slottet er Cair Paravel.

Å være tilbake i Narnia sammen med Pevensie-søsknene er alltid like fint. Det er en egen stemning i bøkene som helhet og i Narnia spesielt. Kan det være forfatterens behov om at det et sted, om ikke i vår egen verden, må finnes harmoni, ro og godhet? Denne gangen kommer de fire barna den unge prins Caspian til unnsetning og hjelper han med å sloss mot onkel Miraz, som har tatt tronen. Men som vanlig er de ikke helt aleine, med seg på laget har de en hel rekke av morsomme og spesielle dyr, blant de tøffeste er musa Ripipip og hans hær. Aslan lurer også i kulissene og vekker opp blant annet dryader, najader og trær.

Det jeg huska fra denne boka var mye mindre tydelig enn den forrige; minnene mine er malt opp med filmbildene (og jeg så filmen sist i sommer, se innlegg fra søndag 18. juli). Likevel er noe av det viktigste herfra erindringa om det Lucy ser, og at hun igjen ikke får tillit av de andre. Jeg skjønte aldri det da jeg var lita, hvorfor de ikke trodde på henne, samtidig som jeg forstod at de ikke så det hun så. Resultatet var mye kaving i skogen og at Lucy hadde rett, likevel. I Prins Caspian er dette med tro og tillit enda tydeligere enn i de foregående bøkene, likeså med den religiøse parallellen.

Og så, for første gang, en kritikk retta mot forfatteren C. S. Lewis (1898 - 1963): i begynnelsen, når barna kommer fram til eplehagen og ruinene etter Cair Paravel, går det veldig lang tid før de skjønner at dette en gang var deres slott. Er det virkelig sannsynlig at det ville tatt så lang tid? Jeg bare lurer. Ungene husker nemlig alt annet veldig godt, burde de ikke da også gjenkjenne slottet etter ett kapittel istedet for tre? Det meste annet i bøkene er effektivt og komprimert, kapitlene i begynnelsen av Prins Caspian blir ventekapitler som ikke har noen særlig annen funksjon enn at tida skal gå. For det er nemlig avgjørende for prinsen og hans hær.

Akkurat denne boka, Prins Caspian, synes jeg er mer elegant løst på film, og jeg tenker da særlig på langfilmen fra 2008. I boka er det nemlig flere kapitler som fortelles fra dvergen Trumpkin til de fire barna. Sjøl om kapitlene er lette å lese, er de litt seigere enn de andre. I filmen har de løst det hele uten gjenfortelling, det kryssklippes isteden mellom prins Caspians leir og de fire barna og Trumpkins ferd gjennom landet. Det er noe C. S. Lewis ikke kunne oppnå med sin fortellerstil i denne sammenhengen. En ekstra dimensjon tilføres også filmen ved å la heksa Hvit opptre (i boka er hun død). Det at det er Caspian og Peter som trekkes mot hennes tilbud skaper en utjevning mellom de tre kongene, og Edmund kan endelig virkelig tilgis for sitt svik fra første bok. Et utrolig fint vennskap oppstår mellom Lucy og Trumpkin, som er nydelig både i bok og på film.

Gjenlesing, del III

Jeg husker at jeg har hørt dette før. Jeg har hørt om en gutt og en hest, en lang ridetur gjennom ørken og mørke, jeg husker løver, en vrimlende by, lukta av varme, gravplassens konturer mot nattehimmelen. Hvis jeg tenker godt etter kan jeg også huske en annen hest og ei jente, ei flukt og et angrep. Våpen, tåke, svarte skygger. Men mye husker jeg ikke så presist. Det ligger skjult under andre minner, er gjemt bak andre fortellinger. Men av og til stiger det opp; forvirrende, intenst og helt stumt. Bilder fra ei anna verden, ei anna tid, fra Hesten og hans gutt.

Da jeg begynte å lese Hesten og hans gutt blei jeg likevel usikker. Var dette noe jeg hadde lest? Jeg kunne ikke huske fortellerstemmen, det var ikke sånn den var. Jeg gjenkjente ikke ordvalga. Det eneste jeg hadde var stemninga. Nei. Jeg har ikke lest dette før. Bare hørt. Sett noen få illustrasjoner, hatt resten i huet. Lukka øya og lytta til fortellinga, musestille, mellom orda kan jeg bare høre pusten til bror svakt ved siden av. Mamma leser. Om Shasta som treffer hesten Bri, som mot all formodning svarer når Shasta snakker til den. Bri er en stolt hest fra Narnia. Han lengter hjem. Shasta står i fare for å bli solgt som slave. Sammen flykter de fra Calormen, mot nord, mot Narnia.

