Fem kjappe

Ikke alle bøker trenger sin egen lange og utfyllende omtale. Noen titler fortjener bare noen ord, andre må ikke skrives i hjel, men håndteres lett, enkelte kan så lett ødelegges for andre med pjatt og prat, atter andre er det vanskelig å skrive om. Uansett er det av og til greit å holde seg i det korte formatet. Her kommer derfor fem raske omtaler av bøker som nylig er lest. 

Bildekilde: Bokelskere

Barsel av Kristin Storrusten (Tiden, 2017)

Diktsamlinga Barsel er brukslyrikk av god kvalitet, som taler direkte til særlig alle kvinnene som sitter i småbarnsfella og av og til kanskje jamrer seg litt over at livet så plutselig tok en så brå vending. Diktene er virkelig ikke sutrete, men gir rom for det melankolske også, i alt hverdagskaoset som følger med babyer og skriking, amminger og trilleturer. Storrusten (f. 1986) viser videre fram at det er høydepunkter i en slik del av livet også, som smil fra den lille, kos og stell og de dagene da alt går bra. Så får det bare være at kroppen slenger på halv tolv, at puppen dingler løst og at en ikke helt føler seg som seg sjøl. Det kommer, det kommer. Ei fin trøstegavebok til ei litt oppgitt barselkvinne.

Bildekilde: Bokelskere

Krigeren på fanget av Hege Woxen (Tiden, 2017)

Små dikt fra et lite liv på vestlandet. Der Storrusten er midt i familiegalskapen som midlertidig senker seg over heimen ved ankommelsen av en liten en, har Woxen (f. 1975) større barn, og kan derfor reflektere på en annen måte. Og stort sett er det også bare det det er i denne boka, små refleksjoner rundt barn og barndom, å vokse opp, å være forelder, at tida går. Mye handler helt konkret om hva de gjør, disse barna, som å lese, leike, være ute, bråke inne, men like fort kan det snu og være en mors betraktninger, eller ei kvinnes, eller en forfatters. Det gjør diktsamlinga sprikende og mye mindre ensarta enn Barsel, men samtidig kanskje også mer sann, da den speiler flere deler av et voksenliv. Et tankekors er hvordan en har tenkt at tittel og forside skal jobbe sammen her. For meg harmonerer kjole og kriger ikke særlig godt. Utgivelsen er ikke særprega verken i språk eller bilder, så den går nok fort i glemmeboka. Dessverre.

Bildekilde: Bokelskere

Glimesteinar frå islandsk visetradisjon ved Johannes Gjerdåker (Samlaget, 2017)

Johannes Gjerdåker (f. 1936) må være en av de lærdeste mennene vi har her til lands, til stor glede for alle som setter pris på godt oversetterarbeid! Her har han bryna seg på en islandske visetype kalt ferskeytla, en sjanger som har vært populær på sagaøya fra 1300-tallet og fram til i dag. Det gir oss litt av et spenn blant tekstene i boka! Gjerdåker har arbeida med gjendiktningene i mange år, og det bærer diktene også preg av. For her klinger det så godt i hver eneste strofe, orda er velvalgte og presise, krav til rytme og klang er ivaretatt, og i tillegg kommer det sterke budskapet:

Tyngste sorg og sælast gleda
sviv i tagnad kvar si lei;
dei eig ikkje ord å kveda,
einast tåra kved for dei. 

Visene er delt inn etter ulike temaer, som Kjærleik, Tunglynde og Etikk, og under hver eneste vise står navnet på opphavskvinna eller opphavsmannen. Og interessant nok er det mange kvinner med i utvalget, og de står for mange av de beste visene, skriver Gjerdåker i forordet. Ferskeytla består som regel av ei strofe på fire verselinjer, for hele poenget er at dette skal være et kort og konsist enkeltdikt. Men utvalget i boka viser at ofte er kan diktet være to eller tre strofer langt, så lenge det ikke går utover form og innhold. Slik står denne utgivelsen på mange måter i sterk kontrast til de to foregående. Utgivelsene fra Tiden er hverdagslig dikting, med et mye mer tilfeldig preg, dette er litteraturarv. Glimesteinar frå islandsk visetradisjon er ei vakker gavebok til alle som er glade i lyrikk eller det islandske, og er flott variasjon å bruke i for eksempel en tale. Det er ei bok jeg kommer til å vende tilbake til, mange, mange ganger. 

