Smertelig dilemma

Jeg har begynt å lese Sult (1890). Det er en av romanene jeg skal igjennom i løpet av høsten i forbindelse med studiene. Jeg gleda meg til å begynne med lesinga generelt, og særlig til denne. Knut Hamsun går for å være en av de aller største norske forfatterne gjennom tidene, for mange den største. Og det må jeg jo bare bøye meg for. Men nå, etter å ha lest "Første stykke", er jeg usikker på det aller meste.

Tidligere har jeg ikke vært så mye borti Knut Hamsun - kun noen kortere prosatekster og et par dikt, essayet Fra det ubevidste Sjæleliv (1890) har jeg lest tre ganger, alle i studiesammenheng, og, fortsatt friskt i minne sitter enda tvangsgjennomgangen av Victoria (1898) fra da jeg gikk på ungdomsskolen. Med andre ord; egentlig ikke et representativt utvalg av Knut Hamsuns forfatterskap, særlig ikke om en tenker på den store skjønnlitterære produksjonen hans.

Uansett; jeg satte meg ned med Sult. Åpninga har jeg lest flere ganger før, også i forbindelse med studiene, men jeg har aldri fått meg til å lese resten av boka. Mest av ærefrykt, tror jeg. Jeg har lyst til å gi ei bok den oppmerksomheten den fortjener. Og Sult har vel stadig havna litt langt ned i den prioriterte bunken, både fordi jeg har tenkt at jeg må være forberedt på å lese den, og fordi jeg har tenkt at jeg kommer til å lese før eller seinere uansett. Det hører liksom med. Men boka har ikke stått på noen pensumliste før nå.

Som sagt har jeg bare lest "Første stykke". Og nå sitter jeg her, litt usikker på om jeg vil fortsette. Det er slettes ikke fordi jeg synes det er dårlig eller noe i den retning - jeg synes helt ærlig at det er veldig stramt, utrolig bevisst komponert, rytmisk og veldig nærværende. Men det er så grusomt. Livet henger stadig vekk i en tynn tråd for hovedpersonen, og det er hjerteskjærende hver gang han gir vekk sine sårt tiltrengte penger eller noen av sine få eiendeler, eller i rein arroganse og av spandabelhet (han vil at alle skal tro at han er en fin mann av høyere klasse) lover noen penger.

Men det er ikke bare det. Hovedpersonen sloss hele tida mot fattigdommen, sulten og galskapen og er sin egen verste fiende. Han tar ukloke valg, dagdrømmer, virrer og surrer, men er likevel nærværende og følsom, ofte overfølsom. Han får sine kunstneriske raptuser og lever dem, veldig begrensa, men likevel, han lever dem ut, og ruser seg på tanken om suksess. Avslagene gjør det stadig vanskeligere å leve, men han har et ekstremt sterkt overlevelsesinstinkt. Og det er så godt skrevet at det ikke er som om jeg leser. Det er som om jeg er der. Som om det er jeg som sitter på en benk i Slottsparken og fryser. Og det gjør vondt. Så jeg veit ikke om jeg vil lese mer.