Fem kjappe

Ikke alle bøker trenger sin egen lange og utfyllende omtale. Noen titler fortjener bare noen ord, andre må ikke skrives i hjel, men håndteres lett, enkelte kan så lett ødelegges for andre med pjatt og prat, atter andre er det vanskelig å skrive om. Uansett er det av og til greit å holde seg i det korte formatet. Her kommer derfor fem raske omtaler av bøker som nylig er lest. 

Bildekilde: Bokelskere

Barsel av Kristin Storrusten (Tiden, 2017)

Diktsamlinga Barsel er brukslyrikk av god kvalitet, som taler direkte til særlig alle kvinnene som sitter i småbarnsfella og av og til kanskje jamrer seg litt over at livet så plutselig tok en så brå vending. Diktene er virkelig ikke sutrete, men gir rom for det melankolske også, i alt hverdagskaoset som følger med babyer og skriking, amminger og trilleturer. Storrusten (f. 1986) viser videre fram at det er høydepunkter i en slik del av livet også, som smil fra den lille, kos og stell og de dagene da alt går bra. Så får det bare være at kroppen slenger på halv tolv, at puppen dingler løst og at en ikke helt føler seg som seg sjøl. Det kommer, det kommer. Ei fin trøstegavebok til ei litt oppgitt barselkvinne.

Bildekilde: Bokelskere

Krigeren på fanget av Hege Woxen (Tiden, 2017)

Små dikt fra et lite liv på vestlandet. Der Storrusten er midt i familiegalskapen som midlertidig senker seg over heimen ved ankommelsen av en liten en, har Woxen (f. 1975) større barn, og kan derfor reflektere på en annen måte. Og stort sett er det også bare det det er i denne boka, små refleksjoner rundt barn og barndom, å vokse opp, å være forelder, at tida går. Mye handler helt konkret om hva de gjør, disse barna, som å lese, leike, være ute, bråke inne, men like fort kan det snu og være en mors betraktninger, eller ei kvinnes, eller en forfatters. Det gjør diktsamlinga sprikende og mye mindre ensarta enn Barsel, men samtidig kanskje også mer sann, da den speiler flere deler av et voksenliv. Et tankekors er hvordan en har tenkt at tittel og forside skal jobbe sammen her. For meg harmonerer kjole og kriger ikke særlig godt. Utgivelsen er ikke særprega verken i språk eller bilder, så den går nok fort i glemmeboka. Dessverre.

Bildekilde: Bokelskere

Glimesteinar frå islandsk visetradisjon ved Johannes Gjerdåker (Samlaget, 2017)

Johannes Gjerdåker (f. 1936) må være en av de lærdeste mennene vi har her til lands, til stor glede for alle som setter pris på godt oversetterarbeid! Her har han bryna seg på en islandske visetype kalt ferskeytla, en sjanger som har vært populær på sagaøya fra 1300-tallet og fram til i dag. Det gir oss litt av et spenn blant tekstene i boka! Gjerdåker har arbeida med gjendiktningene i mange år, og det bærer diktene også preg av. For her klinger det så godt i hver eneste strofe, orda er velvalgte og presise, krav til rytme og klang er ivaretatt, og i tillegg kommer det sterke budskapet:

Tyngste sorg og sælast gleda
sviv i tagnad kvar si lei;
dei eig ikkje ord å kveda,
einast tåra kved for dei. 

Visene er delt inn etter ulike temaer, som Kjærleik, Tunglynde og Etikk, og under hver eneste vise står navnet på opphavskvinna eller opphavsmannen. Og interessant nok er det mange kvinner med i utvalget, og de står for mange av de beste visene, skriver Gjerdåker i forordet. Ferskeytla består som regel av ei strofe på fire verselinjer, for hele poenget er at dette skal være et kort og konsist enkeltdikt. Men utvalget i boka viser at ofte er kan diktet være to eller tre strofer langt, så lenge det ikke går utover form og innhold. Slik står denne utgivelsen på mange måter i sterk kontrast til de to foregående. Utgivelsene fra Tiden er hverdagslig dikting, med et mye mer tilfeldig preg, dette er litteraturarv. Glimesteinar frå islandsk visetradisjon er ei vakker gavebok til alle som er glade i lyrikk eller det islandske, og er flott variasjon å bruke i for eksempel en tale. Det er ei bok jeg kommer til å vende tilbake til, mange, mange ganger. 

Bildekilde: Bokelskere

Jeg har ennå ikke sett verden av Roskva Koritzinsky (Aschehoug, 2017)

Så er det over til novellene med denne utgivelsen. Jeg har ennå ikke sett verden var ei bok jeg hadde store forventninger til, men som alltid når slikt skjer, er det også stor fallhøyde. Og slik blei det denne gangen. Jeg likte verken språket eller stilen, tonen eller stemningene, og opplevde derfor at boka ikke traff meg i det hele tatt. Innimellom var det naturligvis noen fine formuleringer, men de var alt for få til å bære helheten. Videre er novellene prega av veldig mye telling og veldig lite showing, for å bruke en annen variant av den mer berømte "show, don't tell". Og det blei ikke vellykka her. I tillegg reagerte jeg på at disse seks ulike novellene, som omhandler ulike mennesker, fortelles så likt. Det virker som om alle hovedpersonene tenker og føler likt, er i samme modus og bevissthetsstrøm, og det er ikke troverdig. Koritzinsky (f. 1989) er forøvrig en forfatter som har fått mye kritikerros, men det blir nok ikke mer av henne på meg. 

Bildekilde: Bokelskere

På motorveiene av Runa Fjellanger (Oktober, 2017)

Romanen På motorveiene var min gule bok i januar, og også årets første bok ut i Bokhyllelesing 2018. Men det var ingen god start, dessverre. Boka, som etter baksideteksten skulle være en "rastløs roadtrip" med kryssklippinger mellom før og nå, er en eneste lang og traurig transportetappe som ikke leder noe sted. Før og nå framstår ikke som noe nødvendig eller vesentlig, men et middel for å forhindre at ikke leseren også nesten forgår av kjedsomhet, fordi, som forfatteren skriver, de to ungjentene Anna og Ida kjører på støvete veier, de kommer til enda et motellrom, enda et dynelaken, enda et trangt bad, enda et landskapsbilde på veggen og så videre og så videre. Det skildres ikke spennende, og er ikke spennende. Den spenninga som er lagt inn, er av det erotiske og billige slaget. Den var for enkel, for tilgjengelig, for opplagt og alt for klam. Om jeg hadde vært interessert i å lese om jenter som har seg, hadde jeg valgt ei anna bok. Sjøl om Fjellanger (f. 1992) er debutant, forventer jeg noe bedre når kulissene er Europa, når hovedpersonene er unge og en som forfatter kan gjøre hva en vil og dikte inn hva som helst. Og jeg forventer at en i det minste kan markere for replikk og ikke skrive hele teksten med tjukk font.