Bildekilde: Bokelskere

Jeg har ennå ikke sett verden av Roskva Koritzinsky (Aschehoug, 2017)

Så er det over til novellene med denne utgivelsen. Jeg har ennå ikke sett verden var ei bok jeg hadde store forventninger til, men som alltid når slikt skjer, er det også stor fallhøyde. Og slik blei det denne gangen. Jeg likte verken språket eller stilen, tonen eller stemningene, og opplevde derfor at boka ikke traff meg i det hele tatt. Innimellom var det naturligvis noen fine formuleringer, men de var alt for få til å bære helheten. Videre er novellene prega av veldig mye telling og veldig lite showing, for å bruke en annen variant av den mer berømte "show, don't tell". Og det blei ikke vellykka her. I tillegg reagerte jeg på at disse seks ulike novellene, som omhandler ulike mennesker, fortelles så likt. Det virker som om alle hovedpersonene tenker og føler likt, er i samme modus og bevissthetsstrøm, og det er ikke troverdig. Koritzinsky (f. 1989) er forøvrig en forfatter som har fått mye kritikerros, men det blir nok ikke mer av henne på meg. 

Bildekilde: Bokelskere

På motorveiene av Runa Fjellanger (Oktober, 2017)

Romanen På motorveiene var min gule bok i januar, og også årets første bok ut i Bokhyllelesing 2018. Men det var ingen god start, dessverre. Boka, som etter baksideteksten skulle være en "rastløs roadtrip" med kryssklippinger mellom før og nå, er en eneste lang og traurig transportetappe som ikke leder noe sted. Før og nå framstår ikke som noe nødvendig eller vesentlig, men et middel for å forhindre at ikke leseren også nesten forgår av kjedsomhet, fordi, som forfatteren skriver, de to ungjentene Anna og Ida kjører på støvete veier, de kommer til enda et motellrom, enda et dynelaken, enda et trangt bad, enda et landskapsbilde på veggen og så videre og så videre. Det skildres ikke spennende, og er ikke spennende. Den spenninga som er lagt inn, er av det erotiske og billige slaget. Den var for enkel, for tilgjengelig, for opplagt og alt for klam. Om jeg hadde vært interessert i å lese om jenter som har seg, hadde jeg valgt ei anna bok. Sjøl om Fjellanger (f. 1992) er debutant, forventer jeg noe bedre når kulissene er Europa, når hovedpersonene er unge og en som forfatter kan gjøre hva en vil og dikte inn hva som helst. Og jeg forventer at en i det minste kan markere for replikk og ikke skrive hele teksten med tjukk font.

Premien for alt

Bilete: Bokelskere

Det var ikkje slik det skulle verte. Mykje kunne ho drøymt om, ønskt seg, trudd, men aldri dette. At ho, ei byjente, skulle verte buande på bygda. At ho skulle si ja til han Per, berre av di det ikkje kom nokon andre. At Per skulle døy så tidleg, og at ho skulle verte buande. På garden, i huset, med veven og sonen og luktane og lydane og utsikta ned mot fjorden og øya. At Thomas skulle ende opp ute på øya, han med. Og at ho skulle verte så åleine.

Mali Fredrikke Sjursen er 79 år. Etter eit langt liv er ho vorten sjuk og sengeliggjande. Ho ligg åleine på rommet og treng hjelp til alt. Ho kan ikkje gå sjølv, ikkje kome seg på do, ikkje vaske seg. Men ho er heilt klår i hovudet og ser verda kring seg i mjukt lys og skarpt mørker. Svigerdottera Inga gjer det ho kan, men samstundes held ho avstand til den gamle. Det er mykje dei ikkje er einige om. Til dømes dei gamle teppa, vevane til ho Mali og svigermor hennar, gamle vevar med bilete i nydelege mønster. Mali vil ha dei, Inga hiv dei ut så fort ho kan.