Hesten og hans gutt virker veldig inspirert av vestliges forestillinger om den arabiske verden, og er på mange måter litt beslekta med fortellinger som er å finne i Tusen og én natt. Den er lett å lese, som alle bøkene i serien om Narnia, og jeg som voksen leser oppdager at den på sett og vis er lettere å akseptere enn de foregående titlene. I de bøkene med mer forankring i vår tid skinner det igjennom at dette er bøker skrevet av en mann for flere tiår sida, og at forventningene og beskrivelsene av jenter og gutter og deres ferdigheter er knytta mest opp til kjønn og ikke så mye de faktiske egenskapene. Bøkene er med andre ord på mange måter konservative og umoderne. I Hesten og hans gutt, som er ei veldig fokusert og stram fortelling, har jeg, fordi den foregår i en annen kultur, forventninger om at kjønnsrollene tradisjonelle.

Hesten og hans gutt er et klassisk eventyr, med en helt, med skurker, med hjelpere, med konger og dronninger, rikdom og rettferdighet til de gode og straffer og lærepenger for de onde. Og det fungerer jo, sjøl om det sikkert for mange yngre lesere kan virke gammelmodig. Effektiviteten er likevel på plass, og med bøker på like over hundre sider stykket går det unna. Men handlinga går likevel ikke på bekostning av innholdet: her er det plass og tid til ettertanke, til hvilepunkter, harmoni og ro.

Etter å ha lest tre titler nå, ønsker jeg likevel å komme med litt kritikk: Gyldendal, som har utgitt flere forskjellige utgaver av Narnia-bøkene over mange år, må skjerpe seg! Her er det flere steder at setningene slutter i løse lufta, altså manglende punktum eller annen tegnsetting, det er flere steder hvor det mangler hele eller deler av et ord for at det skal være en meningsbærende setning, og hyppige, helt uforklarlige linjeskift; midt på linja er det brått kutta, noe som gjentar seg mange ganger i løpet av bøkene. Dette er slurv, og det bør gjøres mye bedre.

Gjenlesing, del II

Det er rart hva tida gjør med erindringa. For eksempel erindringa om ei bok. En leik. Ei fortelling. En hendelse. Det virker klart, minnene har til og med farger, lukter, lyder. Du husker hvor du satt. Hvem du var med. Hva du tenkte. Om du lo. Men så går det lang tid. Flere år. Kanskje ti-tolv år. Eller enda lenger. Du husker alt, klart og tydelig. Men når du åpner boka og leser den på nytt, når du spør broren din om han husker det samme, når du kikker i albumet etter fotodokumentasjonen, så skjønner du at noe er endra. Kjolen var ikke grønn, sånn som du huska. Og det var ikke nabojenta du satt ved sida av, men tante. Og det var ikke 11-årsdagen din, men lillebrors 8-årsdag.

Jeg hadde helt klare minner. Jeg så jo alt inni huet. Jeg var sikker på at det var sånn det var. Også begynte jeg å lese. Først Drømmen om Narnia. Den var ganske annerledes enn jeg forventa. Jeg forventa nemlig noe som passa med mine egne indre bilder. Men de bildene er gamle og tydeligvis utdaterte. Men, tenkte jeg, Løven og heksa og klesskapet blir som jeg husker. Jeg kan jo ikke huske feil. Jeg har lest den, sett den. Mange ganger!

Men hvis jeg skal være ærlig: den var annerledes, den også. Mine bilder har blanda seg med bildene fra BBCs filmatisering fra 1988, som igjen er rørt sammen med elementer fra den nyeste spillefilmen (2005). I det hele tatt var det ei stund litt forvirrende. Men bøkene er heldigvis såpass solide at de står støtt, aleine, uten erindringer om tidligere leseropplevelser og universer. Og de er like fine. Nesten. Det lille drysset av magi som var så fantastisk da jeg var lita, er ikke lenger der. Eller kanskje det er som med landet Narnia, at voksne ikke kan komme inn gjennom klesskapet.

Likevel skulle jeg ønske at bare ett indre bilde stemte helt overens med boka. For bildet er så flott, så detaljert, så intenst. Jeg må jo ha fått det fra et sted?

Gjenlesing, del I

Det er nesten høst. Ikke i måneden, det er fremdeles august og det er en sommermåned, men i været, der ute, er det høst. Regnet sildrer ned langs vinduene ut mot veien, vinden suser og støyer i luftelukene. På verandaen treffer regndråpene de nybeisa plankene hardt og legger seg som ei ekstra hinne oppå trevirket. Sommerblomstene i verandakassene er matte og fargeløse, de henger vissent over de hvite kantene. En lang sommer med vekselvis sterk varme og veldig mye regn har gjort sitt.

Det er tolv grader og jeg må ta på meg jakke når jeg går ut. Gummistøvler også, sjøl om det er hull i dem. Noe annet blir gjennomvått med en gang. På den svarte asfalten renner vannet på skrå nedover gata og mot plenen. Der samler det seg små pytter. Det mørkt, skyene henger lavt. Klokka er snart elleve, på formiddagen, og det er mørkt. Jeg går en rask tur før jeg snur og går hjem. Inne tenner jeg stearinlys, koker kakao og finner fram ullteppet fra skapet. Tøflene er på. Jeg skal lese Drømmen om Narnia. Jeg trenger å drømme litt nå.