Noen ganger er jeg i skikkelig lesemodus. Andre ganger i filmmodus. Og ofte, når jeg har lyst til å se film, velger jeg filmer som er laga på bakgrunn av ei novelle, ei historie, et eventyr eller en roman. Adaptasjonen i seg sjøl er noe som fascinerer meg, og jeg synes det er spennende å se hvordan identiske problemstillinger blir løst på ulikt vis. Nå har jeg sett Saman er ein mindre aleine, basert på boka med samme navn. Den er skrevet av den franske forfatteren Anna Gavalda og blei hennes store europeiske gjennombrudd. Boka kom både på fransk og norsk i 2005. Jeg leste den i 2007 og likte den ganske godt, det er en god, sammensatt, trist og morsom underholdningsroman. Filmen, som jeg av en eller annen grunn trodde skulle være på engelsk, var sjølsagt på fransk. Og det er jeg veldig glad for! Det var befriende herlig å se en film som ikke filmer i et anonymt studiolandskap, som har hyra skuespillere som har noe annet å formidle enn botox og rhinoplastikk, på et vis som ligger litt utafor de godt opptråkka løypene.
Saman er ein mindre aleine (Ensemble c'est tout) er en kort film som holder seg nokså tett opptil bokas handling. Sjølsagt er mange elementer utelatt, en del konflikter fjerna og så videre, men jeg opplever at det er mye av det samme. I hovedrolla som Camille finner vi Audrey Tautou, ei lita og vever kvinne med digre øyne og et litt monotont uttrykk. Hun er søt og tilstede, men jeg synes hele opptredenen hennes bærer preg av noe umotivert, noe tafatt og likegyldig. Om det er Camille som skal være sånn, så har jeg lest boka på en annen måte, og om det er Tautou som tolker sånn, så synes jeg ikke at det er en god tolkning.
De mannlige hovedrollene deles mellom Laurent Stocker (Philibert), som er fornøyelig, og Guillaume Canet (Franck), som er en skikkelig kjekkas. De er forsåvidt helt greie begge to, men jeg synes Franck er overtydelig og litt klisjéaktig i sin livskrise (det var han i boka også, om jeg husker rett). Han redder seg utelukkende på god utstråling, nærvær, nydelige øyne og det at det faktisk er en smule troverdig. Philibert er eksentrisk og stammende, men i mine øyne er det han som har størst utvikling i løpet av filmen. Han tar sjanser og får bukt med stammeproblemet, og etterhvert tør han også å bli kjæreste med ei jente.
Etter endt filmtitting er konklusjonen den at Saman er ein mindre aleine er litt umotivert, men veldig søt. Den er absolutt ikke spennende, faktisk på grensa til det stillestående, men stemningsfull. I all sin tamhet er den også litt romantisk. Men viktig, det er den ikke.
"Om det er Camille som skal være sånn, så har jeg lest boka på en annen måte"
SvarSlettHvem bestemmer det da? Spiller det noen rolle om Gevalda har ment Camille til å være sånn? Det er hvordan du opplever dette - uansett. Alltid.
Hei,
Sletttakk for kommentar! I dette innlegget handler det hovedsaklig om en adaptasjon, og disse er alltid problematiske. Et problem i forholdet mellom bok og film er at mye som er skrevet, aldri vil kunne spilles ut. Som leser har jeg naturligvis forventninger til filmen jeg ser, og det faller seg lett å sammenligne med boka. Den litterære Camille er av en annen karakter enn den filmatiske Camille. For eksempel har hun mye mer temperament i boka. Det er dette jeg påpeker - at det er sprik.
Du har rett i at det er mye subjektivitet når det kommer til opplevelser av både bok og film. Men det skal ikke være ei hvilepute for å la være å tilstrebe objektivitet. Å rope høyt om sin rett til å ha sin egen opplevelse i fred trengs ikke, den har vi alle uansett, men litteratur og film kan være noe mer. Men det forutsetter jo at en tar i mot. Ingen bestemmer, men alle har muligheten.
Forøvrig var heller ikke Anna Gavalda særlig fornøyd med filmatiseringa av romanen. Og det er klart at det spiller en rolle. Hun er forfatteren - opphavspersonen - og det er hennes Camille som var først. Den filmatiske Camille er som sagt blitt en annen. Og da sier det seg sjøl at noe har gått tapt.
Hedda