Du gir dei ikkje bort, seier eg. Dei er ikkje dine.
Eg tenkte at du kunne låne dei bort, seier Inga. Som til ei utstilling.
Dei har ikkje noka kunstnarleg interesse, seier eg.
Dei har vakre farger, seier Inga. Så mykje tid som du har brukt på dei, eg skjønner ikkje at du berre vil ha dei liggande og samle støv inne hos deg sjølv? Eg er sikker på at Elvira vil bli stum av begeistring.
Du eig ikkje skam, seier eg. Eg er fullt klar over at du vil bli kvitt dei. Har du gitt meg noko svar på kva som hende med dei teppa som hang i stova, etter at du tapetserte? Nei! Dei er det Ingeborg som har laga, er du klar over det?

Barnebarnet Veronika bur der med. Ho er ung og veit ikkje heilt kva ho vil eller skal. Men ho er snill med bestemor si. Det er naboen Albert med. Han er gammal, og har alltid budd i huset rett ved Mali og Per og dei. No har han fått seg hjelp heime, ho Magda, av di han må reise for å vitje bror sin, Kåre. Det går ein støkk gjennom Mali. Er Kåre sjuk? Han skal døy, seier Albert, og Mali må blunke unna gamle minne. 

(...) Så gjekk det i døra. Eg kasta eit blikk i spegelen, oppover, rett i ulveauga.
Kåre skauv døra halvt igjen, kom nærare, nesten inntil. Han opna munnen, trekte pusten. Så snudde han og gjekk raskt ut igjen.
Blikket hans gløder framleis i meg.
Eg riv opp døra. Kåre, seier eg. Brenn du inne med noko? Kåre snur seg, kjem tilbake til meg. Låser døra bak seg. Legg hendene på brysta mine. Pressar meg mot veggen.

I veggane i heile dette huset, på denne garden, i denne bygda, er alle minna. Over golvet der borte, på badet, i kjøkenet, i hagen. Og no vil ho Inga at Mali skal flytte. Vekk frå rommet og huset og garden og vevane og solskinet i eiketreet og den blenkande fjorden. No vil Inga ha ho inn på sjukeheimen. Men det er berre for ei stund, seier Inga. Tre veker. Mali skal vere på sjukeheimen og verte frisk. Verte rehabilitert. Ho vil verte fulgt opp, få den hjelpa ho treng. Mali veit mest ikkje kva ho skal tru. Ho har aldri ønskt å vere på ein sjukeheim! Ho vil berre vere heime. Der kan ho sitje ute og kjenne vinden mot andletet, angane fra tre og eple og fjord, og vere i eitt med minna. Dei gode og dei dårlige.

Alt ein brenn inne med. Eller skyv frå seg. Skyv frå seg menneska for å sleppe å bli mint om alt som ikkje kan gjerast ugjort. Heilt til det siste. I staden for å lette seg for det som ligg og gneg ein på hjarterøtene, slangar seg som ein lang og vondlynt monolog.

Kan ein flykte frå det vonde, frå einsemd og tristheit, frå sitt eige liv? Eg veit ikkje, eg trur ikkje det. Men boka gjev von og trøyst når alt ein har att er eit liv ein ikkje trudde at ein skulle leve. Ho har nære og realistiske skildringar av korleis det er å verte gammal og ikkje lenger kjenne seg elska. Byrgskap og verdigheit er alt ein har, og sjølv om ein veit at ein er ein byrde, smertar det å høyre sanninga. I desse partia er Holvik heilt suveren, og får fram både kjenslene til Mali og ståstaden hennar Inga - utan å døme nokon av dei. Like framifrå er sidene der Mali får vite at ho sjølv har søkt om plass på sjukeheimen - utan å ha gjort det. Kan ein leve vidare etter eit slikt svik? Kan Mali og Inga sjå kvarandre og snakke saman etterpå? Og vil Mali nokon sinne kome heim att? 

