I bok fem i serien om Narnia, Reisen til det ytterste hav, møter vi igjen Lucy og Edmund, de to yngste av Pevensie-barna (de to eldste, Peter og Susan, deltar ikke aktivt i denne boka, de nevnes kun innimellom). De kommer, sammen med førstereisgutt fetter Eustace, til Narnia på nytt, denne gangen gjennom et maleri.
Maleriet framstiller et klassisk motiv; hav som glitrer i sola, høye bølger med skumtopper, lyseblå himmel, et skip med blafrende seil. De tre barna trekkes mot bildet og brått befinner de seg i vannet. Over dem seiler skipet, og når de blir redda, ser de at det er prins Caspian som er ute på ekspedisjon. Han skal sjekke tilstanden hos samtlige øyer som delvis er under Narnias kontroll, samt at han forsøker å spore opp noen av hans far, kong Caspian, sine venner. Lever de fremdeles? Og hvor? Og kan de fortelle noe om kongen? Gjensynet mellom de tre kongelige er muntert, Eustace surmuler og vil stadig bli ført til et britisk konsulat.
Denne boka kan jeg faktisk ikke huske å ha lest i det hele tatt. Har jeg gjort det? Jeg tror ikke det. Jeg veit at jeg har sett denne boka filmatisert, men jeg har mine egne bilder også, som må komme fra ei høytlesning langt tilbake i tid. Uansett var det veldig koselig å lese boka, gjenskape bilder og minner og ikke minst; fylle ut glemselens svarte hull.
Likevel har jeg en del innvendinger til historia. Denne boka opplever jeg nemlig som mye mer handlingsdrevet enn de tidligere. Det skjer noe hele tida, og muligheten for refleksjon og ettertanke, særlig hos hovedpersonene, er minimal. Dette litt hektiske smitter naturligvis også over på leseren. Før har konfliktene vært mer konsentrerte og fokuserte rundt ett eller flere elementer som naturlig nok henger sammen (eksempler er evig vinter i Narnia, heksa Hvit, spådommen om Adam og Evas barn på trona eller onkel Miraz som kupper trona, Caspian som må vinne trona, landet og innbyggernes tillit). Her er det mye mer spredt; Eustace, som blir drage, har sin reise, Lucy får sin utfordring hos trollmannen, Ripipip seiler til verdens ende, Caspian oppsporer de fortapte grevene og så videre. Utfordringer må overkommes og negative egenskaper må bevisstgjøres og endres. I det hele tatt minner dette veldig om en slags Odyssevs, Gullivers eller Niels Klims reise.
Jeg har ofte klare forventninger når jeg begynner å lese ei bok. Utifra omslag, kunnskap om forfatteren og omtale er det jo mulig å danne seg et bilde av hva dette er og hva det skal omhandle. Jeg trodde jeg hadde rimelig god peiling når det kom til Reisen til det ytterste hav, men blei altså overraska over hvor lite samla boka er. Hvert kapittel kan nesten leses som en avsluttende fortelling for seg, og hvis tittelen hadde vært Anekdoter fra Narnia eller lignende hadde det ikke vært et problem. Men dette skal jo egentlig være ei barnebok, en roman.
Narnia er eventyr. Og særlig Reisen til det ytterste hav, som virkelig har sin del av medhjelpere og motstandere, magi og monstre, og ikke minst snåle figurer (som for eksempel enfotingene/trampeføttene). Det er virkelig et utrolig univers å søke tilflukt i eller komme på besøk til for barn i alle aldre. Men jeg hadde likt dette mye bedre dersom C. S. Lewis hadde holdt igjen litt handling og gitt meg tid til å kose meg med hver hendelse, dersom han hadde kosta på seg noen flere skildringer og vendt fokuset litt mer mot barna, ikke mot hva som skal skje. Når ei bok blir hektisk er det så mye som mistes; humor, varme, tanker, følelser og, aller viktigst for meg, leserens mulighet til å bygge en varig relasjon med personene i boka.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar