Kristiania, rundt 1890

Den navnløse hovedpersonen har brukt opp alle pengene sine (igjen), han har ikke spist på flere dager, og på stedet der han bor, et loft, både regner og snør det rett inn. Han prøver å pantsette sengeteppet, knappene på frakken, brillene, men pantelåneren vil ikke ha noe av det. Han setter stoltheten til side og tigger penger i tilfeldige butikker, men ingen vil gi han noe. Etterpå føler han seg enda mer skitten og stakkarslig mens sulten raser i kroppen uten stopp. Han driver rundt i Kristiania, setter seg på en benk og blir fortvila når han ikke har noe å gi ei lita tiggerjente, han vil gi henne vesten sin, men den har han jo pantsatt for flere uker sia. Om kveldene, når han driver gatelangs, vil ikke en gang gatejentene holde han med selskap, han ser gammel ut, han er sjuk, og han glir lenger og lenger inn i galskapen. Jeg-personen kjenner at det stikker i brystet, det gjør vondt ved venstre ribbein, og han må gå stadig mer foroverlent for å i det hele tatt komme seg framover. Det er høst, og regnet gjør han gjennomvåt.

Jeg har nå lest "Andet stykke" av Sult. Og jeg klarer ikke mer i dag. Det er så grusomt, alt sammen, jeg ser hvordan feberriene feier over han, hvordan sulten gjør han overfølsom, likegyldig, lett, like etter rasende og seinere helt knust. Kinnbeina står ut, øya ligger i djupe groper, skuldrene er bare knokler og hud. Han erkjenner at han skal dø, han vil forberede seg, skrive brev og vaske seg. Men tørsten og sulten driver han stadig videre.

Vi er så utrolig overprivilegerte! Over hele verden er det til enhver tid mennesker som sulter, en rå og umenneskelig sult som hver dag tar liv. Og vi sitter her, trygge, varme og mette i Norge og klager fordi vi synes bensinprisene er høye, fordi vi synes maten koster for mye og fordi det er for dyrt å gå på kino. Vi klager ustanselig, blir aldri enige og synes alt til enhver tid kan gjøres bedre, bli billigere, organiseres mer effektivt. Også er vi så heldige.

Sult er et imponerende portrett av en ung mann, av ei samtid og av en kunstners knallharde kår. Språket glir, det er lett å lese, men langt ifra behagelig. Romanen gir meg dårlig samvittighet, gir meg en påminnelse om at jeg er heldig og at det er noe jeg må verdsette, hver dag. Sult vekker avsky. Det som skjer virker så forferdelig levende! Hvis jeg bare kunne minne meg sjøl på at dette er fiksjon... Men det er det ikke. Knut Hamsun levde slik. Millioner av mennesker har levd, og lever, slik. Jeg klarer ikke stenge det ute. Sult gir meg vondt i hjertet.