Premien for alt er ein skarp, varm og nydeleg liten roman om tema som aldri vert ferdig snakka. Og Holvik handterar temaa så godt og solid. Ho har også gjeve tittelen mykje klangbotn i verket, slik at lesaren kan velje "sin" premie - eller la det vere ope. Mali vert riven opp frå heimen sin og avhenda til framande på ein ny stad. Det er grusomt, men det er lov å tenkje at ikkje alle endringar til det verre. Sjølv om det ikkje var slik det skulle verte...

Baugeids bok

Bildekilde: Bokelskere

Tenk deg at alt som er igjen etter deg, etter et langt liv, er én setning. Tenk deg at alle tanker du har hatt, ord du har sagt, alt du har gjort, drømt og følt - plutselig er borte. Og tilbake står kun en setning. Og den er:

I 1161 ble Gregorius Dagsson gravsatt i Gimsøy, ved nonneklosteret hvor Baugeid, søster til Gregorius, var abbedisse.

La oss være ærlige: Det er ikke en gang en hel setning. Nei, hos selveste Snorre Sturlason (1178/79-1241) huskes abbedisse Baugeid Dagsdatter bare med en halv setning. Det er tross alt ikke henne det handler om i Håkon Herdebreis saga.

Men det er henne det handler om her, i Baugeids bok.

Men hvem var hun? Forfatter Aina Villanger (f. 1979) har drevet litt av et detektivarbeid for å nøste på den tråden som var Baugeid. Vi veit ikke helt når hun blei født, men vi veit at hun var søster av Gregorius. Og vi veit at hun blir abbedisse, Gimsøy klosters første abbedisse, det Gimsøy som bygges av Baugeids far mellom år 1111 og 1120. Gjennom å granske ulike middelalderkilder, bruke sin historiske forståelse og dikte litt der det trengs, finner Villanger sporene av henne, av barnelivet hjemme på Bratsberg gård, av nonnelivet ved Nunnaminster i England, av abbedisselivet.

Et spedbarn, med navnet Baugeid, ligger i krybben og sover. Spedbarnets eldre bror, en aktiv gutt på fire, passer henne en liten stund mens moren er ute. Gutten sitter på gulvet og leker ved siden av krybben. Neste gang han kikker ned i den, ser han spedbarnets ansikt. Det er blått. Gutten går nærmere og kikker på barnet. Øynene er lukket. Munnen er lukket. Og huden er lukket. Huden er blå. En dyp, nesten svart blåfarge. En blåhet gutten aldri har sett i et ansikt før. Han kikker mot døren. Hvor er mor? Han hører henne ikke. Gutten snur seg tilbake. Spedbarnet puster ikke. Gutten berører det, styrker en hånd over de lukkede øynene, over nesen og leppene. Han holder hånden over det lille brystet. Det puster ikke. Det er mørkeblått. Så kommer moren inn. Moren ser datteren, hun ser det blå ansiktet, moren løper frem mot barnet. Hun legger munnen over ansiktet, munnen dekker barnets nese og munn, og så suger hun. Av all kraft suger hun ut slimet som ligger tykt i barnets nese og hals. Og barnet puster. Barnets ansikt får gradvis normal farge, barnet begynner å gråte. Blåheten er borte. Moren spytter ut slimet, og sammen med slimet forsvinner blåheten, med lufta tørker blåheten opp.                             

Men boka er ikke bare slike skildringer av Baugeid og hennes omgivelser. Den er så veldig mye mer! For innimellom de fine prosakapitlene finner vi brev, notiser, drømmer, visjoner, annonser og lister. For eksempel ei liste over gode redskaper en trenger ombord i et skip, og den årlige underholdslista for Bratsberg gård, en mektig storgård som huser høvdingen Dag Eilivsson og hans familie. Gården trenger blant annet 105 tønner med malt og 4 skippund humle - bare til ølbrygging! Vi får også oppskriften på urtekonas nervekjeks, som minner om våre pepperkaker og som anbefales å spises så ofte som mulig. 

