Opplevelser og kritikk

Midt oppi obligatoriske oppgaver, frivillige oppgaver, øvingsoppgaver, tekstoppgaver, eksempeloppgaver, eksamensoppgaver, prøveeksamen, refleksjonsnotater, tankekart, tidslinjer, innleveringsfrister, innleveringslister, pensumlister, semesterplaner, forelesningsplaner, fagboknotater og fagbøkene, tar jeg ei pause. (Jeg må det, hvis jeg ikke skal bli helt sprø.)

Det er fint vær ute, det kan jeg se hver gang jeg gløtter opp fra bøker og skjerm, men akkurat nå er det ikke det som interesserer meg. Jeg ser til sida isteden, mot bokhyllene mine. Den ene består av leste bøker, den andre har flest uleste. Akkurat nå er det hylla med uleste bøker jeg er mest opptatt av. Jeg gleder meg sånn til å lese dem, alle sammen! Jeg ser ryggene, leser titler og forfatternavn, husker ei gyllen forside, en kjølig blå, en knall gul, husker baksidetekster og forfatterens forrige bok, som står i hylla ved sida av. Og jeg husker den boka, som jeg leste for snart ti måneder sida, husker at jeg likte den så godt, og helst vil jeg ta den nye boka ut av ulesthylla og begynne å lese med en gang.

Bøker er personlig. Leseropplevelser er personlig. Og jeg er kanskje ikke aleine om å like bøkene mine, like å ha dem i hyller, om å huske dem, glede meg til å lese? Jeg tror det er derfor mange blir sure når andre kritiserer bøkene de leser. Egentlig går det jo bare på smak, og ingen kjefter fordi du ikke liker pølser. Med litteratur er det helt annerledes. Når noen rakker ned på andres lesing, på en forfatter eller en bestemt sjanger, da er det ingen vei tilbake. Jeg tror mange blir såra fordi de ikke evner å skille mellom sine egne minner, følelser og tanker som er knytta til boka, sin egen leseropplevelse, rett og slett, og det boka står for og faktisk er, reint teknisk. Enda verre blir det om forfatterens intensjon også skal tas med i regnestykket. Da tror jeg at det ofte blir store sprik.

Jeg ser på bøkene i bokhyllene mine igjen. Jeg blir ikke lei meg eller såra om noen kritiserer de bøkene jeg har stående, eller andre titler jeg har lest. For jeg evner å forsvare dem og forklare dem, hver eneste en, og jeg kan love at jeg skal unngå ord som "kjedelig" og "spennende". Men hvis kritikeren min ikke er på samme nivå blir det forferdelig vanskelig. For, som en jeg kjenner veldig godt har sagt og skrevet; hvordan fortelle noen som ikke veit, at de ikke veit?

Samme menneske sier også at god smak må læres. Den som spiser pølsemat og leser kiosklitteratur hele dagen, blir så dårlig og så lat og tilslutt evner ikke vedkommende å tenke sjøl i det hele tatt. Underholdningsbehovet tar styringa. Finnes det en verre skjebne?