Fortsatt aktuell

En dag i 1722 setter den da 38 år gamle Ludvig Holberg seg ned og gir etter for det han sjøl kaller sin "poetiske raptus", som han så mange ganger har gitt etter for i det siste. Danmarks første offentlige teater er åpna i København, og Holberg er teaterets husdikter. I løpet av året skriver han fem komedier, som alle blir oppført. Året etter følger ti til, samtidig som førsteutgaven av komedien Jeppe paa Bierget eller den forvandlede bonde blir utgitt.

I Jeppe paa Bierget møter vi bonden Jeppe, som bor på Bierget sammen med kona Nille, tre sønner og ei datter. Jeppe er litt for glad i brennevin og vanskelig å få opp av senga, vanskelig å få ut i arbeid. Nille nøler ikke med å bruke pisken. I dag vil hun ha Jeppe avgårde for å kjøpe såpe. Det er bare det at pengene brenner i lomma. Og på veien til byen ligger det ei kro. Jeppe synes det er urettferdig at han skal gå fire kilometer uten en øl, så han stopper innom. Jeppe drikker seg snydens og sovner i ei grøft, der han blir funnet av baronen og hans følge. De bestemmer seg for å ha det litt moro med Jeppe, så de tar han med tilbake til slottet og kler han ut som baronen sjøl.

Komedien om Jeppe er inspirert av deler av handlinga fra Jacob Bidermans tekst- og motivsamling Utopia fra 1604, hvor en lignende skikkelse også får gjennomgå fordi de rike og fornemme vil underholdes. I begge tilfeller ender det med at den falske baronen blir lagt tilbake igjen i grøfta, hvorpå han, etter noe som ser ut til å være tidenes fyllekule, forsøker å innbille seg at har vært i himmelen. Seinere blir fyllefanten stevna fordi det har vært "innbrudd" på slottet, og i rettssaken som følger blir han dømt til døden ved gift (men som kun er en dvaledrikk). Forskjellen mellom Utopia og Jeppe paa Bierget er blant anna Holbergs epilog, som forklarer og grunngir hvorfor fattige, uskolerte mennesker ikke kan få penger og makt uten videre. Det vil da bli "en Nero i hver Dorp (...)", mener Holberg. Holberg benytter også muligheten til å si litt av hvert om samfunnsforholda på 1720-tallet, som han helt klart så ikke var ideelle.

Skuespillet er kort og konsentrert og tidsrommet er begrensa til to døgn. Stykket er inndelt i fem akter, som hver består av opptil åtte nokså korte scener. Språket i den utgaven jeg har lest er gammelmodig norsk-dansk, i spedd en del tysk, fransk og latin. Derfor tar det tid å lese stykket, sjøl om det ikke er særlig lenger enn 40 sider. Sceneanvisningene er få, og jeg opplever at både skuespillere og regissører vil kunne ta seg stor frihet med dette stykket, sjøl om det tradisjonelt sett er vanlig å for eksempel bruke få rekvisitter og ha en skuespiller i flere roller.

Det som skiller Jeppe fra flere andre komediefigurer, er at han ikke er fullt ut karikert. Jeppe har tanker og meninger som er sanne og viktige, han er ikke bare latterlig. Holberg har med andre ord brakt deler av tragedien inn i komedien, noe som gjør at lesere og tilskuere får medlidenhet med Jeppe når han, etter å ha gått helt opp i rolla som baron, havner tilbake i grøfta, og når han, helt uforstående og uriktig, blir dømt til døden. I det tidspunktet hvor han finner ut at han skal dø er det en vending i Jeppe; fra å kun bli portrettert som en fyllefant og en gal baron, snakker Jeppe varmt om kona, ungene og dyra på gården. Konklusjonen blir at Jeppe er menneskelig, og at vi kan lære noe av Jeppes opplevelser. Også vi som lever idag, nå som forskjellene mellom fattig og rik er enda større, og alkoholen alltid er rede til å forføre oss alle.