Videre får vi ernæringsråd for åkerarbeidere, noviser og veversker, samt behandlingsråd for fremme av dyder. Om du vil bli barmhjertig, må du vaske deg med såpeurt ved leggetid. Ønsker du salighet, pynt deg med brosje og balsamduft. Vil du derimot behandle noen laster, fins det også mange gode tips i boka. Folk som er feige skal klypes i kinnet, folk som fråtser skal stikkes med furunåler. De som er gjerrige, er det lov å kaste egg på, til og med kokte egg, og de som er stive til sinns skal tvinges opp i et hjørne og synges hardt for - Ave Maria 13 ganger skal visst gjøre susen. Og er du misunnelig, må du finne deg i at en annen vifter en hestehov under nesa di i femti minutter. Til sammen gir boka et genuint innblikk i alt ei abbedisse måtte kunne og vite, kjenne til, anbefale, oppklare, avgjøre, skrive, lese, preke, diskutere og snakke om.

Abbedisse Baugeid. Hun får, som adelskvinne, ei utdanning det var få forunt på den tida. Hun sendes med skip til England når hun fortsatt bare er et barn, før menstruasjon og pubertet. Jeg lurer på om hun noensinne hadde noe valg, eller om dette var en vei som blei staka ut av foreldrene hennes? Uansett virker det som om hun kom til rett sted. Sjøl om hun måtte fryse mye i gamle, kalde steinbygninger, jobbe mye, få træler på hendene og såre fingertupper, pugge mye, forholde seg til mange regler, lite mat og lite søvn, fikk hun også kunnskap. Hun kunne ikke bare lese og skrive på flere språk, hun var også i stand til å oversette verker fra latin. Kun med få setninger og enkle riss antyder Villanger hvilke mangfoldige kunnskaper denne jenta svært tidlig måtte besitte. Og vi ser av resultatet at hun forvalta kunnskaper og talent godt.

Villangers bok er et lappeteppe. Ett fragment her, en flik der, et glimt, ei skildring. Like fullt er Baugeid sprell levende, der, mellom boksidene. Bare en ikke blunker, kan en se henne der hun står i sitt værelse nattestid. Eller når hun streifer ute på Gimsøy i vinterkulda. Og hele tida, denne kampen mot slimet, for å få kroppsvæskene i balanse. Hun skildres aldri som sjukelig, men det ligger under, et press, et liv på lånt tid. Men Baugeid klorer seg fast.

En av de viktigste kildene for Villanger, har vært de mange skriftene etter Hildegard av Bingen (1098-1179). Få andre har mestra abbedissekunsten bedre, og i sin levetid var hun en stor berømthet, en intellektuell som ikke bare blei rådspurt av konger og keisere, men som også var teolog, botaniker, naturhistoriker, mystiker, musiker og medisiner. Hennes påvirkningskraft var enorm, og Villanger makter å la oss se og føle det gjennom Baugeids refleksjoner. Hildegards skrifter var sannhet for benediktinernonnene, en sannhet de levde med, på godt og vondt. Villanger har rappa en del fra Hildegard, men på en respektfull og elegant måte.

Men se nøye på forsida. Er det ei bok du får lyst til å lese? Bare ved å se på den, mener jeg? Nei, den er rett og slett den tristeste forsida blant alle 2017-bøkene. Bortsett fra det grågustne ytre, kan vi kun se en gul ring. Denne ringen er Baugeid. For navnet hennes kommer av det norrøne baugr, som betyr ring eller armbånd av gull eller stål. Og til hennes bok, hennes saga, som Villanger nå har skrevet, passer det godt med ordtak som stillest hav har dypest grunn, eller at en ikke skal skue hunden på hårene. For denne boka er virkelig en enestående leseropplevelse.

