Ei halvhjerta reise

Pensumlitteratur, altså bøker som en må eller bør lese på grunn av studier, er, som sikkert de fleste en eller annen gang erfarer, ikke alltid et gode. Å tvinge seg gjennom bøker andre har valgt utifra kriterier du ikke veit noe om har ofte vært utfordrende for meg. Det kan sjølsagt slå begge veier: boka ser kjip ut, har en teit tittel, du har aldri hørt om forfatteren, men så viser det seg at fortellinga er veldig fin. Eller: forfatteren er kjent, omslaget er nydelig, tittelen god, forhåpningene høye. Men så er boka rett og slett et makkverk.

Vel, så ille var det ikke denne gangen for meg. Det var en mellomting: forfatteren er godt kjent, omslaget er stygt, tittelen ikke fin (men passende), forhåpningene nokså lave. Likevel klarer jeg å bli skuffa. Det er ikke fordi boka er dårlig, for det er den egentlig ikke, men den er ikke god heller. Jeg sitter nemlig trygt hjemme i sofaen hele tida mens forfatteren Jonny Halberg turer rundt i Romania i All verdens ulykker. Måten han skriver og forteller på, iscenesetter seg sjøl, skaper tvil om hva som er sant og ikke, konsekvent bruker fornavn og etternavn i omtalen av de aller fleste bifigurene, alt det er med på å skape en veldig stor avstand. Jeg tror ikke på det som skjer. Jeg tror ikke på Halberg, verken forfatteren Halberg eller hovedpersonen Halberg.

Altså: Jonny Halberg reiser til Romania for å være med på lanseringa av oversettelsen av romanen Flommen (på norsk i 2000), i Romania Potopul (2005). Han virrer rundt i gatene, drikker for mye, blir betatt av ei ti år eldre dame, joiker, møter en kjent skuespiller, blir holdt for narr av en redaktør, bruker alle pengene til kona (som seinere ringer og er sint), blir banka opp, er med på å sette fyr på en gård, har magasjau, slår i hjæl en hund, holder pinlige foredrag og får en del anmeldelser.

Innimellom alt dette og mer, tenker han store tanker om seg sjøl, sin person og sine bøker, tanker det er lett å le av fordi de er så pompøse og patetiske (det hadde vært interessant å vite om det er ment sånn). Men bortsett fra disse tankene og noen interessante tanker knytta til litteratur og forfatterrolla, synes jeg Halberg reflekterer svært lite om sin egen situasjon (og da tenker jeg mest på det som er hjemme; ei kone og en sønn). Egoet tar for stor plass og forfatterambisjonene og -drømmene overgår alt annet. Hvis det er humoristisk ment har jeg fortsatt problemer med å akseptere og forstå.

Et element som jeg synes er litt fascinerende er at boka, som jeg velger å lese som en roman, men som mange mener er en slags reiseskildring eller lignende med en del sjølbiografiske trekk; boka er utrolig handlingsmetta, det skjer noe hele tida, men den er handlingsmetta uten å være spennende. I tillegg er mange av handlingene nokså forutsigbare, og de som ikke er det, overrasker eller underholder meg likevel ikke. Jeg skjønner ikke helt hvorfor Halberg har valgt å gjøre det på den måten.

Språket i boka er variert, fra det sakprosalignende til noen få svulstigheter her og der; men det er likevel platt. Det er absolutt ingen undertekst, ingen spenning i språket, for det meste bare tomme observasjoner. Følelsene som denne Halberg angivelig har, blir for meg bare jåleri og påståtte fraser. Jeg klarte ikke å lese boka i ett fordi det blei for overfladisk.

All verdens ulykker er likevel en studie verdt når det kommer til å gi eksempler på og å problematisere hvorfor det ikke går helt greit å skrive sjølbiografisk, hva som kan komme i klem når en iscenesetter seg sjøl og når en går over grensa ved utlevering av andre. Sjangeren, eller hybriden, mellom roman og sjølbiografi, er utrolig problemfylt og blir sjelden løst på en god måte. Likevel er det stadig flere og flere forfattere som prøver seg fram i dette landskapet - som om det etiske ikke har noe å si.