Kringla Heimsins

Bildekilde: Bokklubben

Om du er en av dem som jevnlig leser Klassekampen, kjenner du helt sikkert til historiespalta til avisa, Kringla Heimsins. Der skriver primært middelalderhistoriker Bjørn Bandlien (f. 1972) og arkeolog Frans-Arne Hedlund Stylegar (f. 1969) om ulike historiske fenomener, underfundigheter, tankekors og hendelser, fra klesdrakter, bygninger, utenlandsreiser, lovverk, tradisjoner og sedvane til kirkekultur, trosforestillinger og overtro. Ikke alt er like spennende, men veldig mye er svært interessant. Mange av kildene er litterære eller arkeologiske, men funnene som er gjort, som de trekker fram og diskuterer og ser i lys av ferske opplysninger eller andre fagfelt, kan like gjerne være gamle som nye. 

Etter hvert er det kommet to bøker som baserer seg på disse historiske artiklene til radarparet. Den første, Sagaspor fra 2010, skreiv jeg om her. Den andre har jeg altså lest nå, det vil si for det meste i løpet av høsten. Samlinga bærer tittelen Kringla Heimsins. Kulturhistoriske fortellinger fra vikingtid og middelalder. Kringla Heimsins er som kjent ikke bare tittelen på avisspalta, det er også kallenavnet på Snorres kongesagaer - ofte sagt andre veien, Heimskringla. Orda er rett og slett verkets åpningsord, og betyr "den runde jordskiva". Der får en altså emnene fint servert - de er henta fra vår verden. Og på samme måte stiller artiklene seg i direkte slektskap med fortida før oss - bindeleddet er at dette gamle, disse ritualene fra middelalderen, vikingtidas gravferdsskikker, bosettingsmønsteret i jernalderen - alt dette er en del av oss i dag, enten vi vil det eller ikke. Og det er et fint perspektiv å bli påmint om, for det er så alt for lett å glemme slikt i vår skjermbaserte, travle hverdag, der alt for mye dreier seg om meg og mitt.

Bokas innhold er delt i to etter forfatter. Først kommer artiklene som er skrevet av Bjørn Bandlien. Disse flyter godt, er lette å lese, de er poengterte, informative, noen ganger morsomme, stort sett godt komponerte og av og til tankevekkende. Så er også Bandlien en skrivefør mann med mange utgivelser bak seg. Han har ofte et hovedfokus på elementer fra den lange middelalderepoken, skriver mye om overgangen fra hedendom til kristendom, nordmenns spor i utlandet og utlendingers omtaler av Norge.

Deretter følger artiklene til Frans-Arne Hedlund Stylegar. Disse bærer preg av å være litt tyngre å lese enn kollegaens, og har en mye større grad av gjentakelser, noe som egentlig er unødvendig i det korte formatet artiklene er i. Det gjorde at jeg brukte mye lenger tid på å komme igjennom andre del, rett og slett fordi flyten og lettheten som Bandlien har, mangla. Men artiklene er ikke mindre informative av den grunn, og minst like tankevekkende. Dessuten når Stylegar fram på en annen måte med alvor og grundighet, noe som ofte gjorde at jeg grubla mer over det han skreiv enn over hva Bandlien skreiv. Motstand er ikke alltid så dumt! Stylegar har også en styrke i det at han ofte varierer kildegrunnlaget sitt - fra dendrokronologi og lovverk til utgravninger før og nå - slik at en opplever at en får en helt annen type oversikt. 

Felles for begge forfattere er naturligvis at de er glødende opptatt av det de skriver om, og at et slik engasjement skinner igjennom! Heldigvis! Det er alltid moro å se at noen koser seg med å formidle det de skriver, sjøl om en da risikerer at nerdefaktoren blir ganske høy. Men her, som i så mange andre tilfeller, er det bare et sjarmerende pluss. Videre er utgivelsen i sin helhet perspektivutvidende, selv om hver enkelt artikkel kanskje ikke er det.

Til sammen sier det seg sjøl at spennet i denne artikkelsamlinga er nokså stort - det eneste bindeleddet mellom forfatterne og artiklene er begrepene «norsk» og «middelalder». Og som leser får en virkelig bryna seg på smått og stort en kanskje ikke tenker på i det daglige. Som det mektige Osebergskipet. Er det sant at det var ei dronning som blei gravlagt der, dronning Åsa? Og hva med sagatekstene og alt Snorre skriver om norsk geografi, slag, gravsteder, storgårder og så videre, stemmer dette? Forfatterne undersøker, og finner ut at det både er ja og nei. En gravhaug som en antok var fra vikingtida, var faktisk fra folkevandringstida. Runebudskapet på steinen kan tolkes annerledes, og det åpner for andre muligheter. Og kan hende var de norske mennene i Konstantinopel mange, men sporene av dem er vanskelige å finne.

Jeg har brukt lang tid på å lese boka av flere årsaker. For det første er ikke dette ei slukebok, men en artikkelsamling. Utbyttet er avhengig av at en faktisk leser oppmerksomt og reflekterer i ettertid. Temaene, som kan framstå som lette og tilgjengelige hver for seg, blir til sammen tunge og tette. Det fant jeg ut de gangene jeg leste mer enn ti artikler i slengen, jeg nådde rett og slett et slags metningspunkt. Deretter var det dette med markante forskjeller i skrivestilene, og til slutt det at jeg hovedsakelig har lest i boka under kveldens tannpuss. Slik sett har den vært helt perfekt, og ingen tannlege kan klage på at jeg pusser for lite, for en artikkel blir fort to eller tre eller fire...

Kringla Heimsins er et flott supplement til alle som er glade i historie, ei utmerka gavebok til den som har alt, og en utgivelse som like gjerne kan gis til historieinteresserte tjueåringer som til den oppegående pensjonisten. Artiklene er over emner en stort sett aldri blir ferdige med, og som en kan vende tilbake til flere ganger, og om også kan være fine utgangspunkter for diskusjon i vennegjengen. Og, bare så det også er sagt, så setter jeg stor pris på at forlagene Andresen & Butenschøn (2010) og Dreyer (2014) har utgitt disse titlene, for artiklene er såpass gode at de fortjener en leserskare utover Klassekampens trofaste abonnenter. 

Vinterlesing, del III

Jeg veit ikke hvordan det er hos dere, men her på Østlandet er det i aller største grad kong Vinter som rår. Brøytekantene ligger meterhøye, somme steder to meter høye eller mer, vi har vært nødt til å måke garasjetakene for å unngå skader på grunn av tung og våt snø, og snøen må til stadighet kjøres bort med lastebil fra kryss, utkjøringer og parkeringsplasser. Det er ingen tegn til at det skal snu snart, heller. Men pytt! Det er jo nå det er moro å være ute! Mulighetene er endeløse, så lenge klærne er gode og varme. Vi har vår egen versjon av Olaf stående utafor huset, snøborger har kommet og gått, snøhuler også. Og for å ikke snakke om alle snølyktene! Og aketurene!

Alexander L. Kielland

Kielland skal leses ferdig, og blir derfor med videre. Om det blir i år eller til neste år, er jeg derimot usikker på.

Jens Bjørneboe

Jeg er godt på vei med Jonas, men flere sjukdomsrunder i heimen har bremsa all lesing betraktelig. I tillegg har jeg reist en del med jobben, og må bare innrømme at jeg ikke er så god til å lese på bussen. På toget kan jeg pløye igjennom det ene og det andre, men jeg tar jo aldri med meg slike tjukke bøker, som denne Gigantboka fra Aschehoug. Men leses ferdig, det skal den.

Per Olov Enquist

Høytlesningsboka Fjellet med de tre grottene er lest og likt, og samtalen dreide seg om ulver, grotter og fjell i flere dager etterpå. Til og med minsten fikk med seg disse ulvene, og det var uhyre spennende. Kanskje det kommer et innlegg også!

Marita Fossum

Lykksalighet må bare vente, nå er det mye annet i køen først!

Tre riddersagaer

Jeg blir visst aldri lei denne, jeg. Den er en trofast følgesvenn og bæres med rundt omkring, med blå innbinding og gullskrift. Fakta er at jeg har begynt, men at det er såpass lenge sida at jeg med fordel kan begynne på nytt når den tid kommer.

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar

Kringla Heimsins er fortsatt ferdiglest, og omtalen er ferdigskrevet og venter bare på publisering. Hvert øyeblikk, nå!

Ian McEwan

Barneloven fra 2014 står i lesekø herfra, men det kan vare noen uker og måneder før jeg kommer meg dit. Uansett når det blir, så gleder jeg meg!

Bokhyllelesing 2017

Først fjorårets leseutfordringer, som fortsatt ikke er i mål. Til runde ni skal jeg lese Jonas, runde ti En herregårdssaga. Det er bare å smøre seg med den berømte tålmodigheten.

Anne Brontë

Jeg er endelig i gang med Kvinnen på Wildfell Hall, og jeg koser meg så utrolig masse! For ei romanåpning, for en komposisjon, for en struktur - også alle personene, da! Jeg er aldeles oppslukt etter bare få sider og syns dette er den perfekte vinterboka, som bare skal vare, vare, vare. Her kommer jeg til å bruke så lang tid jeg bare klarer. Og det skal med glede få gå utover andre ting!

Pia Edvardsen

Debutant Pia Edvardsen med romanen Vi var aldri brødre har nå fått omtale. Det er ei utrolig stille, følsom og stemningsfull bok som mange har godt av å lese. Lesekryss.

Roskva Koritzinsky

Nå er jeg i mål med Jeg har ennå ikke sett verden også, ei av fjorårets novellesamlinger. Omtale kommer. 

Ingvild Holvik

Holviks vanskelige andrebok, Premien for alt, er utlest, og den var kjempefin. Jeg er i gang med omtalen, og gleder meg til å legge den ut. 

Aina Villanger

Så var det det underlige prosaverket Baugeids bok. Villanger, ukjent for meg, og Baugeid også. Jeg må innrømme at jeg var skeptisk til boka, hvis dørgende kjedelige omslag er nok til å jage sjøl en garva lesehest. Men ikke denne. Og jeg er jammen glad jeg leste. For ei bok! Omtale kommer.

Kristin Storrusten

Midt i mellom romaner og noveller og artikler og alt annet som skal og bør og må leses, dukka Barsel opp. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å lese den, fordi det første diktet er så skrekkelig dårlig. Men så gjorde jeg det likevel. Kanskje jeg skriver om den også.

Johannes Gjerdåker

Gjerdåker må være en av de lærdeste mannfolka som fins her til lands. Så mye flott han har oversatt fra andre språk! Og for ei språkgave han har, som finner melodier, rytmer, bilder! Nå har jeg lest Glimesteinar frå islandsk visetradisjon, ei bok jeg trodde kanskje kunne bli litt "treig". Men, åh! Så nydelig! 

Runa Fjellanger

Enda ei av fjorårets debutanter er denne unge dama. Hun har skrevet en kort roman med tittelen På motorveiene. Den er ferdiglest og skal omtales, den også.

Carl Frode Tiller

En som virkelig ikke er debutant, er Carl Frode Tiller. Og da jeg fikk mulighet til å lese hans nyeste roman, Begynnelser, lenge før jeg egentlig planla å lese den, måtte jeg bare slå til. Og vips! så var den utlest også. Omtale kommer.

Tania Kjeldset

Ja, jeg måtte jo ha med enda ei bok. Kjeldset har skrevet mest for barn, men kom med sin voksendebut i fjor, ei novellesamling ved navn Halloween. Jeg er godt i gang. 

Bokhyllelesing 2018

Til første runde skulle vi lese gule bøker, og jeg putter Fjellangers bok inn der, da den har helt gul rygg og et gulprikkete omslag. Til andre runde nå i februar er temaet gamle bøker, gjerne skrevet og/eller utgitt mellom 1700 og 1850. Der tenker jeg det passer bra med Brontë-boka. Om jeg blir ferdig!

Og mer enn det har jeg ikke rukket i januar. Det blir spennende å se hvordan det går videre i februar! God lesemåned, alle sammen!